kjønnsidentitet

by

my life may not be something special, but it’s never been lived before

LIVET

jeg samler liv
som blir til lyd
ingen har joiket meg

jeg trekker ord gjennom munnen
blander dem med spytt
og tvinner dem rundt og rundt med begge hender

jeg som aldri har tvunnet reinsener
syr meg sammen fra innsiden og ut
og samler liv som blir til ord

(Hege Siri, i diktsamlinga et øyeblikk noen tusen år)

Æ stakk av med Utropia sitt lese-eksemplar av Hege Siri sin nye bok, fordi æ ville lese den uten å måtte anmelde den. Eller, rettere sagt, æ ville lese den for å se om æ kanskje vil anmelde den en gang. Æ vet ikke enda – æ tror æ har lest mæ gjennom samlinga fire ganga så langt, men. Dela av den – setninge, fragmenta – treff mæ, oppsummere min samiske eksistens på måta æ kanskje ikke har tenkt på før (i tilfelle det ikke e åpenbart: æ har tenkt ganske mye på den). Andre dela slår mæ som mindre interessant, eller mindre gripanes, delvis, tror æ, fordi den samiske historien vårres e såpass forskjellig, og delvis fordi æ ikke syns diktan fungere så bra. For mæ ihvertfall. (der e problemet, særlig om æ skal anmelde poesi (sånt gjør æ veldig sjelden), æ klare ikke helt å se forskjellen på ka som ikke fungere for min del og ka som ikke fungere i det hele tatt, og det føles som en distinksjon æ burde få til. Dikt e min svakeste side når det gjeld litteratur, æ e ikke så veldig flink med dem.

—

(eller kanskje det heng sammen?) Æ har hørt på Ani DiFranco, i går og i dag – det vil si, æ e på spor 41 av 233, så det går som det går – og nu vil æ klippe av mæ alt håret, kjøpe mæ nye brilla, etc etc. Æ så på skyggen min i gatelysan i går og tenkte at æ kunne sett ut som en mann – if only if only – og det hadde i grunnen vært litt fint. Æ savne – plutselig, nu mer enn ellers – den perioden da æ kunne passere. Ikke fordi æ vil at folk skal tro at æ e mann, men fordi æ ikke nødvendigvis vil at dem skal tro at æ e dame heller.

(det fine e at æ begynte på den tanken, og så kom Inga, og så snakka vi sammen i tre tima, og va blant anna innom kjønnsidentitet (og seksuell identitet som en videre del av det), og den greia med å være litt uklar.)

Og æ gjorde det i går, mens æ satt her – her på VT, kor æ sitt nu også – og så på de nye studentan som gikk lysløypa og tenkte at dem e jo litt søt, litt søt, veldig høylytt, æ oppdaterte facebook med at æ hadde vært på date med mæsjøl, og det hadde vært hyggeligere om æ ikke så på andre menn. Æ venta på at noen skulle spørre, skulle reagere på den delen med «andre» – kæm e den første mannen, Siri? Jo, det e mæ. Eller, nei, det e det ikke. Æ e ikke mann, æ vil ikke være mann, som sådan, men æ vil ikke ikke være det heller. Og det e hovedgrunnen til at æ skulle ønske æ va slankere, for da kunne æ klipt av mæ alt håret og ligna mer; eller kanskje like mye: da kunne æ ligna mindre på det folk vet æ e. Æ like muligheta, æ like valg, og æ like ikke at min fysiske identitet fjerne den muligheten min mentale identitet like å ha.

(og ellers? «noen ganga ser æ på enkelte menn og tenke «om æ hadde satt mæ på dæ ville du knekke i to.'» Og av alle ting her i verden e æ blitt mye flinkere til å flørte med små barn (det høres så suspekt ut, men det e jo så enkelt å flørte med små barn: du smile til dem, så smile dem tilbake, dokker kikke litt på hverandre, ser bort, ser tilbake, også glise en eller begge frydefullt – så starte man på nytt.), eller kanskje æ bare e blitt mindre redd for dem. Barn e fine greier, sjøl om æ ikke vil ha noen.)

by

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)

by

«you wanna do right, but not right now…» [fanfanfan]

Sukk. Æ har tre papirlappa (to kvitteringa kunda ikke ville ha, en ubrukelig liten bit innpakningspapir kor det sto «melis» fra før av, æ antar det ikke va nokka viktig) i baklomma, den ene sir
«I need a love like that (I could do with a little sun on my back, a truck needs a highway, a train needs a track, I need a love like that)»
«I’ve heard all my own jokes and they’re just not funny anymore»
«I always said I love you, I never said I love you well»
(hvilket e Alan Jackson, Ani DiFranco og Jeffrey Foucault, respectively – det skulle være en til, men den glapp før æ fikk skrevet det ned)

Den andre sir «du gjør mæ til et lykkeligere menneske. Hver gang æ ser dæ e det nokka i hjertet mit som gjør et lite byks av glede, (bare) tanken på at æ kanskje kan få prata litt med dæ gjør mæ» fordi det kom en kunde og avbrøyt tanken.

Den tredje: «en del av mæ, innså æ plutselig, vente (fortsatt) på at du skal erklære at æ e den mest fantastiske jenta du vet om* (* ikke person, men jente. can of worms, that) – æ trodde ikke æ va fullt så patetisk, men jo, tydeligvis. (æ vil at du skal være klar over kor mye godt æ har gjort for dæ.)»

Parantesan e der fordi æ innså at ordan va overflødig, eller beint fram feil (æ bruke bare for ofte, egentlig, betydninga tatt i betraktning, det e ganske mye som ikke kan være bare; fortsatt kan ikke være med, fordi æ ikke visste at æ venta, æ visste ikke at æ ville ha det, ikke egentlig, ikke på den måten. fortsatt implisere at æ vet ka æ tenke langt oftere enn æ faktisk gjør.)

Fotnoten e der fordi det virke fotnote-verdig, ihvertfall for min egen del, æ e veldig sjelden en jente inni mitt eget hode (if you will allow me to put it that way, ikke dermed sagt at æ e mann, æ bare e, kjønnsløs (det tok mæ en stund å innse at det kanskje ikke e normen)), men æ vil være den mest fantastiske jenta, æ vil være jenta di, og gud, bare tanken gir mæ lyst til å gå ut og sage ved eller male en vegg eller sykle til Vadsø eller frakte ut elvebåten vårres og se kor langt æ kommer mæ, ett eller anna som ikke virke så ynkelig. (æ prøvde en gang, for ganske lenge siden, fordi han va full og det va midt på natta, nesten, å se opp på (… til?) en fyr gjennom øyenvippan mine, men æ har djevelsk ubrukelige øyenvippa til sånt, så æ tror ikke det funka. Det blei med den ene gangen. det e kanskje det som e hemmeligheten, om æ skulle finne en fyr, at han måtte ha slått sæ til ro med at æ e dårlig på å være jente)

Æ havna i humøret som gir mæ lyst til å kjøpe nokka, reise et sted som ikke e her, gjøre nokka æ ikke har gjort før, uten at æ helt vet koffor, men noen ganga overveldes æ av behovet for å være noen som ikke e mæ, eller i det minste reise et sted kor folk ikke vet at æ e mæ. Æ vurderte kor høyt opp på ironi-skalaen det kommer at æ nesten regne mæ som Tanaværing (heller det enn Tromsøværing, uansett), men at det knapt e noen her som vet kæm æ e. Ihvertfall ikke av folk æ ikke e i slekt med, og det e jo ikke så mange. Noen ganga spør dem, kæm sin datter e du?, noen ganga antar dem at tanta mi e mor mi (ho e gift med onkeln min som e sølvsmeden), noen ganga spør dem om æ prate samisk, og blir skuffa (æ tror ikke det e meninga, men æ ser det på dem) når æ svare ja. (dem like å klage, noen av dem, tror æ, over at sølvsmia som selg samesølv ikke har noen ansatte som kan samisk, e ikke det helt typisk? Ei dame lurte på om søskenebarnsjefen min snakke samisk, æ sa nei og ho svarte «ja, det e jo den der fornorskningspolitikken» og æ kjente den i halsen når æ måtte bite mæ i tunga for ikke å spy for ikke å si «du treng ikke å være her mer, ha det bra!»)

Æ har begynt å si «guri!» eller eventuelt «å guri!», av en eller anna grunn (bare vent, snart kommer æ til å kalle folk for dumrian og tufs og æ vet ikke ka), men stort sett bare når æ snakke til mæ sjøl (det begynte med et bilde av … typen til Åsne Seierstad, tror æ? Æ så det og tenkte «å guri» – fordi han så sånn ut, kanskje minst med positivt fortegn), og æ bruke ganske mye tid på å snakke til mæsjøl, fordi æ ikke har noen andre å snakke med akkurat nu, og i sånn cirka to tima til, for da kommer familien min. Æ like egentlig å snakke med mæsjøl, sjøl om det ikke e det æ gjør, æ prate som oftest til noen (kor mange blogginnlegg har æ stort sett bare prata? ganske mange), æ like å være helt aleina for da kan æ le foran datamaskinen uten å tenke på kordan det ser ut (det skillet der e så fascineranes, det e greit å le så lenge andre folk e tilstede, men ikke når du les nokka, og minst av alt når du les nokka på nettet, det gjelds jo ikke. æ lure på om det e det som e problemet med ungdomskulturen i dag, dem har fortsatt en idé om at det som skjer på nettet ikke gjelds? (sjøl om man ikke e kjæresta på ordentlig før man e kjæresta på facebook) selvfølgelig kan gud og hvermann google dæ, men det gjelds ikke. tviiiiibit!).

Æ treng ny musikk, eller, i det minste, fysiske eksemplara av musikken æ høre på, æ vil ha nye smykka (ulempen med å jobbe i sølvsmia, og vi selg ikke det æ vil ha, æ tror æ vil ha nokka steampunk-aktig, nesten, nokka uferdig og litt skittent, med kanta og hjørna, æ elske smykkan æ selg, men dem har så runde kanta, dem glir som bølga («det e litt fantastisk å tenke på, av og til, at det her e ting som e designa for flere hundre år siden, men at det fortsatt ser moderne ut, det e virkelig tidløst» og noen ganga ser kundan på mæ som om æ snakke feil språk til dem), og det e vakkert, men æ treng nokka som rykke til, nokka som trekk dæ under, eller i det minste true med å trekke dæ under (bølgje, det er du, mot munn og bryst./- druknar du meg? nei, alt godt du veit av/vil du meg, våg frå det vide hav! sukksukksukk, alt e Halldis Moren Vesaas sin feil. I det minste alt utdanningsrelatert)

(og æ trekk i tråda, eller nøste dem opp, når det gjeld musikk, æ høre på coverversjona og tenke at æ kanskje burde finne orginalen, kor mange forskjellige coverversjona av en sang treng du? (når det gjeld Julie & Buddy Miller e visst svaret «ganske mange») Det føles litt som om æ prøve å komme nærmere enn slags kjerne, av nokka eller noen eller mæsjøl, æ vet ikke, noen ganga kommer den her følelsen av at alt heng sammen og det utilfredse i livet mitt vil ta slutt bare æ trekk i riktig tråd eller finn den rette puslespillbrikken, en samtale med den rette personen, en gave, kanskje, ett eller anna usagt, ugjort, nokka utilfredsstilt som bare vente på at æ treff rett og æ drømme stadig vekk at æ e i en butikk og plukke ting fra hyllen æ aldri kommer til å finne her – man treng ikke en drømmetydningsbok for sånt, det e greit, æ vet det.)

Æ har fått to jobbtilbud i løpet av sommeren, det e litt rart. Litt deilig. Litt betrygganes, her æ sitt og burde ha skrevet fjorten side med tekst (to forskjellige teksta, men dog). Verden altså.