ikke har æ en mastergrad heller

by

Men æ vet fortsatt ikke ka æ skal bli når æ blir stor

Æ fylle tredve til neste år. Så langt i år har æ sagt det til mæsjøl med jevne mellomrom, i et slags optimistisk håp om at det skal synke inn, at æ endelig skal skjønne det. Æ fylle tredve til neste år, æ blir niogtyve i år, om knappe femten – eller e det drøye femten? – måneda e æ tretti år gammel og peppermø. (Vel, det skal man kanskje ikke være skråsikker på, men la oss anta det, for retorikken sin skyld.)

For tolv år siden slo det mæ som nesten utenkelig at æ skulle bli så gammel, da æ va enda yngre virka det umulig at æ skulle leve så lenge at æ kom til å være i live i år 2000 – matte har aldri vært min sterke side, det kommer man ikke unna. Ikke fordi æ va sikker på at æ kom til å dø, men fordi det virka umulig å se for sæ å skulle bli så gammel, kæm æ kom til å være, ka som kom til å ha skjedd.

Det e ikke meninga å begynne med en eller anna form for oppsummering nu, æ har tross alt femten måneda på mæ, æ kan bli medlem av en kult og begå rituelt sjølmord innen året e omme, men det virke utenkelig, det e omtrent det eneste som virke helt utenkelig, æ kan ikke se for mæ en situasjon i livet mitt som skulle bli så jævlig at æ ikke fant andre utveia, æ håpe at æ om det – mot all formodning, gud forby, bank i bordet – skulle skje, huske på at det finnes for mye godt i livet mitt, i verden, til at det e en løsning, at æ ville tillate mæsjøl å knekke gråtanes sammen foran gud og hvermann før det å være gråtanes aleina uten håp va eneste løsninga. Men det va ikke poenget (æ hørte på forfatterstudentan lese, og først holdt Liv Lundberg et kort minneord over Stig Sæterbakken, ho sa «Stig er borte, og det er for jævlig» og nokka om at det ikke hjelpe å tolke signalan i etterkant – det forklare muligens den plutselige deprimeranes vrien det her tok), æ kan havne i en kult, æ kan bli gift, æ kan – gud forby – bli både gravid og forelder innen æ fylle tredve, æ kan ha reist jorda rundt uten både pass og penga om det va det om å gjøre, så oppsummeringa får komme om fjorten måneda, vi kan starte den da.

Men æ har starta påminnelsen allerede nu, Siri, til neste år fylle du tredve. Og ikke fordi æ vil ende opp med en eller anna trettiårskrise, ikke fordi æ vil bruke femten måneda på å ha sponangst – som Gøril ville sagt – fordi æ snart fylle tredve og ka har æ egentlig gjort med livet mitt!?, men fordi æ ikke huske det. Fordi æ fortsatt tenke på mæsjøl som den yngste personen i rommet, til og med når æ e den eldste, fordi æ fortsatt sier alt det infame æ tillot mæ å si da æ va yngst og blei tilgitt det meste (æ va stort sett yngst blant medstudentan mine i mine formative universitetsår, det heng igjen; æ har stort sett vært yngst i slekta, fram til de eldre begynte å få barn), og det e ikke det at æ vil sensurere mæsjøl – sjøl om det ikke hadde skada, av og til, æ vet det – men æ vil ikke være en person som e nesten tredve, som blir sett på som en viss type autoritet (i det minste fram til folk blir kjent med mæ, håpe æ) og som overkjøre menneska som e fem-ti-femten år yngre enn mæ bare fordi æ ikke huske på at dem e det.

Æ mene, skitt, æ synes fortsatt folk som har fylt tredve – som æ ikke kjenne – e litt skummel fordi dem e blitt gammel, men det e jo totalt meningsløst, dem e knappe femten måneda eldre enn mæ. I mange tilfella finnes det jo folk som e fem år yngre enn mæ som har viktigere jobba, mer autoritet, enn æ antakeligvis kommer til å ende opp med i hele mitt liv. Og det gjør mæ ingenting, æ har et liv som går sæ til, æ e ikke redd for det, men æ fylle snart tredve, og sjøl om æ ikke nødvendigvis kommer til å begynne å oppføre mæ sånn med det første, så kan æ i det minste prøve å huske på at det gjør at folk av og til forvente at æ oppføre mæ sånn, og dermed vil tolke det æ sier på måta æ ikke vil at det skal tolkes. Alt det prøve æ å huske, særlig nu, særlig før æ skal på landsmøtet til Noereh! i begynnelsen av mars. Æ har troa på ungdommen, fortsatt, bestandig, æ vil ikke at dem skal tro at æ ikke like dem, bare fordi æ ikke evne å tenke før æ snakke, å uttrykke mæ på måta som tilsier at æ i enkelte situasjona respektere demmes meninge mer enn æ bryr mæ om mine egne, fordi æ e blitt for gammel til å huske kordan det va. Fordi det e snart femten år siden æ va femten og gikk på ungdomsskolen og verden har faktisk endra sæ; og æ kan bidra, men av og til må æ kanskje øve mæ på å bidra forsiktig. Det kan umulig være så vanskelig?

by

om æ skulle beskrive mæsjøl med ett ord tror æ det hadde vært convoluted.

Det her e mitt trehundrede blogginnlegg. Det skulle man ikke tro (at æ har sagt så mye om så lite, eller så lite om så mye), men det e nu en gang det. 300 innlegg på seks og et halvt år – æ e ikke akkurat overarbeida. (oppdaga æ tilfeldigvis i det æ sjekka profilinfoen)

Det va uansett ikke poenget, og det fantes vel strengt tatt ikke et poeng – men sånn cirka åtte tima etter det forrige blogginnlegget dukka det faktisk opp ett nytt punkt i lista over ting som e til å fnise i hodeputa av, sjøl om æ tror æ va bombastisk og flirte i dyna, for anledninga. (nei, æ vil ikke fortelle, ikke riktig enda – det kommer, det kommer.)

Æ e detaljorientert for øyeblikket (det e æ vel bestandig), og æ tror faktisk æ e blitt flinkere til å huske ting, uten at æ helt vet koffor – æ har vel lært mæ å lukke parantesan mine, æ starta et nytt og bedre liv, eller tenkte på det så lenge at det faktisk skjedde nokka. Tjueti skal bli et godt år (det e pent nødt, skjønne du), det e litt sink or swim det hele, så æ kom fram til at mitt mantra for året skal være Kris Delmhorsts «Little Wings» – det føles passanes og riktig og løsningsorientert (æ får aldri endra verden eller alt som e galt med mæsjøl eller med andre, men æ gjør så mye som vingan mine tåle og resten leve æ godt med). (løsningsorientert e mitt nye favorittord, men æ bruke det bare feil, så det e kanskje ikke helt rett – men det føles riktig.)

Æ har sovet litt lite i natt (sa æ, som om det forklare skriftspråket), æ føle mæ litt svevanes, litt ujevn i kantan, men æ lukte godt (tror æ), æ har funnet min nye favorittparfyme – med mindre «min nye» implisere at æ hadde en gammel, i hvilket tilfelle æ har funnet en favorittparfyme, kanskje. Æ har ganske liten erfaring med sånt (æ e laga av sukker, æ satse på at æ lukte godt uansett?), og æ kunne ikke fortalt noen nokka om kordan det faktisk lukte av den (godt, ikke så sterkt, litt som huden min, men ikke egentlig – som hud, men bedre); ifølge anmeldelsa og teksta æ har lest lukte det som sirkus (sukkerspinn, hestemøkk og sagmugg, visstnok), eller pappeske, konvolutta man kanskje har hatt blomster i, en gang, og en vakker dag kan kanskje æ også si sånt om parfyme, men inntil videre syns æ det lukte godt. Det lukte som noen æ har potensiale til å bli, om æ prøve – det hold i massevis. Æ e sjalu på andre menneska som lukte som nokka, som sæsjøl, uansett (kanskje æ lukte som mæsjøl – nok? HAHA!), æ vet, logisk nok, ikke kordan æ lukte, men æ tror ikke det e så mye (ikke sånt som heng igjen, ikke sånt du merke i etterkant; æ kom, æ så, æ svant hen), æ tror æ har tendensa mot det selvutslettanes på alle plan, ihvertfall på noen områda (ikke alle, såpass vet æ, æ tror det e forskjellen på å være sæsjøl nok utover og å være sæsjøl nok på innsida – men innsida mi får du aldri), og kanskje tjueti skal bli året æ prøve å gjøre et inntrykk som vare. (det va da en svevanes sammenkobling av ka æ lukte og ka æ tenke tjueti skal bli. Æ har forøvrig litt problema med tjueti, æ foretrekke tyve. Kan man si år tiogtyve?)

Det e et sånt år, tror æ, et sånt kor æ snakke og snakke uten å ha nokka å si – det passe vel fint med det grenseløst optimistiske håpet om å fullføre masteroppgaven min.