klær

by

Av og til ser æ på folk og tenke «du e same»

Mitt fine tinntrådarmbånd

Tinntrådarmbåndet æ kjøpte på MM. Pluss litt diskré neglelakkblogging i bakgrunnen. \o/

I går tvitra æ «Av og til føle æ mæ naken når æ oppdage at æ går i byen uten samiske identitetsmarkøra. Som en superhelt uten uniformen.», fordi æ hadde vært på kafé med Anette (som ikke har blogga siden januar, men dog), og vi hadde snakka av og på i nesten fem tima (det va et hyggelig kafébesøk!) om samisk, språk og kultur og smykka og litt av hvert anna (og litt om ikke-samisk, vi e ikke helt hjernevaska heller). Og på tur til bussen oppdaga æ at æ ikke hadde på mæ nokka som helst samisk, bortsett fra et tinntrådarmbånd (veldig fint et, æ kjøpte det på Márkomeannu og e kjempefornøyd).

fr.martinsen spurte «Hvilke pleier du ha på? Er det kofte-typ eller noen mer hemmelig, fins det en gaydar for samer, en samdar?», og æ svarte «Sjelden kofte, men ofte luhkka, evt ullsjal, en gang iblant sko. Veldig mye smykka, men det e ofte for smått til å telle.» og «Det e nok riktigere å si at æ av og til vil at den samiske innsida også skal være reflektert på utsida.». Æ tror egentlig ikke æ svarte på det ho lurte på, men æ satt mæ litt fast i mine egne tanka (som æ ofte gjør), og blei distrahert av dem. Men æ funderte litt på det der med å kle sæ samisk, for det e jo ikke som om det e nokka æ gjør veldig mye, bortsett fra at æ går med luhkka (om du ikke vet ka det e: googlebilda) nesten året rundt, og at 70% av smykkan mine e samisk (gjerne fra sølvsmia), men det e jo stort sett såpass smått at det ikke helt gjelds.

Men av og til ser æ jo på folk og tenke «du e same.» Det e ikke nødvendigvis klærne som gjør det, og som oftest sier æ det jo ikke til noen (fordi dem neppe hadde satt pris på det om dem nu mot all formodning ikke e samisk), men æ tenke det, enten fordi dem har et sånt ansikt (og æ hadde forklart, om æ kunne, ka æ tenke på som et samisk ansikt, men det e mest sånn at du gjenkjenne det når du ser det, og det kommer man jo ikke veldig langt med), eller fordi dem har på sæ nokka så spesifikt samisk at det virke uunngåelig (det va en stund der kor bieksu-aktige sko va veldig på moten at æ tidvis va mer forvirra enn æ nok har godt av).

Og mens æ tenkte litt på det – på bussen i dag tidlig, fordi æ tydeligvis bare e i stand til å bruke hjernen min på eller på tur til eller fra bussen – kom æ på at æ tidvis fortsatt får den typen blikk fra det æ antar e lesbiske dame. Det avmålte, vurderanes «du e en av oss»-blikket dukke opp av og til, og æ kjenne det igjen fordi æ gjør/gjorde det sjøl.

Det fascinere mæ litt, mer nu enn før, fordi æ ikke lenger e den bittelille butche babydyke’n æ va for (å gud) minst ti år siden. Og det e ikke som om æ har et mål om å se heterofil ut – det hadde jo vært totalt unødvendig – men æ passe definitivt ikke inn i det mønsteret æ passa inn i for ti år siden. Men nokka i det må henge igjen, uten at æ vet ka det e, fordi æ fortsatt får de blikkan. Og det e beroliganes, på en måte æ heller ikke kan forklare; æ har ikke lenger et et ønske om å vandre rundt i dongeribukse og hettejakke, men æ vil heller ikke, på noen som helst måte, unnslippe den versjonen av Siri æ va den gang da. Ho e min favorittversjon av mæsjøl (æ bare klarte ikke å konsolidere ho med lysten til å bruke skjørt og et mulig ønske om å kline med menn), æ sett fortsatt pris på den perioden av livet mitt kor folk – inkludert mæsjøl – av og til tok mæ for å være gutt, og noen ganga lure æ på om æ kunne funnet tilbake til ho, om æ brukte dongeribukse og hettejakke, om æ va skarpere på håret, om æ va mindre rund i kantan (på alle måta).

Siri 17 år e det fineste mennesket æ vet om, og det gjør mæ glad å vite at ho kanskje fortsatt e der, sjøl om æ ikke ser ho anna enn i øyan til dem som ser på mæ på den måten. Og det e kanskje det som e tanken med Siri-som-same også, æ vet at ho e der, æ treng ikke en ytre bekreftelse på at æ e same, men æ vil si det mer eller mindre tydelig. På samme måte som æ va tilhenger av regnbuefarga alt/ka-som-helst da æ va 17 e det behagelig av å til å kunne ta på sæ en slags samisk uniform, å bare være det.

Også fordi æ ikke e redd. Æ e ikke redd for å gå rundt og se ut som en same i Tromsø, sjøl om æ som alle andre har hørt alle de her skrekkhistorian som finnes, sjøl om æ vet. Det stoppe mæ ikke, og enn så lenge har æ vært heldig, enn så lenge har æ ingen grunn personlig til å frykte nokka som helst (men så e jo æ en sedat person som unngår mange av de situasjonan som man kanskje ikke vil havne i, som same – og kor stor e forskjellen på den her tankegangen og ideen om at dame i korte skjørt har sæ sjøl å skylde på om dem blir voldtatt?), og derfor vil æ fortsette. Nu vet æ ikke kordan det hadde gått om æ nu, gud forby, skulle bli slått ned på åpen gate fordi æ e same, kanskje æ aldri mer går ut, men æ kan ikke bruke det som utgangspunkt. Æ vil heller tenke at det kan være min lille måte å bidra på i Veivisergjerninga – sjøl om veiviseran preke en tålmodighet æ aldri har gidda å ha, det e ikke min oppgave å svare ordentlig på spørsmål æ ikke vil svare på – å eksistere som en synlig same på alle de måtan æ like gjerne kunne blitt lest som norsk.

Æ e ikke norsk, og sjøl om æ nu ikke e en superhelt heller, så har æ av og til en uniform, og den gjør at æ føle mæ usårbar, for æ vet kor æ står.

by

Æ tror æ e en mislykka moteblogger:/

I går traff æ Inga, det nevnte æ vel i en bisetning mens æ va bæsate, det æ ikke nevnte va at ho hadde på sæ Threadless-skjorta «Procrastinators: The leaders of tomorrow». Æ eie den, men har ikke brukt den på en stund, så æ så på den og tenkte «hmmm.» Det va hmmm-inga som fikk mæ til å innse at æ e blitt litt klesnerd, for hmmm-et gikk nokka sånt som «æ vil ha på mæ den, med et grått skjørt?, ja, men det i ull eller det i bomull?, det i ull e litt kjipt, ta det andre, ja, en grå cardigan?, nei, ta en svart, grått blir litt teit, kanskje ikke den blå halsen æ kjøpte av mora til Ida, men den gråmelerte halsen, ja, og ingen smykka for halsen på skjorta e ganske høy»

For et halvt år siden hadde samme tankerekke bestått av «ja, den!, og reine sokka, og nokka langerma under, svart kanskje, siden skjorta e oransje.» Æ vet ikke om det her e bedre eller verre, men det forklare jo koffor det tar mer tid å kle på sæ nu til dags. Ulempen e at æ e en frossenpinn, så på vinteren e det «reint undertøy, strømpebukse, mamelukka, sokka/leggvarmera, underskjørt, (leggvarmera om ikke sokkan e tjukk nok), nokka å ha under t-skjorta, t-skjorte/skjorte/whatnot, cardigan, fingerløse hanska, skjerf, lue, luhkka/jakke, ekstra sjal i veska i tilfelle det plutselig blir kaldt mens æ e inne?» og det e ikke måte på kor lang tid det tar å kle på sæ. Det e kanskje derfor noen folk hold sæ til bare svarte klær, da treng man i hvert fall ikke frykte at ting ikke skal matche (for det må æ jo også tenke på, akk og ve!).

Æ vet ikke egentlig om det va et poeng i den lange tiraden, men pyttsann – æ tiradere æ.

by

Mitt første steg på veien til å bli en moteblogger. (AHAHAAHA!)

Det her bildet minne mæ om noen, og æ har litt lyst til å fortelle vedkommende det, men æ tror ikke det finnes en ikke-creepy måte å si det på. (Vi snakke ikke egentlig sammen, så mye.) Særlig ikke siden det æ egentlig vil si «Det her bildet minne mæ om dæ, bortsett fra at du sjelden bruke farga i klærne dine [som æ har sett, det e ikke som om æ ser dæ så ofte], men æ syns du burde gjøre det,» og det virke som en upassanes ting å si til noen man ikke egentlig kjenne godt nok til å kunne si sånt.

Æ har brukt de siste dagan på å lese bloggen til Tavi Gevinson, ho fjortenårige mote-wunderkinden fra USA (men med en norsk mor, tror æ? En norsk forelder, uansett), og æ klare ikke å slutte, så nu e æ et sted i arkivan fra begynnelsen av 2009. Æ like entusiasmen, og det faktum at ho e stiligere som fjortenåring enn æ noensinne kommer til å bli i hele mitt liv (akk og ve). Det interessante – for mæ, for mæ! (e’kke det standard-disclaimer’n på bloggen min?) – e at æ, i motsetning til når æ ellers les greier om mote, faktisk blir litt inspirert. Ikke sånn «oooh, la mæ bruke alle pengan mine på å kjøpe en kjole til fjortentusen krone [lol som om den finnes i min størrelse lol],» men mer «koffor ikke bruke den med den, så lenge det gjør dæ glad?»

Æ e ikke en fan av å skulle kle mæ så æ ser tynnere ut – æ mene, snakk om håpløst prosjekt – men æ har en slags regel (om enn bare for mæsjøl) om ka æ syns e passanes, og ka som ikke e det. Og den regelen e stort sett ganske teit, sjøl om æ e litt takknemlig for at æ aldri har syns det va en god idé å bruke et skjørt som e så kort at man ikke egentlig kan sitte på det. Så i dag brukte æ en kjole æ arva – ubrukt! – fra ei venninne, en kjole æ ikke har hatt på mæ før fordi den sitt litt rart ved skuldran og fordi den e litt kort (hvilket betyr at den ikke rekk mæ til nedfor knærne, siden æ jo egentlig har anstendighetstanka som en anna kristenkonservativ jævel), og det gjorde mæ glad.

Klær altså, det e jo egentlig fine ting, sånn i tillegg til det grunnlegganes funksjonelle i å holde varmen når man bor i Tromsø.