min egen ti på topp.

Æ e litt hiiihiii. (det høres ut som en absurd måte å beskrive humøret mitt på)

1. Julebord med sju hyggelige menneska, fem av dem sama, tre av dem sama æ ikke hadde snakka så mye med før, generelt sett fint og vakkert og hylanes morsomt. (æ skulle ønske æ va bedre på å fortelle morsomme historia, men pytt)
2. Bjørn Gabrielsen tar over På nattbordet-spalta. Det fylle mæ med mer glede enn det som strengt tatt burde være mulig.
3. Æ innså at æ e bittelitt forelska i etternavnet til Kjetil Alstadheim, fordi æ les det som «alle stader er heime», og det høres så fint ut.
4. Kåre Bulie e ♥ (eller nokka. æ bare like folk i Dagbladet som skriv om småsære ting)
5. Æ leverte inn jobbsøknaden min. Det e første gang æ har vært nervøs når æ har snakka med Clemet. (æ skal bruke hele neste uke på å tenke at æ ikke får jobben og heller glede mæ til æ skal til USA. selvoppholdelsesstrategia e fint)
6. Æ skal på samejulefest i morra, fordi æ drar om Ragnhild drar og Ragnhild drar om Therese drar og Therese drar om vi drar og ho har tid. Det e nesten logisk. Æ vet dog ikke om æ tar på mæ kofta da og. Fulle folk og finstas som e umulig å rense og verdt flerfoldige tusen krona1 til sammen e ikke en god kombinasjon.
7. Æ skulle ønske kofta mi ikke va lagd av ullstoff, det virke så upassanes å sitte og klø sæ på låran. (æ like kofta mi. den e identitetsskapanes.)
8. Æ så ei jente æ hadde engelsk med på videregående. Æ har ikke sett ho siden vi slutta på videregående, så æ stirra litt, fordi æ ikke va sikker på om det va ho (ho så fortsatt like sint ut, men ikke fullt så bitter lenger), så ho stirra tilbake (men æ torde ikke hilse), og æ smilte til mæsjøl når æ hadde passert ho fordi æ kom på den festen kor æ sa æ syns ho va pen og alle blei sjokkert fordi ho jo tross alt va en bitch, men. Pen va ho nu uansett.
9. Æ har hatt min første eksamen. Faren min mene det burde holde til en B, og det va fint å høre, for sjøl va æ ærlig talt usikker på om det holdt til en C. Neste helg skal æ skrive en oppgave som burde holde til en F. Det e et nobelt mål.
10. Det morsomste med å ha hatt på sæ kofta e egentlig antrekket under (æ va litt sjalu når Sigbjørn bare kunne trekke av sæ kofta si når han blei varm. æ vil også bruke herrekofte. samedragking); strømpebukse, underkjole2, sokka og en langerma topp: æ ser ut som om æ skal på et bad taste-party.

Hei, æ hete Siri, æ e same. (forøvrig va det bare æ og Sigbjørn som ikke drakk, dermed endte det opp med å være «Sigri drikk ikke». For en vakker, alkohol-fri symbiose) Og æ vil ha en «mun lihkon cappa ciccid» [æ like pene puppa] t-skjorte til jul. Det må da være den enkleste måten å si «hei æ e samisk og lesbisk, e du også det?» Hihi:>

1Skoan koste 1800 kroner, skobåndan e lagd av bestemora mi og e uvurderlig, kofta kosta 3500 kroner (minst, huske ikke), beltet kosta 800 kroner metern (æ e feit, så det e minst en meter), søljan e henholdsvis spesiallagd (jippi, sølvsmedonkel!) og verdt 450 kroner, og sjalet, vel, minst 2000 kroner, og når det i tillegg e lagd av bestemora mi så snakke vi uendelige mengda sentimentale tilknytninge. Men det som virkelig va priceless va ansiktsuttrykket på den antakeligvis rundt fire år gamle jenta som bare sto og gapte til mæ. Det e litt søtt. Uhøflig, men søtt.

2Æ føle mæ som en skuespillerinne fra 50-tallet når æ har underkjole, særlig siden den e hudfarga, i sånn juksesilke, dypt utringa og med en blondeblomst-pynt på kanten

bæs bæs bæs over hele linja. (det e ingenting å le av)

Det e ikke det at æ hate mæsjøl, det e bare det at hjernen min hate mæ. Det må være den eneste grunnen til at æ har sovet ca en time i natt. (ca en time om æ runde oppover med ca en halvtime, sånn ca) Når du legg til at æ sov tre tima natt til mandag (fordi æ e teit) og syv tima natt til tirsdag (fordi æ kom seint hjem), så e æ litt ødelagt. Når du så legg til at æ har tre (to om æ e teit og ekkel og lat) forholdsvis store greier som burde gjøres ferdig til i morra og et redaksjonsmøte klokka åtte i kveld, så. Ja. Æ hadde lagt mæ ned for å skrike, men 1. tårekanalan mine e inntørka på grunn av væskemangel (æ e så tørst, hele tida) og 2. legg æ mæ ned sovne æ, og det har æ ikke tid til.

Men den muntlige presentasjonen min blei utsatt en uke, og æ skal snakke om «Fiction and Friction» og den handle om Twelfth Night (mitt favorittstykke av Shakespeare så langt, all den tid æ ikke har lest/sett alle), så ting ser litt lysere ut. (Nu e presentasjonen dagen før samiskeksamen som æ burde lese ca 600 (? kanskje 7- eller 800) side lyrikk til, e det ikke det ene etc, men det passe litt bedre uansett.)

Forelesern: Siden du har uttrykt interesse for minoriteter og sånt, så får du snakke om «Fiction and Friction», den handler om transvestitter og hermafrodisme og [lang liste med relaterte ting] og sånt.
Thoralf: Sånt som du driv med til daglig.
Mæ: [du skulle bare visst. Subversivitet til folket!]

Dog e æ så kald og skjelven og generelt sett i dårlig stand at æ ikke e helt sikker på om æ kommer til å overleve ut dagen. Æ prøve å organisere dagen min (jobbe nu, spise middag, lese bok, redaksjonsmøte, hjem og sove, stå opp tidlig, lese ferdig (forhåpentligvis), ha fem tima forelesning, skrive søknad, sooooooove til neste forelesning som begynne klokka ti på fredag), men den lille, store stemmen bak i hodet mitt som rope SØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØØVN! overdøve omtrent alt anna. Æ må bare overkjøre den.

Men æ har verdens snilleste mamma1 («på en skala fra en til ti, kor glad e du i mæ om æ kjøre til byen først sånn at du får kjøpe kaffe?» «tretten! og en halv! minst.») og en pappa som kommer hjem i morra, og det blir litt fint det óg, siden han har vært borte i en måned (Paris, New Zealand, Nicaragua, til Norge via Miami og Frankfurt. Æ furte litt) og i dusjen i dag tidlig sang æ en countrykavalkade helt for mæ sjøl, æ e gått i barndommen. (også klare æ ikke å slutte å nynne på «She Thinks My Tractor’s Sexy», heldigvis har æ gitt opp ideen om musikkred for en stund sia. Men æ kjøpte Girl Monster CD’n fra Chicks on Speed sitt plateselskap, så litt kred har æ vel. Kanskje:D)

Nu skal æ slutte å prokrastinere, helt sant. (ryggen min gjør ondt, den kreve visst at æ skal sove før det hjelpe å ligge langflat i mange tima. dårlig gjort. Sukk.)

16.00
Æ vil ikke kalle det å sove, men æ har merka i ansiktet der kor det har pressa inn i boka æ lå på… (det va ikke søvn, men den der mellomtingen kor du vet at du ikke må sovne, men du må bare legge hodet ned litt også åpne du øyan og plutselig har det gått en halvtime, uten at du egentlig har vært fraværanes i det hele tatt, du har bare ikke vært tilstede. (æ lure på om det e det som e adjagas? hm) det gjorde godt uansett, og den lille haugen med sjokolade æ glefsa i mæ hjelpe på den også:>

(Æ har dog en plan, en slags plan, en slagplan over kordan ting kan gjøres, og det føles ganske deilig. Dessuten e æ plutselig blitt veldig fan av å skrive på norsk, æ tror engelsken min e nedadgående. Eller så e æ bare unnvikanes.)

1 æ skreiv først manna, det stemme forsåvidt det også.

nesten fem sida av samme sak.

1. Det gikk som forventa. Akkurat som forventa. Faren min lo av mæ, kalte mæ en tosk og sa at han bestandig har visst at æ foretrekke å uttrykke mæ skriftlig. I tillegg til at æ e flink å skrive (men det visste æ jo fra før av), og mora mi kalte mæ en tosk ho óg. Æ føle mæ mishandla og uelska (og som verdens heldigste Siri).

2. Når man snakke tenke på sola, så skinn den. Både bokstavelig (sjøl om det regna ganske mye) og metaforisk. Alt passe sammen. Og æ e modigere på papiret både metaforisk og bokstavelig. Best skriftlig og alt sånt. og nu klare æ ikke å slutte å nynne på «om æ fikk være sola di». Det e visst mitt lodd her i livet å vræle ut norske klassikera til mæsjøl

3. Her e kåseriet.

4. Øystein ga mæ det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Kanskje siden februar (for da ga Clemet mæ det fineste komplimentet æ har fått, for æ klare ikke å huske nokka som har fått mæ til å smile mer enn det). For Øystein sa at æ har et generelt høyt nivå på språket mitt, at æ skriv godt både på anmeldelsa og kåseri og ellers, og at æ klare å opprettholde den røde tråden der kor mange andre rote den bort. Og det høres kanskje ikke ut som tidenes mest imponeranes kompliment, men det e Øystein det e snakk om, og han hadde ikke sagt det med mindre han mente hvert eneste ord, og det e så fint at æ egentlig ikke klarte å gjøre nokka anna enn å komme med en dårlig spøk (og si at han varme mitt lille skriverhjerte. Æ har landa på ordet skriver, for forfatter e en umulighet og skribent høres rart ut (for mæ), skriver e bra. Sjøl om det høres litt uselvisk ut, men det får så være.)

5. Æ like tankan æ tenke nu til dags. Men det hadde vært fint om flere av dem hadde handla om pensum.

Nervenoia og hjertesmerte og gledegrue osv.

Æ har, på tilfeldige punkta gjennom store dela av gårsdagen og dagen i dag stoppa opp og tenkt ågudågudågudågudågudågudågudågud. Æ har på diverse tidspunkt vært totalt ute av stand til å slutte å synge «Ut mot havet», men har bytta ut ordan med «Ut av skapet» (men den går jo mer sånn «uuuuuuuuut aav skaaaaaapet!»). Æ har vurdert å sende en melding og si «Æ OMBESTEMTE MÆ!», men æ har ikke ombestemt mæ. Æ har bare nerva til tusen og en. Æ lå i senga mi i går natt og lo og lo og lo, helt til æ blei litt bekymra, men så lo æ bare enda litt til. ågudågudågudågudågudågudågudågud

Men samtidig så e det nokka merkelig passanes i det, i hvert fall om du kjente familien min som æ kjenne familien min, i å komme ut av skapet, sånn helt på ordentlig, endelig, i et kåseri i Utropia. Og dessuten kommer det til å se helt fantastisk bra ut i selvbiografien min. (æ vet ikke om det e et halmstrå eller om det e nokka æ faktisk mene.)

Det her e nesten som å ha muntlig eksamen, bare at æ ikke engang vet ka æ burde ha lest på på forhånd.

ordordordordordordord osv.

Fordi det ikke passa inn i homokåseriet mitt på noen måte – siden ting i Utropia helst burde henge sammen – men æ syns det va litt fint.

Si noe. Ut av skapet, ut av deg selv, ut av innelåst og bortsatt. Ut av og inn i fellesskapet og inn i HomoPolaris og inn i SSSR og ut igjen og vennskap basert på felles seksuell legning og felles bakgrunn du ikke egentlig kan noe med – evangeliske prester eller ikke. Stand up and be counted og statistikk og mer fornøyd med kropp og større fare for selvmord og større og mindre og verre og bedre og homo i Tromsø og hetero i Tromsø og same i Tromsø og nordmann i Tromsø og født sånn og blitt sånn og dør sånn eller ikke og mitt livs store kjærlighet er Markus eller Maria og jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg gjør jo det. Kanskje.

Mitt livsprosjekt er å fortelle alle deler av meg selv slik at det ikke lenger er noe som er hemmelig, men det er ikke alt Utropia får vite, det er ikke alt som røpes i dagslys til Gud og hvermann, gudene vet hvordan puslespillet Siri noensinne kan settes sammen igjen, men det er å foretrekke, biter og deler og fragmenter – fullt og helt er umulig, det er ingen, ikke en gang jeg selv, som vil ha så mye av meg, så da er det bedre å gi bort stykker – dele litt med alle og bare være hel med deg selv – det er enklere når du er åpen for andre. Åpen og ærlig og ærlighet er en dyd og en dyd av nødvendighet og hemmeligheter er gøy, men morsomst når du vet at du vet at du før eller senere kan fortelle noen det du holder hemmelig – å være forelsket er morsomst når det bare er du som vet det – før du finner ut om det gjengjeldes, før du må begynne å lure på om vedkommende eventuelt liker det kjønnet du skulle finne på å tilhøre – enklest når du kan stråle av et smil og få en bedre dag bare av å tenke på det – det gjelder uansett.

16!

En 16-årig gutt på gaysir fortalte mæ nettopp at æ e søt.
Æ vet ikke om æ skal bli grovt fornærma eller om æ skal le mæ ihjel.
(dessuten e det nesten så æ e lei av at de homofile guttan insistere på å fortelle mæ at æ e søt… ikke det at ikke egoet mitt like å bli mata:D)