Du har styrke i røttern, det e derfor du står.

Æ skulle ønske æ kunne være ærlig som Amanda Palmer e. (tillegg, i etterkant: Men æ får takke mæ til å være mindre slem enn ho e. Men æ vil ikke slette den setninga fordi den va sann, en gang, sjøl om æ ikke like ho lenger)

Faren min fortalte at han hadde fått en mail, klokka halv ett, fra en eller anna student i Oslo som hadde skrevet at ho skulle levere eksamen klokka tre, og nu trengte ho hjelp med en leseliste og litt sånt. Æ velge å tro at det e noen som tar sine første studiepoeng, for de fleste andre burde jo forstå at det ikke e sånn det fungere. (les: det fungere bare så lenge du e dattra hannes, OK?) (:D)

Æ kom på ka det va æ skulle nevne i går, men æ vet ikke helt om æ tør. Det burde forsåvidt ikke overraske noen, og æ va ikke overraska når æ regna det ut, mest av alt blei æ egentlig litt imponert, tror æ. Og så tenkte æ på kvartalsregnskap og den typen ting, og kom fram at det e ganske bra at det bare e æ sjøl som har aksja i mæ – sjøl om man sikkert kan argumentere mot akkurat det, all den tid æ e et menneske som alle andre og derfor har tråda i mange retninga, uansett kor autonom æ måtte være – for æ tror ikke avkastninga hadde vært nokka særlig. Men investeringan kunne nok vært verre, og det e da enda godt at æ ikke røyke eller nokka sånt – det e egentlig ganske godt at æ ikke drikk øl og sånt heller, æ hadde muligens vært både alkoholiker og personlig konkurs. Poenget e uansett at om man e det man bruke penga på, så består æ av kaffe latte (og sjokolade, antakeligvis) og bøker. Æ har holdt oversikt over kor mye kaffe æ drikk, mer eller mindre, og når æ regna alt sammen i går kveld – og det va bare alt æ har drukket på VT, men det e ikke mer enn kanskje ti ekstra om man legg til resten – så va det… et tresifra antall. Det va bare fem – seks etter at æ satte mæ på VT når æ ikke kom mæ på Kivijärvien – over tresifra, men æ føle kanskje at det blir litt som å klage på at den tiende anmerkninga gjør at du går ned en karakter.

Faktum e at om æ ikke drakk kaffe i det hele tatt i år, så kunne æ uten videre problema ha finansiert en tur til USA. Æ prøvde å være bitter for akkurat det, men faktum e jo at om æ ikke hadde drukket kaffe i det hele tatt, så hadde æ vært bitter og ulykkelig.

Det høres ut som en overdrivelse, men det e helt sant. Æ blir frustrert og ulykkelig om æ går lange perioda uten å skrive ting – særlig for hånd, særlig i notatbøker, blogging gjelds, men notatbøker e terapi – og æ skriv best når æ ikke e hjemme eller på universitetet. Skriv best e forsåvidt en interessant definisjonssak, æ mene, æ skriv sjelden nokka æ føle et behov for at andre skal få lese når æ skriv på den måten. Men det e ofte da æ skriv de tingan som gir mæ plutselig innsikt i mæsjøl. Æ kunne kanskje levd et lykkelig liv uten kafétura, men æ e usikker på ka æ skulle gjort i stedet for? Æ like å kunne lese avise og å se på folk og å henge med mæsjøl og eventuelt andre.

Det e litt som den ene fine sangen til Kings of Convenience, med linja «I haven’t read a single book all year, and the only film I saw, I didn’t like it at all» – og æ tenkte på det, og lurte litt på ka i all verden æ skulle ha gjort i stedet for. Fordi æ syns det høres fornuftig ut å ikke se på TV, og da kan man bruke tida man spare på å lese bøker og sånt. Men ka skal man gjøre om man ikke les bøker? Æ har hatt ganske lange perioda kor æ ikke har sett så mye film, og det hende at æ ikke les bøker, men det e fordi æ les tidsskrift og kortere teksta av den typen. Men i et år kor æ ikke har lest bøker, ifølge mine egne definisjona, så har æ antakeligvis lest minst femten-tyve av dem. Æ kan ikke bytte ut tyve bøker i året med å stirre ut i lufta. Ka e det egentlig Erlend Øye bruke tida si på?

Kanskje Erlend Øye lage kunst framfor å konsumere kunst? Eller kanskje han bare drikk opp all tida si (hvilket jo også e et legitimt valg, som sådan, det e bare et valg æ syns e teit). Man må jo spørre. Æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å lese, og æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å høre på musikk. Æ tror det hadde vært enklere, om æ måtte, å velge bort film, men det e totalt umulig å velge bort tekst.

Sjøl om æ kanskje syns de søte små berten på VT strakk det hele litt langt når en av dem sa «om æ måtte velge mellom at huset vårres skulle brenne og [Twilight-serien], så hadde æ valgt Twilight.» (det va ganske søtt da, dem va definitivt minifans, enten dem visste det eller ikke (tunga på vektskåla kom når en av dem sa «du lese Mannen som elsket Yngve!» :D)

Poenget e uansett at æ burde satse på svart kaffe, æ tror det hadde vært å foretrekke reint økonomisk.

fordi æ ikke får sove fordi hjernen min e for full.

Hei kjære.

(æ tror æ bruke den starten hver gang æ føle mæ enkel og billig og vil ha nokka æ vet æ ikke burde tenke på men)

Æ har sett enogtyve filma og dem kommer vi tilbake til, æ så en av dem i dag som stjal hjernen min, æ så en som fikk mæ til å lure på om mennesket e menneske fordi vi av og til dunke hodet i veggen (metaforisk og bokstavelig, anger), æ brukte tre minutta på å huske at det hete retoriske spørsmål (kategoriske? platoniske? nært nok), æ smilte og sa «æ like å være forutsigbar» æ smilte og sa «æ tror æ har nedsatt hjernefunksjon i dag» æ smilte pent og sa «har du festivalarmbånd» æ lot være å si «akkurat nu tror æ at æ elske dæ høyere enn æ noensinne har elska noen» hver gang æ fikk kaffe, men æ tenke det (æ vet ikke ka det sir, æ vet ikke koffor det stadig dukke opp – den linja e jo lite tenkbar, ganske teit), æ henta ut en billett æ ikke fikk brukt i kveld, det va kanskje like greit, den va et bevis på mine små-stalkerske egenskapa, sånt treng man ikke å faktisk gjøre alvor av (sjøl om «neimen se, vi havna tilfeldigvis på samme film» ikke e veldig stalkerisk, ting tatt i betraktning).

Æ blei overraska når [noen] visste ka æ hete, sjøl om æ kanskje ikke burde blitt det (sjøl om æ bestandig blir det); æ sa «can I ask you a really stupid question?» og stilte et really stupid question – «where in Canada is Winnipeg located?»; æ vil spørre «katti vil du ha barn?» og det virke kanskje som et utrolig rart spørsmål, det e i det minste utrolig upassanes, ihvertfall i forhold til kæm æ vil spørre, men æ lure på det, æ tar mæsjøl i å lure på det. Katti vil du ha barn? Æ treng å vite en hemmelighet.

Æ vil bære på en hemmelighet æ vil holde (fortell mæ en hemmelighet, fortell mæ nokka æ ikke burde vite, men nokka fint, æ vet mer enn nok æ ikke vil vite, fortell mæ nokka fantastisk). Æ vil vite hemmeligheta og æ vil fortelle noen at æ e sjarmert, at æ til stadighet lar mæ sjarmere, men æ vil ikke dele.

Æ e inkoherent og lykkelig, men. (æ kommer til å kræsje så til de grader ganske snart, æ kommer til å eksplodere i små bita av æsj, og æ vil ha en hemmelighet æ kan bære på da, nokka som gir mæ en grunn til å smile, fortell mæ nokka du ikke visste at du ville dele med noen – nokka sånt)

Æ lure på om Miljøagentene-reklaman virke litt mot sin hensikt av og til? Små barn e jo gjerne kjempeplagsom (og veslevoksen) fra før av, koffor i all verden skulle man melde dem inn i en gruppe som oppfordre dem til å bli enda mer plagsom?

Forøvrig stoppe æ opp hver gang æ høre starten på den ene sensodyne-reklamen, fordi det høres ut som om tannlege(assistene?)n sir «ereksjoner er et voksende problem» – ikke det, av og til e sikkert det også sant, men det virke svært upassanes å si sånt på TV. (om du ikke har sett reklamen så kan æ berolige med at æ e forholdsvis sikker på at det ho egentlig sir e erosjoner. Du vet, sånt som skjer med jordmassa, tektoniske plate, greier)

Uansett. Æ hadde nokka å si, men æ tror æ fortrengte det? Æ tror det handla om kaffe. Eller kafferelaterte eventualiteta. Å ja! Æ bedreiv litt økonomisk utregning og innså at det e skummelt kor mye penga æ hadde spart om æ enten slutta å drikke kaffe, eller skaffa mæ en jobb som gjorde at æ ikke lenger trengte å betale for å drikke kaffe. Kanskje æ hadde vært en god barista, men vet jo aldri. Æ har i det minste lang erfaring i å sukke henført etter dem, det burde telle positivt. (Æ vet at det e jobben demmes å smile pent og gi mæ kaffe, men det får ikke hjelpe, æ blir like sjarmert hver gang, uansett,) Mmmm, kaffe(relaterte menneska).

Og æ har ombestemt mæ: æ e ikke en enkel sjel. Men æ e enkel å glede. Fordi æ leste et sted, en samtale mellom to persona kor den ene sa «men det e så mye enklere å knekke dem [karakteran, menneskan], det finnes en million måta å gjøre det på,» og den andre svarte «men det finnes minst en million måta å glede dem på.» Og æ tror det finnes en million måta man kunne glede mæ på, men det e et begrensa antall som hadde gjort mæ trist. Men til gjengjeld e de triste tristere, mer permanent – det e kanskje der det ligg? Det e et konstant arbeid å skulle glede sæsjøl – og andre – det virke mye enklere å la alt det triste akkumuleres. Det skal så lite til for at det triste forblir trist, for at all gleden du hadde forsvinn. Og den har begrensa varighet; æ kan fortsatt bli flau av ting som skjedde for ti år sida, men æ huske ikke ka æ va glad for da. (Ikke det at æ va verdens lykkeligste menneske da æ va femten, så det e kanskje ikke et genialt eksempel, men allikevel.)

Æ brukte ettermiddagen på å fortelle foreldran mine om et teaterstykke vi så en gang for lenge siden, mora mi sa først «nei, det kan æ ikke huske,» men så nevnte æ at Kai Somby va med (spilte hovedrollen? sang alle sangan?) og ho sa «hmm, ja, det..» og seinere sa faren min «ja, det ja!» Han tror det het Earalagan, eller nokka sånt, det va en Inger Margrethe (nokka sånt) som hadde skrevet det, og vi kom fram til at det neppe va Beaivvás som spilte det, men æ tok feil. Æ trodde bare ikke æ huska nokka som helst fra et teaterstykke æ sist så i 1992. Æ va ni år i nittennittito, det e sytten år siden. Det va nokka der som traumatiserte mæ. Bortsett fra at det e løgn, æ tror det va nokka som tiltrakk mæ, æ tror det va skummelt og høylytt og det va nokka med karakteran (alle menn skal røyke og ha langt hår, det sa æ noen år før, når æ gikk i barnehagen, fordi det hadde favorittbarnehagetanta mi, ho æ traff igjen under Ordkalotten i år, passanes nok), omtrent som en båttur i Australia og æ sto på det øverste dekket, og så ned og syns nesten det va upassanes, det dem gjorde, de folkan på dekket under oss – mens vi så på den bittelille haien, verdens minst skumle hai – det va jo ikke det, det va kanskje upassanes for en åtte? ni?-åring, men det va ikke upassanes – kæm va æ som niåring? Ka va det som skjedde med mæ? Æ skulle ønske æ kunne gjenfinne hodet mitt fra da æ va ni, æ tror æ va et fantastisk, lite menneske (æ tror æ hadde absurde moralske grense), det e i det minste første og eneste gang æ e blitt brun (bortsett kanskje fra halvåret i Goleta), siste gang siden den gang, æ har vært bleik og solfattig siden. Kanskje va det de moralske grensen som fjerna lysta på sol, kanskje fikk æ permanent varmesjokk? Gudan vet, Australia vet, æ har en hemmelig romanse med et land æ ikke har vært i siden den gang, en hemmelig romanse med langhåra menn (men ikke egentlig), en hemmelig romanse med absurde moralske grense, æ tror æ e hemmelig forelska i mæsjøl som niåring, men uansett, æ kom til å tenke på det stykket i dag, og æ les boka om Beaivvás, historien demmes, og æ leste om ganda ja golleloddi, det va noen bilda i boka, og æ blei overfalt av gjenkjennelsen. Barndommen min!, se kor ung alle skuespilleran du har sett hundre ganga siden da va!, kulissan!, æ sjøl som bitteliten som publikummer, alt, alt alt. Og når æ va bitteliten, den gang da, for lenge siden, når mora mi satt mæ foran TVen hver gang dem sendte nokka på samisk og æ satt og fulgte med. Det e nokka der, vet du, nokka med identitet, nokka med å vite, med bestandig å ha visst det, det e der det essensielle ligg, ihvertfall for mæ.

«manisk brukervennlig og sykt effektiv» «ting barentstære»

Æ e våken, æ e våken fordi æ våkna igjen etter å ha sovna, fordi kroppen min mente knappe to tima med søvn får holde, ka slags menneske e det som kreve mer enn to tima søvn, æ e våken (æ høres ut som Jon Fosse, fy faen), det e jo i og for sæ greit nok (men Jon Fosse! Æ tror nok æ må sove mer), men æ skulle gjerne hatt mer søvn. Æ får ikke sove og æ klare ikke å spise, fysiologiske forklaringe mangle – de psykosomatiske e utilfredsstillanes; æ e lealaus av mangla, men ute av stand til å korrigere dem, klokka e tre og æ får ikke sove, vil ikke være våken, det e som det der teite eventyret med ho stakkars jenta som ikke skal få han prinsen med mindre ho e både/og over hele linja – koffor virke det så naturlig for en jente å gjøre sånt for å få en fyr som jo helt tydelig ikke e god nok for ho (koffor skulle ho jakte på en fyr som e sånn?)? (æ burde lese eventyret om igjen; æ burde slutte å tenke)

Æ sa det til Gunhild i kveld, spurte, et retorisk spørsmål, ka vi har så dårlig smak for? Menn kan være så stygg dem bare vil, men det finnes alltids ei dame et sted som like dem, vi e så billig, koffor det? (koffor e vi så lett å forkaste det øyeblikket vi ikke e standardstørrelse, standardtype, standardeilig? Koffor e dem ikke det? Ka vi e så jævlig opphengt i innsida for?) (koffor e æ e del av det vi-et? Gudan må vite)

Det her e mer usammenhenganes enn æ mente å være, æ skulle egentlig bare si nokka om at æ va på kafé med Gunhild og det va fantastisk, at æ va på Kråkeslottet og lata som om æ hjalp til med å rydde etter julebordet, at æ håpe noen huska å plukke med sæ bøtta mi, sånn at den på ett eller anna tidspunkt kan transporteres i retning universitetet. Æ bakte 104 muffins til julebordet, to bøtte full, av alle ting, æ e god på muffinsbaking – ett av få mattalent æ e i besittelse av. Æ e blitt forelska i muffins med rips og sjokolade, det e kanskje det mest fantastiske i hele verden, søtt og syrlig og med små smakseksplosjona. Æ tok bussen med den ene bøtta, det e nokka absurd i å vandre rundt i byen med sånne ting som folk som regel ikke vandre rundt med, alle kikke litt ekstra på dæ, som om du egentlig burde gi dem en god forklaring på ka du hold på med. («muffins. mange. transport» hold kanskje? Æ prøvde ikke)

Julebordet va gøy. Det va en lang, overdådig full affære, som sæ hør og bør, æ e egentlig ikke så glad i fulle menneska. Eller, æ har ingen problema med fulle menneska, men når full går over i totalt hinsides, så e det ikke like gøy, det e en linje mellom «æ lure på om du kommer til å huske det her i morra» og «æ lure på om du fortsatt heng med på samtalen vårres akkurat nu». Æ klagde til taxisjåføren som henta mæ klokka fem – en mann som måtte være same, siden han hadde kjørt taxi i tolv år, men så ut som om han va på min alder. (det mest tiltrekkanes og absurde hos sama – dem/vi/dem ser så ung ut. Kor mange dame på 30+ med opptil flere barn har æ sikla etter inntil æ innså at dem e mer enn ti år eldre enn mæsjøl? Mange.) Æ gjemte mæ oppe i andreetasjen på barnehagen en stund, det hjalp, æ følte mæ usosial, men gudan vet at æ e det.

Tora sa at ho syns æ va finest av alle som va der, æ lurte på koffor æ ikke kan ta imot komplimenta det øyeblikket dem ikke lenger handle om nokka æ gjør (æ blir ikke ferdig med det der, æ heng sånn fast i tanken om gjøren og væren), Jens Harald sa æ lyste opp den mørkeste delen av rommet, og på ett eller anna tidspunkt e æ begynt å ta mæ til hjertet (det omkringligganes hjerteområdet på brystkassa, siden æ aldri huske kor hjertet mitt e plassert hen) når noen gir mæ et kompliment, i fullt alvor. Så idiotisk. Æ kan ikke takke ordentlig heller, æ e dårlig på sånt. Sirin sa ho hadde et mentalt bilde av Siri Gaski før ho begynte i Utropia (liten, på alle måta; tjukke brilla; svartkledd), det må være det mest tilfredsstillanes æ har hørt – æ like tanken på at noen lage et bilde av mæ ut fra tekstan mine, vet ikke kordan æ hadde sett ut – det e ikke farlig – men at det skjer. Gratifying. (for et fint ord)

Æ brukte ordet statuesque i samtalen med Gunhild i dag, om noen som. hadde gjort ting mer komplisert enn dem noensinne treng å være («det hadde vel gjort forvirringa komplett, tror du ikke?»), men det e et fantastisk ord. Æ tror æ vil ha en kjæreste (en jente) som e det, sjøl om æ antakeligvis hadde hatt kompleksa herfra til evigheten for det. (egentlig ser æ for mæ mæsjøl som en sånn liten, merkelig stygg fyr på førti+ som kommer vandranes inn med den peneste dama i byen på armen, ho e høyere enn han og altfor pen til at det e logisk – det har æ ikke skjønt før. Så rart, og perfekt) Æ skulle ønske æ kunne være statuesque, men det e nok mye å håpe på.

Vi (æ, Alexander, Inge) lagde forside til Tale og Jørn («tidenes dårligst bevarte hemmelighet»), og dem blei så bra at æ ikke helt vet ka æ skal si om det. Æ blei så fornøyd. (æ kom fram til at æ heller vil ha en jukse-nord-norge banen, heller enn en forside, med masse fine ting som skjer (og minst fem tilfella av «Siri sitt på Kaffe&Lars» eller nokka sånt:>), men æ tror kanskje det e den typen spøka æ bare kan lage sjøl. (Æ foreslo et ordspill på «Tung tids Tale» på forsida hennes, men dem tok den ikke. Også det som e verdens fineste dikt da. Og det som nesten får mæ til å skrike, hver gang))

Klokka e fire, æ tror æ skal gjøre et ærlig forsøk på å sovne igjen. (æ e totalt ubrukelig når det gjeld sånt her, æ blir så fort lei av at æ ikke funke som vanlig, æ kreve å sove lenge og spise når æ vil (alt smake tørttørttørt), og ikke måtte drikke fire liter vann om dagen fordi æ e så tørr i munnen at æ kunne ha svelgt en hel isbre – æ e såå leeei. faen)

også kjent som æ elske Ani DiFranco. Elske!

You can’t write me off
and you don’t turn me on
[Ani DiFranco – Gratitude]

(det va en fyr på Kaffe&Lars i kveld som tilbød sæ å betale for kaffen min, nokka æ svarte et meget kort «nei takk» til. Så fulgte han opp med «du bor på Kvaløysletta, sant? Æ har sett dæ på bussen» Og det, mine venna, e ikke den beste måten å bli kjent med nye menneska på. (æ like ikke folk som prøve å snakke til mæ når æ ikke vil snakke med folk.))

This is me without my hair
welcome to my open stare
I’ve got nothing to hide no more
why disguise what isn’t there?
I am an eyesore, I am a detour
you can find me crying on the
shoulder of the road
[Ani DiFranco – Itch]

også kjent som sangen (høyreklikk lagre) som bestandig får mæ til å ville barbere av mæ alt håret. Særlig fristanes akkurat nu, håret mitt e langt og ekkelt. OK, ikke ekkelt som sådan, men hver gang det blir lenger enn skulderlengde ende æ opp med en følelse av at æ har gitt etter for binære kjønnsstruktura æ egentlig ikke tror på, også får æ et veldig behov for å være skikkelig butch for å veie opp for det, og i tilfelle noen ikke har fått det med sæ, så e æ skikkelig dårlig på å være butch i det hele tatt, så det funke jo ikke – særlig ikke siden æ gikk til innkjøp av to nye skjørt i dag. (Æ FANT SKJØRT MED LOMME! O lykke!) Så. Æ vurdere en seriøs hårklipp, så får det så være at æ kommer til å se ut som en bowlingball.

Ellers så fikk æ plutselig et tilfeldig kompliment fra noen æ aldri har hørt om før, samt at æ fikk et tilfeldig kompliment i form av «Æ håpe for Utropia sin skyld at du aldri blir ferdig å studere», samt at Glenn sa at Bright Eyes-anmeldelsen min va skrevet sånn at man kunne høre mæ når man leste den. Og det e det fineste komplimentet æ vet om, særlig fordi æ bestandig føle at det mangle når æ skriv på bokmål, så sukk og jippi og ♥ og sånt:>

Og her (høyreklikk lagre) e min ultimate Ani DiFranco-sang, Make Me Stay. Særlig fordi den begynne med latter, og linja «I’m going to turn and walk away» (og det va det æ pleide å gjøre når æ va yngre, noen ganga gjør æ fortsatt det) og «I want to hear you call my name, it’s too easy just to say it soft» og noen ganga like æ å se kordan folk sir navnet mitt, kordan æ sir navnet mitt (ka æ hete, om du vil, Sire Siri Sire Siri, eller på engelsk, det funke det óg)

«You know I know all your secrets and you know all of mine» (og kanskje litt fordi det e et slags romantisk ønske der, et sted inni det hele, men det e ikke så nøye, most of the time)

Egentlig burde æ laste opp She Says også, for det e en av de fineste sangan i verden, og de fineste sangan i verden burde man dele med folk, men det får bli seinere, en anna gang. og jo eldre æ blir, jo mer sett æ pris på folk som dukke opp som idea, jo mer skjønne æ at dem ofte dukke opp på feil tidspunkt (Æ snakka om det med Tor Håvard, at kanskje grunnen til at [.x.] gikk så galt va for at det skulle gå bra seinere; han va ikke enig, men æ like tanken. Det skjer ikke nu fordi det skal bli så mye bedre seinere, du må bare vente.), og at det kanskje ikke gjør nokka, for noen ganga e ideen om kordan nokka kunne vært bedre enn måten det blir. Men noen ganga e det faktiske resultatet så mye bedre enn det imaginære at æ ikke helt skjønne koffor æ ikke bare hoppe uti alt med en gang, hver gang.

æ elske.

Frithjof spurte mæ om æ ville skrive nokka til neste utgave av Utropia, så æ svarte «et kjærlighetsbrev… men æ e ikke forelska». Men æ har lyst til å være det, æ har lyst til å bli skikkelig forelska i noen, noen som e skikkelig forelska i mæ óg. Men det e så vanskelig1. Så æ tenkte litt på ka æ eventuelt kunne erklære min kjærlighet til. Og det her e det æ kom fram til:

æ elske verden

det finnes mange kafea i Tromsø, e vel hovedpoenget mitt.

Kjære Utropia,

æ vet at vi like Morgenbladet. Og det finnes det jo mange gode grunna til. Men. Æ syns vi burde like Dagens Næringsliv. (sjøl om vi ikke e BI-studenta. eller jus-studenta. eller andre ekle ting.)

Det fordi Dagens Næringsliv har:

  • fantastiske fotografa
  • fantastiske layout-ansvarlige
  • geniale overskrifte
  • På nattbordet-spalta
  • Kjetil AlstadheimC sine «skisser»
  • Bjørn Gabrielsen, Øyvor Dalane Vik, Ane Farsethås og andre folk med minst like morsomme navn og like gode skriveevna
  • Norges beste musikkanmeldelsa (helt sant! Hver gang en CD blir anmeldt i Dagens Næringsliv får æ lyst til å kjøpe den, bare for å se nøyaktig ka det e anmeldern mene)
  • Norges beste lørdagsavis
  • den der fine spalta på tredjesida i avisa hver lørdag som æ aldri huske ka hete
  • Bjørn Gabrielsen (ja, han e verdt å nevne [minst] to ganga)

Så det så.

Forresten, om noen får sæ til å nevne VG (igjen) neste gang æ klage over overskriftan vårres (og ja, det kommer nok til å skje igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen), så går æ. Og da tror æ ikke æ kommer tilbake. For det finnes da vitterlig mange nok avise i Norge til at vi ikke treng å forholde oss til bare Morgenbladet og VG?

leservennlig hilsen,
Siri

(æ fikk skryt for kåseriet mitt av en av favorittforeleseran mine! [og her skulle det stå nokka kryptisk, men æ prøve å bli et bedre menneske, så æ droppa det:D])

Og for første gang har æ vært på Kaffebønna! (den nye, på Stortorget) Fordi Kaffe&Lars va stengt (igjen:/) og Verdensteaterkaféen e for mørk til at man kan lese ting (dessuten føle æ mæ ikke helt komfortabel med å gå dit aleina, all den tid alle de kulturkapitalsk sterke folkan i Tromsø heng der, og dem e aldri aleina) og Aunegården har kanskje Tromsøs beste kake (det har dem), men dem har til gjengjeld også Tromsøs styggeste kaffe, så det ødelegg litt av poenget med kaffe&avis på lørdagskvelden. Så æ dro på Kaffebønna, for den va tom for folk (ikke så rart, egentlig, siden den som regel ser stengt ut hver gang æ går forbi. Æ skjønne ikke helt åpningstiden demmes) og godt opplyst, også hadde dem god kaffe. Så da har æ et lørdagskveldsalternativ neste gang Kaffe&Lars e stengt.

(æ tenkte på Circa også, men dit går man definitivt ikke aleina; Solid gjelds ikke, for dit drar æ aldri med mindre æ blir dratt med; Artur funke, men der drikk æ aldri kaffe, så æ va bekymra for dårlige valg (og æ har ingen plana om å bli full på egenhånd (det hørtes rart ut)); G e jo totalt utafor diskusjonen, det samme gjeld Le Mirage (æ har altfor få studiepoeng til å være der); Perez kunne kanskje gått, men æ har enda ikke vært der, og vet ikke om lørdagskvelden e beste tidspunkt å prøve på; Driv går æ ikke til med mindre noen drar mæ dit (:D); kinokafeen og det som før het Teaterkafeen (men som hete nokka anna nu, Sånn? et eller anna sånt) glemme æ bestandig å tenke på; og æ tror det va alle kafean i sentrum? Jimmis regnes ikke, for æ skjønne enda ikke helt ka konseptet demmes e, og Kaffebønna nede ved Nerstranda stenge så forbanna tidlig at æ ikke en gang tenke på muligheten til å dra dit. Kanskje skulle æ bare ha gått på Abboteke bar og prøvd å finne noen som ville kjøpe mæ drinka, men æ tror utringinga mi va for beskjeden til at det hadde gått bra.)

ps. I følge den her utelivsguiden for Tromsø treng man bare 180 studiepoeng for å henge på Le Mirage, så da har æ tydeligvis mange nok allikavel!