Kjære GUd, ditt dyre navn og ære (Amazing Grace, how sweet the sound, that saved a wretch like me) [høyt i nokka over nokka skal være og alle nokka og nokka anna de skal fornokka din nokka]

By which, of course, æ mene å si at æ har snakka tre språk om en annen i dag og æ e så forelska akkurat nu at æ leste et dikt¹ og holdt på å begynne å gråte. Forelska i verden, i akademia («noen ganga forbanne æ alt æ ikke vet, andre ganga blir æ så glad fordi æ kan bruke resten av livet mitt på å lære mæ alt det her»), i andre menneska som skjønne ting, i å kunne diskutere samesaklige ting, litteratur og kultur og musikk og kunst og alt og bli forstått, og lære nokka nytt. («vi burde skrive en artikkel sammen» og æ visste ikke engang at æ va i stand til å bli så lykkelig et sted langt inni hjertet mitt av en sånn setning – noen vil skrive en artikkel, med mæ!)

Æ holdt et foredrag, et innlegg, ett eller anna, æ snakka fort og æ va nervøs og kjente at beinan mine skalv, men folk va imponert («det e så fint at du e så kritisk») og dem lo på de rette plassan, og va enig på de rette plassan og alle de rette folkan sa fine ting (æ ringte faren min, etterpå, nevnte at han-og-han sa det va bra, faren min blei overraska, mer overraska enn æ forventa, «du har gjort inntrykk på de rette folkan» – og det e ikke det at æ syns det e så viktig, men pappan min blei stolt over folkan som syns æ va flink ♥ («æ klare ikke helt å se han som akademiker, han e jo faren min»)), og det va første gangen æ har gjort nokka sånt og det va dritskummelt men ikke egentlig. Æ kan det her. Æ e flink i det. (æ kan ikke satse på Ole Korneliussen-metoden riktig enda, men æ tror æ har anlegg for det) Æ har valgt den rette hylla, den smale stien, æ e ung og krass og kritisk og æ vet at æ e det fordi æ e ung, men æ e ikke redd, ikke på måten æ kunne vært redd. Æ e trygg og står stødig og æ har knytta kontakta, og det høres så kynisk ut, men det va hyggelig, det va fantastisk, æ kunne si «æ har egentlig ikke et godt grep om poststrukturalismen» og få «men æ skal sende dæ en referanse til en bok æ syns va nyttig» til svar.

Æ fikk det til, og æ va sammen med de samme folkan i fjorten tima, pluss minus (vi va en hard kjerne på tre, til slutt, som skulle ta sistebussen hjem, men endte opp i taxi litt over ett. Hver vårres taxi, siden vi skulle til Stakkevollan, sydspissen og Kvaløysletta. God planlegging det.), og dem e så smart, på måta æ ikke e smart, men æ e smart, (og noen sa «vi burde møtes og diskutere dette en annen gang») og noen kom bort og sa «det du sa der, det va interessant» og æ endte opp med å gi bort manuset mitt («æ har ikke nokka anna, men du kan få det?») og nevnte æ at æ e fornøyd?

Æ e så fornøyd, æ e så forelska, æ e så utmatta, æ vil gjøre det om igjen, en gang til, mer! Æ vil aldri slutte å snakke om samisk samtidskunst med folk som kan snakke om samisk samtidskunst. Og det aller beste?, det mest geniale noensinne, det mest fantastiske som kunne skjedd? E at æ ikke treng å slutte. («jeg håper du får jobbe lenge med dette, og at du beholder humoren, og humøret»)

Og æ fant et kinderegg (metaforisk sett) og det va litt fantastisk det også. Alt vel, alt vel, ampersand hearts semicolon slutt full stop

¹ God Says Yes To Me
Kaylin Haught

I asked God if it was okay to be melodramatic
and she said yes
I asked her if it was okay to be short
and she said it sure is
I asked her if I could wear nail polish
or not wear nail polish
and she said honey
she calls me that sometimes
she said you can do just exactly
what you want to
Thanks God I said
And is it even okay if I don’t paragraph
my letters
Sweetcakes God said
who knows where she picked that up
what I’m telling you is
Yes Yes Yes