Kautokeino Calling

by

Det her e en historie om teite ting (eller tåke?).

I dag sendte æ en epost med emnelinja «Se, en roman!» Æ fikk svar på den også, så nu ligg eposten med emnelinja «Se, en roman!» og lyse litt mot mæ hver gang æ sjekke eposten min (hvilket e cirka hvert tiende minutt fordi æ e fanga av nutidas muligheta for konstant tab-skifting). Det e dermed ikke en hvilken som helst roman det e snakk om, men romanen æ skreiv i november i fjor, i forbindelse med NaNoWriMo (National Novel Writing Month) (æ nevnte den tidligere, her).

I går fiksa æ en del formatteringsfeil i den, og i dag gikk æ gjennom med stavekontrollen (og måtte fortelle den at Spansdalen e et ordentlig navn og lulesamisk e et ordentlig ord, å Word, du e ikke særlig samevennlig), og nu eksistere den som en pdf på 79 side, med 91 fotnote. (Fotnote anbefales definitivt som løsning på skrivesperre, bare sett inn en og skriv to hundre ord om ingenting – voila!) Siden æ e et teknologisk avansert menneske lasta æ pdf-en over på iPhonen. Den e egentlig ganske upraktisk å lese på iPhone, men æ leste mæ gjennom de elleve første siden, og satt og smilte av mine egne vitsa.

Det hele starte som følger:

«Kan det hende vi ser begynnelsen av en nysamisk radikalisme i de nye mediene? Vil økende bruk av sosiale medier føre til større samisk samhold, eller vil det hele ende i en endeløs fragmentering av opplevelsen av å være same, hvor hver enkelt person skal fortelle sin egen historie, og alle antar at deres oppfattelse av tingenes tilstand er den eneste rette? Dette, og lignende problematikker i urfolkssamhold er det jeg vil ta for meg i denne oppgavebesvarelsen.» Isak Per Mathis Eira Bongo klappet igjen datamaskinen og vurderte et øyeblikk å kaste den i veggen; kunne man i det hele tatt flertallsbøye ordet problematikk? Og hvorfor trodde han at en oppgave om sosiale medier i samisk sammenheng var noe han kunne skrive, han som i hovedsak baserte sin internettkunnskap på endeløse timers spilling av World of Warcraft. Hvor mange samer fantes det i de sosiale mediene, og hva i all verden var en nysamisk radikalisme?

Og så blir det bare verre, med fire andre karaktera, korav en e fra Ruŋgu/Spansdalen, og resten e Kautokeinoværinga. Ikke det at æ vet kor Spansdalen ligg. Nitti prosent av historien brukes til å gjøre narr av Kautokeino og Sámi Állaskuvla, de siste ti prosentan gjør narr av Tysfjord. (Æ har virkelig satsa på ting æ vet mye om – det finnes til og med reindriftssama i historien!) Forresten innså æ at om historien skulle hatt en tagline måtte det blitt «Og du trodde dem va hetero!», siden æ gjorde mitt beste for å unngå min egen heteronormativitet og til stadighet tok mæsjøl i å tenke «men det kunne vel alltids vært en mann/dame, i stedet for?» Så da blei det stort sett sånn.

Det e en skikkelig uoriginal historie, full av platte vitsa, ting æ sjøl syns e skikkelig underholdanes og ting æ ikke vet nokka om – samt en del forskjellige fag æ skulle ønske eksisterte i virkeligheta, som «Sammenlignende samisk modernise: språket som humoristisk grunnlag,» «Moderne samer: med reinflokken på foursquare» og «Når twitter blir tšitter: språk i endring.» Men æ skreiv alt der og da, totalt uten planlegging på forhånd, æ innså etterhvert kordan æ ville at det skulle ende (og måtte tenke mæ om to-tre ganga for å få det til å ende der, sånn at alt passa sammen), og æ oppdaga plutselig at æ hadde foretatt et genialt fortellerteknisk grep (genialt til å være kjempeteit, om ikke anna!). I begynnelsen kasta æ inn en ny karakter hver gang æ gikk tom for nokka å si, og æ hadde hele tida nødløsninga mi: Om alt anna stokke sæ, send noen ut på en tidsreise. Æ trengte ikke gjøre akkurat det, men æ tror det e en del merkelige hull i fortellinga likevel.

Historien hete fortsatt Kautokeino Calling, fordi æ ikke vet ka anna æ kan kalle den, og æ blir glad bare av å tenke på den. Æ har ikke et håp om at det skal bli nokka som helst av det, æ har ingen plana om å sende den til et forlag eller nokka som helst, æ skal bare ha en pdf av den, vite at den eksistere – og kanskje la andre enn Ida lese den, etterhvert. (Æ har stort sett bare sagt slemme ting om den til Ida, så æ tenke ho går til det med lave nok forventninge:D)

by

øh. egentlig skulle æ skrive om.. savn, eller nokka sånt.

Æ vil skrive nokka akkurat nu, æ vil jakte på julestemning ett eller anna sted, men æ e litt trøtt (æ tror i hvert fall det e derfor øyan mine renn som om æ har sett verdens tristeste film) og æ e litt usikker på ka æ vil, ka æ skal (æ skal oversette nokka tekst, det skal æ, men først skal æ spise middag, det skal æ også), og æ tenke stort sett bare på ting som e ganske teit og veldig urealistisk.

Æ brukte november til å skrive en roman, på bokmål. Det e en veldig dårlig roman, og for øyeblikket hete den Kautokeino Calling fordi æ gikk tom for idea og den trengte en tittel, men den e på femti tusen – 50000 – ord, så det e forsåvidt også en veldig kort roman, men æ har skrevet den, den handle om folk som ikke finnes (stort sett) og den har en handling. En handling som man kunne skrevet om på ti tusen ord, antakeligvis, men likevel. Æ har aldri skrevet nokka så langt før, og æ har i hvert fall aldri skrevet nokka så langt som faktisk e sammenhenganes. Æ vet ikke helt ka æ skal gjøre med den, og æ vet ikke om æ vil la noen lese den (det finnes kanskje tre-fire persona som kan få lese den, om dem vil, men utover det e æ skeptisk), men den e der, den ligg på harddisken min og eksistere. Det i sæ sjøl e nok til at æ blir litt overraska hver gang æ tenke på det.

Slutten av november brukte æ i London sammen med mora mi, det va gøy. Bortsett fra at vi brukte omtrent like lang tid på å komme oss fra London som vi brukte på å være i London, og det va ikke planlagt. Æ har fått nok av Gatwick, og æ e enda ikke ferdig med å være skeptisk ovenfor Arlanda, men æ har stort sett bare kjærlighet for Gardemoen. Og SAS. Æ hjerte SAS. Æ vurdere fortsatt å skrive et kjærlighetsbrev til SAS, bare fordi æ kan – det e jo tross alt det lengstvaranes forholdet i livet mitt, sånn cirka. I London kjøpte æ for første gang mer klær enn bøker, og æ kjøpte muligens også mer klær enn sjokolade, litt avhengig av om sokka kommer inn under definisjonen klær. Æ kjøpte flere par sokka/leggvarmera enn klær ellers, tror æ.

Og ellers like æ julekalendra (æ har sjokoladekalender hjemme, hurra; Dagens Næringsliv har en slags adventskalender/julenedtelling som Kjetil Wiedswang1 står for, hurra; De 4 roser har en kaffekunstvideokalender som dem legg ut på facebook, hurra) og julegava (sjøl om æ slit litt med noen av dem, foreldra altså, dem e nokka herk gavemessig).

Og favorittbaristaen min på 4 roser har plutselig anlagt bart, og æ e helt fascinert. Æ tror kanskje det e en greie på gang, det virke som om flere av de ansatte har betydelig mer synlig skjeggvekst enn dem hadde i november. (Også har dem ansatt en ny barista, og ho e skikkelig søt, men det e nu neither here nor there)

(Å gud, æ innså nettopp kæm favorittbaristaen minne om nu når han har bart. Det e nokka galt med mæ. Men æ e i det minste konsekvent. Og nu kommer æ til å tenke andepenis resten av dagen, akk og ve!)

It was no thing to be always left behind
from the ship that would sail with everyone on it
I said give me the land, I know what I want
and where I’m wanted
[Sarah Harmer – Late Bloomer]

1Æ holdt på å si at Kjetil Wiedswang e favoritten min, men så kom æ på Espen Hauglid, og så kom æ på Kjetil B. Alstadheim, og Audun Vinger og Per A. Risnes og Kåre Bulie og han som skriv om bila som æ ikke huske ka hete (Karl Eirik Haug!), og så kom æ på Bjørn Gabrielsen og så blei det bare tull, for bortsett fra den langvarige åpenbare favoritten like æ alt og alle, siden æ e en enkel sjel og ganske billig (om enn bare på veldig sære spesifikke områda).

by

Drit i å bestandig skulle skrive ting med mening.

«Æ skjønne godt at du blogge så sjelden, du skriv jo så mye hver gang,» sa Therese for en stund siden, men æ vet ikke helt om ho har rett. Eller, æ kan kanskje ikke argumentere mot at æ skriv mye, men æ blogge så sjelden fordi æ e en dust som tenke «det vil æ skrive nokka om!» for så å glemme det.

Men i går skrev æ over femtusen ord (PÅ BOKMÅL, jævla!), og løste et problem æ ikke va helt sikker på om æ kunne løse – så nu har æ bare femtentusen igjen, og alt det bør æ ha skrevet før torsdag i neste uke. («Bør» kan her leses som «egentlig burde æ gjøre andre ting, men min egen evne til å tenke mest på det æ sjøl syns e viktig gjør at æ syns det her e viktigst.») Ikke det at noen av dem e å lese her, nu, men æ har skrevet mer enn fem tusen ord, på en dag, i en historie kor æ ikke ane ka æ hold på med (i likhet med omtrent alt anna æ gjør).

I dag satt æ på universitetet og skrev syvhundreogsekstini ord, og nu sitt æ på De 4 roser, og håpe på at æ kanskje klare å knø ut av mæ minst tusen til (men ei venninne av mæ e plutselig i byen, så æ skal tilgi mæsjøl om æ ikke rekk det og heller ende opp med å snakke med ho), men først ville æ bare skrive ned det her:

Æ tok bussen til byen, og da æ kom ut fra Wito – etter å ha kjøpt Dagbladet, og den ene dama i kiosken kjenne mæ igjen og vet at æ kommer til å spørre om å få kvitteringa (det va det som va planen min når æ begynte å handle på Wito, Narvesen funke ikke til gjenkjennelseseffektskaping), det e litt gøy – holdt æ på å stoppe litt opp fordi æ nesten gikk i en fyr. Det vil si, det va god klaring mellom oss – han e ikke av de plagsomme menneskan som kommer av bussen og insistere på å stille sæ opp midt på fortauet utfor Wito mens dem tenke på kor dem skal – men æ holdt på å stoppe litt opp fordi æ egentlig hadde glemt at han eksistere. Eller, kanskje ikke det, men æ hadde glemt at æ blir litt glad hver gang æ ser han. Æ har blitt litt glad hver gang æ har sett han siden æ va femten, eller nokka, så i dag slo æ fast at æ nok egentlig har vært hemmelig forelska – litt – i han omtrent så lenge. Og det e fortsatt uanstendig, sjøl om det va betydelig mer uanstendig den gangen æ va femten. Ikke det at æ hadde plana om nokka som helst, ikke det at æ har det nu – æ tror kanskje han har barn, æ tror kanskje dem e nærmere mæ i alder enn det han e, dessuten, nei – men han har et utseende æ like i noen menneska.

Og det e noen sånne menneska, sånne æ ikke egentlig e forelska i (æ begynne ærlig talt å lure på om æ kanskje ikke har evne til å bli ordentlig forelska, æ blir bare henført og sjarmert og akk-og-ve-ate – det hold forsåvidt, stort sett), men som æ like å se på, fordi dem har et interessant ansikt og en god holdning og sånn ellers har ett eller anna ved sæ som gjør at æ slit litt med å holde øyan mine for mæ sjøl. Sånn som den peneste dama i byen, som æ hadde en semi-ordentlig samtale med for første gang for ikke så lenge siden – æ va ganske imponert over mæsjøl, for æ har vært litt redd for å snakke med ho, æ syns ho e så pen at æ bestandig e litt bekymra for at æ plutselig kommer til å dette helt ut av samtalen og bare sukke henført.

Det e ikke et poeng her, det e bare 709 ord med mer eller mindre kontinuerlig babling fordi æ ikke evne å holde kjeft. Og fordi noen folk e så pen at du allerhelst vil si det til dem, men ikke helt klare å finne en måte å si det på, så du skriv nokka cirkakanskjenesten rundt det, og tenke at da har du vel gjort ditt, kanskje? (Men ja, vi snakka sammen i forrige uke og æ syns du e den peneste dama i byen, sukk.)

tillegg, 12.41 Som for å bevise mitt eget poeng hadde æ to ting æ ville nevne, mannen æ så, og det her: Æ sendte inn en tekst til Signaler – debutantantologien til CappelenDamm, vet dokker; æ tenkte å sette inn en link, men dem har teite nettside, og syns tydeligvis ikke det e nokka behov for å ha en samleside for Signaler-opplegget – så nu kan æ endelig si at æ har forfatterambisjona! Men det va ikke det som va poenget – og æ har ikke forfatterambisjona, men æ like at æ nu kan late som – fordi æ tvile på at æ kommer med (æ sendte inn en mer eller mindre uredigert tekst, på dialekt (tatt fra bloggen, med små omskrivinge)), men æ sendte den inn. Men æ blei litt sånn blablablabloggdialektubetydeligblablabla (se også dialekthelvete), ikke fordi æ ikke like bloggen min, men ja, dialekt og helvete.

Så skrev æ et blogginnlegg, og sendte en facebookmelding med en link til det innlegget til noen æ tenkte kanskje kunne ha litt glede av å lese det, men så sa han ingenting på firogtyve tima og æ tenkte «å nei, han hate det og nu hate han mæ og æ skriv bare teit uansett, uææh» (og så tenkte æ «herregud Siri, slutt å bæs, gå og legg dæ» fordi æ av og til har litt sjølinnsikt. LITT.) Men etter seksogtyve tima fikk æ en melding kor det sto «Så fint du skriver! :) leste flere av de andre innleggene dine også!» så da va alt fint igjen (samt at æ fikk litt hjerteforma pupilla fordi æ e en skikkelig enkel sjel). Det va ikke egentlig et poeng her, som sådan, bortsett fra at æ sendte inn nokka til Signaler, æ blei usikker på mæsjøl, men det dukka opp noen i akkurat riktig øyeblikk som muntra mæ opp, så alt e egentlig fint igjen. Og at æ e litt billig i tillegg, og like komplimenta (men det visste vi vel fra før av). avslutt tillegg