Jokkmokk

by

æ e en teksttung kvinne

Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.

by

Egentlig skulle det her være et forelska Ára-innlegg.. Det kommer seinere!

I dag tenke æ på Jokkmokk, i et sosialantropologisk perspektiv, muligens deltakanes, men mest sannsynligvis utenforstående – fordi det e så mye æ ikke forstår. (Det va Daniel som sa det, da æ fortalte han at æ va på Jokkmokksmarknaden for første gang, «du ser vel på det som en sosialantropologisk undersøkelse?» og æ svarte ja, selvfølgelig.) E det ikke det æ gjør? Sjøl om æ aldri har studert sosialantropologi (hvilket egentlig va et ganske dumt valg, når æ tenke mæ om – ny bachelor?), så har æ vel bestandig vært av den observeranes typen, mer eller mindre frivillig (som regel mer).

Men Jokkmokk, altså. Det va fascineranes å være der, litt fornøyelig hver gang æ traff noen som foreldran mine ikke visste kæm e (… du vet du e same når… etc), æ fikk noen komplimenta for kåserian mine (det e fint å være i samiske områda når man til stadighet får komplimenta for ting), etc etc. Og æ hørte rykta om at det foregår en konflikt i Jokkmokk. En samisk en, selvfølgelig.

Så vidt æ har forstått (og det e jo ikke så mye), så e Jokkmokk kanskje mest ikke-nordsamisk, men så e nordsamisk blitt ganske innflytelsesrikt likevel (pga antall språkflinke og sånt, vil æ anta), og det syns de ikke-nordsamiske saman e kjipt, så dem har gått hen og starta sin egen lule(?)samiske forening, i tillegg til den [nord]samiske organisasjonen som allerede finnes. Det e skikkelig deprimeranes, men det eneste lyspunktet – om du spør mæ, så vidt æ forsto – va at det stort sett va de voksne menneskan som holdt på med det der, folk som e omtrent på alder med foreldran vårres (om vi nu antar at de fleste av dokker e cirka like gammel som mæ, pluss/minus). Håpet mitt da e jo selvfølgelig at de yngre saman e litt mer på «en same e en same e en same»-linja, men ka vet vel æ? (Om ikke-nordsamisk/sama vet æ ingenting, sukk)

Ryktebørsen fortell også at kronprinsesse Victoria, som har en lule(?)samisk kofte ho har fått i gave, hadde fått beskjed om at ho ikke skulle ta den på sæ (æ antar ho fikk beskjeden på hakket høfligere vis, det virke upassanes å si til en kronprinsesse at «Du får ikke ta på dæ den der!») (for ordens skyld: vi hørte det fra noen som hadde spurt kronprinsessa om koffor ho ikke hadde på sæ kofta, så det e ikke fjortendehåndsinformasjon, men nærmere førstehånds) (for dobbelt ordens skyld: selvfølgelig sir æ ikke kæm som sa det).

Også leste æ i et sameopplysningsblad fra 2003 (så det kan jo hende at det har endra sæ siden da) at en ungdom sa at i Jokkmokk måtte man velge: enten e man samisk, eller så e man svensk. Og en anna person (som jobbe med sånt) nevnte at ungdommen i Jokkmokk snakke svensk med hverandre, sjøl når dem kan samisk.

(Sånn reint språkmessig tenkte æ på nokka Elle Sofe, Sigbjørn og æ snakka litt om: det her med at ungdom i Kautokeino (og Karasjok), som snakke skikkelig samisk, som kan det ordentlig, som har et ordforråd æ bare kan drømme om, men som blande inn en hel masse norsk i språket sitt, av grunna æ ikke helt kan forstå. Og det e ikke språklek av typen æ gjerne kan bedrive, kor man kan vri og vende på ordan i de språkan man kan sånn at man ende opp med nokka helt anna (som setninga «min gumpus!» på norsk og på samisk, og oss/dem-tenking – sånne ting) – det e latskap. Eller et ønske om å.. æ vet ikke, engang? Det e nokka, men mest av alt e det litt fælt.)

Så æ tenke på Jokkmokk fordi det e så mye æ ikke kan, det e så mye æ ikke forstår, og det e jo ikke sånt man kan lese sæ til (i motsetning til ka som faktisk ligg i at Tromsø blir en del av forvaltningsområdet for samisk språk, hint hint jævla Tromsøtullinga), man må finne noen man kan spørre – men ærlig talt, kor finn æ et menneske som vil være Jokkmokksinformanten min? (Eller bare svenskesamainformanten min?) Æ vet ikke, men æ tror æ treng en. Æ treng en samementor, sjøl om det nok hadde vært uendelig deprimeranes («nei, Siri, det e ikke sånn at alle syns en same e en same e en same, og sørsaman like ikke nordsama og folk hate dæ fordi du ikke kan språket ordentlig og fordi du e en elitebysametulling som tror du vet best»).

Æ skal tenke på nokka hyggeligere resten av dagen, det skal æ.

by

Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

by

og æ e fortsatt en sint ung same (katti går det over?)

Hei hei hallo, verden.

Æ har for mye å si, og langt fra hjernekapasitet nok til å si dem, men det e en ting æ stadig vende tilbake til (sånn bortsett fra en anna ting som æ ikke vil snakke om men som gjør at æ stadig vekk sitt og fnise helt for mæsjøl fordi æ e verdens teiteste menneske men fniiiis) (det e ærlig talt litt trist kor uintelligent æ til tider klare å være), og den ene tingen e en rasisme i stedsnavn. Eller, rasisme i måten stedsnavn blir omtalt.

Mitt første problem e at det e en ugrei ting å si, at nokka e rasistisk, fordi det automatisk føre mange i en forsvarsposisjon: æ e ikke rasist, æ kan ikke være rasist, æ har alle de her ikke-/anti-rasistiske holdningan/oppførslan, ergo e æ ikke rasist. Og det gjør enhver debatt poengløs, det e ikke en enten/eller-situasjon, OK? Æ velge å tro at æ e anti-rasist på så mange måta som mulig, men i går tok æ mæ i å tenke «men [noen] ser ikke ut som en indianer,» som om det e nokka æ har definisjonsretten på. (min første respons va at æ boksa mæsjøl i panna, æ vet ikke helt om det anbefales, men det e i det minste effektivt.)

Så, ergo, når æ nu sir at det her e en ting som slår mæ som rasistisk, så håpe æ dokker forstår at æ mene det i… snillest mulig forstand. Det e nok heller ikke en bevisst form for rasisme, hvilket ikke e en unnskyldning og aldri burde brukes som så, men det e en forklaring, omtrent som når menneska over en viss alder e homofoba – det e ikke det at vi syns det e greit, men noen ting e greiest å bare la være (dem dør nu snart uansett).

Det æ stadig vende tilbake til e stedsnavn, og reaksjonen på sådanne. Og ja, det va en vits for mye om Jokkmokk som endelig fikk det til å renne over, samt en kunde som hadde en reaksjon på Rustefielbma æ gjerne ville vært foruten. Æ vet at Rustefielbma e djevelsk vanskelig å uttale, men vet dokker koffor? Fordi det e samisk og folk flest snakke norsk! Men gjett ka, det bodde mest sama i området, derfor e de fleste stedsnavnan på samisk (for en indre logikk!). Og ja, Jokkmokk høres morsomt ut, men det e en fornorskning/forsvenskning av Johkamohkki, som kommer fra to samiske ord: johka e elv og mohkki e sving – haha, et stedsnavn som basere sæ på naturfenomena i området, det har vi aldri hørt om før! (ihvertfall ikke på sånne rare språk ingen lenger snakke.) Og Hjemmeluft, utafor Alta – der med helleristninga, du vet – e en absurd bokstavelig versjon av navnet Jiebmaluokta. Jiebmaluokta betyr ikke hjemme-luft (æ vet ærlig talt ikke ka det betyr), men noen syns det va vanskelig og bestemte sæ for at Hjemmeluft e enklere å huske.

Og det, mine kjære venna, e rasisme. «Det her e vanskelig og det e ikke som om det e mitt språk, æ syns heller det burde hete nokka anna» e rasistisk og en utrolig uheldig form for majoritetsmakt. Og hver gang dokker ler av absurde stedsnavn som jo ikke betyr nokka som helst vettig (i motsetning til Selnes og Kvaløya og ørtenhundre andre fiskenavn og -elv og -nes og -sund etc etc (og ja, om æ va en god retoriker ville æ funnet faktiske norske stedsnavn som ikke betyr nokka som helst, men æsj, kæm som bryr sæ om norsk liksom, det e jo snart et dødt språk uansett), kan dokker kanskje heller lure litt på ka det hete på originalspråket og ka det kommer av – det e langt, det her landet, som Rolf Jakobsen insisterte på, og det meste e nord, og ganske mye av det va (og e, og e, og e, uansett ka folk måtte men) bosatt av folk som snakka et språk mange av dokker ikke kan og som ga de stedsnavn dokker ikke forstår – men det e ikke en unnskyldning for ikke å lære sæ dem.

Takk.

(følg med, seinere, når vi snakke om andre, hyggeligere ting – som.. gudan vet ka, bøker og folk og teite ting æ har tenkt – det finnes oseana av muligheta)