1600 ord om teater, «The Black Rider» og kjærtegn.

Æ va på teater på lørdag. Æ så «The Black Rider» på HT – siden HT jo e det teateret æ oftest ende opp på. Æ va på teater på HT på tirsdag også, da så æ «The Black Rider». Æ va forsåvidt også på teater på forrige lørdag, da så æ «Gutten og gullfuglen», selvfølgelig også på HT.

Æ hadde egentlig tenkt å forsone mæ med å se «The Black Rider» bare en gang, men så våkna æ på lørdagsmorran og tenkte at æ føle mæ mer komfortabel med å angre på at æ brukte 280 krone på å se et teaterstykke for andre gang, enn at æ skulle vandre rundt resten av året – æ tenkte kanskje resten av livet, men det va tidlig på morran og æ va melodramatisk – og angre på at æ ikke fikk sett det.

Æ føle mæ litt teit når æ sir det, kæm som prate om å forsone sæ med å se et teaterstykke bare én gang, liksom? Det e vel heller omvendt, det høre til sjeldenhetan at folk har lyst til å se det to ganga – eller, lyst e sikkert feil ord, men et teaterstykke e som oftest såpass dyrt at folk kanskje ikke finn det verdt pengan – tenk, man kan gå på kino tre ganga for den prisen, fire om man ikke e student og dermed ikke kan spare hundre krone!

Æ kan knapt huske sist æ va på kino – bortsett fra filmfestivalen, men det gjelds jo ikke – æ tror æ har vært på kino i år … Ja, æ så «Få meg på, for faen» sammen med Ida rett før æ dro til USA. Grunnen e nok at teater har tatt over underholdningsbehovet – det gir mæ en helt anna form for tilfredsstillelse.

Det e nokka med at teateret føles som en ting vi gjør sammen, skuespilleran kunne ikke spilt stykket om det ikke va for mæ – kor æ betyr det generelle publikummet, ikke mæ spesifikt, det finnes nok ikke et eneste stykke som ikke kunne eksistert uten mæ, enda – og æ hadde aldri vært der om det ikke va for skuespilleran («det e lørdag, æ skal tilbringe kvelden i en mørk, tom sal på HT, ja!»). Vi eksistere i et samspill, og jo eldre æ blir, eller – det e kanskje riktigere å si at jo mer æ går på teater, nokka som jo ikke nødvendigvis heng sammen med alder, jo mer blir æ klar over at æ så gjerne vil at alt skal gå bra.

Æ vil, for min egen del, at stykket skal være nokka æ kan glede mæ over, nokka som gjør mæ entusiastisk, nokka som gir mæ lykke, eller katarsis (sjøl om æ syns det e pinlig å gråte i offentlighet, fordi æ blir sprutrød), som gir mæ ting å tenke på. Og æ vil, for skuespilleran – og bandet og teknikeran og scenografan og regissøran og alle de andre som e involvert, men skuespilleran e jo dem man helst ser – sin del at alt skal gå som det skal.

Det gjorde ikke det på HT på lørdag, det va opptil flere tilfella av småting som gikk galt – først la æ merke til at da en karakter skulle slepe en anna gjennom en døråpning, måtte den døde karakteren dytte litt med skuldra for å komme sæ gjennom; så gikk mikrofonen til Morten Abel litt skeis under siste sangen i første akt, det va ikke alvorlig, men det knitra litt og sånt; og under en lysbildefremvisning gikk hele greia i stå, sånn at halvparten av bildan ikke blei vist og stakkars [skuespillermannen æ på ståanes fot ikke huske navnet på] John Sigurd Kristensen måtte stå og knø på maskina, og vise fram siste rest av bilda med en stor svart strek over skjermen (analog teknologi altså …).

Men det va til gjengjeld sånn cirka det eneste æ hadde å klage på, og det e jo ikke klaga, det va bare småting som fikk mæ til å tenke «å nei!» og ville klappe litt ekstra.

Etter at æ så stykket på tirsdag – sammen med Ida, Inga og Gøril – va æ ubestemt. Æ ville ikke si at æ likte det, men æ ville heller ikke påstå at æ ikke likte det, og æ klarte ikke helt å finne ut av koffor det va sånn. Det blei tydeligere for mæ etter andre runde: historien i «The Black Rider» e syltynn, men den e heller ikke poenget i stykket, og det visste æ ikke første gangen. Det hjelpe nok heller ikke på at min forrige teateropplevelse – og da mene æ opplevelse som nokka det føles som om æ har levd mæ gjennom, ikke det siste æ så (e det en tydelig distinksjon?) – va «En folkefiende». Og man kan si mye om Ibsen, men man kan ikke akkurat beskylde han for å ha syltynne fortellinge (tror æ, ka vet vel æ om ka Ibsen-akademikera mene).

Det va ting æ likte i første omgang, men det va mest ting som æ bestandig like: scenografien, det tekniske, Marius Lien, [han skuespillermannen æ aldri huske navnet på – Sigurd? Kristiansen? Kristensen?], John Sigurd Kristensen! (æ ga opp og fant han på HT sine hjemmeside), måten dem hadde inkorporert bandet i forestillinga.

Andre gangen æ så det va æ ikke opptatt av å finne ut av kordan det skulle gå, da lot æ mæ begeistre av Morten Abel, måten han va lealaus og uovertruffen (det va æ forsåvidt ganske begeistra for første gangen også, men andre gangen va æ mer forberedt og blei litt ekstra imponert), æ prøvde å forstå ka som va vitsen med karakteren som tydeligvis bare va «han mannen som e tilstede», æ lot bandet seile sin egen sjø og fulgte med på kæm som kunne befinne sæ inni hjortehodan.

Æ va til og med forberedt på det fantastiske fortellertekniske grepet med brudesløret, men det va like effektivt andre gangen – muligens mer, fordi det gjennomsyra alt som kom før. (Det må man – æ – si om visuell scenekunst, det har enkelte sånne muligheta æ ikke tror man noensinne får i tekst – det kan ikke sammenlignes (og det e fint).)

Men æ snakka om det i pausen, med en mann som så det for første gang – det e ganske fint å gå aleina på teater og faktisk havne ved siden av noen du kjenne som også e aleina – både om stykket og HT reint generelt og vi konkluderte med at det e mye av det tekniske dem e veldig flink på, men det hjelpe ikke når man ikke føle nokka av/for stykket.

Og det e nok det æ savne i «The Black Rider», sjøl om æ likte det veldig godt i andre omgang: det ga mæ ting å tenke på reint teknisk, men æ sitt ikke igjen med noen følelsa om kjærlighet. Og det e vel det æ aller helst vil ha fra et stykke kor han og ho vil ha hverandre og djevelen dukke opp.

Dessuten, og det her e min helt egen greie, brukte æ store dela av stykket første gang til å tenke på kordan Fuller-Gee og Holten Worsøe hadde gjort sæ i hovedrollan (eller, som de to elskende – æ tror man kan argumentere ganske enkelt for at dem ikke e hovedrollan, om man vil), fordi æ kunne se det for mæ i hodet mitt, og det va fint. Finere enn med de to som spilte. E det litt slemt? Sikkert. Men æ hjerte Ida og Jørn-Bjørn i samspill, og det kan æ ikke nokka for.

Før æ dro til USA va æ på teater og så dem i «Grensen». Det va et stykke æ på mange måta likte veldig godt, men med noen forbehold (snakka Holten Worsøe russisk? For om det va tullerussisk e det så problematisk at æ ikke helt klare å sette ord på det – men æ håpe det ikke va det (æ kan tilgi gebrokken uttale på et språk, men om du bare prate tull og late som e det litt verre)), men samtidig va det nærmest litt ubehagelig. Æ syns det va litt ubehagelig, men æ så det med Ida og ho va ikke enig, så det e kanskje den konservative delen av mæ som reagerte.

Det va et ganske fysisk stykke, på mange måta – det va en form for danseteater; heldigvis e æ ikke flink nok danseteoretisk til å eventuelt syns at det e fælt at ikke-dansera skal gjøre koreograferte ting – og dem brukte mye tid på å ta på hverandre (og litt på å … ta hverandre), og det va en del av mæ som ikke klarte å slutte å se på og tenke «dem e kjæresta på ordentlig, det e sånt dem [kanskje] gjør til vanlig.» Og det va skikkelig distraheranes.

Det e litt rart da, æ har sett dem spille sammen i ganske mye, og æ har aldri tenkt på det før, men nu gjorde æ det. Æ tror det e fordi det va så mye berøring i det, fordi det va så mye som slo mæ som ting folk gjør når dem e komfortabel med hverandre, når dem e sammen. Og det e sånt æ syns e fint å se i korte glimt i virkeligheta, men æ vet ikke helt kordan æ skal forholde mæ til det når det skjer i en time (sånn cirka, æ huske ikke kor langt stykket va) på scenen. Æ hadde aldri tenkt over det om æ ikke viste at dem e kjæresta i virkeligheta (æ antar at dem fortsatt e det, æ håpe dem fortsatt e det – fine folk burde finne hverandre), æ hadde neppe tenkt over det om det va andre skuespillera, noen tilfeldige dansera – men æ grunna litt på det en stund. Men så dro æ til USA og fikk andre ting å tenke på.

Egentlig burde æ vel si nokka om «Gutten og Gullfuglen» også, men det får æ ikke til nu.

Reisebrev fra der æ e til dit æ må.

Æ prøve, æ har prøvd i fire daga å skrive nokka æ kan poste her – æ har gått fra lange sveip innom alt æ har rukket til detaljrike teksta om bittesmå ting æ har opplevd, men æ får det ikke til.

Veldig mange folk i Portland, når dem tar bussen og går av den, så sir dem takk til bussjåføren – et raskt «thank you» eller «have a nice day!» Æ tenke, hver gang æ har vært på en buss de siste dagan, at æ vil gjøre det samme, men det føles unaturlig – som om bussjåføren hadde skjønt at det ikke e sånt æ gjør til vanlig, at æ ikke bruke å være så høflig, at æ stort sett ikke sir nokka.

Æ vurderte å ønske mæ en t-skjorte med teksten «I’m not slow or crazy, I’m just Norwegian and fascinated» fordi æ til stadighet tar mæ i å stirre på ting som nok ikke egentlig e verdt å stirre på – særlig i matvarebutikka og dets like. Æ øve mæ på å huske å si «thank you,» «Excuse me» «Sorry» og æ øve mæ på å svare «fine, thank you» når folk i butikken spør «how are you today?» Æ blir litt sjarmert av at Starbucks tydeligvis bare ansett menn som smile ekstra bredt til kvinnelige kunda, æ tar mæ i å forbanne det faktum at æ e svak for menn med skjegg, for gudan skal vite at det e mange av dem her i byen.

Æ havne i merkelige små small-talk-situasjona og får litt lyst til å si «I’m sorry, I’m Norwegian, I’m no good at these things.» I går ga bussjåføren mæ et kompliment for smykket mitt sammen med dagsbilletten til bussen, æ huske aldri å gi tips i kaffebaran, men æ tipse i overkant mye på restaurant. Alt e billig og det e vanskelig å huske at æ burde leve sparsommelig, men æ prøve – Portland gjelds dog ikke fordi æ hadde plana om å handle ting her, fra Queen Bee Creations, fra Powell’s, fra Sockdreams, men etter det her har æ ingen flere ting æ treng å kjøpe, æ skal kanskje se etter litt klær, men ellers skal æ vandre rundt og kjøpe småting, sende postkort, spise merkelige greier vi ikke får tak i i Norge.

Være et sted som ikke e hjemme, eller hjemme-likt. Æ sir, tar mæsjøl i å si «when I go back to Norway/when I return to Tromsø», sånne ting, ikke «when I get back home» – og man skal ikke legge for mye inn i sånt, men. Tromsø e fint, men det e begrensa, og av og til e alt æ ønske mæ her i verden en by som e stor nok til at æ kan ta bussen og utforske en bydel æ ikke har vært i før – i Tromsø består alle de uutforska bydelan bare av bolighus og matvareforretninge, de samme kjedan som overalt ellers, og æ e blitt mer og mer interessert i arkitektur, men så gøy e det ikke å se på trehus som ligne på hverandre.

Æ skal til Seattle imorra, skal være der i to netter, før æ reise videre til Bellingham; etter det skal æ til Milwaukee og Chicago og etter det vet æ ikke ka æ gjør, vi får se kor mye tid det blir igjen, kor mye penga æ har – men æ drømme litt om Maine, kanskje om Portland, Maine. Eller bare en stat på østkysten kor æ ikke har vært før, det hold, men det hadde underholdt mæ om æ hadde vært innom Portland på begge endan av landet før æ drar tilbake til Tromsø. Eller kanskje æ bare blir i Chicago så lenge venninna mi der tillate mæ å bli, uten at æ vet kor lenge det e – det hadde jo også vært en mulighet.

Æ vil bli i Portland, egentlig, æ vil komme tilbake hit, bli her lenge, lenge nok til at æ kan finne litt ro, lenge nok til at æ kan sette mæ ned og skrive nokka, uten at æ vet ka det skulle vært, men Portland gir mæ lyst til å gjøre ting. Og det e sant at det e en forferdelig typisk «Stuff White People Like«-greie, men æ kan likevel ikke komme unna det faktum at æ like Portland, æ like Oregon, æ like at folk sykle overalt, at det e tilrettelagt for sånt, at alle busstoppan har et identifikasjonsnummer og du kan sende det som tekstmelding til et telefonnummer og få beskjed om katti neste buss dukke opp – det føles som å leve i framtida. Og så går folk av bussen og sir «thank you» og «have a nice day» og bussjåføren sir takk og æ sir takk nesten hver gang noen sir nokka til mæ, takk eller unnskyld eller nokka lignanes og æ smile til fremmede av og til.

Og når æ ikke har hørt på iPoden min på ganske lenge, fordi æ kan høre på folk snakke og det e fint, stort sett, det underhold mæ, når æ ikke har hørt på den tar æ mæsjøl i å nynne på sanga, å gå gatelangs i takt med en melodi æ har nynna på hele dagen, eller å nesten snakke med mæsjøl, men ikke helt, å følge tankerekke uten at æ sjøl følg med på ka æ tenke, å bråstoppe fordi et vakkert menneske eller en absurd hipster gikk forbi, og det more mæ, æ smile til småbarn og æ ser på folk, lar mæ fascinere både av dem og av detalja, alle de her tingan – æ tenke av og til at æ burde ta bilda, mer bilda, men æ kan ikke helt gjøre det håndfast, det æ like med det her landet, æ kan knapt forklare det, men da æ kom til hotellet æ bor på her i Portland havna æ i snakk med en dame som hadde møtt den norske konsulen på Hawaii noen daga tidligere. Det e bare sånt som skjer.

Og det e ikke et ønske om at Norge eller Tromsø skal være nokka anna enn det det e, det e ikke Tromsø som treng forandring, det e æ, og æ lure på kordan det hadde vært å bo i en by som Portland, et sted som Eugene, en stat som Oregon, sånne ting – æ lure på om æ kunne tilpassa mæ den her byen om æ prøvde lenge nok; æ vet ikke om æ noensinne passe sammen med Tromsø, vi bare endte opp sånn. Det e egentlig et spørsmål om å være født sånn eller blitt sånn?

Heimstadromanse: Kjærleiksbrev og såre lepper.

Kjærleiksbrev og såre lepper, tenkte æ i går, etter å ha sjekka. Æ tvitra nemlig følgende «Hypotetisk Tromsøkjærlighetsbrev: Æ vil kline med dæ på hvert eneste busstopp langs hele traseen til rute 42, når den følg kveldssommerruta.» og etter tre minutta måtte æ benytte mæ av 177troms.no for å finne ut av kor mange busstopp det e snakk om – fordi æ hadde lyst til å si at det e i overkant av femti stopp eller nokka deromkring, men så va æ ikke sikker. Det viste sæ at det e sekstito, om æ klarte å telle riktig.

Derav: Kjærleiksbrev og såre lepper. Æ har nesten lyst til å skrive en novelle, eller i det minste en historie, men æ tror ikke det finnes en historie i det bortsett fra den ene linja. Men det ga mæ lyst til å lage byspesifikke kjærlighetserklæringe. Æ elske dæ høyere enn Tromsdalstinden, men smartere enn det, selvfølgelig. Heimstaddikting, om du vil, men referansa som e så spesifikk at man må ha bodd i byen for å skjønne dem. Æ vil kysse dæ oftere enn det e hipstera på VT. Du gjør mæ mer usikker enn når man må prøve å forklare åpningstiden til Circa (haha, det e sikkert bare æ som slit med dem, men æ skjønne aldri katti det e åpent). Du e søtere enn kaken Aunegården selg. Du e Sånn Circa Presis det motsatte av alt æ HT (kor HT e et særdeles dårlig forsøk på å være et ordspill på «hate»). Æ skal forlate dæ når det går tog fra Jernbanestasjonen.

Æ skal slutte nu, men se, det e gøy – i hvert fall om æ hadde hatt fantasi nok til å ikke knytte alt til utesteda. («Vi burde flytte på Seminaret, så æ kan forelese om alt æ like med dæ.») «Du e formfullendt som gamle Fokus.» (upassanes komplimenta og arkitekturdigging i en setning!)

I am not engaged I am deeply distracted

For øyeblikket prøve æ å lese Written on the Body, æ har kommet mæ til side 93. Det går ikke spesielt bra, sjøl om æ har lest halve boka i løpet av to daga med en halvtimes lesing – æ les den, men æ tenke ikke på det æ les, æ tenke på alt anna. Æ lar mæ distrahere, æ får det ikke til. Æ skjønne, tror æ, ka ho prøve å skrive, ka fortelleren vil at æ skal lese, men æ bryr mæ ikke spesielt om ho, æ får ikke til å bry mæ om kordan det går med ho, med de her filosofiske tankespinnan om kropp og kjærleik – æ vet ikke om æ e blitt ute av stand til å lese fiksjon om kjærlighet? (Det tvile æ vel på, men det føles litt sånn – mer Barthes, mer Cixous, mer av den boka æ kjøpte i San Francisco i 2007 men som æ ikke huske kæm har skrevet, men vil lese, nu)

Æ har hatt en forkjærlighet for Jeanette Winterson helt uten egentlig å ha lest ho før – bortsett fra Oranges are not the Only Fruit, den gang æ va veldig i målgruppa (det e æ vel fortsatt?), æ tror det e fordi ho har så fine titla på bøkern sine. Written on the Body e et fantastisk bilde, syns æ, å skrive ting på kroppen, å lese kroppen som en bok; å skulle lese historien om mennesket ut fra kroppen, det e ikke så langt unna den nydelige kartboka æ bladde mæ gjennom for en stund siden, men så langt like æ tittelen bedre enn verket.

Æ skal lese mæ gjennom de siste nitti siden før æ gir opp, det e en for kort bok til å legge den halvlest fra sæ, og det e ikke så dårlig at æ ikke vil lese den ferdig, men æ får litt dårlig samvittighet. Det føles som om boka fortjene en bedre leser enn det æ klare å være akkurat nu, den fortjene noen som kan lese den og føle den på kroppen, og det e ikke mæ. Den treng noen som ikke lar sæ distrahere, og det e definitivt ikke mæ akkurat nu, æ evne knapt å skrive hundre sammenhenganes ord uten å ville ta en pause for å stirre tomt ut i lufta og tenke på nokka eller ingenting. (Eller om korvidt æ burde gå på teater i dag. For om æ ikke går på teater i dag, så må æ vente til etter påske, og det e lenge til etter påske, men det e jo teit å skulle gå på teater en gang i uka, eller, teit e det jo ikke, men dyrt blir det, uansett kor rabattert de rabatterte uavhenta billettan til HT skulle være.)

Lese kaffen som en metafor? Nei.

Æ hadde litt lyst til å skrive: Det nærmeste æ kommer frelse e øyeblikket når1 æ løfte kaffekoppen til munnen første gang. Men det virke nærmest blasfemisk. Dessuten vet æ ikke om æ tør å bruke så store ord om det.

Den andre inngangen æ vurderte va: æ e ikke et menneske som kline med kæm som helst, æ plassere mæ et sted mellom anstendig og prippen2, derfor e det ofte sånn at det nærmeste æ kommer kjærtegn e øyeblikket når æ legg leppan mine rundt koppen med kaffe du lage til mæ.

(æ klare ikke holde fingran unna mæsjøl, e oppfølgeren, æ pirke på mitt eget ansikt til enhver tid; ikke fordi æ e uimotståelig, men fordi æ ikke kan sitte stille. æ tar mæ på leppan, kinnet, øreflippan, æ prøve å memorere mitt eget ansikt, fingran mine vil vite kordan æ hadde sett ut om æ miste synet. Og den eneste gangen noen andre e involvert e når æ drikk kaffen du lage, når æ hvile den halvfulle koppen mot underleppa, lar varmen fra koppen gli inn i fingertuppan, når tungespissen væte leppan og æ kan kjenne varmen fra kaffen som fortsatt sitt i.3)

Æ vurderte å si: Kanskje har æ samme forhold til baristi som folk flest – eller, «folk som faktisk snakke om sånt» e vel rettere – har til frisøra. Den personen du stole på vil ditt eget beste, som kan fortelle dæ ka du treng bedre enn du sjøl kan beskrive det? Æ e ikke sånn: hår voks ut, det har æ aldri tenkt så mye på, men kaffen skal gi mæ sjelefred, da må man stille noen krav, da kan man forvente ett og anna. Æ ber ikke om at enhver kaffe æ drikk blir laga som et forsøk på å frelse4 mæ, men æ tror ikke det e for mye å be om at du legg litt arbeid, litt innsats i det. Æ kreve ikke et kunstverk i hver kopp, det e en uventa bonus, men tenk litt på at æ skal drikke det du lage; æ velge å bruke pengan mine hos dæ, æ blir glad om du gjør en innsats som vise at du sett pris på det.

Eller: Æ velge å slippe dæ nærmere innpå mæsjøl enn nokka anna.

(snakke om hår: æ va hos frisøren for en uke siden, og klipte mæ korthåra igjen (kortere i hvert fall, korthåra va æ vel i utgangspunktet), og æ hadde helt glemt, æ gjenoppdage det hver gang, den følelsen av vind som blås lett mot nakken, når det e trekk kor som helst (i sofaen på C8), og det kjennes som et kjærtegn fra noen, nokka, flau bris og lett nytelse, alt det der)

Men kordan kan man si sånt og fortsatt bli tatt alvorlig? (… som om det e nokka æ tenke på?)

1det skjer hver gang, når-et e berettiget.

2…ikke egentlig ord æ forbind med mæsjøl. heh.

3Det e en skikkelig upassanes vits her om å svelge ting, men æ prøve å unngå den…

4Æ freudian-slippa mæ til å skrive frelske, det hørtes egentlig litt fint ut, en mellomting mellom frelse og elske, med spor av forelske(lse).