Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

my father doesn’t hate you because you’re Jewish, my father hates you for hurting me

En historie æ like å fortelle folk e det faktum at faren min ikke ville ha barn, fordi han mente det virkelig ikke va ønskelig, ikke som verden va, ikke som den utvikla sæ. Som regel reagere folk med vantro, eller dem tror at æ fortsatt føle mæ som et uønska barn. Mora mi like å fortelle historien om kordan faren min, før æ blei født, snakka om at det til å begynne med antakeligvis ville være sånn at det hovedsakelig va ho som va knytta til mæ, det naturlige mor-barn-båndet, det tar litt tid før faren helt kan komme inn i bildet, og at første gangen han så mæ, første gangen vi så hverandre blei han så forelska. Faren min ville kanskje ikke bringe barn til verden på et teoretisk plan – nokka æ egentlig e helt enig i – men når det kom til stykket e det ikke som om han ikke vil at æ og broren min skal eksistere. (sjøl om æ tenke at det også må være naturlig, av og til, å tenke på kordan livet ditt hadde vært uten barn, det må da være et sunnhetstegn å fundere på det, akkurat som æ av og til lure på kordan det hadde gått om æ tok statsvitenskap, om æ gjorde nokka helt anna; det e ingenting galt i å tenke på muligheta.)

Æ vet ikke i kor stor grad foreldran mine e tydelig i det æ skriv, men æ vet i kor stor grad dem e tydelig i kæm æ e. Æ kom til å tenke på det fordi æ leste Charlotte Isabel Hansen i dag, på VT, in one go, uten at det egentlig va planen: æ skulle bare lese litt, så skulle æ bare lese den første delen, så bare den andre delen og til slutt va det femti side igjen og da va det jo ærlig talt like greit å fortsette. Dessuten handla den jo delvis/hovedsakelig om pretensiøse litteraturstudenta, og sånt like æ. I tillegg har æ lest en samisk roman som handla om. Vel, mæ. OK, ikke egentlig, men det va ikke så langt unna. Bytte du ut The Smiths med Ani DiFranco, 2007 med 2002, og depresjon og selvmordstanka med et enormt behov for å leve, så har du mæ. Det eneste som overbeviste mæ om at det ikke va skrevet basert på mæ1 va at ho på et tidspunkt sir nokka sånt som «man kan jo ikke gå på kafé hver dag, folk hadde jo trodd æ e rar». Æ satt på VT, der bak, helt aleina (heldigvis) og måtte bite mæ i hånda mens æ lo så æ rista.

Det va en sånn dag i går, egentlig, æ vet ikke helt kor ofte Gaute endte opp med å prøve å finne reboot-knappen min (det høres skittent ut, og resulterte jo også i setninge som «du treng bare å finne en mann som trykke på de rette knappan») mens æ lo og lo og lo av alt og ingenting og de teiteste ting. Men til gjengjeld sa andre folk sånt som «og det slår hull i kølla på…» «…» «Hull i teorien om..» Du måtte nok være der, men va du der, så hørte du oss, så høyt som vi lo. I dag sov æ for lenge, og har stort sett bare brukt penga (mye penga) på mat. I morra skal vi spille TP på Driv, klokka seks (i tilfelle noen som les der her vil dukke opp, så langt e dæ vel æ og Fride, kanskje Joke, muligens Tonje, og det e omtrent det hele), så e det redaksjonsmøte og det blir fint.

Ting, ting og greier. Et halvt smil og æ vet ikke, æ e uendelig [dum] for øyeblikket. I går, æ burde egentlig visst kordan dagen kom til å bli, det siste æ gjorde før æ gikk ut og låste døra va å hoppe opp og ned et par ganga, bare fordi det måtte ut. Æ e latterlig enkel og ganske teit; æ fikk nye smykka i posten og har mest lyst til å bruke alle på en gang. Æ skriv og skriv (og les og les), bare bruddstykka «æ vil æ vil, men det hjelpe jo ikke nokka særlig» – «la mæ bedrive en hermeneutisk lesning av din eksistens». Og i Tore Renberg-boka sir mora til Jarle Klepp nokka sånt som (omskrevet) «vanlige folk hadde tenkt på [det] helt av seg selv, de hadde ikke trengt en russisk litteraturteoretiker for å komme på [det]» og æ lo nesten når æ leste det, for det e jo et poeng, men. Tenk å kunne komme på nokka fordi en russisk teoretiker har skrevet om det, tenk å kunne tenke at æ vil bedrive hermeneutisk lesning av din eksistens, æ like det også. Æ like å oppdage begrepa som kan forklare ting æ ikke visste at æ ville ha en forklaring på, æ like å oppdage det åpne i Bakhtin og bli litt overvelda (nesten med tåra) av det faktum at Bakhtin starte hele essayet sitt med å si «noen andre kommer kanskje til å bygge videre på det her, æ håpe det, for det hadde vært fint». Det e nokka med å være så trygg på sitt tankegrunnlag at man e villig til å dele.

Litt sånn som når æ leste lederen i Tromsø i dag og så at Sparebank1 Nord-Norge har skrevet en kontrakt med Nordnorsk Kunstmuseum om at om banken, mot all formodning, skulle legges ned, så går hele kunstsamlinga til NNKM. Og det e litt fantastisk, syns æ, når nokka så høykapitalistisk som en bank e villig til å bruke penga på kunst, e villig til å gi bort kunstsamlinga si om ting skulle gå til helvete. (og at dem e villig til å etablere minibank på universitetet, sjøl om den antakeligvis kommer til å gå med underskudd, bare fordi det virke rett og riktig.)

Andre ting også, men hovedsakelig tanken om at «sjølinnsikt e jævlig kjedelig» og at «æ har fantomsmerta i den delen av hjertet mitt som tilhøre dæ» og ideen om at det e verdt å ha hull i hjertet, så lenge det betyr at æ har møtt de folkan æ har møtt. Alt sammen, alt på en gang, og som om ikke det e nok, e det plutselig Songs: Ohia-sesong igjen. Små gleda i mørket.

1Det e en blogg, skrevet av en 19 år gammel samisk, lesbisk jente som flytta til Tromsø for å studere, som visstnok begikk selvmord, eller i det minste døde under uheldige omstendigheta, og dem sir dermed, logisk nok, at det e sant, hvert et ord, men. Bla bla bla, tekst som tekst, nykritikk og nyhistorisme, mistro og tiltro, skepsis; i bunn og grunn vil æ ikke tro at ho faktisk har eksistert fordi det gjør mæ bitter, æ vet ikke; æ må, for å beholde nokka (nattesøvn?), tro at det e fiksjon, æ bestemte mæ for å tro at det e fiksjon.