ich suche nicht – ich finde

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

Det e ingen kam å snu

Æ vet ikke koffor æ begynte å tenke på det, men i forrige uke en gang strøyk tanken forbi mens æ va på tur fra punkt A til punkt B, og siden den gangen i forrige uke har den vært i skjul inni mæ, som nokka æ burde skrive, men glemte å holde tak på (vi arrangerte en konferanse, æ hadde litt anna å tenke på). En gnaganes følelse av at det va nokka æ ville formulere, men at det nokka glapp, før i går, da æ va på tur fra punkt A til punkt B – kor punkt A e busstoppet ved Wito og punkt B e 4 roser, og turen går langs Grønnegata – og kom til tunnelinngangen.

Det ligg tjukt av snø der, for øyeblikket – vel, kanskje ti cm, tjukt til å være bygate, ingen oppvarma asfalt der – og æ stoppa opp i tankan mine, og lurte på om det kanskje ligg en kam under snøen der et sted.

Æ skreiv et blogginnlegg, for en stund siden, i fjor, om en periode med kam – her, «menn med kam og anna som ikke finnes» – og det æ aldri kom så langt som til å legge til der va at ni daga seinere dukka det opp en kam til, dokumentert her på twitter.

Æ har hørt den her teorien før, æ tror nok den stemme: når man oppdage nokka vil man finne det overalt. Høre du om et sted for første gang, på en måte som gjør inntrykk, vil du oppleve at du plutselig ser referansa til det i en hel masse forskjellige situasjona. Har du tenkt at du vil reise til Santorini e det ikke måte på kor mange medie som anbefale å reise til Santorini. Har du nettopp lært eller oppdaga et ord – nokka litt sært, som sporenstreks eller kakofoni – vil du se det ordet i konteksta kor du ikke forvente det.

Og om du vandre rundt i Tromsø by og forvente å finne en kam, så finn du dem. Tenke æ. Men samtidig tok æ mæ i å lure på koffor æ eventuelt slutta å leite etter dem? Gjorde æ det? Tok æ den røde kammen som dukka opp rett før jul som det ultimate kamfunnet? Det va kulmineringa av nokka som ikke kunne fortsette, hjernen min kortslutta og slutta dermed også å leite? Va det sånn?

Det e mulig, det e mulig at hjernen min kortslutta, tok juleferie, og bestemte sæ for heller å henge sæ opp i nokka morsommere, kanskje æ slutta å se ned i bakken og heller så på skyan?

Eller kanskje æ tolka alt feil, den gang i november? Kanskje det ikke va et slags tegn fra oven om at det finnes en mann med kam der ute et sted, du må bare nærme dæ han, sakte. Kanskje det heller va et tegn fra oven om at «Siri, du må bare greie dæ sjøl.» (Kanskje oven vet at æ tar hint bedre når dem e pakka inn som dårlige ordspill?)

Kanskje kammen forsvant etter at æ motvillig, ubevisst tok hintet? Ka gjør man med en rød, transparent kam, liksom? Kordan kan man forholde sæ til nokka sånt? Bedre da å la alt fære, la det ligge.

Kanskje tegnet fra oven ikke handla om å prøve å finne en mann med kam, noen til venstre for halve Sp, alle de her små detaljan æ kunne konstruert av et menneske som har en kam i baklomma – kanskje æ leste en bokstav for lite i det? Kanskje æ skulle snuble over den ene kammen etter den andre i et forsøk på å minne mæ på at æ burde la skammen ligge der, æ burde legge igjen skammen sammen med en og en svart kam, kanskje æ blir et lykkeligere menneske om æ e et mer skamløst menneske?

Kanskje tegn fra oven av og til kommer i form av en rebusoppgave, kanskje æ ikke fikk med mæ at æ burde legge til en s i sammenheng med hvert funn? Det e en mulighet, det som alt anna. Æ kom bare til å tenke på det her en dag. Æ leite uansett ikke etter en kam lenger – æ leita forsåvidt aldri, æ bare fant dem.