kjærlighet

by

Drit i havet og døden, æ tenke på Vigdis Hjorth og kjærligheten.

Æ va og hørte på Vigdis Hjort i kveld. Vigdis Hjort snakka om skrivetips, om kordan ho tenke som forfatter, Vigdis Hjort fortalte om anekdota som va så morsom at æ ikke egentlig bryr mæ om korvidt det va sant eller ikke. (Æ tenkte, let me admit it, på «Dear John Wayne» fordi æ stort sett tenke på «Dear John Wayne» for øyeblikket, fordi æ tenke på Sherman Alexie fordi det e sånt man gjør, sånt æ gjør – eksterne ting kom og påvirka det og sånt, men også fordi æ gjenoppdaga «Dear John Wayne» og alt i den novellen e livsmottoet mitt – kor Etta Joseph sir «[Well now, an Indian has to keep her secrets, or she’s just not an Indian. But an Indian a lot smarter than me once said this: If it’s fiction, then it better be true.]» og det va det æ tenkte, «Kjære Vigdis Hjort, favorittforfatteren min har skrevet «it’s a good lie. Charming even.», og du e levendegjøringa av akkurat det, akkurat nu – det e bra, det går bra.»)

Og Vigdis Hjort snakka om kjærlighet, ho snakka om Anne + Jørgen = sant og den boka e fortsatt boka æ har lest flest ganga i livet mitt så langt, muligens fordi æ nesten aldri les bøker om igjen, muligens også fordi den e ganske kort, mest sannsynligvis fordi det e den første boka æ huske å ha lest som æ huske rørte nokka i mæ – den snakka til mæ, om livet, om kjærlighet, den tok min barnslige, barnlige smerte på alvor, og det va ting ho sa i kveld som nesten fikk mæ til å gråte fordi Vigdis Hjort tok sin egen barnlige smerte på alvor når ho skreiv den, og det e ganske fint.

Og Vigdis Hjort snakka om livet, om opplevelsa, om oppfattelsa av øyeblikk på måta som ga mæ lyst til å være forfatter. Ho ga mæ lyst til å ville skrive romana, til å gjøre nokka med alle øyeblikkan æ har plukka opp i løpet av livet mitt – og æ vil skrive, æ vil leve av å skrive, men æ har enda tilgode å oppleve at æ vil skrive romana, eller fortellinge om nokka; æ skriv om mæsjøl, æ skriv fakta, stort sett, muligens legg æ til litt, fjerne nokka, men æ skriv personlig sakprosa (det e det blogging e, for mæ), men æ fikk lyst til å skrive romana av det Vigdis Hjort sa, fordi æ vil gjøre med andre det Vigdis Hjort gjorde med mæ.

Men aller mest vil æ skrive om kjærlighet (og Vigdis Hjort snakka om å skrive erotikk: «når noen tror jeg skriver erotikk fordi jeg har meg så mye, er det helt feil, det er mangel på fysisk kontakt» og om kjærlighet på sånne måta som ga mæ lyst til å lese Roland Barthes» A Lover’s Discourse og Anne + Jørgen = Sant – e det mine to definerende verk om kjærlighet? E det et godt tegn? (Sannsynligvis og neppe)) og om første gangen æ va så forelska at det gjorde ondt, skal man først snakke om kjærlighet, e det ganske mye man kan si

by

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?