kaffe&lars

by

burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.

by

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)

by

et ja med modifikasjoner.

«Buzz Aldrin har bursdag – sjøl i alt mylderet» står det øverst i en side i notatboka mi. Æ leste det i Bladet Tromsø, og noterte det i datooversikta i kalenderen min. Buzz Aldrin på den 20. januar, som om det e nokka æ burde huske. Æ glemme stadig å skrive inn «Talk Like A Pirate-day,» men æ tror den e i oktober eller deromkring, så æ har ikke hastverk.

På bussen til byen tenkte æ at æ va lei av å skrive om mæsjøl, så æ kom fram til at æ skulle skrive om noen andre, bare for å prøve. Siden æ e et fantasiløst menneske bestemte æ mæ for å skrive om noen som va på VT mens æ va der. Derfor skjedde det her:

Hadde du spurt i et spesielt selvkritisk øyeblikk av selvinnsikt, ville han nok innrømme at han drakk for mye. Heldigvis hadde han ikke så mange slike, dessuten drakk han aldri alene, og det var naturlig å ta en øl når man traff på venner. Det var ikke hans feil at stamstedet hans som regel inneholdt noen han kjente – eller at de bestandig dukket opp før han hadde klart å overbevise seg selv om at han kunne ta en kaffe og gå hjem igjen.

Dessuten hjalp det på med litt øl, egentlig var han en nervøs type, han bet negler og hver gang han tok lua av hodet tok han seg i å dra håret sitt bak ørene, igjen og igjen. Han roet ned når han drakk, han ble mindre selvbevisst, han kunne sitte og se ut vinduet uten å lure på hvor mange biter det ville knuse i om han kastet seg gjennom det (én gang hadde han sagt det til noen – i en samtale hvor det var en viss kontekst – og til det bestyrtede ansiktsuttrykket hadde han ledd det bort, sagt «noen ganger tenker man jo de merkeligste ting!» Han sluttet å drikke sammen med den mannen ganske raskt etterpå).

Dessuten gjorde det ingenting at han drakk; ikke bare fordi drikkingen hans ikke var et problem, men også fordi han hadde en livsstil som tillot slikt: han hadde fast jobb – godt betalt; noe han var flink i – han bodde alene og hadde ingen barn – kjæresten hans hadde ett barn, men det var ikke hans og de var ikke egentlig kjærester. Han levde i det store og hele en ganske perfekt ungkarstilværelse, og alle visste jo at en ungkarstilværelse krevde mengder av alkohol.

Det var ikke egentlig meningen å stadig vende tilbake til alkoholen, men den var en konstant tilstedeværelse (én gang hadde han tatt en av disse «har du et alkoholproblem»-testene de slibrige dagsavisene likte så godt, og selv om han hadde svart ja på mer enn tre spørsmål – seks av dem, faktisk – var alle et ja med modifikasjoner; han skjønte at andre brukte «ja, men…» som bortforklaringer, men i hans tilfelle, i hans jobbsituasjon, var de relevante).

Vennene hans var gått, kanskje var de egentlig bare bekjente, folk han snakket med ofte nok til at de var noe, til at de var på hils, uansett – han drakk opp, gikk ut døra, fra stamstedet, vurderte å gå hjem, bestemte seg for å stikke innom et annet sted på turen, bare for å se om vennene hans var der; det var viktig å holde seg oppdatert på de lokale snakkisene, han kunne ikke gå glipp av viktige jobbrelaterte ting fordi han satt hjemme og sturet.1

Og som om ikke det va nok satt æ og skribla ned følgende rett etterpå (æ e en prinsipiell motstander av ordet skribent, fordi det implisere skribling, og skribling e ting man ikke tar alvorlig, og man burde ta ordan alvorlig, sæ sjøl kan man le av så mye man vil, gjøre narr av, men ordan burde få være alvorlig, men noen ganga skrible æ. Det e bare det at når det skal publiseres, så skriv æ. Det e en forskjell, om enn bare inni hodet mitt):

En av mine vakreste musikkopplevelsa kom rundt fem på morran en tirsdag, i det gamle Utropialokalet, da enten Glenn eller Andreas satte på den daværanes nyeste plata med Sahg. Æ har aldri hørt på den CD-en i etterkant, æ tvile på at æ hadde likt den, æ frykte at æ ikke hadde gjort det, så æ lar være, fordi æ vil bevare minnet, fordi det e perfekt. Æ tror det va høstvintervår, det va snø; æ huske at æ tok bussen til byen, va på Kaffe&Lars, holdt på å sovne på bussen hjem, og kom vandranes inn døra akkurat da foreldran mine va på tur ut, på jobb. Det e et perfekt lite minne, det ligg i en liten kapsel, bevart for ettertida, for min ettertid, en av mange, en av en nært uendelig rekke over ting æ huske fra Utropia, ting æ elska, elske, detalja; livet mitt.

Koffor det plutselige behovet for å dele? Fordi æ sitt på VT, fordi øyeblikket e perfekt, fordi musikken e nokka æ ikke engang klare å sjangerbestemme, men det funke; fordi fyren bak disken (han som plutselig mangle en halv fortann, og æ e et nysgjerrig menneske, æ vil vite koffor, men æ e også høflig, så æ lar være å spørre)2 sa «tid for en kaffe til?» og æ sa «ja takk» og glemte å se bort fordi hodet mitt va et anna sted – eller fordi hjernen min va akkurat der, akkurat da, en symbiose av alt og der står æ med trettifem krone og en uendelig mengde spørsmål æ stille mæsjøl hver gang æ e der – og det e ett øyeblikk, det e en rekke øyeblikk kor alt passe sammen og æ klare knapt nok å tenke på nokka før det tar slutt: det kom andre folk, de to (andre gjestan) i sofaen snakka for høyt, for mye, og æ e et nysgjerrig menneske, men æ drit i samtalen demmes, så æ stenge mæ inne med iPoden, æ og lyden, og lar det perfekte øyeblikket gli ut i sanda, ut i isen, ut i den isanes kalde vinden som plutselig omgir Tromsø, og her sitt æ og vet ikke helt kordan man avslutte perfekte øyeblikk, men Dar Williams sang «are we the fools for being surprised that a silence can end in no sound?» og kanskje det hold, i lengden? Æ har i hvert fall ikke mer å si.

11. Æ føle mæ slem.
2. La mæ bare si det, sånn i tilfelle noen skulle skjønne kæm æ fantaserte et liv for, og siden det jo e en eksisteranes person, om enn aldri så mye representasjonen av en eksisteranes person som den e inni hodet mitt: det hele e fri fantasi og æ mene ikke å implisere nokka som helst om noen. Ingen skade ment, forhåpentligvis ingen skade skjedd.

2Han æ egentlig også vet navnet på, men det føles som juks å bruke det, som om facebook forlede mæ til å tro at æ kan være på fornavn med alle æ vet fornavnet på. (Facebook og gmail gjør sånt, gmail fordi den gjør e-postkommunikasjonen til en tråd, og i den tråden fjerne den etternavnet; kommunikasjonen går mellom dæ og Hanne, dæ og Nils, dæ og en rekke folk du ikke egentlig hadde referert til med bare fornavn, hadde det ikke vært for at det e nokka falskt i kommunikasjonen på nettet som får dæ til å tro at du kan være på fornavn med folk fordi du har sendt dem en e-post og dem svarte, og google mene at det hold. Fordi det google tydeligvis ikke vet e at noen ganga e det etternavnet som gjeld, noen ganga e bruk av etternavn bedre enn ethvert fornavn, en kjærlighetserklæring, et kjærtegn, respekt.)

Og etter å ha skrevet det, mens æ va på tur hjem, tenkte æ på det, fordi det føles litt som om det kan virke respektløst å redusere noen til å være «personen bak disken,» men æ kom fram til at det egentlig e det motsatte æ prøve å si: æ kjenne ikke dem bak disken godt nok – sjøl om æ vet navnet på alle sammen, mer eller mindre, sjøl om alle sammen vet ka æ drikk, mer eller mindre – til å gjøre dem til en del av fortellinga mi. Dem e interchangeable i fortellinga, fordi æ ikke vil anta mer om dem enn det faktum at dem servere mæ kaffe. Nokka sånt.

by

noen daga e usammenhenganes, men fin.

Hm. (mmm) Æ har bestilt billett til Oslo! Fra 19. til 22. september, jippi! I tillegg har æ skrevet nesten hele Nordnorgebanen (programmet til Driv, Jazzklubben og litt sånt e ikke sluppet enda, så æ skal vente en stund til, men den e 80% ferdig – æ skulle bare ønske det skjedde ting på søndaga!), æ fikk pirka ferdig på bøygen-artikkelen min (vel, faren min skal lese den i morra, så e æ ferdig. Nokka vettig må man jo gjøre med akademikerfedre også), og i morra skal æ se Wall-E sammen med Gøril og Aud. I tillegg klarte vi å nerde det til sånn at ho kunne installere word-pakken via min CD-leser, det va utrolig enkelt når apple endelig klarte å knote fram den ene greia æ trengte å installere. (det e veldig lite hjelpsomt når en bruksanvisning sir «klargjør den andre maskinen slik at den kan dele CD/DVD-leser» uten egentlig å si nokka om kordan det skal klargjøres.)

Æ hørte på Mari Boine, litt, fordi æ lånte Gula gula på biblioteket, siden vi bare hadde den på kassett. Æ blei litt overraska når æ innså at den kom ut i 1989, fordi nokka i hodet mitt va sikker på at den hadde eksistert bestandig. Det e muligens sånt som skjer med ting du høre på når du e liten. Æ har en enorm svakhet for «It šat duolmma mu» og «Oppskrift for herrefolk», som sæ hør og bør for sinte unge sama:> Forøvrig går iPoden min på en fascineranes musikalsk blanding, det e Mari og Niko Valkeapää og Lyle Lovett og Old Crow Medicine Show og The Dresden Dolls og en hel haug med coversanga av forskjellige typa. (inkludert en av Katy Perrys «I kissed a girl» – den dummeste sangen noensinne, bortsett fra når den blir sunget av en mann. (sånn bortsett fra linja «you know us girls…», men det e sånt æ like. Queer like that and all.) Det betyr også at æ endelig har fått mæ til å høre på den nye Niko-CD-en1, og du verden, men «Birrat Birra» (Rundt og rundt) e muligens tidenes mest sjarmerende sang!

Og snart skal æ sove, fordi æ e blitt så gammel at tanken på å kunne legge mæ tidlig og bare ligge stille og være til og tenke på alt og ingenting og smile for mæsjøl av alt og ingenting og det forferdelig fantastiske behovet for å fnise av forferdelig fantastisk teite ting e fantastisk fin. (noen ganga, når æ skriv bare for å glede mæsjøl skriv æ helt uten punktum, i lange lange setninge, setninge med «og så gjorde X Y, N smilte, noen ler, står der, blir der (tenk det!), og vi smile, ler, gjemme oss – fortell ingenting, stikk av, ikke egentlig, men blir borte, sammen; «enn om … X?» og æ sir «nei» sir «tror ikke» sir «æ tvile» sir «neppe» og det e liksom greit nok» – den typen, det e så upassanes at det ikke går an, men æ elske å lese det i etterkant fordi det får mæ til å smile og det flyt sånn, selvfølgelig flyt det, det finnes ikke pausa i det, ikke egentlig, et semikolon i blant, dessuten ser æ for mæ alt, vet akkurat kor og katti og som regel e det mørkt og det e litt banalt, men. Æ gir mæsjøl lov.)

Det more mæ litt at æ av og til prøve å si nokka til noen, prøve å innrømme nokka, men at dem ikke får det med sæ. Det e litt fint. Alt e litt fint, egentlig. Æ forstår Bakhtin og føle mæ lykkelig; utilfreds men fornøyd, den som vente på nokka godt, og æ vente nok forgjeves, but I’m used to that by now, dessuten e ikke det så farlig.

Så langt i løpet av uka, regna æ mæ fram til, har æ nok brukt nesten ett døgn på Verdensteatret. Æ vente fortsatt på at noen skal si «Men koffor e du her hele tida?!», men det e ikke så farlig. (æ vente litt på at det skal gå over. kanskje det va sjarmen med Kaffe&Lars, det føltes i det minste som om ingen la merke til mæ, nu føles det av og til som om folk ser på mæ og lure på koffor æ e der så mye. jaja, dem venne sæ vel til at æ sitt i ett eller anna hjørne og e til, som regel helt for mæsjøl. Æ e ganske god på sånt.)

1noen ganga e tanken på kor bra det kan være mer tilfredsstillanes enn muligheten for å bli skuffa av at det ikke e fantastisk

by

og alle folkan va fortsatt de samme

Kiss my ass I bought a boat I’m going out to sea
(tenk å være født mens du enda kunne mønstre på båt og reise rundt i verden – bare så synd æ blir så lett sjøsyk)

Æ e i Tromsø igjen. Æ va på Narvesen, gikk forbi ikke-K&L (hjertet mitt), stirra småoverraska på fronten til Egon (det va. svart. Veldig.), havna på VT og sukka. henført og frustrert og ett eller anna om at hver gang æ kommer tilbake e det enda færre grunna til det, bortsett fra folkan. Folkfolkfolk, æ skal antakeligvis på desken i morra (æ skal på Akademisk kvarter i morra, æ skal definitivt på Platekompaniet i morra, eeee!), og folk. Jippi! (men sukk. alt på en gang) Æ må være flink, effektiv (seriøst, ørten teksta og faktisk viktige ting, alt må gjøres. æ e uorganisert)

Vi kjørte midt på natta, det va interessant. («æ har ikke stemmerett, æ skal sove i baksetet» – det va trangt) Det va bryllup på lørdag, det va litt fint og litt kjedelig (så mange fremmede, så få å prate med (æ e for uetablert), vi gråt alle sammen (æ og broren min så på hverandre, smilte av oss sjøl), æ kunne kjenne klumpen i halsen vokse for hver gang kirkeklokken ringte når gudstjenesten begynte, æ fokuserte på de tykke l’an til presten, det va nokka behagelig i dem (mora mi sa «kæm e han der? æ kan ikke huske å ha truffet han før?» Han va sjømannskirkeprest i Thailand), det e nokka utrolig deilig i å kunne gråte åpenlyst, av lykke. Vi pakka sammen i Tana i går, vi kjørte 23.15, va framme ved huset her 11.13, æ holdt på å gråte igjen, bare fordi ethvert tilfelle av å forlate Tana kan være siste sommeren i huset vårres (det e gammelt og småråtnanes og sånt). Æ blir litt trist av å innse at tilknytninga til Tana antakeligviskanskje dør med mæ og broren min, æ vet ikke om vi har begrepsapparat til å forklare ungan hannes koffor Tana e så viktig («æ blir vel aldri mormor, æ» sa mora mi. «ser ikke sånn ut», svarte æ; min første reaksjon når folk nevne barn e fortsatt «gud (og eventuelle prevensjonsmidla) forby»).

Æ har klipt håret mitt, eller i det minste fått det klipt, av noen som faktisk kan klippe i rette linje (sjøl om det e litt skeivt, dog med vilje, så det e greit), og frisøren min sa «nu blir du søt», så æ kom fram til at æ nok ikke slipp unna akkurat det. Pyttsann. (æ like sveisen, men det e litt kjedelig at når æ endelig har funnet en frisør, så hold ho til i Tana. Men det gjør ingenting, æ klippe mæ jo stort sett ikke oftere enn en gang i året.) Æ skal lage kåseria for Sameradioen til november, æ vurderte nesten muligheten for å lage et slags tema på dem, hår, øyna, tatoveringa mi/håndledd, nokka anna og et om kroppen som helhet, eventuelt om alt det ikke-kroppslige, det hadde vært litt gøy. En gjennomført koherens mellom de fem tekstan, men samtidig en evne til å stå på egne bein hver for sæ. Æ har jo en stund til å tenke på det.

Det finnes andre ting, selvfølgelig, men ikke akkurat nu.