Det forvaltningsområdet, og den avisa.

Æ e i avisa i dag. I iTromsø, som tidligere nevnt. Æ trodde det skulle være en litt annerledes sak enn det det endte opp som, men det e nu greit nok, æ står fortsatt for alt æ sa.

Men æ satt på bussen og tenkte på alt og ingenting og innså plutselig en ting: æ skjønne ikke ka folk som sir at Tromsø ikke e samisk basere de uttalelsan på. Både empirisk og i det hele tatt. Æ forstår rett og slett ikke ka ikke-samisk betyr, i den her sammenhengen? E det en mangel på rein? E det det at dem ikke høre samisk hver eneste gang dem bevege sæ utfor huset sitt? E det en mangel av folk med samisk utseende, samisk påkledning, samisk uniformering på en hvilken som helst måte folk nu ser etter samiske identitetsmarkøra på?

Det e jo, nær sagt selvfølgelig, et spørsmål som også kan sendes andre veien: ka e det som gjør Tromsø synlig samisk?, men likevel. Æ syns bevisbyrden havne hos dem som sir nei (syns æ, selvfølgelig, fordi æ e same og ethvert sted æ har oppholdt mæ i mine nesten tretti år i live så langt ikke kan være ikke-samisk, bare i kraft av at æ har oppholdt mæ her i nesten tretti år), men æ forstår ikke ka bevisan demmes e? Og om det nu e en eller anna idé om nokka synlig samisk, ka slags synlig samisk e det dem forvente sæ?

E Tromsø ikke-samisk fordi det aldri tidligere har vært skilta på samisk her, fordi det e først nu noen har sagt at dem syns det e en god idé? E Tromsø ikke-samisk fordi det ikke passe inn i ideen om et typisk samisk sted? Uten at æ vet, eller skal begi mæ inn på, ka tromsøværinga flest ville legge i en sånn definisjon, fordi æ antar tromsøværinga flest ikke har vært de plassan dem ville regne som typisk samisk (les: Kautokeino og Karasjok), men at det likevel e nokka Karakeino/Kautosjok-aktig som e grunnlaget for demmes idé om ka som e samisk. E Tromsø ikke-samisk fordi vi har sølvsmie men ingen som lage samiske smykka? E Tromsø ikke-samisk fordi vi bare har en NRK Sápmi-journalist, og dermed ikke kan sies å ha et ordentlig lokalkontor? (Æ føle, totalt uten grunnlag, at et lokalkontor treng å bestå av minst to journalista før det e et ordentlig lokalkontor.) E Tromsø ikke-samisk fordi man kan gå en hel uke uten å se en eneste ekte same? (her vil æ legge til nokka med at å se etter sama i Tromsø e litt som å se etter homofile i Tromsø: du treng en vei å få en fot innafor, da oppdage du at dem e overalt, men om du ikke vet kor du skal begynne, så ser du dem ikke med mindre dem kline med sin likekjønna kjæreste rett foran trynet ditt, og det gjør dem neppe så veldig ofte. Ikke det, æ tror ikke det at to sama som kline gjør dem lettere å identifisere som sama, så metaforen ramle sammen inni der et sted.)

Æ forstår ikke, rett og slett, kordan folk kan si at Tromsø e ikke-samisk, fordi æ ikke skjønne ka dem begrunne det med?

Og æ føle et behov for å klargjøre et punkt: da æ sa «Det er kommet fram holdninger som jeg ikke har trengt å forholde meg til tidligere» mente æ ikke, som noen i kommentarfeltet sa, at «Det hun mener å si er at Tromsøfolk er blitt mer rasistiske i den senere tid», men at æ aldri tidligere har behøvd å se på Tromsø på den måten det framstår nu. Det betyr ikke at æ har hatt en ideell samisk oppvekst i Tromsø, men bortsett fra den typiske samemobbinga man blir utsatt for, så har æ aldri trengt, eller følt et behov for, å tenke at folk i Tromsø – i et vidt, snevert perspektiv – ikke vil ha mæ her. Det e det æ mene. Æ har bodd i den her byen og levd i den her byen og alle probleman æ har med den her byen e basert på ting som ikke heng sammen med at æ e samisk og at Tromsø ikke vil være det.

Det e ikke før nu, når æ plutselig oppdage, igjen og igjen, at samemobbinga æ blei utsatt for som ung heng sammen med at ungan æ vokste opp sammen med hadde foreldra som med sikkerhet vet at Tromsø e ikke-samisk, og at dem, i større eller mindre grad og med større eller mindre grad av bevissthet, har latt det skinne gjennom i oppdragelsen av ungan sine. Det e det æ mene med at æ ikke har trengt å forholde mæ til det her tidligere, det æ mene e at æ trodde ungan dine va teit fordi dem va ung, men så visste det sæ at dem va teit fordi du har oppdratt dem sånn.

Og derfor vil æ at Tromsø skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk, fordi det kanskje – forhåpentligvis, og æ krysse fingran – kan bety at ungan til ungan dine får en skolegang som gjør at dem får vaska av sæ de idiotiske idean du, mer eller mindre bevisst, har prenta inn i dine unga. Æ vet det e mye å håpe på, men pokker heller, æ e en ukuelig optimist.

Tromsømedias nyhetsdekning av samiske ting

Da æ begynte å skrive det her satt æ på et fly. Det va dog ikke et Norwegian-fly (hurra!), så æ hadde ikke nettilgang, og dermed skreiv æ dela av det her i et Word-dokument (hvilket ikke egentlig e sant, all den tid æ bruke Open Office, men det får være måte på pirk), mens resten e ført på etterpå – æ e litt redd for at det e ganske tydelig, æ va mer fornuftig tidlig på fredag enn æ va når æ kom tilbake igjen fra Oslo.

Torsdag kveld va æ på et debattmøte arrangert av Troms journalistlag og Kommunikasjonsforeningen, om – gjett tre ganga! – mediedekninga av den eventuelle innføringa av Tromsø som en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Deltakeran va Jørn-Christian Skoglund, ansvarlig redaktør for iTromsø; Mona Solbakk, ass. kommunikasjonsdirektør ved Universitetet; Marcus Buck, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet; og Skjalg Fjellheim, NRK-journalist(/kommentator?).

Det va en sørgelig affære.

Og det e ganske fristanes å bare starte og avslutte hele blogginnlegget med akkurat det: Det va en sørgelig affære. Men æ e fortsatt ikke en mann av få ord, så æ kan kanskje pøse på med noen flere. (Det va en skikkelig sørgelig affære! :D)

Debatten handla veldig mye om nivået på nettdebatten, særlig hos iTromsø, som har en mye åpnere kommentarmulighet enn mange andre medier, man kan visstnok slippe unna med å oppgi bare falsk info, og sjøl om det står at «Alle innlegg signeres med fullt navn og epostadresse» (min utheving) e det ifølge redaktøren mest en oppfordring til folk. Dermed kan vel æ si at iTromsø må skaffe en bedre ansvarlig redaktør, uten at nuværanes redaktør blir fornærma av det; det e bare en oppfordring, ikke et innspill på at han e en mann uten talent og ryggmarg! (Merk: æ bryr mæ ikke nok om iTromsø – sjøl om æ like en del folk som jobbe og har jobba der – til å ha danna mæ et bilde av den ansvarlige redaktøren, så for alt æ vet har han ryggmarg så det står etter. Han har i det minste ryggmarg nok til å argumentere for at usaklig hatske innlegg mot sama e ytringsfrihet. Typisk nordmenn. (Merk: det siste va ironi. Folk skjønne ikke sånt nu til dags.))

Det va mye snakk om at det som kom fram i nettdebatten va kloakk, og forskjellige idea om kordan man skal behandle kloakk – Marcus Buck mente at det e greit med kloakk, men i siviliserte samfunn har man faktisk etablerte system for at man ikke treng å se at den renn gjennom gaten. Oddvar Nygård sa i en kommentar «Æ e ikke rasist, men» og æ tror det som kom etter men-et va at rasista også e menneska som må få lov til å ytre sæ, og han syns det e viktigere enn.. saklighet? Æ vet ikke helt, æ hørte «Æ e ikke rasist, men» og klarte ikke tenke anna enn «HURRA! Æ treng aldri mer å ta han alvorlig!» og så lagde æ mentale hurra-arma: \o/ (Haha, nu sitt æ på flyet og har litt lyst til å lage faktiske hurra-arma, men det hadde vært litt synd om noen tror æ får et illebefinnende eller nokka, så æ skal prøve å la være!)

Skjalg Fjellheim va hovedsaklig fornuftig, også ser han ut som en skikkelig sympatisk type, så æ blei litt trist når han trakk frem at den dårlige nyhetsdekninga gjør at barn går rundt og e redd for å bli trakassert på gata. Nei, vent, det va det dårlige debattnivået, den redaksjonelle dekninga syns han har vært bra. (Nu har æ lyst å si at det må bety at han bruke å være full på jobb, men det e også ironi og den typen ting man ikke skal si om folk.) Æ prøvde å poengtere for han etterpå at æ syns det e litt kjipt at den eneste samiske reaksjonen som blir trukket fram føre til en videreføring av offerrollen, men æ tror ikke æ fikk sagt det på den rette måten, så æ vet ikke om han skjønte ka æ mente. (Hvilket jo e legitimt. I hvert fall mer legitimt enn at æ hadde litt lyst til å si «vet du ikke kæm æ e?» til han. Bare tenk kor stort egoet mitt kommer til å være om ti år! (Merk: Det va ironi. Kanskje? Eller sjølinnsikt.))

For ordens skyld: det som plage mæ med nyhetsdekninga, eller manglan i den, e at det føre til at vi1 ende opp som informasjonsskranke. La mæ sitere mæsjøl fra Vin og viten-innlegget mitt:

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Således: Æ e ikke redd for å bli trakassert på gata, stort sett (æ tenke bare på det hver gang æ går forbi røykebua på Jernbanestasjonen med luhkka på; en vakker dag kommer noen til å spytte etter mæ/helle en øl over hodet på mæ, og så kan æ si «æ visste det kom til å skje en dag» – æ burde holde mæ for god til å tenke sånn, men æ gjør ikke det; æ frykte bestandig det verste), men æ syns det e litt skummelt å vite at enhver tilfeldig nordmann æ møte kan ha en forventning om at æ skal forklare og forsvare alle Sametingets vedtak, at æ skal vite alt om Finnmarksloven, at æ skal vite nøyaktig ka som skjer om Tromsø blir innlemma i forvaltningsområdet og så videre, og så videre. Æ hate å innrømme det her, men Æ VET IKKE SÅ MYE! Æ vet ikke alt, og sjøl om det plage mæ mer enn det plage noen andre, så plage det mæ mest når folk forvente det.

Æ tror egentlig aldri æ har hørt på Marcus Buck før, eller, æ har aldri vært tilstede på et arrangement kor Marcus Buck kan slippe sæ laus og være fornuftig og deilig smart (æ tror han deltok på valgvaken æ va på en gang, men æ huske ikke kordan valgvake det va? Et presidentvalg i USA? Nokka sånt? Det va uansett ikke en setting kor han fikk plass til å briljere, på ordentlig), men det va æ nu, og det va fint. […]

Æ prøve å finne en måte å forklare koffor det va fint, eller kordan det va fint, men det eneste æ kommer på e at Marcus Buck e en akademiker, og æ like sånne. Æ tror egentlig det e så enkelt – æ e ganske lett å glede, særlig når det kommer til akademikera. (Akademikera og smarte gamlinga, æ e muligens litt… uvanlig(?) i mine preferansa.)

Et av hovedpoengan til Jørn-Christian Skoglund va at folk – eller kanskje vi1 – går for fort i skyttergrava, det e liksom ikke rom for å kritisere det samiske uten at noen kommer og sir at det e uakseptabelt, men æ syns det e en ganske billig kritikk. For det første e det fordi journalistikken omkring samiske ting e mangelfull, fordi journalista ikke vet nokka som helst fordi dem – i likhet med mer eller mindre alle nordmenn i samme generasjon – ikke har lært nokka om det samiske på skolen eller kor som helst ellers, og det e synd, men det e dårlig gjort at det skal gå utover måten nyheta om oss blir rapportert.

For det andre e det et skrekkelig billig poeng fra hannes side, og ganske simpelt å si at fordi noen sama går i skyttergrava, så e det ikke rom for å kritisere det samiske. Stort sett uansett nyhetssak [omkring norske forhold], vil det alltids være noen som går i skyttergrava, men det regnes vel fortsatt ikke som at hele det norske folket e motstandera av at det skrives om det her? Det finnes ingenting i verden som hadde gjort mæ gladere2 enn en fornuftig kritisk journalistikk omkring samiske forhold, men det får man jo ikke i [den norske] dagspressen; dem har ikke ressursa til det, det finnes ikke interesse for det og det selg ikke avise – ja, bortsett fra de samiske, selvfølgelig, men det e en helt anna can of worms .

Skoglund mente også at det va uheldig at debatten endte med at man stempla en rekke nettavislesera som kloakk, fordi det sende uheldige signala – og det skal æ være helt enig med han i, det e ikke bra å stemple folk som kloakk; sjøl om meningan demmes e forkastelig e dem fortsatt autonome vesen som fortjene respekt. Og for alt æ vet – og som han hevda – finnes det kanskje fornuftige innslag i nettavisdebatten, æ har bare ikke orka å lese den, ikke den her gangen.

Æ prøvde nemlig sist, under «Kiwi-saken» – fordi æ syns det va interessant og fordi det va en nyhetssak æ va delvis/ganske/veldig ansvarlig for å gjøre til en nyhetssak. Det e fascineranes å tenke på at det kunne vært en total ikke-sak om ikke Ryan hadde tatt de bildan og æ hadde skrevet det blogginnlegget og lagt det ut på facebook og vært facebook-venna med iTromsø-journalista, og det e fascineranes å tenke på at min/vårres reaksjon kanskje gjorde nokka for at det hele starta som «e det her greit?» og ikke «hårsåre sama, read all about it!» (Nu skal æ ikke anta nokka som helst om journalistisk tankegang og alt det der, eller skryte på mæ nokka – æ bare like å bedrive kontrafaktisk historietenking på små ting.)

Men altså, da leste æ nettavisinnleggan, hos Nordlys, hos iTromsø, hos Dagbladet og et par andre, og bortsett fra noen modige sjela som hoppa i gjørmehavet med motargumenta va det en endeløs rekke av «hårsåre sama/har lært av musliman/reis til Finnmark (og/eller helvete)» (dessverre va veldig få av dem i haiku-format). Æ får ikke lov til å reagere uten å regnes som hårsår, æ har enda ikke funnet ut av kor den magiske grensa går, den mellom det uttalte «det her e kanskje ikke greit?/æ syns det her e ubehagelig» og den oppfatta «Æ SKAL KLAGE FORDI Æ E SAME OG DET E SÅNT VI GJØR!»

Den går nok et sted langt unna nettavisdebattan uansett, men se, da e æ hårsår, og elitistisk igjen. Sukk. (bokstavelig talt e æ ikke hårsår, men elitistisk skal æ gjerne være, i hvert fall om alternativet e gjørmebading i kloakk sammen med folk som hate mæ.)

Men når Nordlys lage en henvisning på førstesida til «Skiltkrigen» og iTromsø prestere å presentere til og med torsdagens diskusjon med tittelen «Tromsø eller Romssa [sic!]?», så e det nu ikke rart at polemikken når uante dypda hos folk. Og om det dermed e riktig at vi1 har havna i skyttergravan, så e nok det fordi de lokale avisan har gravd dem ferdig og dytta oss nedi der.

1og i det her tilfellet e vi sama, selvfølgelig, siden æ etterhvert har forstått at min idé om at en same e en same e en same bare e halvveis riktig, all den tid en same e en same e en offentlig talsperson for hele folkegruppa si. Æ hadde litt lyst til å si det, blant andre ting æ hadde lyst til å si, men lot være, «Ánde Somby snakke ikke på vegne av mæ,» men æ innså at det va en forsamling kor dem hadde tolka det feil og konkludert med at det e fordi æ e uenig med han.

2OK, det e ren løgn, det finnes ganske mange ting som hadde gjort mæ gladere enn akkurat det, men æ hadde likt det skikkelig skikkelig godt, så det så!

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

Når nostalgien får råde

Allsang på grensen til det uutholdbare

20 Teddy uten filter
Hålogaland teater
Med: Maria Haukaas Storeng, Kristian Fr. Figenschow Jr., Jørn-Bjørn Fuller-Gee, Mikkel Gaup, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Ida Holten Worsøe, Sverre Kjelsberg og et 15 manns orkester.
Av: Ragnar Olsen, Iren Reppen, Sverre Kjelsberg, musikalsk leder Bernt Simen Lund og ensemblet.

wherein undertegnede har skrevet en anmeldelse – om man kan kalle det noe slikt – av HT’s 20 Teddy uten filter.