Men det e jo fint at noen starte et samisk tea party movement.

Æ tenkte på det, etter gårsdagens mislykka blogginnlegg, og æ vil si det her: Æ tenkte å skrive et langt innlegg om Fjellfinnhua – heretter og for evig alltid kjent som F-ord-dokumentaren (kursivering optional) – av Guro Saniola Bjerk; et blogginnlegg kor æ gjennomgikk hele filmen (æ har nærmere tretti side med notata i notatboka mi – skrevet med ganske stor skrift, siden æ skreiv i mørket, men dog), og påpekte alt som e faktisk feil, alt som e insinuert og alt som rett og slett e ganske teit i den.

Æ tenkte til og med å skrive det på bokmål, for å nå ut til folket (fordi folket ikke gidd å lese dialekt), og æ har noen side med tekst i et Worddokument et sted på den lille søte datamaskinen min. Men æ gidd ikke fullføre det. Ihvertfall ikke nu, meget mulig ikke noensinne. Det va en frustreranes film å se på, fordi æ ville stoppe den og si «det e galt; det e feil; æ ser ka du prøve å insinuere og det e galt; koffor i all verden har du filma dæsjøl så mye aaaaaagh», men det gikk over cirka ti minutt etter at filmen va slutt. Den e ikke verdt å tenke på, den e ikke verdt videre debatt, og om det e en debatt så foregår den på et så lavt plan at æ ikke helt ser koffor æ skulle gidde å delta i den. Og det e elitistisk og akademisk arrogant og den gemene hop har også meninge, den gemene hop må da for pokker få lov til å si ting uten å sitere franske filosofa eller nokka (eller kordan nu enn de faktiske motargumentan høres ut), men det e – inntil videre og forhåpentligvis aldri – mitt problem når det gjeld den filmen.

Æ kan diskutere og samtale (helst samtale, æ like samtala) med den gemene hop om ganske mye, men æ blir ikke med om det e den filmen som skal legge premissan for samtalen vårres. Takke mæ til Kautokeinoopprøret (som jo e problematisk, men på en helt anna måte – en måte som faktisk e interessant).

Fra den bitre, samiske ungdommen (BSU v.2.0)

Hei!

Æ sitt på Fokus! Æ har spist! (Æ e ergo ikke gretten fordi æ e sulten) Æ sto i rushticketskø for å prøve å få med mæ F-ord-dokumentaren til Guro Saniola Bjerk. Det va to billetta i salg, og æ va nummer femten (kanskje) i køa. Den går i sal 4 på Fokus. I sal 4 e det plass til… ikke så mange menneska, seksti kanskje? F-ord-dokumentaren e diskutabelt den mest omtalte filmen på hele TIFF. Men det får ikke hjelpe, for FFN-programmet går i sal 4. FFN e Film Fra Nord, Film Fra Nord e den delen som også omhandle alt som e samisk. Eller nesten alt som e urfolksrelatert på TIFF. Det e ikke så mange som bryr sæ om sånt. (Bortsett fra de to som sitt på bordet ved sida av mæ, dem brydde sæ så mye om samiske forhold at æ måtte plugge inn iPoden før æ går bort for å kjefte på dem. Død og pine.) Sjøl når det e en av de mest diskuterte filman på festivalen (la oss holde oss på trygg grunn og si «en av de mange», for det e jo egentlig ingen som bryr sæ om sånt).

Det e antakeligvis totalt utenkelig å vise den, eller noen av de andre FFN-filman, andre plassa enn i sal 4. For det e ingen som bryr sæ om de filman. Akkurat som det ikke egentlig betyr nokka at Alanis Obomsawin har fem filma på festivalen, Claire Denis har åtte – dessuten e ho viktig. Fransk og greier e ho jo (Obomsawin lage filma fra den franske delen av Canada, men det gjelds ikke), dessuten e det kanoniserte verk (ihvertfall i nyere kanon) – Claire Denis e dritkul og festivalen har fått ho til Tromsø! (!!!) (Tromsø!!!!) Alanis Obomsawin kommer også. Alanis Obomsawin skal delta i et seminar – eller skal man kanskje si ett seminar – med ti andre menneska, minst, på nettsida står det at «panelet består av blant annet,» men det e jo ikke plass til så mange flere på Rådstua, og dem vil vel ha inn noen publikummera. Eller kanskje ikke, de her urfolksfolkan e bestandig så jævlig kritisk og masate, det e vel like greit om panelet bare har sæ sjøl å slite med.

Æ hadde så lyst å se F-ord-dokumentaren før seminaret, sånn at imorra, når æ reise mæ opp, rette en anklaganes pekefinger mot Guro Saniola Bjerk og sir «J’accuse!,» faktisk vet ka æ snakke om. Men heldigvis går den tre ganga til – på Rådstua og i sal 4, må vite – etter seminaret. Det hjelpe kjempemye. (Det hjelpe kanskje litt på i retning at man ikke bruke tre tima på å dissekere alt Guro Saniola Bjerk har gjort galt og kor idiotisk det e å prøve å presentere dokumentaren sin som en objektiv greie – æ kan forsåvidt skjønne at dem vil unngå sånt, tenk om stakkars lille ende opp med å føle sæ forulempa for sine akk så uskyldige handlinge, det vil vi jo ikke ha nokka av. (men en historisk korrekt framstilling av Kautokeinoopprøret skal dem ha, jævlan.))

Så ka e egentlig poenget mitt? Jo, kjære venna, poenget mitt e at æ føle mæ litt teit som forventa nokka som helst. Kæm som e så dum at dem tror at en av de mest omtalte filman på festivalen går i litt større sala? Kæm som e så dum at dem tror at noen som bryr sæ med indianera i Canada e viktig, når man tross alt har store franske regissøra på besøk? Det får være måte på tull. Det må være et av de kjipeste probleman filmfestivalen har når den hold til i Tromsø, alle de her masate urfolksjævlan som også vil være representert, det finnes jo så mye anna interessant i verden! Tenk så mange land som ikke får være med på festival bare fordi det skal gjøres plass til kravstore sama? Det e jo nesten uutholdbart!

Har du et kunstsyn?

Tilgi den abrupte starten, men etter 3000 tegn med tanker fant jeg ingen god begynnelse

Om samisk kunstkritikk Man kan antakeligvis trekke en sammenligning til det Dag Solhjell sa om å være villig til å fornærme folk: Jeg ville følt meg mer komfortabel med å slakte en kunstutstilling som jeg synes har feilet stort i sine samiske frambildninger; i en ikke-samisk utstilling ville jeg neppe strukket meg lenger enn til å si at jeg ikke skjønte det/likte det. Dette fordi jeg ikke har et begrepsapparat som lar meg snakke om kunst på en måte jeg tenker den fortjener, på en måte enhver kunstform fortjener. Jeg kan anmelde bøker, uten problemer, jeg kan si semi-fornuftige ting om musikk og film, rett og slett fordi jeg har brukt så mye tid – som de fleste andre også har – på å utsette megselv for musikk og film. Men i billedkunst, dans, performance og lignende vil jeg ikke føle meg komfortabel med å skulle ha meninger jeg skulle dele i et mer eller mindre seriøst forum. (Teater havner i en slags mellomposisjon, jeg vet ikke nok om det, men av uvisse årsaker ville jeg følt meg mer komfortabel med å skulle anmelde – eller skrive kritisk om – et teaterstykke enn å skulle anmelde en danseforestilling.)

Men jeg kan si ting om samisk kultur, og derfor har jeg en form for begrepsapparat jeg kan benytte på alt av samisk(identifisert) kunst; jeg kan ta utgangspunkt i mine studiepoeng innenfor samiske fag, og jeg kan ta utgangspunkt i det at min kunnskap om samisk kultur antakeligvis er bredere enn mange andres – delvis grunnet det at jeg er same, delvis grunnet mitt akademiske utgangspunkt – det vil være den naturlige måten for meg å forholde meg til samisk kunst på. Jeg har kanskje/antakeligvis et klarere begrep om hva som vil være f.eks. samisk kitsj, min bakgrunn gir meg en grunnleggende fordel i å se hvorvidt noe kanskje er revolusjonerende for det samiske eller om det er pastisjer av ting andre har gjort bedre.

Og alt det er relevant fordi jeg heller vil bedrive kulturkritikk enn [billed]kunstkritikk. Og det er kanskje der fordelen med f.eks. samisk kunst – eller i mange andre «minoritets’felt – er: feltet er såpass lite at man kan ha en ganske god oversikt over både litteratur, musikk, dans, teater, billedkunst og arkitektur. (I litteraturen vil språket være avgjørende for forståelsen, i de andre feltene kan man klare seg uten samisk språkkunnskap, men det er en helt annen tekst.) Man burde kanskje – er antakeligvis nødt til å – fokusere mest på ett spesifikt felt (om enn mest på et jobbmessig plan), men man kan trekke linjer. Man kan ha meninger om den kulturpolitiske relevansen av Kautokeinoopprøret selv om man jobber som litteraturviter, man kan skrive om musikk selv om man bedriver diktanalyser, og man kan kanskje/antakeligvis skrive kritisk om billedkunst selv om man ikke har kunstvitenskapelig utdanning, fordi feltet er sammenfallende og har likheter.

Det vil bestandig finnes samer som er kunstnere/forfattere/etc som lager kunst som ikke er samisk, men da er de neppe relevante i en samisk kontekst: man skal ikke tre «den samiske posen» over noen som ikke selv har valgt den, men om noen definerer kunsten sin som samisk, eller om det finnes ting i kunsten som tydelig kan tolkes inn i en samisk tradisjon – og da er det kanskje ikke nødvendigvis relevant hva kunstneren selv mener? – så kan man trekke sammenligninger til annen samisk kunst, selv om det er separate kunstfelt.

Det er problematisk, og det vil det antakeligvis bestandig være, men jeg tror man har større nytte kulturhistorisk og i kulturen generelt sett av å se på likheter og fellestrekk enn i å behandle forskjellige kunstarter som så forskjellige at de aldri kan sammenlignes. F.eks. ville man nok lett kunne lage et større teoretisk verk om naturromantiske tendenser i samisk kultur, og sammenligne både litteratur, musikk, billedkunst, teater og arkitektur. (Og kanskje kan man argumentere for at musikk og litteratur er sammenfallende felt i utgangspunktet: sanglyrikk er litteratur, men samtidig er sanglyrikk litteratur som ikke bør – og kanskje ikke kan – tolkes uten musikken som akkompagnement. Men det er også en helt annen tekst.)

Men i dette tilfellet er det også slik at jeg hovedsakelig snakker for meg selv: jeg har en grunnleggende interesse for kunstfeltet, jeg følger med på samisk kunst, og det er derfor jeg (som same) kan si det jeg sier, det er den faglige bakgrunnen jeg har som gjør meg komfortabel i rollen som kritisk betrakter. Interessen for samisk kunst deler jeg ikke nødvendigvis med alle andre samer, det er viktig; det er interesse, ikke intellekt som gjør det.

(øh, slutten av teksten datt plutselig ut? Uansett, poenget va at æ ikke helt vet koffor det plutselig va bokmål på ferde, det begynte på dialekt, men så blei det akademisk. Det skal ikke skje igjen! Kanskje?)