Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!)

Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!

Alt det her e kunnskapsonani. Selvforherliganes kunnskapsonani?

Æ vurderte å skrive et blogginnlegg om «Chet Baker spiller ikke her,» men æ vet ikke ka æ skulle ha sagt om det, bortsett fra at det trykke på veldig mange av knappan mine og derfor like æ det kjempegodt. Det traff i større grad hardere da æ så det i fjor (og æ trodde æ hadde nevnt det den gangen, men æ finn ingenting om det), men når det hele handla om en evig jakt etter nokka du kanskje ikke e i stand til å oppnå – og den påfølganes frykten for å skuffe folk som har tro på dæ – e det, i ettertid, ganske logisk (heia masteroppgaven). Men det e et nydelig stykke (da vi så det i fjor sa faren min at det e veldig Saabye Christensensk, så om man har lest nokka av han fra før, gjenkjenne man hele greia, men siden æ ikke har et forhold til Lars Saabye Christensen slapp æ unna akkurat det), og Ketil Høegh e så flink – æ blir aldri lei av å se han i diverse stykka. (det hjelpe muligens på at æ av og til kan nøye mæ med bare å se på han… sukk:D)1

Det anbefales med andre ord varmt, sjøl om anbefalinga nok kommer litt i seineste laget – men stykket e på turne for øyeblikket, så noen har i hvert fall muligheten (dog usikker på om noen som les bloggen min bor i de områdan kor den turnere, jaja).

Når vi snakke om Saabye Christensensk, men totalt urelevant as far as Christensen goes, så hadde æ en tanke om bøker, eller, det e nokka æ har tenkt lenge, men æ nevnte det for Ida for noen daga siden, etter å ha lest en tekst i Klassekampen om Tove Jansson sine Mummibøker: det finnes en del bøker æ ikke har lest enda, og hver gang æ tenke på at æ en vakker dag skal lese dem, blir æ glad langt inn i hjertet. Tenk så fint det blir å lese Mummibøkern, å lese de Jane Austen-bøkern æ har ulest, å lese mer Dostojevski, å endelig lese Ulysses fra ende til anna, å bli bedre kjent med finsk litteratur og lese Ukjent soldat og så videre og så videre. Det finnes så mange fantastiske bøker æ ikke har lest, og sjøl om æ antakeligvis aldri kommer til å få lest ganske mange av dem, så e det andre æ vet æ skal lese, bare ikke akkurat nu – det kommer en dag da det blir åpenbart at nu skal dem leses – og æ glede mæ sånn til dem.

Det e omtrent som en anna idé æ også nevnte for Ida (æ tror det va samtidig), at æ av og til stoppe litt opp og tenke på kor mye æ kommer til å vite, kor mye kunnskap æ kommer til å være i besittelse av når æ blir førti, og femti og seksti og alt. Det e frustreranes nu, av og til, å få overblikk over alt æ ikke kan, å oppdage det gang på gang at det æ vet ikke strekk til, men æ lære bestandig litt, og æ kreve ikke å være i besittelse av all kunnskapen på en gang, men en dag skal æ tenke på syvogtyveårige Siri og vite at ho hadde rett når ho gleda sæ til all sin framtidige kunnskap.

(Det slår mæ at det kanskje e en elitistisk tankegang, eller at det, i det minste, e et veldig tydelig uttrykk for at æ e et akademikerbarn. Og det e ikke som om æ tror at æ e dum eller kunnskapsløs nu, men av og til ser æ på nokka og vet at æ bare oppfatte konturan av det, men at æ før eller seinere kommer til å se mer, og at æ etterhvert kan trekke linje som ikke e tydelig i det hele tatt akkurat nu – dessuten kommer æ til å besitte så utrolige mengda med unyttig kunnskap at æ aldri mer kommer til å tape i Trivial Pursuit eller lignanes spill!)

For øvrig har æ bestemt mæ for at æ fra nu av skal kalle mæ rosablogger – siden æ tross alt e jente, og blogge, og det her jo ikke e en ordentlig blogg (en på normert skriftmål, gjerne med enkelte fastsatte tematikka, med en skriver som kan være personlig men som aldri blir privat), så æ e nok en rosablogger. Æ e ikke så glad i rosa, men æ like ideen – æ kan gå en ubekymra bloggtid i møte, og om æ ikke har nokka å si kan æ bare legge ut et bilde av neglan mine eller dagens antrekk, eller bare et sjølportrett kor æ lage en rar grimase – det høres fint ut! (æ e nesten ikke ironisk engang.)

1Æ tror at forskjellen på han og Kristian Fr. Figenschow e at om dem begge e typecasta (ka nu enn det blir på norsk, båssatt?), så e Høegh i motsetning til Figenschow (som har et etternavn æ må google hver gang æ skal skrive det, en vakker dag skal æ huske den w-en på slutten!) typecasta inn i sånne rolla æ ikke syns e slitsom. Figenschow skal gjerne være morsom, den humoristiske avløserkarakteren i et mer eller mindre høyverdig drama (tenk Gimli i LotR-filman). Finn Arve Sørbøe e en tredje karakter, men for hannes del e ulempen – som æ ser det – at hver gang han dukke opp på en scene sitt sytti prosent av publikum og tenke «snart kommer det nokka hysterisk morsomt vi kan gapskratte av!»

Nu går æ snart tom for ting å skrive om som ikke e landsmøtet, så da kommer det vel etterhvert.

Æ va på teater på torsdag, før æ va på jazzfestival i helga (men siden alt skjer i Tromsø gjelds det ikke), æ va på premieren av «Et juleeventyr» på HT (selvfølgelig). Ketil Høegh spille Ebenezer Scrooge, og resten av folkan du har sett tusen ganga før spille andre ting. Men i motsetning til vanlig (ok, nei, det blei i overkant negativt – men det føles litt sånn) likte æ faktisk stykket! Æ likte det til og med kjempegodt!

Og som så ofte før fikk det strålanes kritikk i Nordlys (mens iTromsø for en gangs skyld ikke anmeldte det, men bare skreiv om stykket generelt sett – merkelig!), en kritikk æ faktisk va enig med (overraskanes nok!), sjøl om æ nok personlig hadde holdt mæ på en god femmer, eller i det minste en seriøst bunnsolid firer (men nærmere fem enn fire, så da kunne vi sagt fem, for lokalpatriotismens del). Det fikk en ganske dårlig kritikk i Dagbladet, av Lillian Bikset, og det va litt rart – om enn bare fordi æ som regel e mye mer på linje med Dagbladet sine anmeldelsa enn Nordlys og iTromsø sine. Men generelt sett virke det som om det e Inger-Merete Hobbelstad som har vært i byen, så kanskje æ bare e mer enig med ho enn med Lillian Bikset1?

Det va uansett et fint stykke, sjøl om det jo e omtrent så klassisk som nokka kan bli – du burde ikke bli overraska over kordan det går, liksom – Ketil Høegh va flink (sjøl om æ i forkant av stykket kanskje hadde sagt nokka sånt som «men det e jo ingen vits å se på et skuespill kor han bare e maskert hele tida» – han va, naturlig nok, sminka (og maskepåkledd) sånn at han så ut som en gammel, gretten mann, men æ og Ida satt så høyt oppe at vi ikke så han uansett, så da va det kanskje ikke så farlig), og æ likte alle de andre, bortsett kanskje fra nissen til Maryon Eilertsen – den blei litt for barnslig for min del, og litt for mye revyaktig i nokka som føltes som om det store dela av tida spilte på litt finere strenger enn akkurat det. Men barneskuespilleran va et funn, og lille Timmy fikk mæ til å gråte tre ganga! (OK, det va kanskje mangelen på lille Timmy en av gangan, men dog – for et flinkt lite barn!)

Musikken va flott, oversettelsen av julesanga (gjort, som vanlig, av Ragnar Olsen) va finfin, sjøl om æ frykta at det skulle bli litt rart. Språket sånn generelt va litt rart, æ tror det va det at det skulle høres 1800-talls ut som gjorde at det blei litt unordnorskt, i tillegg til at det va mye ikke-nordnorsk dialekt ute å gikk (æ kan tilgi en trønder, liksom, men ikke så mye mer enn det:D). Æ vet ikke, æ prøvde å følge med og se om det va nokka form for logikk i det, men æ fant ihvertfall ikke en (uten dermed å si at det ikke kunne være en tekstintern språklig koherens, æ e ikke så flink til å følge med bestandig).

Men scenografien, herregud. Æ ville flytte inn i den mobile scenen med alle bankboksan og alle trappan og alle detaljan (tenk å ha en sånn stue, kor du kunne flytte på halve stua og omrokkere den som du sjøl ville)! Det va en av de første tingan æ tenkte, før det starta på ordentlig: «om det nu ikke e bra, så kan æ i hvert fall stirre på scenografien en stund» – men det tenke æ som regel når æ ser HT-stykka, fordi dem som regel har en fantastisk scenografi og æ som regel e skeptisk.

Æ kom fram til at æ tror det her e det første stykket æ har sett – på den store scenen – æ har likt siden æ så «Cabaret» tidlig i 2007, og den står fortsatt som min ultimate HT-favoritt. (Æ så en oppsetning på Trøndelag teater som visste mæ kor mye verre det kunne vært, da blei æ ekstra glad i HT sin versjon) Men så skal det vel godt gjøres at æ ikke like nokka sånt som «Cabaret» – sjøl med Kr.Fr.Figen.jr. i rollen som MC (og det eneste æ visste om stykket på forhånd va at Alan Cumming hadde spilt MC en gang i tida, og det e et ganske godt stykke fra Alan Cumming til Kr.Fr.Figen.jr.) – snakk om kunst.

Men jo, Et juleeventyr va nesten på linje med det – man kan kanskje ikke gi Dickens minuspoeng for å være altfor lite subversiv? – så det anbefales definitivt! Særlig om du har barn i passanes alder (over syv, cirka) du kan ta med dæ.

1Det va en ganske revolusjoneranes tanke da æ plutselig oppdaga at æ ikke bestandig trengte å være enig med alle anmeldera, uten at noen av oss egentlig tok feil. Men æ tror kanskje æ syns Lillian Bikset tok litt feil likevel, eller kanskje ho bare har vært utsatt for «Et juleeventyr» oftere enn mæ.