kaffe!

by

æ hold en kaffe i hånda fordi æ ikke får tak på folk

Det føles som søndag kveld. Æ e på toget fra Bodø til Mo og det e mørkt ute, dårlig vær, høst, sjøl om burde vi ikke hatt vinter nu?, og æ e melankolsk på måta æ ikke helt får fatt på. Æ tvitra (æ har tvitra så mye i det siste, æ sier så lite til å snakke så mye) at æ va prenostalgisk, fordi æ satt på Risø og va trist over at æ måtte reise derfra. Eller, mens æ satt der grua æ mæ allerede til æ ikke lenger kunne sitte der. Så landa æ i Bodø og henta kofferten min og tok bussen og gikk rett på Melkebaren, og så satt æ på Melkebaren og va trist over at æ ikke skulle sitte på Melkebaren så lenge.

Æ e som oftest god på å bare være tilstede der æ e, livet mitt e så oppdelt nu til dags at æ finn glede der den e og hold fast ved den – det e et luksusproblem å uansett kor du e bestandig ville være minst et anna sted også. Æ har fortalt et ukjent antall menneska at æ like Mo best når æ vet katti æ skal reise bort derfra neste gang, og det føles slemt, og det høres ut som om æ vantrives, men det e ikke det. Æ like å vite katti æ skal reise bort fra Mo fordi æ like å vite katti æ skal til et anna sted kor æ føle mæ hjemme.

Æ va i USA nu nylig, æ kjøpte et kunsttrykk med teksten «Home is where the wi-fi connects automatically» fordi det e en definisjon av hjem æ kan være med på, fordi det betyr at hjem e Mo, Tromsø, Tana (så fort æ har vært der første gangen og får kobla mæ på wifien); hjem e Risø, va 4 roser (dem gikk konkurs og det e en sorg det også), e Kaffebønna, e Melkebaren i Bodø e Kafé Kafka i Bodø e tilfeldige kaffebara i Trondheim og Oslo (fordi æ aldri huske å spørre om wifipassordet på favoritt-Dromedaren eller favoritt-Kaffebrenneriet), e tilfeldige kaffebara i Portland, e No3 på Mo, e hotellkjeda både her og der, e toget. 
Nils-Aslak Valkeapää skreiv som vi alle vet at hjemmet e i hjertet og det reise med han og æ vet ikke ka han tenkte på som hjem, sånn summa summarum, bortsett fra Lásságámmi til slutt – han døde før han fikk bodd der lenge nok, han døde før noen egentlig va klar for at det skulle skje, men kanskje han døde med vissheten om at han skulle hjem, han skulle tilbake dit kor han ville være, den utsikta, «det er her du har venna dine» skriv samtidslitteraturen (va det Kyrre Andreassen?, æ tror det, men tognettet e for dårlig til at æ får sjekka), men: det e her du har utsikta utsynet innsynet som e hjemmet ditt. Det e her du atter ser slike fjell og dalar, eller det e her æ sitt og ser atter sånne kaffekoppa.
Det e her du har folk som smile gjenkjennanes til dæ, joviale dansker som plutselig gir dæ gratis kaffe, søte lillebrødre (ikke min) som sier «å, må du dra igjen, da får du et ekstra stempel på kaffekortet», folk som lage nokka fint i melkeskummet på toppen av latten, og æ vet folk synes det e trivielt, men … æ studerte humaniora, æ har lest Barthes, alt e tegn og æ får lov til å føle mæ hjemme plassa kor dem gjør nokka mer med melkeskummet enn å klæsje det oppi kaffen. Kor mange tusen kaffekoppa har æ drukket? Kor mange hundre kaffebara har æ vært i? Kor mange baristi har æ delt et raskt smil med, blitt sjarmert av, synes va i overkant jovial men likevel, blitt glad for å se? Hjem e der noen vet kæm du e, der noen vet ka du like.
Hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på flyplassa, skreiv Nils-Aslak i en notatbok en gang og det e ikke et dikt som eksistere noen andre plassa enn i den notatboka, enn i bildet æ tok og delte på facebook, men æ tenke på det oftere enn de fleste andre dikt. Eller, ofte, det e så mange dikt æ går og bær på, alt e tegn og dokker vet nu kordan man kan tolke alt som man vil. Hjemmet mitt e ikke bare der wifien koble sæ automatisk til, der noen smile gjenkjennanes, der æ ser ut et vindu og tenke «det e sånn verden skal se ut», hjemmet e i flyplassrutinen, i å ha god nok tid til å ikke stresse, i å stå opp grytidlig fordi æ vil ha stambordet på stamkafeen, hjemme e når favorittbaristaen ler av mæ fordi da æ kom inn døra satt noen andre ved stambordet mitt, men det øyeblikket dem går hoppe æ opp og sett mæ der. Hjem e der du kan dingle med beinan fordi stolan e så høy, på tre av fire favorittkaffebara i Norge e det kjennetegnet på favorittbordet.

Æ føle mæ litt sart, november e en mørk måned, eller, æ hadde en veldig god venn på internett en gang som bestandig sleit i november, november og februar, og tenåringa og massesuggesjon, æ vet ikke, men melankolien råde, det e derfor æ vil sitte på kaffebar, æ vil ha et stearinlys på bordet og en latte i hånda og en bok eller to eller fire parat; ute e det mørkt og vått og nesten vinter eller helt klart vinter, men inne e det noen som smile til dæ når du kommer inn døra, sånt har vi ikke hjemme, så da finn man nokka anna enn hjemme en anna plass enn hjemme, nokka bedre.

Det handle ikke om kaffen, kaffen e god, kaffen e en bonus, det handle om dem som lage den, det e sånt andre folk løse ved å ha et stamsted kor dem servere øl, men æ drikk kaffe til alle døgnets tider og får ikke sove. Kaffen e psykosomatisk trøst når det e mørkt ute, eller mørkt inne, og det høres så dramatisk ut, men det e bare melankoli, og den e det lov å dyrke, sier dem. Eller kanskje bare om du e kunstner, har kunstneriske evna, om du kan gjøre nokka vakkert ut av det, om du e vakker nok til å bære melankolien, e det lov å være stygg og melankolsk?

Det va ikke det her æ ville si, da æ satt mæ på toget og kjente at nu, nu verke det i fingran etter å snakke med dem, å tenke med fingran, æ ville egentlig snakke om teater, men æ unngår det for øyeblikket, koffor?, kæm vet, kanskje bare fordi det kreve mer googling enn det middelmådige tognettet klare av med, og æ tenkte at om æ snakke om kaffebara og hjemme så vil æ snakke om kinnskjeggcasanovaen også, om æ snakke om Nils-Aslak så vil æ si at det finnes folk æ ikke forsone mæ med at e død, men det høres feil ut. Det finnes folk som gikk ut av tida på feil tidspunkt, ikke fordi æ e en allmektig gud som kan bestemme kæm som e levende og død, og selvfølgelig burde ingen dø, men de fleste dør på en sånn måte at du akseptere døden. Men noen folk forvente du skal smile gjenkjennanes til dæ mye lenger enn dem rakk, og kinnskjeggcasanovaen, som fikk det beste kallenavnet noen har fått, e en av dem. Han hete nokka anna, han jobba på 4 roser og så jobba han på VT og om du hang på kaffebara i Tromsø i samme periode som æ hang på kaffebara i Tromsø vet du kæm han e (æ vil ikke si ka han hete på ordentlig, ikke her), og det va bare vi som kalte han kinnskjeggcasanovaen, fordi han hadde kinnskjegg og fordi han va så sjarmeranes med alle, han va en sånn fyr som smilte gjenkjennanes til dæ tredje gangen du kom inn døra på kafeen. Han laga mæ gratis kaffe av og til og han laga mæ en same i kaffen 6. februar og han laga navnet mitt i melkeskummet og en gang ga han mæ en klem på bursdagen min, og til slutt slutta han og så flytta han fra byen og så flytta æ fra byen og et halvt år, omtrent, før han døde va vi begge på kaffebaren til favorittbaristaen (dem jobba sammen før), og æ satt der før han kom, æ observerte at minibaristaen smilte og hilste høflig, men ikke gjenkjennanes, og æ tenkte at det for så vidt e logisk – så unge folk kan ikke ha oversikt over kæm som har bodd i Tromsø og jobba på kaffebar før minibaristaen engang va gammel nok til å drikke kaffe – og så kom favorittbaristaen tilbake, og så kinnskjeggcasanovaen, og så klemte dem hverandre så godt og lenge at til og med æ kjente varmen.

Det e her du har vennan dine, det e her du har favorittbaristian dine, det e her du har følelsan dine, det e her du høre til, det e her du sitt det va der æ satt da favorittbaristaen og (ikke min) lillebror og brillekokken va ikledd svarte dressa og skulle i begravelsen, og æ så på dem og ville si nokka, ville si «hils fra mæ», men det føltes som å appropriere sorg som ikke va min, så æ sa ingenting, bare prøvde å sende kjærleik og varme i retning nokka grådig urettferdig, og sorg e sorg, alle følelsa e legitime følelsa, alle sørga over et tap, men på forskjellige plan, alle de der tingan, all den kunnskapen du kan ha, vite intellektuelt men likevel unndra dæ å tenke gjeld dæsjøl, ikke der, ikke da, og om æ fikk velge ville æ valgt at folk va i live, men siden æ ikke e gud og ingen e gud og folk dør sjøl om gud finnes (og gud kan finnes sjøl om folk dør), så e æ glad for at æ i det minste tilfeldigvis va i riktig by under begravelsen, å vite at favorittbaristaen va der; hjemme e der du e forbundet med tusen små tråda som går i alle mulige retninge, der folk vet kæm du e, der du vet kæm folk e, det e her du har vennan dine, hjemmet mitt e i hjertet mitt/veldig ofte e det på en kaffebar.

by

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

by

Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.

by

Reisebrev fra der æ e til dit æ må.

Æ prøve, æ har prøvd i fire daga å skrive nokka æ kan poste her – æ har gått fra lange sveip innom alt æ har rukket til detaljrike teksta om bittesmå ting æ har opplevd, men æ får det ikke til.

Veldig mange folk i Portland, når dem tar bussen og går av den, så sir dem takk til bussjåføren – et raskt «thank you» eller «have a nice day!» Æ tenke, hver gang æ har vært på en buss de siste dagan, at æ vil gjøre det samme, men det føles unaturlig – som om bussjåføren hadde skjønt at det ikke e sånt æ gjør til vanlig, at æ ikke bruke å være så høflig, at æ stort sett ikke sir nokka.

Æ vurderte å ønske mæ en t-skjorte med teksten «I’m not slow or crazy, I’m just Norwegian and fascinated» fordi æ til stadighet tar mæ i å stirre på ting som nok ikke egentlig e verdt å stirre på – særlig i matvarebutikka og dets like. Æ øve mæ på å huske å si «thank you,» «Excuse me» «Sorry» og æ øve mæ på å svare «fine, thank you» når folk i butikken spør «how are you today?» Æ blir litt sjarmert av at Starbucks tydeligvis bare ansett menn som smile ekstra bredt til kvinnelige kunda, æ tar mæ i å forbanne det faktum at æ e svak for menn med skjegg, for gudan skal vite at det e mange av dem her i byen.

Æ havne i merkelige små small-talk-situasjona og får litt lyst til å si «I’m sorry, I’m Norwegian, I’m no good at these things.» I går ga bussjåføren mæ et kompliment for smykket mitt sammen med dagsbilletten til bussen, æ huske aldri å gi tips i kaffebaran, men æ tipse i overkant mye på restaurant. Alt e billig og det e vanskelig å huske at æ burde leve sparsommelig, men æ prøve – Portland gjelds dog ikke fordi æ hadde plana om å handle ting her, fra Queen Bee Creations, fra Powell’s, fra Sockdreams, men etter det her har æ ingen flere ting æ treng å kjøpe, æ skal kanskje se etter litt klær, men ellers skal æ vandre rundt og kjøpe småting, sende postkort, spise merkelige greier vi ikke får tak i i Norge.

Være et sted som ikke e hjemme, eller hjemme-likt. Æ sir, tar mæsjøl i å si «when I go back to Norway/when I return to Tromsø», sånne ting, ikke «when I get back home» – og man skal ikke legge for mye inn i sånt, men. Tromsø e fint, men det e begrensa, og av og til e alt æ ønske mæ her i verden en by som e stor nok til at æ kan ta bussen og utforske en bydel æ ikke har vært i før – i Tromsø består alle de uutforska bydelan bare av bolighus og matvareforretninge, de samme kjedan som overalt ellers, og æ e blitt mer og mer interessert i arkitektur, men så gøy e det ikke å se på trehus som ligne på hverandre.

Æ skal til Seattle imorra, skal være der i to netter, før æ reise videre til Bellingham; etter det skal æ til Milwaukee og Chicago og etter det vet æ ikke ka æ gjør, vi får se kor mye tid det blir igjen, kor mye penga æ har – men æ drømme litt om Maine, kanskje om Portland, Maine. Eller bare en stat på østkysten kor æ ikke har vært før, det hold, men det hadde underholdt mæ om æ hadde vært innom Portland på begge endan av landet før æ drar tilbake til Tromsø. Eller kanskje æ bare blir i Chicago så lenge venninna mi der tillate mæ å bli, uten at æ vet kor lenge det e – det hadde jo også vært en mulighet.

Æ vil bli i Portland, egentlig, æ vil komme tilbake hit, bli her lenge, lenge nok til at æ kan finne litt ro, lenge nok til at æ kan sette mæ ned og skrive nokka, uten at æ vet ka det skulle vært, men Portland gir mæ lyst til å gjøre ting. Og det e sant at det e en forferdelig typisk «Stuff White People Like«-greie, men æ kan likevel ikke komme unna det faktum at æ like Portland, æ like Oregon, æ like at folk sykle overalt, at det e tilrettelagt for sånt, at alle busstoppan har et identifikasjonsnummer og du kan sende det som tekstmelding til et telefonnummer og få beskjed om katti neste buss dukke opp – det føles som å leve i framtida. Og så går folk av bussen og sir «thank you» og «have a nice day» og bussjåføren sir takk og æ sir takk nesten hver gang noen sir nokka til mæ, takk eller unnskyld eller nokka lignanes og æ smile til fremmede av og til.

Og når æ ikke har hørt på iPoden min på ganske lenge, fordi æ kan høre på folk snakke og det e fint, stort sett, det underhold mæ, når æ ikke har hørt på den tar æ mæsjøl i å nynne på sanga, å gå gatelangs i takt med en melodi æ har nynna på hele dagen, eller å nesten snakke med mæsjøl, men ikke helt, å følge tankerekke uten at æ sjøl følg med på ka æ tenke, å bråstoppe fordi et vakkert menneske eller en absurd hipster gikk forbi, og det more mæ, æ smile til småbarn og æ ser på folk, lar mæ fascinere både av dem og av detalja, alle de her tingan – æ tenke av og til at æ burde ta bilda, mer bilda, men æ kan ikke helt gjøre det håndfast, det æ like med det her landet, æ kan knapt forklare det, men da æ kom til hotellet æ bor på her i Portland havna æ i snakk med en dame som hadde møtt den norske konsulen på Hawaii noen daga tidligere. Det e bare sånt som skjer.

Og det e ikke et ønske om at Norge eller Tromsø skal være nokka anna enn det det e, det e ikke Tromsø som treng forandring, det e æ, og æ lure på kordan det hadde vært å bo i en by som Portland, et sted som Eugene, en stat som Oregon, sånne ting – æ lure på om æ kunne tilpassa mæ den her byen om æ prøvde lenge nok; æ vet ikke om æ noensinne passe sammen med Tromsø, vi bare endte opp sånn. Det e egentlig et spørsmål om å være født sånn eller blitt sånn?

by

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).