Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

Marit Følstad og et ja eller nei til kunsten. Eller et kanskje?

Det her innlegget e litt springanes, det e fordi æ har skrevet det på fire eller fem forskjellige tidspunkt, derfor hoppe det fram og tilbake, fordi æ e lei av å pirke på det og nu vil æ bare legge det ut, det her e ikke tanka som treng å godgjøre sæ i en drøy måned, dem blir neppe smartere enn dem e.

Søndag 20. mai va æ på et kunstseminar. Det høres fint ut å si det, sånn passe pretensiøst, se ka æ like å gjøre, liksom. Faktum e jo at æ kom mæ til trappa på NNKM – Nordnorsk kunstmuseum – før æ vurderte å snu og bare gå tilbake på Kaffebønna, lese mer i D2 og ikke prøve å late som om æ e et menneske som kan gå på kunstseminar. Men æ tenkte «Nei, Siri, ta dæ sammen», og gikk inn. Ikke overraskanes (det skjer vel sånn cirka hver gang), viste det sæ å være riktig valg.

Nordnorsk kunstmuseum har hatt utstillinga «No Strange Delight» av Marit Følstad oppe siden januar (tror æ?), og den maiuka va siste visningsuke, og i den forbindelse arrangerte dem et tre tima langt seminar om kunsten hennes.

(og nu tenke æ at det e sånn et ordentlig blogginnlegg burde starte, så æ burde slette de fire første setningan, men æ forbehold mæ fortsatt retten til å tenke at æ skriv mest for mæsjøl, og for mæ e det viktig å huske at æ i et lite øyeblikk hadde mageknip av angst fordi æ skulle inn i en sosial setting æ ikke kunne forberede mæ på. Den gikk over da æ spurte kor seminaret skulle være, og tok heisen opp, da æ hadde hatt en halv samtale med noen (og brukte mesteparten av tida på å tenke «aaaa, koffor vet du kæm æ e?» fordi det e sånt æ gjør, sjøl når æ vet at folk vet kæm æ e), og fant en stol, satt mæ ned. Den mageknipen e en del av opplevelsen, æ e tydeligvis ikke for gammel til å glede mæ over mestringsfølelse i nokka ganske enkelt, i nokka forholdsvis teit. æ burde sikkert være så sikker på min egen kunnskap at æ ikke tenke på det, æ burde tenke mer på det at æ har kunnskap, sjøl om den ikke e innenfor akkurat det her feltet, men det æ vet e legitimt, og påfyll av tverrfaglig kunnskap e vel aldri anna enn positivt? Det kunne man tenkt, men det gjør æ jo ikke. Ikke på den måten i hvert fall.) (parantes slutt)

Charis Gullickson va ordstyrer og åpna gildet, og kunne fortelle oss at ho «hadde bestilt dårlig vær, for da kommer det flere folk, men så ble det for dårlig og jeg var redd for at flyet [til Marianne Hultmann] ikke skulle lande.» Det blåste nokka fantastisk, vindmåleren på brua sa 23 m/s lørdag kveld og 19 m/s på søndag. Men Hultmann va landa, så alt gikk bra. Det va forøvrig også ganske mange menneska tilstede, så værønsket må ha fungert.

Joakim Borda skulle både ha omvisning i utstillinga, samt snakke med Marit Følstad om kunsten hennes, og innimellom der skulle Marianne Hultmann, som e intendant ved Kunstforeninga i Oslo – og som hadde kuratert en utstilling med Følstad i 2010 – holde et innlegg om Følstad, og måten ho forholder sæ til tid på. Det siste punktet va vel det som i minst grad handla om det det skulle handle om, men forelesninga hennes besto av en rekke mer eller mindre interessante tanka – mest etter innfallsmetoden virka det som, innfallsmetode med notata – delvis om ideen om tid hos Følstad, men også om ho som kunstner generelt, med avstikkera innom både Caravaggio og forskjellige musikera.

Dagen starta egentlig med at Joakim Borda sa «Det er ikke kunst man kan forklare, den må observeres.» Og på den ene sida tenke æ at det e helt rett, men på den andre fikk æ mest lyst til å himle med øyan og si «din pretensiøse tulling, det e på grunn av sånt folk flest ikke tror dem kan se på kunst.» Enkelte av oss vil faktisk ha kunsten forklart også, om enn ikke fra ende til anna, men vi vil ha innfallsvinkla vi ikke hadde tenkt på, vi vil at noen skal påpeke at sånt heng sammen og om man sammenstille det og det så kan man oppdage nokka nytt. Vi vil ikke bli sendt ut i en utstilling med beskjed om å oppleve den helt på egenhånd. (Noen av oss har allerede gjort det, noen av oss håpa på å få nye opplevelsa av utstillinga ved å få en grundig gjennomgang av den. Det e dét æ forvente når nokka skal vare i nærmere en time.)

Og et sted underveis i seminaret noterte æ «Sontag – Kaja Schjerven Mollerin – kunst som sanselighet, ikke noe tolkbart» fordi Kaja Schjerven Mollerin hadde et essay i den lørdagens Bokmagasinet til Klassekampen om Susan Sontag, kor ho kommer innom det:

Møtet med et kunstverk er for Sontag en sanselig erfaring. Når hun i essayet «Mot fortolkning» – polemisk – går til angrep på fortolkningen, er det fordi enhver fortolkning leter etter noe bakenforliggende, etter hva en bok eller en film eller et maleri egentlig vil si, og slik risikerer å overse det aller første vi ser, hører, fornemmer i et møte med et kunstverk: selve kunstverkenes form. Sontag understreker dette, fordi hun også mener at vi ikke lenger kan ta den sanselige erfaringen for gitt. Vi lever, ifølge Sontag, i en kultur basert på overskridelse og overproduksjon, en kultur som bombarderer oss med inntrykk, og som sløver sansene, gjør oss numne og ignorante. Kunsten kan på sin side gjenopplive sansene våre, og dermed utvide området for hva vi ser, hører, føler, får med oss. Slik gjør kunsten oss til mer oppmerksomme, reflekterende og deltakende mennesker i verden, og slik blir også kunsten, for Sontag, et sted hvor vi kan erfare oss selv som hele. Mennesket er mer enn fornuft, anfører Sontag, det er også et sansemessig vesen, men i en tid preget av fornuftens herredømme, underkjenner man konsekvent den sanselige erfaringen som en måte å oppnå erkjennelse og kunnskap på. I en slik verden blir mennesket ufritt og fremmedgjort, dømt til å erfare seg selv fragmentarisk.

(og æ skreiv ned det sitatet nu, og oppdage at av og til e det den eneste måten æ oppfatte ting på, uansett kor ofte æ les dem, æ skreiv det ned og så på linja «i en tid preget av fornuftens herredømme» og tenkte at den vil æ gjøre nokka med. Æ vet ikke ka, men for en setning! [Det Sontag sier treff nokka æ føle æ har skrevet minst hundre ganga før: å øve mæ på å ikke tenke.])

I en verden kor alt heng sammen med alt føles det som nokka det kan være verdt å minne sæsjøl på: det e lov å bare sanse ting. (æ e muligens ikke den som treng å minnes mest på akkurat det, æ burde vel heller huske på at det e lov å prøve å være bare saklig, bare faglig, av og til i det minste.)

Følstad snakka om at verkan, at oppbyggninga av utstillinga, a + b + c, blir nokka mer når man så legg til + betrakteren, mer [interessant] enn kunstneren i utgangspunktet kan vite om utstillingen. På den måten virka Følstad både detaljorientert/pirkate og åpen for at alt kunne endre sæ – og det likte æ. Det e kanskje fordi det e en teori æ har hørt mye om i litteraturvitenskapen, men ikke har kobla til kunst før, ikke på den måten, sjøl om det vel e åpenbart at resepsjonsteori burde være en akseptabel forklaringsmodell for kunst også.

Æ tror det va Hultmann som sa at kunst e intuitivt, ho satte det opp som et motstykke til for eksempel kunstvitenskap – «der man føler at man leser side opp og side ned om verket» (og æ bare «bloggen min! \o/ – sånt som skjer når man gir den et navn som e en ofte brukt frase).

Det æ egentlig fikk mest nye tanka om va bruken av musikk/lyd i kunst/kunstutstillinge – det e nokka æ ikke har tenkt spesielt mye på før, men det dem snakka om føltes riktig, og va interessant. Nokka med ideen om kunst som musikk vs/og kunst med musikk. Kunst som musikk fordi begge dela e umiddelbar, e uunngåelig i enkelte sfæra, går du inn et sted kan du treffe på både kunst og musikk, du må forholde dæ til den. Det e et bevisst valg å lese en tekst, men om en kafé spille en CD, om en kafé har et kunstverk på veggen e det der, enten du forhold dæ aktivt til det eller ikke. (Æ vil legge til nokka om 4 roser her, om veggbildet til Marit Victoria Wulff Andreassen, fordi det e et verk æ forhold mæ både aktivt og passivt til, æ har brukt mye tid på å se på det, æ lar mæ fortsatt uroe av det, av og til, men samtidig e det en konstant tilstedeværelse i livet mitt – fordi æ e så mye på 4 roser, æ vet kordan det e, æ vet ka det e. Og noen ganga e det beste med å være på 4 roser å kunne se på andre som på en eller anna måte må forholde sæ til det verket.)

Også ideen om at lyd og verk må tilføre hverandre nokka va fin, Følstad nevnte at ho ikke kan eller vil bruke eksisterende musikk fordi folk har et forhold til det fra før av, det vil gjøre verket til nokka anna enn det ho ser for sæ, det vil innebære for mange ferdiglagde konnotasjona. Nokka av det samme va ho innom da ho sa at ho aldri øve på en performance eller et videoverk: «det blir alltid noe annet enn jeg hadde trodd og i det ligger magien.»

En av de tingan som æ vet e et ganske usympatisk karaktertrekk e at æ har en tendens til å forkaste meningan til folk om æ vet at dem på et tidspunkt har sagt nokka æ e uenig i. Så også med Borda, som – så vidt æ huske – anmeldte en [samisk] utstilling på Tromsø kunstforening for kunstkritikk.no og gjorde det på nokka æ synes va en ganske dårlig måte. Når æ tenke mæ om kan æ ikke huske ka det va med anmeldelsen som plaga mæ, men æ synes å huske at det va nokka der, stort eller lite, og det e nok til at æ i etterkant av seminaret lure på om æ egentlig gidd å ta det Borda sa alvorlig. Det e jo ikke en fruktbar måte å forholde sæ til verden på, æ skjønne det, æ kan ikke forkaste det som virke fornuftig bare fordi mennesket som sier det på et tidligere tidspunkt har sagt nokka æ på den tida va uenig i. Men æ gjør det (sjøl om Borda som sådan e et dårlig eksempel på sånt) med menneska æ nok burde forholde mæ til, enten æ e enig med dem eller ikke. Motargumenta e bedre enn å himle med øyan og ignorere det som blir sagt. Det e bare det at æ synes det e så mye enklere å himle med øyan og være ferdig med det. Men det e vel feigt, så æ burde slutte.

Æ sitt fast et sted mellom å ville leve et enkelt liv og å ville være et faglært menneske. Det høres så himla pretensiøst ut, men æ vil kunne gjøre det enkelt, si at «det her kunstverket traff mæ» – eller så vil æ gjøre det ordentlig og si «om man ser på verket [xyz] kan man se klare hentydninger til verk [æøå], samt en fortsettelse av en dialog som starter med kunstnerens tidligere verk [abc]», nokka sånt. Den typen argumentasjona. Men samtidig hørte æ på enkelte av de her folkan som deltok under seminaret, æ hørte dem si setninge som «[det der] minte mæ om Nietzsche» eller «kanskje man kan sammenligne utstillinga med et gresk drama, med katarsis» og æ satt der og va mest frista til å bryte ut med «da æ så på [verk x] tenkte æ på skrekkfilma, og [verk y] synes æ va mest interessant fordi det passa sammen med [detalj z som bare æ bryr mæ om].»

Men samtidig snakka Følstad om at ho like å forholde sæ til plantegninge før utstillingan, for å kunne se for sæ rommet; ho snakka om å fjerne listan i romman, fordi det å ha hvite vegga, trefarga liste og gråspraglate gulv distraherte fra det ho vil si; Hultmann snakka om kordan det å gå i en utstilling av Følstad på mange måta gjorde at man må forholde sæ til tida på en helt anna måte, at «high speed gör slowmotion» og det e «lustig», men også om bruken av svarte hull både metaforisk og spesifikt, for så å trekke linje til Caravaggios selvportrett av sæsjøl som Medusa, med den åpne munnen som kan symbolisere ka som helst – kanskje han gjespe, kanskje han rope, kæm vet – for så å snakke om Diamanda Galas og komponisten Julius Eastman. For så å si at Galas lage musikk man kan la sæ berøre av sjøl om ho kommer fra Milwaukee eller nokka sånt, med den klare implikasjonen om at det ikke e et sted man kan få stor kunst fra, at det skal litt til for at noen e født i Milwaukee og likevel lage musikk av typen Galas lage, og æ får så lyst til å frese. Æ blir som en irritert katt, æ vil bare flekke tenner, frese, snu og gå min vei, fordi æ ikke gidd den der tankegangen om at det e enkelte referansa som e god fisk, mens andre aldri kommer til å bli god nok. Man kan være født i Milwaukee og likevel bli vår tids Caravaggio, det virke unødvendig å skulle gjøre det til en dikotomi. (Og ja, Milwaukee-eksempelet e kanskje ikke det viktigste, det finnes andre ting man kan trekke fram langs de samme linjan, men æ har nylig vært i Milwaukee, æ falt for stedet på mange måta, det e fint, og æ blir frustrert når noen nevne det, den typen sted, i en bisetning og forkaste det på den måten.)

Æ vet ikke om æ e klar for å forholde mæ til den sjølgode kunstsfæren på den måten, gidd æ det?

Øyeblikk av «det e sånn det e» iblanda lange strekk med «men koffor sier dokker sånt?», om at Følstad ikke vil bruke Britney Spears (men The Smiths, The Cure, Joy Division e legitimt, depperock e lov, Blonde Redhead e kult, popmusikk e ikke lov, med mindre det e Bowie, men Bowie e kul. Britney Spears e fjortismusikk, e ingenting), frasa som «det e helt døvt» og «eller så blir man mongo.» Æ vil ikke styre andres språk – jo, æ vil, men æ vet at æ ikke kan – men æ slit med å forholde mæ til menneska som e eldre enn mæ som fortsatt tror at mongo e et godt ord for å beskrive nokka som helst.

Ida foreslo at æ kunne sagt «så du mene at det her verket e hørselshemma?» eller «tror du virkelig at kunst kan gjøre et menneske mentalt tilbakestående?», men det tenkte æ jo ikke på der og da, da tenkte æ bare «men … hæ?» (og klaga på twitter, as is my wont) og litt på at æ kanskje like kunsten til Følstad bedre når æ ikke måtte forholde mæ til Marit Følstad som person, sjøl om ho sa mye interessant også. Ho va flink til å snakke om kunst på mange måta, men så va ho ikke så … oppmerksom som æ skulle ønske?, om man kan si det sånn. Æ ville ha mer enn ho virka i stand til å gi – æ vil heller høre på noen med min type språk forklare Følstad enn å høre på Følstad sjøl?

Det som va med den utstillinga, med No Strange Delight, va at den hadde skapt rom æ likte å være i. Følelsen av utstillinga va mye sterkere enn hvert enkeltverk. Og æ likte nokka Knut Ljøgodt sa om museet: «her hos oss dyrker vi det gotiske» og noen – en mann, mannen til Følstad? – sa at han hadde lagt merke til at det e mange måner på museet. Og det har æ ikke tenkt på, men det e jo åpenbart, og det e kanskje derfor æ like NNKM.

Et essay av en musiker æ ikke huske navnet på – Magnus? – som omhandla det melankolske, men også humoren i det. Melankoli e å være emo med humor, fordi man dyrke det med vilje. Og det e jo mine favorittilstanda: en humoristisk melankolsk bitterhet, samtidig som æ også har – e tilbøyelig til – en enorm entusiasme. Æ like alt som får mæ til å le, men æ e ikke ukritisk. En kritisk latter? Kan man ha det? Kan man være det: kritisk og lattermild? Og koffor hete det lattermild, ka e mildt i latter? Om du tror æ e mild når æ ler har du misforstått nokka.

Kanskje blir det riktigere å si flirfull, særlig siden et flir visstnok e skarpere – man kan hånflire, men kan man være hånlig lattermild? Æ får ikke de to bildan til å passe sammen, men så e nu mine konnotasjona til det norske språket tidvis ikke lik andres. Æ vet ikke koffor, koffor klare æ ikke å koble skrible og skribent fra hverandre, sånn at æ bestandig ser for mæ det første når noen sier dem gjør/e det andre? Men det e vel uansett ikke så mange menneska som får til å være både hånlig og mild samtidig; kanskje det e det man bør prøve på, å bli hånmild?

Språket e uansett ikke rette metoden for å definere følelsa, e det ikke derfor vi har kunsten? (e det en unnvikanes konklusjon?)

Om språk, litteratur og ka æ vil si.

Det e to ting, som egentlig e to side av samme sak, men som samtidig e to vidt forskjellige saka, og æ vet ikke helt kordan æ skal få forklart dem uten at det tar veldig mange ord, og æ vet ikke kordan æ skal få forklart dem uten at det blir feil. Men æ kan kanskje ikke tenke på om det blir feil, æ må bare prøve? Det e vel sånn det e.

Det første punktet e en del av Health month, som e nokka æ har holdt på med en stund nu, Ida har et blogginnlegg her som forklare det hele mye bedre enn æ kunne gjort – og det eneste poenget med akkurat det e at en av reglan mine de siste månedan har vært at æ vil gi folk komplimenta. Æ skal bli flinkere til å fortelle folk de fine tingan æ tenke om dem, fordi det hende at æ e sammen med noen en dag og tenke at æ like smykket demmes eller den nye hårklippen eller klærne dem har på sæ, men så sir æ det ikke. Og det e jo i grunnen ganske teit, fordi æ stort sett bare glemme å si det, eller: æ tenke ikke over at dem kanskje blir glad for å høre det.

Uansett, flere komplimenta til folk æ like, eller til folk æ omgås (det e jo gjerne to side av samme sak, heldigvis), og her om dagen overraska æ både mæsjøl og favorittbaristaen min da æ fortalte han at æ likte den nye hårklippen hannes, så det går sæ til. (dokker skulle forresten sett ansiktsuttrykket hannes, og de små forvirra bevegelsan han gjorde med hendern, fint va det, og litt gøy.)

Poenget med akkurat det e at æ også øve mæ på å skrive hyggelige eposta til folk som gjør ting æ like. I hvert fall noen av dem.1 Æ syns all form for kommunikasjon e ganske skummel, fordi æ e lettskremt, men æ har konkludert med/overbevist mæsjøl om at om æ sende folk en epost for å si hyggelige ting e det litt begrensa kor skummelt svaret kan være (det e en god del arbeidsvegring/latskap som gjør at epost tidvis e skummelt).

Og poenget med akkurat det e at æ på fredag sendte en sånn hyggelig epost, kort og presis (akkurat det va en prestasjon, fordi æ hadde litt lyst til å skrive side opp og side ned om akkurat koffor æ like alt den her personen gjør). Og så fikk æ et svar som satte mæ litt ut, fordi æ ikke tenkte over at de hyggelige tingan kanskje kunne gå begge veia. Og fordi æ – vent, pokker, det her va den tredje greia, ja, det e tre ting som heng sammen, pokker – i det siste har vært ganske dårlig på å tro at æ e flink til ting.

Hurra, nu høres æ et som et menneske uten sjøltillit. Det e ikke så ille, men greia e kanskje at æ har slitt litt med å forklare ovenfor mæsjøl koffor æ fortsatt skriv på dialekt. Æ slit litt med å se at ting æ sir e fornuftig, fordi æ til enhver tid vet at æ burde kunne forklare mæ bedre enn det æ gjør (eller i det minste mer presist og kortfatta). Æ vet at æ kan være flink, men i det siste har æ ikke følt mæ flink e vel egentlig kortversjonen.

Men så fikk æ det gjensidige komplimentet fra et menneske som til stadighet får mæ til å tenke «æ kommer aldri til å bli så smart» og så må æ øve mæ, igjen og igjen, på å forstå at sjøl om æ aldri kommer til å bli smart på måten enkelte menneska e smart, så e æ smart på helt andre måta. En del av min smarthet e basert på ting æ ikke tenke over, fordi dem e åpenbar for mæ, men så e det ikke så mange samiske akademikerbarn i verden, så æ har et utrolig heldig utgangspunkt – og det utgangspunktet føles av og til som juks, men det e det jo ikke. Og æ treng ikke å unnskylde mæ for kunnskapen æ besitt (bare) i kraft av å være mine foreldres barn. (æ har litt lyst til å slette det her avsnittet, fordi det føles selvutslettende på feil måte – æ tror ikke alt æ e e på grunn av foreldran mine, men dem har hjulpet på)

Og så, i det som e det tredje poenget, som heng sammen med alt det her, eller som kanskje e grunnmuren i det her, e uttrykksformen min. Ikke bare den dialektbaserte skriftlige, men i det hele tatt, i bruken av humor2, i de personlige inngangan til alt, i det subjektive som bestandig e inkludert, i måten æ ordlegg mæ på, bruken av tegnsetting, alle de her detaljan. (Og det høres ut som om det e to ting, men komplimenta e den ene og manglanes tillit til mæsjøl e den andre og dialektbruk/uttrykksform e den tredje, sjøl om de to sistnevnte kanskje virke å henge sammen – dem e del av samme Venn-diagrammet.)

Og alt det dukka opp igjen da æ leste forrige ukes Bokmagasinet, i Klassekampen, særlig i Kaja Schjerven Mollerins essay om George Orwell, men også i dela av det Tue Andersen Nexø sa om Lars Bukdahl.

Eller jeg tenker på en av de mest gripende passasjene i «The Road to Wigan Pier» (1937), Orwells dystre rapport om arbeiderklassens levekår i gruvesamfunnene i Yorkshire og Lancashire – passasjen går som følger (les hele, da vel, den er ordentlig fin):

Hun så opp idet toget passerte, og jeg var nesten nær nok til å fange blikket hennes. Hun hadde et rundt, blekt ansikt, det vanlige utslitte ansiktet til en slumjente som er 25 og ser ut som hun er 40, takket være aborter og et liv i slit; og i det øyeblikket jeg så henne, hadde ansiktet det mest fortvilte og håpløse uttrykk jeg noen gang har sett. Det slo meg da at vi tar feil, når vi sier at «det er ikke det samme for dem som det ville vært for oss», og at folk som er vokst opp i slummen, ikke kan forestille seg noe annet. For det jeg så i ansiktet hennes, var ikke et dyrs uvitende lidelse. Hun visste godt hva som skjedde med henne – forsto like godt som jeg hvilken grusom skjebne det var å ligge der på kne i den bitende kulden, på de sleipe steinene i en slumbakgård, og pirke med en pinne i et avløpsrør som var tettet igjen av skit.

Orwells stil er forbilledlig klar. Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig og tidkrevende det er å skrive så presist, så enkelt. For Orwell var dette et politisk valg. Han har noe han vil si, og han vil at flest mulig skal forstå det. (min utheving)

(det va, for ordens skyld, bare de siste setningan som va poenget mitt, men så skriv ho «(les hele, da vel, den er ordentlig fin)» og æ gjør som æ får beskjed om, og det virka upassanes å kutte det fra sitatet.)

Poenget e, med alle de påfølganes sitatan også, at æ nesten så mæ nødt til å tenke over kordan æ skriv – uten at det, som du muligens har evna å lese så langt, har hatt noen effekt på kordan æ faktisk uttrykke mæ; vi får håpe det kommer etterhvert – for om æ e redd for at folk ikke skal forstå mæ, så e det æ som e problemet.3

Vår egen tid preges i større grad av spesialisering, det finnes ikke lenger så mange som i prinsippet kan skrive om alt, og selv i en bredere offentlighet enn den strengt akademiske er det gjerne sjargong og såkalt fagspråk som råder. Tematisk sett spriker Orwells forfatterskap i alle mulige retninger, men et av temaene han aldri forlater, er kritikken av abstrakt språkbruk, vage og innforståtte vendinger. Problemet med et slikt språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende – det er også forførende.

Hvor ofte har man ikke lest en tekst – la oss si en avis eller et tidsskrift – og tenkt: Dette var jammen ubegripelig, men det er vel et komplisert resonnement, da? Orwells poeng er enkelt: Hvis du først mener noe, må du tørre å si det rett ut, tørre å ta feil, tørre å skape uenighet. I essayet «Politics and the English Language» (1946) lister han opp følgende skriveregler (og ja, slikt blir man selvbevisst av):

1) Bruk aldri døde metaforer
2) Bruk aldri et langt ord når et kort ord duger
3) Hvis det er mulig å stryke et ord – gjør det
4) Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv
5) Bruk aldri sjargong eller fagterminologi når du kommer på et vanlig ord som er like godt

(æ slo forresten fast, da æ gjenleste teksten for å finne de tingan æ ville sitere – hvilket va sånn cirka 1/3 av den… – at æ tror æ må øve mæ på å bruke parantesa på måten Kaja Schjerven Mollerin bruke dem; mine parantesa skal bestandig romme så mye, men det e vel det man har fotnote for?)

Det sies at det forferdelige med å søke sannheten, er at du finner den. Når du har funnet den, står du ikke lenger fritt til å overse den. Vissheten om dette preger det meste Orwell skriver. Han er ingen gravejournalist, men han lukker aldri øynene for fakta, og uansett hvor få opplysninger han sitter inne med, nøler han ikke med å konkludere, hvis han har en følelse av at det han tross alt vet, forteller ham nok.

Det e ikke det at æ e redd for si ting, men det virke som en hendig påminnelse: du treng ikke vite alt for å konkludere med ting, så lenge du vet nok, så lenge du ikke e redd for å ta feil (men det e æ jo, bestandig). Herregud, det høres skummelt ut, OK? Tenk å skulle mene ting sånn, uten egentlig å ha et bunnsolid grunnlag for å mene det (tenk om æ skulle… synse til mæ 2209 ord om media i Tromsø? :D?), det virke som nokka man burde la være, stort sett. Eller, nei, det virke som nokka man vil la være, men som man burde gjøre – det e kanskje sånn det må være?

Trikset e vel å ikke være skråsikker, men samtidig unngå å bli for omstendelig (æ slit), å ikke si «det kan jo kanskje hende om man ser på sånn og sånn at det muligens kunne henge sammen med ting og greier sånn at det eventuelt til sammen muligens kan tyde på at nokka tilsynelatanes,» men den magiske grensa mellom «æ reagerte» og «det her e bare føleri, så det kan du ignorere.»

Jeg leste et sted om Orwell at han var god til å hate. Enig. Han er en kompromissløs kritiker, men bare fordi han faktisk har tro på at folk kan ha det fint sammen. Til tross for all urettferdigheten han ser rundt seg, er Orwell virkelig ingen misantrop. Han har tatt en avgjørelse: Det gjelder å leve i verden, og ikke på siden av den. Jeg er svak for den dobbeltheten. Det er befriende å lese et forfatterskap det hviler et så stort alvor over, når man så ofte ellers må forholde seg til alvorsvaksinerte folk – det er litt slitsomt, er det ikke, når du enkelte dager ikke engang kan skru på radioen uten å høre noen prøve å snakke kvikt og underholdende om Adolf Eichmann? – og det er like befriende å lese et forfatterskap som også har plass til så mye humør og varme.

Det va sånn cirka der æ ramla litt inn i en eksistensiell krise, for om æ e nokka, så e æ alvorsvaksinert. I det minste tilsynelatende. (Eller kanskje helt på ordentlig.) Men æ vil ta ting på alvor. Bare ikke hele tida. Og kor e den magiske grensa i det? Æ tror æ trør over ganske ofte, æ tror æ gir inntrykk av at æ ikke tar ting alvorlig, fordi æ syns det e morsommere å le.

Jo, Orwell har en helt unik stemme, men han var også bare en ganske vanlig fyr som brukte hodet og hadde hjertet på rett sted. Dét er frigjørende, er det ikke? I hvert fall for de av oss som ikke vet alt om alt, men som likevel gjenkjenner urett når vi ser den, ute i den store verden […].

Jo, og det fine med slutten (det der e siste avsnitt, æ tok bare bort den siste setninga fordi den hang sammen med første avsnitt og det har æ ikke sitert, men dokker burde egentlig lese hele greia; gå på biblioteket og finn Klassekampen fra forrige lørdag, sånn at vi kan møtes og snakke om kor fint vi syns Kaja Schjerven Mollerin skriv – det hadde vært hyggelig!) e at æ, sjøl om æ fortsatt va i den eksistensielle krisa, tenkte «det kan æ få til; det e det æ prøve på allerede.» Æ skal bli den samiske George Orwell! Bare ikke egentlig. Men æ håpe æ har hodet på rett sted – folk sir det til mæ, til stadighet, så æ skal slutte å tro at æ ikke har det – og at æ kan skrive ting på riktig måte. Æ treng ikke å være en samisk Orwell, det får mer bombastiske menneska ta sæ av, men æ skal slutte å være så redd for å være den samiske Gaski?

Og på den ene sida, så hadde det der vært et briljant sted å avslutte blogginnlegget, men samtidig så leste æ mæ videre og fant Tue Andersen Nexøs tekst om Lars Bukdahl, og æ vet ingenting om noen av dem, men æ likte følgende avsnitt:

Lars Bukdahls særegne skrivestil, hans lange setninger og mange parenteser, er bare et overflatespørsmål. Det viktige er dette: Han er den kritikeren i Danmark, som med størst konsekvens har akseptert at anmelderen ikke er en kulturell autoritet lenger. Han snakker ikke på vegne av den allmenne smaken, men dyrker i stedet sine særegenheter som en styrke. Han er en entertainer, en formidler av det leseren ellers ikke ser – og en stemme man kan bryne sine egne opplevelser av litteratur på.

Og om æ ikke skal bli Orwell, så tror æ kanskje æ skal satse på å bli en samisk Bukdahl, en Bukdahl basert på det ene sitatet (siden han, for alt æ vet, kan være en skikkelig drittsekk bortsett fra det med de lange setningan og mange parantesan). Men æ vet ikke om man kan bli nokka samisk og samtidig ikke ville bli sett på som en autoritet? Men samtidig, så lenge egenpresentasjonen min aldri sir at æ e en autoritet, så e det nu vel ikke min feil ka folk les inn i ting?

(Kaja Schjerven Mollerin, En for alle – alle for en; Tue Andersen Nexø, Først som tragedie…, Bokmagasinet, Klassekampen, 19.03.2011)

1Æ har enda ikke falt for fristelsen til å sende Espen Hauglid en epost uten anna innhold enn verdens største hjerte, fordi det hadde vært litt mer creepy enn sjarmeranes, siden det faktum at det betyr «æ elske alt du skriv på Etterbørs-siden» stort sett bare e åpenbar for mæ. Eller Kjetil Wiedswang for den del, fordi «æ blir så glad av å lese kommentaran dine sjøl om æ av og til ikke skjønne nokka som helst av det dem handle om, men av og til nevne du Karthago og andre nerdate ting, og det syns æ e fint tusen takk» høres bedre ut inni hodet mitt. I 2012 skal æ øve mæ på å ikke ha et creepy forhold til folk som jobbe i DN, æ love.

2som æ vil si ikke e bevisst i form av at æ skriv for å være morsom, men bevisst i form av at æ syns leseren/lytteren burde få noen muligheta til å smile litt, av mæ eller av min spøk på andres bekostning; om stoff e for tørt e det ikke gøy å lese, og kanskje heng det også sammen med at æ e redd for at æ ikke e smart nok til å være kjempetørr, eller at æ rett og slett har for bløt humor til å være så tørr i lengden, en av to, nokka sånt.

3Æ e, for ordens skyld, ikke masochistisk nok til at æ skal påta mæ all skyld for feiltolking, altså – æ bidrar, men det e ikke bestandig det e æ som e uklar. Som i tilfella kor folk faktisk tror at æ mene at kommunen ignorere samiske barn og eldre. Eller kor noen tror æ faktisk mene at Jorma Puranen burde kunne norsk nok til å forstå ordspillet i trestammers møte (æ leste gamle blogginnlegg og blei påmint nokka som skjedde for to år siden).

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

Ting æ har lært: 29.05-02.06

The Good

«All hail satan, og all hail norsk lov om varemerkebeskyttelse.»
– Roger Tiegs (aka Gorgoroth), i «Forlikte satanister» i DN, tirsdag 02.06.09

Det ville være upresist, for ikke å si direkte feil, å beskrive Dylans sanger som collager i tradisjonell forstand. Dette fordi sangene – med enkelte unntak – ikke synes å ha noen ambisjon om å vise fram spriket i referanser eller betone bruddene mellom ulike uttrykk. For Dylan er poenget snarere sammenfatningen: I hans versjon av tradisjonen står barokkdikteren John Donne og bluespoeten Blind Willie McTell side om side – ikke først som representanter for ulike tider eller kulturelle sfærer, men ganske enkelt som melankolske diktere. Dette er ikke en form for relativisme som handler om å gjøre alt likt, men en poetikk som er beslektet med den Walt Whitman i sin tid lanserte som en del av den kulturelle revolusjon, og som dreier seg om å se det like i det som i utgangspunktet er forskjellig.
– Kaja Schjerven Mollerin, i «Gammel kjærlighet» (anmeldelse av Bob Dylans sangtekster på Together Through Life), Klassekampen, 30.05.09

[…] disse akademikerne synes jammen ikke de er bedre enn noen andre, og nettopp dét er det som gjør dem så ufattelig mye bedre enn alle andre, som kan tenke slik, enda så uovertrufne de er […]
– Jens M. Johansson, i «Sur mann jogger» i DN, 30.05.09

The Bad

Jeg skriver for kidsa. Det er ikke noe komplekst med det.
– Alexander Rybak, i «- Kan bli veldig stor» i DN, 29.05.09

The Incomprehensible

Når jeg surfer [på nettet], så tenker jeg at det er en oppvarming til det livet jeg skal begynne å leve snart, ikke sant? At jeg får meg venner og knytter kontakter der, slik at jeg skal få en god jobb og at det er når jeg får den jobben at livet virkelig skal begynne.
– Marte Konradsen (student ved Westerdal) i «Digital ADHD» av Frank Lande, i D2, 29.05.09