Det e til å gråte av. Æ e ikke helt sikker på ka det e, men æ e ganske sikker på at det e til å gråte av.

Æ endte opp i en samtale, som forsåvidt va hyggelig, men kor æ innså at æ rett og slett ikke kunne kommunisere med vedkommende. Ikke fordi vi ikke har ting til felles (sjøl om det riktignok e ganske få av dem), men fordi det blei så åpenbart at vi tenke på to helt forskjellige måta – måta som ikke enkelt lar sæ føye sammen når man skal snakke om ka som helst, egentlig. Æ følte mæ ignorert, på en måte, men ikke helt, mer som om det æ sa førte til en grunnlegganes syntax error, som om måten æ uttrykke mæ på funke best på folk som mæsjøl. Og det e nok sant, men det e litt rart å bli konfrontert med det på den måten. Det e ikke som om æ hele tida går rundt og huske at æ e uforståelig for enkelte menneska.

Tidligere på dagen blei æ konfrontert med uttrykket «når man snakke om sola,» eller rettere sagt «når man skriv vagt upassanes ting om sola, så dukke den opp.» Hvilket jo ikke e så farlig, siden æ kan skrive ka som helst i den fine fine notatboka mi, men det e nokka med det der at du sitt og notere greier (bare en tanke, bare nokka æ ville finne ut av, en tråd æ ville trekke så langt æ kan, for å se kor langt den rekk), for så å se opp, og stirre mer eller mindre rett inn i ansiktet på noen som e mer eller mindre – som regel mindre, siden stort sett alt æ skriv handle bare om mæsjøl – inkludert i det du sitt og trekk tråda på. Disconcerting e ordet æ leite etter.

Og på bussen på vei hjem konkluderte æ med at æ egentlig bare vil ha noen som e villig til å høre på fortellingan mine. I går kom æ fram til at min eventuelle kontaktannonse ville sett ut som nokka ala «Hei, æ e bedre enn dæ; æ e også upassanes, ekkel, ufordragelig, bedrevitanes og beskjeden. Æ like korte tura fra bussen til nærmeste kafé og å ha rett. Æ like ikke at folk late som om æ kan ta feil. (elsk mæ!) Bill.mrk «arrogant og jævlig'» Så, den begynnelsen, pluss et eventuelt «Du må være villig til å høre på mæ.» Et voila! E det ikke det dem sir? (æ begynne å ane noen… underligganes årsaka til koffor æ ikke har kjæreste.)

Forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges og at noen daga rett og slett blir veldig mye bedre om dem ikke inkludere enkelte menneska. Fordi æ e teit og bitter, men that is as it is (hvilket jo selvfølgelig kan hete «men det e det det e,» men da blir det så mange teite konnotasjona).

(you have all my respect, I’ll leave it here when I go, maybe I never told you, maybe you don’t know)