øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted

[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

Du har styrke i røttern, det e derfor du står.

Æ skulle ønske æ kunne være ærlig som Amanda Palmer e. (tillegg, i etterkant: Men æ får takke mæ til å være mindre slem enn ho e. Men æ vil ikke slette den setninga fordi den va sann, en gang, sjøl om æ ikke like ho lenger)

Faren min fortalte at han hadde fått en mail, klokka halv ett, fra en eller anna student i Oslo som hadde skrevet at ho skulle levere eksamen klokka tre, og nu trengte ho hjelp med en leseliste og litt sånt. Æ velge å tro at det e noen som tar sine første studiepoeng, for de fleste andre burde jo forstå at det ikke e sånn det fungere. (les: det fungere bare så lenge du e dattra hannes, OK?) (:D)

Æ kom på ka det va æ skulle nevne i går, men æ vet ikke helt om æ tør. Det burde forsåvidt ikke overraske noen, og æ va ikke overraska når æ regna det ut, mest av alt blei æ egentlig litt imponert, tror æ. Og så tenkte æ på kvartalsregnskap og den typen ting, og kom fram at det e ganske bra at det bare e æ sjøl som har aksja i mæ – sjøl om man sikkert kan argumentere mot akkurat det, all den tid æ e et menneske som alle andre og derfor har tråda i mange retninga, uansett kor autonom æ måtte være – for æ tror ikke avkastninga hadde vært nokka særlig. Men investeringan kunne nok vært verre, og det e da enda godt at æ ikke røyke eller nokka sånt – det e egentlig ganske godt at æ ikke drikk øl og sånt heller, æ hadde muligens vært både alkoholiker og personlig konkurs. Poenget e uansett at om man e det man bruke penga på, så består æ av kaffe latte (og sjokolade, antakeligvis) og bøker. Æ har holdt oversikt over kor mye kaffe æ drikk, mer eller mindre, og når æ regna alt sammen i går kveld – og det va bare alt æ har drukket på VT, men det e ikke mer enn kanskje ti ekstra om man legg til resten – så va det… et tresifra antall. Det va bare fem – seks etter at æ satte mæ på VT når æ ikke kom mæ på Kivijärvien – over tresifra, men æ føle kanskje at det blir litt som å klage på at den tiende anmerkninga gjør at du går ned en karakter.

Faktum e at om æ ikke drakk kaffe i det hele tatt i år, så kunne æ uten videre problema ha finansiert en tur til USA. Æ prøvde å være bitter for akkurat det, men faktum e jo at om æ ikke hadde drukket kaffe i det hele tatt, så hadde æ vært bitter og ulykkelig.

Det høres ut som en overdrivelse, men det e helt sant. Æ blir frustrert og ulykkelig om æ går lange perioda uten å skrive ting – særlig for hånd, særlig i notatbøker, blogging gjelds, men notatbøker e terapi – og æ skriv best når æ ikke e hjemme eller på universitetet. Skriv best e forsåvidt en interessant definisjonssak, æ mene, æ skriv sjelden nokka æ føle et behov for at andre skal få lese når æ skriv på den måten. Men det e ofte da æ skriv de tingan som gir mæ plutselig innsikt i mæsjøl. Æ kunne kanskje levd et lykkelig liv uten kafétura, men æ e usikker på ka æ skulle gjort i stedet for? Æ like å kunne lese avise og å se på folk og å henge med mæsjøl og eventuelt andre.

Det e litt som den ene fine sangen til Kings of Convenience, med linja «I haven’t read a single book all year, and the only film I saw, I didn’t like it at all» – og æ tenkte på det, og lurte litt på ka i all verden æ skulle ha gjort i stedet for. Fordi æ syns det høres fornuftig ut å ikke se på TV, og da kan man bruke tida man spare på å lese bøker og sånt. Men ka skal man gjøre om man ikke les bøker? Æ har hatt ganske lange perioda kor æ ikke har sett så mye film, og det hende at æ ikke les bøker, men det e fordi æ les tidsskrift og kortere teksta av den typen. Men i et år kor æ ikke har lest bøker, ifølge mine egne definisjona, så har æ antakeligvis lest minst femten-tyve av dem. Æ kan ikke bytte ut tyve bøker i året med å stirre ut i lufta. Ka e det egentlig Erlend Øye bruke tida si på?

Kanskje Erlend Øye lage kunst framfor å konsumere kunst? Eller kanskje han bare drikk opp all tida si (hvilket jo også e et legitimt valg, som sådan, det e bare et valg æ syns e teit). Man må jo spørre. Æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å lese, og æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å høre på musikk. Æ tror det hadde vært enklere, om æ måtte, å velge bort film, men det e totalt umulig å velge bort tekst.

Sjøl om æ kanskje syns de søte små berten på VT strakk det hele litt langt når en av dem sa «om æ måtte velge mellom at huset vårres skulle brenne og [Twilight-serien], så hadde æ valgt Twilight.» (det va ganske søtt da, dem va definitivt minifans, enten dem visste det eller ikke (tunga på vektskåla kom når en av dem sa «du lese Mannen som elsket Yngve!» :D)

Poenget e uansett at æ burde satse på svart kaffe, æ tror det hadde vært å foretrekke reint økonomisk.

fordi æ ikke får sove fordi hjernen min e for full.

Hei kjære.

(æ tror æ bruke den starten hver gang æ føle mæ enkel og billig og vil ha nokka æ vet æ ikke burde tenke på men)

Æ har sett enogtyve filma og dem kommer vi tilbake til, æ så en av dem i dag som stjal hjernen min, æ så en som fikk mæ til å lure på om mennesket e menneske fordi vi av og til dunke hodet i veggen (metaforisk og bokstavelig, anger), æ brukte tre minutta på å huske at det hete retoriske spørsmål (kategoriske? platoniske? nært nok), æ smilte og sa «æ like å være forutsigbar» æ smilte og sa «æ tror æ har nedsatt hjernefunksjon i dag» æ smilte pent og sa «har du festivalarmbånd» æ lot være å si «akkurat nu tror æ at æ elske dæ høyere enn æ noensinne har elska noen» hver gang æ fikk kaffe, men æ tenke det (æ vet ikke ka det sir, æ vet ikke koffor det stadig dukke opp – den linja e jo lite tenkbar, ganske teit), æ henta ut en billett æ ikke fikk brukt i kveld, det va kanskje like greit, den va et bevis på mine små-stalkerske egenskapa, sånt treng man ikke å faktisk gjøre alvor av (sjøl om «neimen se, vi havna tilfeldigvis på samme film» ikke e veldig stalkerisk, ting tatt i betraktning).

Æ blei overraska når [noen] visste ka æ hete, sjøl om æ kanskje ikke burde blitt det (sjøl om æ bestandig blir det); æ sa «can I ask you a really stupid question?» og stilte et really stupid question – «where in Canada is Winnipeg located?»; æ vil spørre «katti vil du ha barn?» og det virke kanskje som et utrolig rart spørsmål, det e i det minste utrolig upassanes, ihvertfall i forhold til kæm æ vil spørre, men æ lure på det, æ tar mæsjøl i å lure på det. Katti vil du ha barn? Æ treng å vite en hemmelighet.

Æ vil bære på en hemmelighet æ vil holde (fortell mæ en hemmelighet, fortell mæ nokka æ ikke burde vite, men nokka fint, æ vet mer enn nok æ ikke vil vite, fortell mæ nokka fantastisk). Æ vil vite hemmeligheta og æ vil fortelle noen at æ e sjarmert, at æ til stadighet lar mæ sjarmere, men æ vil ikke dele.

Æ e inkoherent og lykkelig, men. (æ kommer til å kræsje så til de grader ganske snart, æ kommer til å eksplodere i små bita av æsj, og æ vil ha en hemmelighet æ kan bære på da, nokka som gir mæ en grunn til å smile, fortell mæ nokka du ikke visste at du ville dele med noen – nokka sånt)

Æ lure på om Miljøagentene-reklaman virke litt mot sin hensikt av og til? Små barn e jo gjerne kjempeplagsom (og veslevoksen) fra før av, koffor i all verden skulle man melde dem inn i en gruppe som oppfordre dem til å bli enda mer plagsom?

Forøvrig stoppe æ opp hver gang æ høre starten på den ene sensodyne-reklamen, fordi det høres ut som om tannlege(assistene?)n sir «ereksjoner er et voksende problem» – ikke det, av og til e sikkert det også sant, men det virke svært upassanes å si sånt på TV. (om du ikke har sett reklamen så kan æ berolige med at æ e forholdsvis sikker på at det ho egentlig sir e erosjoner. Du vet, sånt som skjer med jordmassa, tektoniske plate, greier)

Uansett. Æ hadde nokka å si, men æ tror æ fortrengte det? Æ tror det handla om kaffe. Eller kafferelaterte eventualiteta. Å ja! Æ bedreiv litt økonomisk utregning og innså at det e skummelt kor mye penga æ hadde spart om æ enten slutta å drikke kaffe, eller skaffa mæ en jobb som gjorde at æ ikke lenger trengte å betale for å drikke kaffe. Kanskje æ hadde vært en god barista, men vet jo aldri. Æ har i det minste lang erfaring i å sukke henført etter dem, det burde telle positivt. (Æ vet at det e jobben demmes å smile pent og gi mæ kaffe, men det får ikke hjelpe, æ blir like sjarmert hver gang, uansett,) Mmmm, kaffe(relaterte menneska).

Og æ har ombestemt mæ: æ e ikke en enkel sjel. Men æ e enkel å glede. Fordi æ leste et sted, en samtale mellom to persona kor den ene sa «men det e så mye enklere å knekke dem [karakteran, menneskan], det finnes en million måta å gjøre det på,» og den andre svarte «men det finnes minst en million måta å glede dem på.» Og æ tror det finnes en million måta man kunne glede mæ på, men det e et begrensa antall som hadde gjort mæ trist. Men til gjengjeld e de triste tristere, mer permanent – det e kanskje der det ligg? Det e et konstant arbeid å skulle glede sæsjøl – og andre – det virke mye enklere å la alt det triste akkumuleres. Det skal så lite til for at det triste forblir trist, for at all gleden du hadde forsvinn. Og den har begrensa varighet; æ kan fortsatt bli flau av ting som skjedde for ti år sida, men æ huske ikke ka æ va glad for da. (Ikke det at æ va verdens lykkeligste menneske da æ va femten, så det e kanskje ikke et genialt eksempel, men allikevel.)

Æ brukte ettermiddagen på å fortelle foreldran mine om et teaterstykke vi så en gang for lenge siden, mora mi sa først «nei, det kan æ ikke huske,» men så nevnte æ at Kai Somby va med (spilte hovedrollen? sang alle sangan?) og ho sa «hmm, ja, det..» og seinere sa faren min «ja, det ja!» Han tror det het Earalagan, eller nokka sånt, det va en Inger Margrethe (nokka sånt) som hadde skrevet det, og vi kom fram til at det neppe va Beaivvás som spilte det, men æ tok feil. Æ trodde bare ikke æ huska nokka som helst fra et teaterstykke æ sist så i 1992. Æ va ni år i nittennittito, det e sytten år siden. Det va nokka der som traumatiserte mæ. Bortsett fra at det e løgn, æ tror det va nokka som tiltrakk mæ, æ tror det va skummelt og høylytt og det va nokka med karakteran (alle menn skal røyke og ha langt hår, det sa æ noen år før, når æ gikk i barnehagen, fordi det hadde favorittbarnehagetanta mi, ho æ traff igjen under Ordkalotten i år, passanes nok), omtrent som en båttur i Australia og æ sto på det øverste dekket, og så ned og syns nesten det va upassanes, det dem gjorde, de folkan på dekket under oss – mens vi så på den bittelille haien, verdens minst skumle hai – det va jo ikke det, det va kanskje upassanes for en åtte? ni?-åring, men det va ikke upassanes – kæm va æ som niåring? Ka va det som skjedde med mæ? Æ skulle ønske æ kunne gjenfinne hodet mitt fra da æ va ni, æ tror æ va et fantastisk, lite menneske (æ tror æ hadde absurde moralske grense), det e i det minste første og eneste gang æ e blitt brun (bortsett kanskje fra halvåret i Goleta), siste gang siden den gang, æ har vært bleik og solfattig siden. Kanskje va det de moralske grensen som fjerna lysta på sol, kanskje fikk æ permanent varmesjokk? Gudan vet, Australia vet, æ har en hemmelig romanse med et land æ ikke har vært i siden den gang, en hemmelig romanse med langhåra menn (men ikke egentlig), en hemmelig romanse med absurde moralske grense, æ tror æ e hemmelig forelska i mæsjøl som niåring, men uansett, æ kom til å tenke på det stykket i dag, og æ les boka om Beaivvás, historien demmes, og æ leste om ganda ja golleloddi, det va noen bilda i boka, og æ blei overfalt av gjenkjennelsen. Barndommen min!, se kor ung alle skuespilleran du har sett hundre ganga siden da va!, kulissan!, æ sjøl som bitteliten som publikummer, alt, alt alt. Og når æ va bitteliten, den gang da, for lenge siden, når mora mi satt mæ foran TVen hver gang dem sendte nokka på samisk og æ satt og fulgte med. Det e nokka der, vet du, nokka med identitet, nokka med å vite, med bestandig å ha visst det, det e der det essensielle ligg, ihvertfall for mæ.