Det e to ting, som egentlig e to side av samme sak, men som samtidig e to vidt forskjellige saka, og æ vet ikke helt kordan æ skal få forklart dem uten at det tar veldig mange ord, og æ vet ikke kordan æ skal få forklart dem uten at det blir feil. Men æ kan kanskje ikke tenke på om det blir feil, æ må bare prøve? Det e vel sånn det e.

Det første punktet e en del av Health month, som e nokka æ har holdt på med en stund nu, Ida har et blogginnlegg her som forklare det hele mye bedre enn æ kunne gjort – og det eneste poenget med akkurat det e at en av reglan mine de siste månedan har vært at æ vil gi folk komplimenta. Æ skal bli flinkere til å fortelle folk de fine tingan æ tenke om dem, fordi det hende at æ e sammen med noen en dag og tenke at æ like smykket demmes eller den nye hårklippen eller klærne dem har på sæ, men så sir æ det ikke. Og det e jo i grunnen ganske teit, fordi æ stort sett bare glemme å si det, eller: æ tenke ikke over at dem kanskje blir glad for å høre det.

Uansett, flere komplimenta til folk æ like, eller til folk æ omgås (det e jo gjerne to side av samme sak, heldigvis), og her om dagen overraska æ både mæsjøl og favorittbaristaen min da æ fortalte han at æ likte den nye hårklippen hannes, så det går sæ til. (dokker skulle forresten sett ansiktsuttrykket hannes, og de små forvirra bevegelsan han gjorde med hendern, fint va det, og litt gøy.)

Poenget med akkurat det e at æ også øve mæ på å skrive hyggelige eposta til folk som gjør ting æ like. I hvert fall noen av dem.¹ Æ syns all form for kommunikasjon e ganske skummel, fordi æ e lettskremt, men æ har konkludert med/overbevist mæsjøl om at om æ sende folk en epost for å si hyggelige ting e det litt begrensa kor skummelt svaret kan være (det e en god del arbeidsvegring/latskap som gjør at epost tidvis e skummelt).

Og poenget med akkurat det e at æ på fredag sendte en sånn hyggelig epost, kort og presis (akkurat det va en prestasjon, fordi æ hadde litt lyst til å skrive side opp og side ned om akkurat koffor æ like alt den her personen gjør). Og så fikk æ et svar som satte mæ litt ut, fordi æ ikke tenkte over at de hyggelige tingan kanskje kunne gå begge veia. Og fordi æ – vent, pokker, det her va den tredje greia, ja, det e tre ting som heng sammen, pokker – i det siste har vært ganske dårlig på å tro at æ e flink til ting.

Hurra, nu høres æ et som et menneske uten sjøltillit. Det e ikke så ille, men greia e kanskje at æ har slitt litt med å forklare ovenfor mæsjøl koffor æ fortsatt skriv på dialekt. Æ slit litt med å se at ting æ sir e fornuftig, fordi æ til enhver tid vet at æ burde kunne forklare mæ bedre enn det æ gjør (eller i det minste mer presist og kortfatta). Æ vet at æ kan være flink, men i det siste har æ ikke følt mæ flink e vel egentlig kortversjonen.

Men så fikk æ det gjensidige komplimentet fra et menneske som til stadighet får mæ til å tenke «æ kommer aldri til å bli så smart» og så må æ øve mæ, igjen og igjen, på å forstå at sjøl om æ aldri kommer til å bli smart på måten enkelte menneska e smart, så e æ smart på helt andre måta. En del av min smarthet e basert på ting æ ikke tenke over, fordi dem e åpenbar for mæ, men så e det ikke så mange samiske akademikerbarn i verden, så æ har et utrolig heldig utgangspunkt – og det utgangspunktet føles av og til som juks, men det e det jo ikke. Og æ treng ikke å unnskylde mæ for kunnskapen æ besitt (bare) i kraft av å være mine foreldres barn. (æ har litt lyst til å slette det her avsnittet, fordi det føles selvutslettende på feil måte – æ tror ikke alt æ e e på grunn av foreldran mine, men dem har hjulpet på)

Og så, i det som e det tredje poenget, som heng sammen med alt det her, eller som kanskje e grunnmuren i det her, e uttrykksformen min. Ikke bare den dialektbaserte skriftlige, men i det hele tatt, i bruken av humor², i de personlige inngangan til alt, i det subjektive som bestandig e inkludert, i måten æ ordlegg mæ på, bruken av tegnsetting, alle de her detaljan. (Og det høres ut som om det e to ting, men komplimenta e den ene og manglanes tillit til mæsjøl e den andre og dialektbruk/uttrykksform e den tredje, sjøl om de to sistnevnte kanskje virke å henge sammen – dem e del av samme Venn-diagrammet.)

Og alt det dukka opp igjen da æ leste forrige ukes Bokmagasinet, i Klassekampen, særlig i Kaja Schjerven Mollerins essay om George Orwell, men også i dela av det Tue Andersen Nexø sa om Lars Bukdahl.

Eller jeg tenker på en av de mest gripende passasjene i «The Road to Wigan Pier» (1937), Orwells dystre rapport om arbeiderklassens levekår i gruvesamfunnene i Yorkshire og Lancashire – passasjen går som følger (les hele, da vel, den er ordentlig fin):

Hun så opp idet toget passerte, og jeg var nesten nær nok til å fange blikket hennes. Hun hadde et rundt, blekt ansikt, det vanlige utslitte ansiktet til en slumjente som er 25 og ser ut som hun er 40, takket være aborter og et liv i slit; og i det øyeblikket jeg så henne, hadde ansiktet det mest fortvilte og håpløse uttrykk jeg noen gang har sett. Det slo meg da at vi tar feil, når vi sier at «det er ikke det samme for dem som det ville vært for oss», og at folk som er vokst opp i slummen, ikke kan forestille seg noe annet. For det jeg så i ansiktet hennes, var ikke et dyrs uvitende lidelse. Hun visste godt hva som skjedde med henne – forsto like godt som jeg hvilken grusom skjebne det var å ligge der på kne i den bitende kulden, på de sleipe steinene i en slumbakgård, og pirke med en pinne i et avløpsrør som var tettet igjen av skit.

Orwells stil er forbilledlig klar. Alle som har prøvd, vet hvor vanskelig og tidkrevende det er å skrive så presist, så enkelt. For Orwell var dette et politisk valg. Han har noe han vil si, og han vil at flest mulig skal forstå det. (min utheving)

(det va, for ordens skyld, bare de siste setningan som va poenget mitt, men så skriv ho «(les hele, da vel, den er ordentlig fin)» og æ gjør som æ får beskjed om, og det virka upassanes å kutte det fra sitatet.)

Poenget e, med alle de påfølganes sitatan også, at æ nesten så mæ nødt til å tenke over kordan æ skriv – uten at det, som du muligens har evna å lese så langt, har hatt noen effekt på kordan æ faktisk uttrykke mæ; vi får håpe det kommer etterhvert – for om æ e redd for at folk ikke skal forstå mæ, så e det æ som e problemet.³

Vår egen tid preges i større grad av spesialisering, det finnes ikke lenger så mange som i prinsippet kan skrive om alt, og selv i en bredere offentlighet enn den strengt akademiske er det gjerne sjargong og såkalt fagspråk som råder. Tematisk sett spriker Orwells forfatterskap i alle mulige retninger, men et av temaene han aldri forlater, er kritikken av abstrakt språkbruk, vage og innforståtte vendinger. Problemet med et slikt språk er ikke bare at det er unnvikende og uforpliktende – det er også forførende.

Hvor ofte har man ikke lest en tekst – la oss si en avis eller et tidsskrift – og tenkt: Dette var jammen ubegripelig, men det er vel et komplisert resonnement, da? Orwells poeng er enkelt: Hvis du først mener noe, må du tørre å si det rett ut, tørre å ta feil, tørre å skape uenighet. I essayet «Politics and the English Language» (1946) lister han opp følgende skriveregler (og ja, slikt blir man selvbevisst av):

1) Bruk aldri døde metaforer
2) Bruk aldri et langt ord når et kort ord duger
3) Hvis det er mulig å stryke et ord – gjør det
4) Bruk aldri passiv form når du kan bruke aktiv
5) Bruk aldri sjargong eller fagterminologi når du kommer på et vanlig ord som er like godt

(æ slo forresten fast, da æ gjenleste teksten for å finne de tingan æ ville sitere – hvilket va sånn cirka 1/3 av den… – at æ tror æ må øve mæ på å bruke parantesa på måten Kaja Schjerven Mollerin bruke dem; mine parantesa skal bestandig romme så mye, men det e vel det man har fotnote for?)

Det sies at det forferdelige med å søke sannheten, er at du finner den. Når du har funnet den, står du ikke lenger fritt til å overse den. Vissheten om dette preger det meste Orwell skriver. Han er ingen gravejournalist, men han lukker aldri øynene for fakta, og uansett hvor få opplysninger han sitter inne med, nøler han ikke med å konkludere, hvis han har en følelse av at det han tross alt vet, forteller ham nok.

Det e ikke det at æ e redd for si ting, men det virke som en hendig påminnelse: du treng ikke vite alt for å konkludere med ting, så lenge du vet nok, så lenge du ikke e redd for å ta feil (men det e æ jo, bestandig). Herregud, det høres skummelt ut, OK? Tenk å skulle mene ting sånn, uten egentlig å ha et bunnsolid grunnlag for å mene det (tenk om æ skulle… synse til mæ 2209 ord om media i Tromsø? :D?), det virke som nokka man burde la være, stort sett. Eller, nei, det virke som nokka man vil la være, men som man burde gjøre – det e kanskje sånn det må være?

Trikset e vel å ikke være skråsikker, men samtidig unngå å bli for omstendelig (æ slit), å ikke si «det kan jo kanskje hende om man ser på sånn og sånn at det muligens kunne henge sammen med ting og greier sånn at det eventuelt til sammen muligens kan tyde på at nokka tilsynelatanes,» men den magiske grensa mellom «æ reagerte» og «det her e bare føleri, så det kan du ignorere.»

Jeg leste et sted om Orwell at han var god til å hate. Enig. Han er en kompromissløs kritiker, men bare fordi han faktisk har tro på at folk kan ha det fint sammen. Til tross for all urettferdigheten han ser rundt seg, er Orwell virkelig ingen misantrop. Han har tatt en avgjørelse: Det gjelder å leve i verden, og ikke på siden av den. Jeg er svak for den dobbeltheten. Det er befriende å lese et forfatterskap det hviler et så stort alvor over, når man så ofte ellers må forholde seg til alvorsvaksinerte folk – det er litt slitsomt, er det ikke, når du enkelte dager ikke engang kan skru på radioen uten å høre noen prøve å snakke kvikt og underholdende om Adolf Eichmann? – og det er like befriende å lese et forfatterskap som også har plass til så mye humør og varme.

Det va sånn cirka der æ ramla litt inn i en eksistensiell krise, for om æ e nokka, så e æ alvorsvaksinert. I det minste tilsynelatende. (Eller kanskje helt på ordentlig.) Men æ vil ta ting på alvor. Bare ikke hele tida. Og kor e den magiske grensa i det? Æ tror æ trør over ganske ofte, æ tror æ gir inntrykk av at æ ikke tar ting alvorlig, fordi æ syns det e morsommere å le.

Jo, Orwell har en helt unik stemme, men han var også bare en ganske vanlig fyr som brukte hodet og hadde hjertet på rett sted. Dét er frigjørende, er det ikke? I hvert fall for de av oss som ikke vet alt om alt, men som likevel gjenkjenner urett når vi ser den, ute i den store verden […].

Jo, og det fine med slutten (det der e siste avsnitt, æ tok bare bort den siste setninga fordi den hang sammen med første avsnitt og det har æ ikke sitert, men dokker burde egentlig lese hele greia; gå på biblioteket og finn Klassekampen fra forrige lørdag, sånn at vi kan møtes og snakke om kor fint vi syns Kaja Schjerven Mollerin skriv – det hadde vært hyggelig!) e at æ, sjøl om æ fortsatt va i den eksistensielle krisa, tenkte «det kan æ få til; det e det æ prøve på allerede.» Æ skal bli den samiske George Orwell! Bare ikke egentlig. Men æ håpe æ har hodet på rett sted – folk sir det til mæ, til stadighet, så æ skal slutte å tro at æ ikke har det – og at æ kan skrive ting på riktig måte. Æ treng ikke å være en samisk Orwell, det får mer bombastiske menneska ta sæ av, men æ skal slutte å være så redd for å være den samiske Gaski?

Og på den ene sida, så hadde det der vært et briljant sted å avslutte blogginnlegget, men samtidig så leste æ mæ videre og fant Tue Andersen Nexøs tekst om Lars Bukdahl, og æ vet ingenting om noen av dem, men æ likte følgende avsnitt:

Lars Bukdahls særegne skrivestil, hans lange setninger og mange parenteser, er bare et overflatespørsmål. Det viktige er dette: Han er den kritikeren i Danmark, som med størst konsekvens har akseptert at anmelderen ikke er en kulturell autoritet lenger. Han snakker ikke på vegne av den allmenne smaken, men dyrker i stedet sine særegenheter som en styrke. Han er en entertainer, en formidler av det leseren ellers ikke ser – og en stemme man kan bryne sine egne opplevelser av litteratur på.

Og om æ ikke skal bli Orwell, så tror æ kanskje æ skal satse på å bli en samisk Bukdahl, en Bukdahl basert på det ene sitatet (siden han, for alt æ vet, kan være en skikkelig drittsekk bortsett fra det med de lange setningan og mange parantesan). Men æ vet ikke om man kan bli nokka samisk og samtidig ikke ville bli sett på som en autoritet? Men samtidig, så lenge egenpresentasjonen min aldri sir at æ e en autoritet, så e det nu vel ikke min feil ka folk les inn i ting?

(Kaja Schjerven Mollerin, En for alle – alle for en; Tue Andersen Nexø, Først som tragedie…, Bokmagasinet, Klassekampen, 19.03.2011)

¹Æ har enda ikke falt for fristelsen til å sende Espen Hauglid en epost uten anna innhold enn verdens største hjerte, fordi det hadde vært litt mer creepy enn sjarmeranes, siden det faktum at det betyr «æ elske alt du skriv på Etterbørs-siden» stort sett bare e åpenbar for mæ. Eller Kjetil Wiedswang for den del, fordi «æ blir så glad av å lese kommentaran dine sjøl om æ av og til ikke skjønne nokka som helst av det dem handle om, men av og til nevne du Karthago og andre nerdate ting, og det syns æ e fint tusen takk» høres bedre ut inni hodet mitt. I 2012 skal æ øve mæ på å ikke ha et creepy forhold til folk som jobbe i DN, æ love.

²som æ vil si ikke e bevisst i form av at æ skriv for å være morsom, men bevisst i form av at æ syns leseren/lytteren burde få noen muligheta til å smile litt, av mæ eller av min spøk på andres bekostning; om stoff e for tørt e det ikke gøy å lese, og kanskje heng det også sammen med at æ e redd for at æ ikke e smart nok til å være kjempetørr, eller at æ rett og slett har for bløt humor til å være så tørr i lengden, en av to, nokka sånt.

³Æ e, for ordens skyld, ikke masochistisk nok til at æ skal påta mæ all skyld for feiltolking, altså – æ bidrar, men det e ikke bestandig det e æ som e uklar. Som i tilfella kor folk faktisk tror at æ mene at kommunen ignorere samiske barn og eldre. Eller kor noen tror æ faktisk mene at Jorma Puranen burde kunne norsk nok til å forstå ordspillet i trestammers møte (æ leste gamle blogginnlegg og blei påmint nokka som skjedde for to år siden).