I wrote on a postcard I may or may not send [Paradise Hotel]

Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?

eg – ein metametikar. (og nynorskelskar)

Vil du ha den latterlig lange versjonen av tatoveringshistorien min, finn du den her; den e på engelsk, men æ gidd ikke skrive hele greia på norsk. Æ e så jævla verbose.

Her om dagen skulle æ gå forbi ei dame med barnevogn, og vi gjorde den der idiotiske greia kor begge to svinge samme vei for å unngå hverandre, opptil flere ganga, og tilslutt sto ho stille mens æ gikk forbi og vi lo. (et knapt øyeblikk skreiv æ nesten lolla. min gud, min gud, koffor har du forlatt mæ?!) Det va totalt poengløst, æ bare kom på det.

Uansett, det æ skulle fram til va det æ egentlig hadde tenkt å skrive sist gang, før inkoherensen tok mæ. Seriøst, æ satt mæ ned og tenkte «ja, det har æ tenkt på så lenge at nu vil æ skrive det» og så bare… ordspy. (wordvomit høres mye finere ut enn ordspy. æsj)

Det har sæ nemlig sånn at mens vi va på Holt, så sa Marius at han les bloggen min; hvilket ikke e en overraskelse i sæ sjøl, æ visste det fra før av. Men det fascinere mæ at han e nesten den eneste æ vet om som gjør det. Eller, rettere sagt, han e nesten den eneste som gjør det som æ vet om. (det e en distinksjon der, du ser det, sant?) Æ va nesten innom det her, men det va stort sett bare i mitt eget hode. Hvilket ikke gjelds, fordi mitt eget hode e troanes til litt av hvert, særlig når det gjeld konno- og denotasjona. (kan man i det hele tatt skrive akkurat det sånn?)

Fordi æ vet æ har et publikum, men æ vet ikke kæm. Og stort sett syns æ det e helt greit, bloggen min e hovedsaklig til for min egen del, æ nekte å unnskylde mæ for det som eventuelt skulle finnes i den, men æ syns det e fint at den også innehold dela som e allmenngyldig nok til at andre vil lese den. Men av og til tenke at det minste æ kunne få igjen for å bre mæ utover på den her måten e et bittelite manntall av folk som sir «hei, æ les dæ.» Det her e ikke et passivt-aggressivt krav om at du skal legge igjen en kommentar, æ love, det e mer det at æ e nygjerrig. Dessuten e det jo nokka med at du skal kjenne publikummet ditt.

Og det e ikke som om æ hadde endra måten æ skriv på, egentlig, bortsett fra at æ gjør det. Æ endra den når æ begynte å importere bloggen min på facebook (æ begynte også å oppdatere oftere, så det e definitivt positivt), ikke på store måta, men små ting æ sjøl legg merke til. Og dessuten skriv æ som regel til noen. De folkan som les det ser nok ikke akkurat det (bortsett fra at det noen ganga gir sæ utslag i begynnelsa som «hei kjære!», men det e mest fordi det får mæ til å smile), men for min egen del går det litt i fasa. Æ tenke som regel på en spesifikk person når æ skriv, ikke fordi æ har et behov for at akkurat den personen skal lese mæ, men fordi æ like å ha noen å fokusere på, sjøl om det e ensidig fra min side. Det sir ikke så mye kæm det e, men noen ganga føre det til små endringa i måten æ formulere mæ på («I’m writing this very slowly because I know you don’t read Norwegian very well»)1, og noen ganga føre det til at æ skriv om ting æ kanskje ellers ville hoppa over. Det fineste eksempelet æ vet om på akkurat det her e egentlig det faktum at æ av og til tenke «ka ville Thoralf sagt?» til ting æ ikke vet om æ føle mæ komfortabel med å si.2 Mest fordi det for mæ fungere best å tenke på en spesifikk person, av typen «om æ skriv det her, og vedkommende spør mæ om akkurat det, kan æ fortsatt se dem i øyan?» Om svaret noensinne blir nei vet æ at æ har gått for langt. (det e forsåvidt en klausul som sir at om æ gjemme ansiktet i hendern av flauhet, så e det i orden, da e det tross alt bare mæsjøl det går utover. og æ rødme jo for et godt ord, så det e uunngåelig.)

Forresten Marius, det her kan regnes som metablogging. (Meta-greier e forresten en av de vanskeligste tingan æ vet om å gi definisjona av. Marius spurte her om dagen, og æ nevnte metateater og sånt og holdt på å begynne å snakke om den fjerde veggen og greier, men så innså æ at det kanskje e for mye nerding å påføre folk som ikke studere litteratur.)

(AHAHA, æ tror en tilfeldig forbipasseranes mann nettopp lo av klistremerket på datamaskinen min (Talk nerdy to me) og fortalte om det til fyren han gikk sammen med)

1æ skreiv det i en e-post en gang, til en jente som va på utveksling i klassen vårres, og det høres jo kjempeteit ut – æ skriv sakte fordi du ikke les så fort – men det æ mente va ikke nødvendigvis (bare) at æ trykke sakte på tastan (sjøl om æ faktisk gjorde det også), men at æ trykke sakte på tastan fordi æ bruke mer tid på å finne ut av om det æ sir vil være forståelig for noen som ikke har samme språklige utgangspunktet som mæsjøl.

2Det e en avart av «ka hadde foreldran mine sagt?», men æ velge å ignorere det faktum at foreldran mine kan lese bloggen min. I akkurat det her tilfellet trives æ kjempegodt med en don’t ask, don’t tell-policy. Thoralf e dessuten flinkere på å dømme mæ på enkelte områda, så det e en vinn-vinn situasjon. (Kanskje ikke for Thoralf da, men æ tror ikke han har nokka mot å være en gretten gammel gubbe inni hodet mitt)