Japan

by

noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

by

Om kart, tegning, Dagens næringsliv og Japan. Sånn cirka.

Æ les i en bok om kart for øyeblikket, You Are Here, av Katharine Harmon; ikke om ordentlige kart – sjøl om dem også e fascineranes – men om «personal geographies and other maps of the imaginations», som undertittelen på boka e. Det e hovedsaklig en bok full av bilda – kart – enkelte av plassa/ting/situasjona som eksistere, andre av fri fantasi, kart av minna, av kropp og sjel og hjerne, og det e så vakkert at æ nesten brast i gråt i går, mens æ satt på 4 roser og bladde mæ gjennom den.

Mitt favorittkart va av San Serriffe, av naturlige, semi-kolonistiske, årsaka, men det finnes andre, som de her dyran, og det her bildet som e skikkelig upassanes for offentligheten – i hvert fall når du endelig oppdage ka det e. (æ fant det bildet i det her blogginnlegget, kor du finn to andre kart som også va i boka.) (og mens æ leita etter kart som va brukt i boka, fant æ de her, det andre kartet der e nydelig!)

Det e noen teksta også i boka, skrevet av folk som jobbe med kart, på forskjellige måta, og dem gir mæ lyst til å tegne mine egne kart, over sånt som æ kan tegne kart for. Og så leste æ et blogginnlegg fra Roger Ebert om å tegne, om at folk bestandig tror dem ikke kan tegne, men dem kan det jo, egentlig; det man ikke kan e å følge konvensjonelle regla for proporsjona og kordan ting skal se ut, men man kan jo tegne likevel.

Og de to tingan sammenfalle til å gi mæ lyst til å anskaffe mæ en ulinjert skrivebok så æ kan øve mæ, ikke fordi æ e nokka flink til å tegne, eller å lage kart; å skulle definere nokka ikke-tekstlig e virkelig ikke en av styrkan mine (av og til slit æ evig lenge med å definere nokka tekstlig). Men æ kan jo prøve likevel.

I tanken om kart og steda og identitet – en av tekstan i boka handla om det å være et sted og la tankan vandre fra et sted til et anna, å kunne gå fra der til dit til ditover til der, mens du sitt helt stille og ikke bevege dæ av flekken, alt fordi det e små ting som gjør at de plassan heng sammen, om enn på måta du ikke nødvendigvis kan forklare – i hvert fall ikke uten å virke som om du mangle noen fungeranes mentale synapsa – kom æ på ka det va som fikk mæ til å forelske mæ i Dagens Næringsliv. Eller, rettere sagt, øyeblikket som står igjen i hjernen min som øyeblikket da æ oppgraderte forholdet mitt til Dagens Næringsliv til forelskelse. Det va en tilfeldig sak om minibanka og pengeuttak, nokka totalt irrelevant æ ikke huske, men illustrasjonsbildet va av en minibank i Tokyo, opp en trapp på utsida av et hus laga av stein, med et overbygg på huset (muligens del av etasjen ovenfor), og der har æ vært. Der tok æ eller faren min ut penga da vi va i Japan. I akkurat den minibanken som blei brukt som illustrasjon i akkurat den lille irrelevante nyhetssaken har vi vært. Det va fint vær da vi va der, æ huske ikke anna, æ huske blå himmel, at vi fant en minibank og at det va folk overalt (det e stort sett det æ huske fra både Japan og Kina, det va folk overalt). Og om noen mot all formodning skulle finne det bildet igjen, så tror æ fortsatt æ kunne si at det va akkurat den plassen – uten at æ vet koffor akkurat den minibanken i akkurat det huset e sånn cirka det eneste stedet i hele Japan æ faktisk kan huske.

Og æ kunne sikkert hatt en endeløs liste med minna av den typen, det finnes kaffesjappe i bya i USA kor æ har vært en gang (halvparten av dem i Madison, Wisconsin, gudan vet ka det va med den plassen), men som æ fortsatt har et tydelig bilde av; det finnes små bita av verden lagra i hjernen min, totalt uten en kontekst æ kan forklare, men som sitt så godt at æ ikke har glemt dem enda, og tanken på å kunne bruke dem til å konstruere et kart ulikt alt anna noen andre kunne laga e utrolig tilfredsstillanes – det her e verden som æ huske den, sjøl om det kanskje ikke e verden som den burde sees.