journalister

by

Et lite, håpefullt brev til landsdelsavisa Nordlys.

Kjære Nordlys,

når dokker bruke ord som «samedemonstrasjonen» – eller i det hele tatt sett sammen ord av den typen – blir æ litt … Æ vet ikke, æ blir ikke trist, æ blir ikke sint, æ blir ikke egentlig oppgitt heller, men æ bit mæ merke i det. Kan man si det sånn? Når dokker sett sammen ord på den måten – med same foran nokka – bit æ mæ merke i det. Æ syns det e nokka det e verdt å merke sæ, om dokker vil. Æ syns kanskje ikke det burde være nødvendig.

Samtidig har æ også full forståelse for at dokker gjør det fordi dokker e et nyhetsmedie og overskriften på ting helst skal være kort. Min tabloide side e helt enig i at det e mye enklere å skrive samedemonstrasjonen enn å skulle si «demonstrasjonen mot å trekke søknaden for innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk». Men det e en viss forskjell på de to – det kan vi vel være enig om?

Mitt problem med at dokker sir ting på den måten dokker ofte ende opp med å gjøre – fordi det e et enkelt, logisk, tabloid grep – e at det e en del av den unødvendige forenklinga av den her saken. Grepet dokkers gjør at folk syns det e logisk å diskutere korvidt Tromsø e samisk eller ikke, når det ikke e det som e saken. Vil æ trø det samiske over hodet på noen som ikke e same? Nei. Vil æ at foreldre som vil at ungen demmes skal få mulighet til å lære samisk uavhengig av om dem sjøl e sama eller ikke skal ha muligheten til det? Ja. Vil æ kunne ta kontakt med kommunen på samisk om æ skulle føle et behov for det? Ja.

(E æ en av dem som ikke hadde gjort det fordi æ kan uttrykke mæ mye bedre skriftlig på norsk enn på samisk? Ja. E det delvis dokkers feil fordi kommunen aldri ga mæ god nok samiskundervisning mens æ gikk mine obligatoriske år på skole? Ja. E det ikke dermed logisk at æ gjerne vil vite at andre barn – enten dem e samisk eller ikke, enten foreldran demmes snakke samisk eller ikke – får muligheten til å få god nok samiskundervisning i løpet av alle sine år på skole til at dem kan gjøre sånt? (Va det i overkant mange retoriske spørsmål? Sikkert.))

Så, kjære Nordlys, æ skjønne at dokker vil være tabloid, at dokker vil selge avise og få klikk på nyhetssakan dokkers på nettet og gjerne ha engasjerte lesera – som helst ikke skal bikke over i reinspikka rasisme – men æ skulle ønske at dokker va litt forsiktig med det, sjøl om æ skjønne at det ikke selg avise. Som dokker kanskje også skjønne syns æ det her e vanskelig, fordi æ ikke vet ka æ skal ende opp med, æ mene, æ syns ikke at æ kan kreve at dokker skal gjøre avisa dokkers kjedelig bare for å passe på at æ ikke bit mæ merke i sånne ting. Men samtidig skulle æ ønske æ kunne lese dokkers dekning av samiske saka uten å konstant måtte bite mæ merke i ting, eller konstant måtte bite mæ i tunga for å unngå å kjefte på dokker. (Vi har kanskje begge lagt merke til at det ikke e bestandig det fungere.)

Kjære Nordlys, æ har lest dokker i tyve år og det e knapt tull (æ e, for ordens skyld, bare åttogtyve), og opp gjennom åran har æ bitt mæ merke i litt av hvert av det dokker har sagt om samiske ting. I så stor grad at æ ganske enkelt kan komme med en liste om vi først skal klage over avisa. Dokker fortjene skryt for at dekninga av Riddu Riđđu e blitt betydelig bedre etterhvert – det sammenfalle kanskje med sånn cirka da dokker blei hovedsponsor? Ja, æ spør nu bare (som dem sir, retorikeran og Kort Sagt-skriveran dokkers) – og dokker fortjene skryt for at det ikke e totalt uutholdelig hele tida. Og kanskje litt for at dokker faktisk e overraskanes flink til å gjøre plass til pro-samiske – om vi skal si det sånn – synspunkt på leserbrevsiden, uten at det hjelpe på nokka som helst sånn i det lange løp (og da mene æ det lange løp kor Tromsø fortsatt har et borgerlig bystyre som mene at det e viktigere å øke lønna si og å reagere følelsesmessig framfor å sette sæ inn i saken, men nu e æ vanskelig igjen, det va ikke meninga).

Men æ har en drøm – ikke om å komme hjem, det e ikke Tromsø, det har aldri vært Tromsø, og det e ikke på grunn av byen, det e på grunn av mæ – om å kunne lese ting dokker skriv om saka som e samisk uten å måtte bite mæ merke i ting; kanskje æ har en drøm om en journalistutdanning som vil bruke mer tid på å pre-emptivt – det e kanskje ikke et norsk ord? – bite sæ merke i ting journalista burde unngå når dem skriv om minoriteta? Æ har uansett en drøm om at ting – utdannelse og sånt – skal føre til en positiv sirkel kor folk har mer forståelse for minoriteta, og kor journalista dermed vil ha en større grunnlegganes kunnskap, og kor leseran vet mer enn dem gjør nu, og journalistan bidrar til at dem lære enda mer. Æ vet ikke om det e den drømmen vi alle bær på, men det e nu i det minste den drømmen æ bær på, når æ les papiravisa og når æ ser på nettsida og når dokker oppdatere facebooksida dokkers. Kanskje vi kan bli smartere sammen, du og æ, Nordlys, du og æ?

by

Tekst æ vil kvitte mæ med

Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen – som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig – og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte «Æ like journalista. Og fotografa,» og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør – og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie – hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt – men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same – og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe – æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min1 fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet – og kreativitet – i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen – og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det – det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta («Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself» som Dar Williams syng)

1Det e et – om enn ikke anna så ihvertfall personlig – interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

—

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.