kåseri

by

Å skjære i øran på folk uten å være slakter

Noen ganga tenke æ det e nokka galt med måten æ bruke språket på: at om folk like det æ skriv e det mest fordi æ ikke har fått fram det æ mene – æ snakke så æ kan bli misforstått, men ikke med vilje. Æ huske ikke at mine konnotasjona ikke e andres konnotasjona, antar at når æ sier A e det åpenbart at det betyr X, e det åpenbart at æ e ironisk. Æ antar språket e åpenbart, det har æ sjelden rett i.

Det va vel heller ikke det som va poenget, for poenget va: æ hadde mareritt i natt. Eller en ubehagelig drøm. Æ hadde lest inn en tekst på bånd, det va eneste måten æ hadde å sikre mæ at æ behold den, det va en morsom tekst. Æ skulle spille den av for noen – et sånt menneske man drømme om, det kunne vært faren min, men det va ikke det; alle menneskan i drømman e så komplisert – men stemmen min va forferdelig. Utålelig å høre på, den va skjæranes, ordan hang ikke sammen, trykket va feil. Alt va galt, stemmen min bar ikke.

Æ skal kåsere på NRK Sápmi i neste uke, mandag, tirsdag, onsdag. Bare på samisk, såklart, men det e nu der. Om noen vil høre på. Æ prøve å unngå å høre min egen stemme, æ får ikke til den narsissismen. Men den e der, om noen av dokker vil høre på – om noen vil berolige mæ med at æ ikke skjær i øran på folk.

Sjøl skal æ tenke på ka æ sier, kordan æ sier det, og om æ har ork til å prøve å gjøre mæsjøl lettere å forstå. Æ tror svaret blir «ikke egentlig.» Æ e pretensiøs sånnsett.

by

«når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt»

Æ fant den her i en mappe et lurt sted inni datamaskinen (av alle plassa å miste ting), det e den oversatte versjonen av ett av kåserian æ leste på Sameradioen i vår – det handle om studentpolitikera og sånt, så æ tok mæ friheten til å oversette det til et språk dem forstår.

Jeg stoler ikke på folk som er på min egen alder, eller yngre. Jeg har aldri gjort det, særlig ikke da jeg var vesentlig yngre enn det jeg er nå. Hvor mye vet egentlig folk på min alder? Vi er da ikke annet enn selvopptatte, dumme småbarn som er helt sikre på at vi har svarene på all verdens problemer.

Det er i og for seg en god leveregel når man er under tyve år gammel, og kanskje også så lenge man er yngre enn femogtyve, men etter det blir det straks verre. Jeg liker at leger og slikt er eldre enn meg – gjerne ganske mye eldre – og det samme gjelder mennesker som skal selge meg ting som bør vare en stund, alle disse tingene som krever at jeg stoler på at den andre personen vet mer enn det jeg gjør.

Jeg er jo tross alt så gammel som jeg er, og har potensiale til å bli ganske mye eldre også, og jeg kan jo nesten ingenting! Ikke det at jeg er dum, men, som Aristoteles sa ”den vise vet at han ingenting vet,” og jeg er liksom smart nok til å vite at jeg ikke vet så veldig mye. Og når jeg ikke vet så veldig mye, hvorfor skal jeg da stole på at andre mennesker, like gamle som meg selv, har lært så mye mer i løpet av sin eksistens? Når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt! Det er jo selvfølgelig også fordi jeg ikke studerer ordentlige ting, det er ikke som om mennesker lærer noe av å bare lese bøker hele tiden, som vi gjør på litteraturstudiet, det skjønner vel alle.

Det var også sånn, når jeg begynte på universitetet, at jeg ikke visste så mye om studentpolitikken – jeg oppfattet at det var viktige unge mennesker med, at det jobbet med viktige ting og slåss for viktige studentpolitiske saker. Det var klart at studentpolitikken aldri kunne bli så viktig som den ordentlige politikken, eller i hvert fall ikke så viktig som den ordentlige politikken tror den er, men det var jo i det minste politikk – de bestemte ting og skulle vite både det ene og det andre.

Så studerte jeg i noen år, og etterhvert dukket den første Studentstyrelederen som var like gammel som meg selv opp, så dukket det opp en til som var like gammel som meg. Og så kom det en som var to år yngre enn meg! Per dags dato har jeg gitt opp, all den tid den neste Studentparlamentslederen er like gammel som lillebroren min, og alle skjønner vel at lillebroren min aldri kommer til å være særlig mye eldre enn cirka femten år.

Men det er først nå jeg virkelig har mistet troen på studentdemokratiet som et velfungerende demokrati, når Studentstyrelederen skrev til meg på facebook og lurte på hva ”Studentparlamentet” blir på samisk – siden det har skiftet navn etter at Universitetet og Høgskolen fusjonerte. Det skal ikke lenger være Studentstyret og Studenttinget1 – nå heter det Studentparlamentet.

Det var nemlig det jeg plutselig forsto når han ba meg oversette: han spurte meg, fordi jeg var den første og beste samen han kunne komme på, og når jeg har svart på hvordan det bør være, forblir det slik. Det er jeg som, til evig tid, eller i det minste fram til neste fusjon, som har gitt Studentparlamentet sitt samiske navn. Jeg! Hvilken idiot er det som spør meg om slikt, og som på toppen av det hele stoler på svaret jeg gir?2

Og som om det ikke er nok at jeg ikke stoler på mennesker på min egen alder eller yngre, har jeg etterhvert oppdaget at jo eldre jeg blir, jo mindre stoler jeg på andre mennesker i det hele tatt. Det er nok naturlig, såklart, at man legger igjen litt av den grenseløse troen på mennesker når man blir eldre, men jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. Jeg bør nok gjøre mitt beste for å finne det indre barnet de bestandig snakker om, og det så raskt som mulig.

1den samiske originalteksten tillater seg her en ekstra spøk i form av Studentatinga, eller Studenttingen. Sorry Høgskolen, det var aldri meningen at det skulle bli oss!
2Jo, det er Willersrud! :D

by

ting! Og greier! Og 17. mai og vakre menn. (dem e implisert)

Hei kjære!1

Æ sitt på Kaffe&Lars og skriv kåseria! Fire av dem, til og med. (derfor distraksjonsbehovet, tror æ) Innerst inne i et hjørne (det ene hjørnet med stikkontakt e vel kanskje poenget med akkurat det), bortgjemt i en krok, kald som bare det (æ tror dem har skrudd av varmen for sommern, og det va jo i bunn og grunn litt dumt, særlig siden æ snart miste følelsen i alle fingran).

Æ skriv – selvfølgelig – kåserian på samisk, derfor det plutselige behovet for å skrive norsk. Det går så sakte på samisk, æ må tenke så nøye på ordvalg og alle de her kjedsommelige tingan som kommer helt naturlig på norsk, så derfor behovet for en debriefing uten at æ egentlig har nokka å si. (æ kalte nettopp det her dokumentet for «sideoppsidedistraksjon», truer words og alt det der.)

(ååå, æ skreiv ferdig kåseri nummer to, og det e sukksukksukk, vakkert. Særlig siden poenget2 e at æ elske flyplasskoden til Tromsø fordi den bestandig minne mæ på at resten av verden e tre små (vel, egentlig store) bokstava unna hver gang æ kommer inn den døra. I tillegg til at æ like TOS fordi det e så logisk i Tromsø. Det e jo ganske mange flyplasskoda som har en tilfeldig X eller Z i sæ, siden kodan e unik og det finnes mange flyplassa, så det virke litt fantastisk at ingen tok kombinasjonen TOS før Tromsø dukka opp. Seriøst, æ elske flyplasskoda. (i tilfelle noen trengte enda en bekreftelse på at æ e en supernerd, liksom)

Problemet e at kåserian skal være maks fem minutta, og det e litt vanskelig å si kor lang dem e, men æ hold mæ for fornuftig til å beynne å lese dem høyt på Kaffe&Lars, det får være måte på kor sær æ skal virke:>

OK, æ vet æ e djevelsk inhabil, men æ e så glad i måten æ skriv på. (haha, does my ego look big in this?) Bare, små detalja, og det faktum at æ noen ganga sitt med en tekst foran mæ og plutselig legg til en setning som e en fantastisk vakker oppsummering av alt, som sir nokka på måta æ aldri har visst at æ kunne si dem på, så fin at æ ende opp med å stirre på dem og tenke «vent, kom den fra mæ?» Også gjør dem det, dem kommer fra mæ, det e mine tanka. Og tankan mine e smartere enn æ føle mæ, måten dem blir presentert på e smartere enn æ tror æ e, og det e nesten så æ blir forelska i mæsjøl, igjen og igjen, bare fordi æ e så svak for folk som e flink å bruke ord, og noen ganga e det mine egne ord, og det e kanskje litt barnslig, men pyttsann. Æ e litt barnslig. Litt barnslig og litt forelska i mine egne evna. Polyamorøs heimstaddiktning og alt.

Dessuten har æ hørt på Bigbang hele dagen, alle 97 sangan av dem æ har på iPoden min, og det har æ ikke gjort på en ganske god stund, og det e så fint. Æ like Bigbang, dessuten e det faktisk ganske god skrivemusikk. For mæ ihvertfall. (sånt e veldig sjeldent allmenngyldig, bortsett fra lærern æ hadde i creative writing, som spilte fine klassiske musikkstykka når vi skulle skrive ting, for en måte å indoktrinere vettig musikk inn i lettpåvirkelige folk. Genialt!)

Kor upassanes, på en skala fra 1 til «ærlig talt Siri, det e blasfemisk», e det å skrive et kåseri kor man i ganske stor grad kombinere 17. mai og flaggbrenning? (Heh, du treng forsåvidt ikke å svare, æ vet at det e en dårlig dårlig idé. Men når nu det vakre fedrelandet gjør flaggbrenning lovlig, for så å insistere på tidenes dummeste «flaggdebatt», så tillate æ mæsjøl den typen kombinasjona. Dessuten, det mentale bildet av å gå i borgertoget mens man stadig vekk sett fyr på flagget sitt3, e et vakkert vakkert syn. (kan man trampe noen til døde? Ja, det kan man!)

Æ skal gå min vei nu.

1æ vet ikke helt ka greia e med å stadig starte bloggen min med «hei kjære», sånn bortsett fra at æ like det. Og det e som regel grunn god nok
2hver gang æ tenke på samisk og så skriv på norsk (dvs. akkurat nu. heh) får æ så lyst til å si pointset, fordi det e samifiseringa av ordet point, fordi det e ikke som om familien min gidd å begrense sæ til å snakke norsksamisk når vi like gjerne kan snakke engel[sk]samisk
3stadig vekk fordi det sikkert kommer til å regne så mye at ikke engang tennvæske hadde hjulpet for å få ordentlig fyr på jævelskapen.