Klassekampen

by

et kjærleiksbrev til kritikken?

Æ e litt usikker på kor lenge æ har hatt den her linken åpen i nettleseren min, fordi æ vil … Æ vet ikke helt ka æ vil, æ vil kanskje mest av alt peke på den og si «Se! Se!» fordi det e det æ ende opp med: se! Alle de her tingan folk tenke, skriv, e. Det e så fantastisk. Æ har forøvrig også den her linken åpen, fordi æ ikke helt klare å lukke igjen noen av dem. Men se på det her avsnittet:

Hvad betyder disse indledninger? De melder sig og vil være med, specielt ved stor læsebegejstring. Det korte svar er at teksten, hvis den er god, skriver mig.

Æ mene, tenk på den siste linja der teksten, hvis den er god, skriver mig, æ leste den – æ stoppa opp og leste den tre ganga, minst – og tenkte utropstegn, men ikke helt (ikke utropstegn som når Morten vidåpna hjernen min på måta æ halvveis va kommet fram til sjøl), kanskje heller et «å.» enn et «Å!» Som om brikka du ikke visste at du mangla plutselig ramle på plass. Og det va det æ tenkte på, kanskje, da æ leste den første linken, anmeldelsen av Stig Sæterbakkens Essays i utvalg, men æ leste den i Klassekampen, i bokmagasinet (nær sagt selvfølgelig – bestandig papir først, om mulig), da æ kobla den sammen med den bittelille teksten, tre setninge og en tanke æ ikke har tenkt før. Fordi i den korte bokanmeldelsen e det så mye

Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning.

(æ prøve – fordi alt handle om mæ mæ mæ – å huske sånne ting for øyeblikket, æ klare ikke å si det æ vil, æ har til stadighet en tanke i fingertuppan som æ ikke får lagt fra mæ på tastaturet, og det smerte – det tære, som vi ville sagt i Utropia i hine hårde dager, men nærmest bokstavelig, om enn ikke fysisk, så mentalt: det tære å gå rundt og til stadighet føle at man har et behov for å formulere nokka, men uten å vite ka det e man ikke har formulert enda)

Men i en tanke som ikke handle om mæ mæ mæ (haha, særlig) e det nokka anna der, å lese – eller å kunne lese, å kunne velge å lese (det e sikkert det dem ville sagt, de fornuftige folkan som tenke og formulere og skriv intellektuelt smart, som ikke bare bruke tida si på å vase sæ gjennom alt dem tror dem mene i et forsøk på å få sagt nokka dem kanskje e enig i) – å kunne lese kritikeren som menneske i kritikken dem skriv. Det e det æ e interessert i. Eller, det e det æ e interessert i (det virka som en sånn ting man må spesifisere som ikke-allmenngyldig).

Ikke fordi æ vil komme til bunns i kæm dem e gjennom å lese en rekke teksta som sjelden bikke, ka?, tre tusen tegn? Æ e ikke dum, æ vet forskjellen på en blogg og en bokanmeldelse. Men æ stole ikke på et menneske som ikke e synlig i teksten dem skriv. Æ forvente ikke en innrømmelse av nokka personlig i alt som blir skrevet, æ har ingen forventninge om å kunne lese mennesket bak anmeldelsen i en tekst som – i det minste forhåpentligvis – skal handle om nokka noen andre har produsert. Men æ vil så gjerne se glimt av mennesket som skriv det æ les, fordi det gir mæ muligheten til å etterhvert kunne slå fast om det e noen æ e enig med. (enig som i lik smak, ikke enig som i bra/dårlig litteratur-definisjona, åpenbart, men det skjønte dokker jo, selvfølgelig.) Hvilke kritikera har en smak som i større eller mindre grad e forenlig med min egen, ka har vi til felles, kor e vi uenig? Kæm kan æ lese og forkaste på stedet, kor kritisk må en kritikk være før æ kan konkludere med at æ nok vil være enig i det som blir sagt?

Eller bare muligheten til å lese kritikken som tekst i sæ sjøl. Æ les 99% av all teksten i bokmagasinet – æ les kanskje 1% av bøkern dem anmelde – men det føles av og til som om det e et minimum av ka æ kan gjøre: noen har skrevet en bok, noen andre har publisert den, og noen har lest den, har forsøkt å tenke på den, om den – koffor skal æ da la være å bruke kanskje fem minutt av dagen min på å lese det sluttresultatet, å være og bli en del av sluttresultatet. Kanskje æ aldri les boka, eller kanskje æ gjør det til slutt, kæm vet. Men det e mange ledd der, æ like å kjenne så mange av dem som mulig.

by

Æ skreiv det her i går, men så blei æ distrahert.

Kjære dagbok,

æ vet ikke helt ka du har gjort (kordan søkeresultata førte til treff i dæ i dag da, kjære?), men vil du vite ka æ har gjort i dag?

Æ takka ja til å delta i en samtale om samisk språk, om språkkonflikten og om «skiltkrigen» på Tromsø Museum den 30. mars. Nei, æ vet heller ikke helt ka det skulle være godt for, men ho Marit Anne Hauan va så hyggelig da ho ringte for å høre om æ hadde lest facebook-meldinga, da ho sa «æ tenkte æ skulle ringe før du rakk å tenke dæ om» og æ svarte «du e litt seint ute, men æ har tenkt mæ om og bestemt mæ for å si ja» og så sa ho at det e så fint å få inn nye stemma i samtalen, å introdusere dem, og æ tror ho har rett, sjøl om ho i det her tilfellet snakke om mæ, og min stemme kanskje ikke e klar for sånt.

Men ka faen spare, sant? Dessuten virka det fint å si ja, siden det e to år siden Hanne ringte, fra samme museum og lurte på om æ ville snakke om samisk litteratur, for dem hadde lyst til å ha mæ med, dem ville ha de unge stemman – og du vet jo ka det førte med sæ. (av og til blir æ fortsatt glad langt inn i ryggmargen når æ tenke på at æ har fått postiv omtale i Bokmagasinet til Klassekampen; at æ har vært på trykk der føles fortsatt ikke helt ekte.)

Og æ vet litt, ganske mye, egentlig, om å vokse opp i Tromsø kommune uten at det e med i forvaltningsområdet for samisk språk, æ kan snakke av personlig erfaring om kordan sånt e, om samiskundervisninga den gang da æ va ung, og æ tror det blir gøy. Og dritskummelt. Men gøy.

Æ får bare krysse fingran for at det ikke kommer så mange.

by

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

by

Alt det her e kunnskapsonani. Selvforherliganes kunnskapsonani?

Æ vurderte å skrive et blogginnlegg om «Chet Baker spiller ikke her,» men æ vet ikke ka æ skulle ha sagt om det, bortsett fra at det trykke på veldig mange av knappan mine og derfor like æ det kjempegodt. Det traff i større grad hardere da æ så det i fjor (og æ trodde æ hadde nevnt det den gangen, men æ finn ingenting om det), men når det hele handla om en evig jakt etter nokka du kanskje ikke e i stand til å oppnå – og den påfølganes frykten for å skuffe folk som har tro på dæ – e det, i ettertid, ganske logisk (heia masteroppgaven). Men det e et nydelig stykke (da vi så det i fjor sa faren min at det e veldig Saabye Christensensk, så om man har lest nokka av han fra før, gjenkjenne man hele greia, men siden æ ikke har et forhold til Lars Saabye Christensen slapp æ unna akkurat det), og Ketil Høegh e så flink – æ blir aldri lei av å se han i diverse stykka. (det hjelpe muligens på at æ av og til kan nøye mæ med bare å se på han… sukk:D)1

Det anbefales med andre ord varmt, sjøl om anbefalinga nok kommer litt i seineste laget – men stykket e på turne for øyeblikket, så noen har i hvert fall muligheten (dog usikker på om noen som les bloggen min bor i de områdan kor den turnere, jaja).

Når vi snakke om Saabye Christensensk, men totalt urelevant as far as Christensen goes, så hadde æ en tanke om bøker, eller, det e nokka æ har tenkt lenge, men æ nevnte det for Ida for noen daga siden, etter å ha lest en tekst i Klassekampen om Tove Jansson sine Mummibøker: det finnes en del bøker æ ikke har lest enda, og hver gang æ tenke på at æ en vakker dag skal lese dem, blir æ glad langt inn i hjertet. Tenk så fint det blir å lese Mummibøkern, å lese de Jane Austen-bøkern æ har ulest, å lese mer Dostojevski, å endelig lese Ulysses fra ende til anna, å bli bedre kjent med finsk litteratur og lese Ukjent soldat og så videre og så videre. Det finnes så mange fantastiske bøker æ ikke har lest, og sjøl om æ antakeligvis aldri kommer til å få lest ganske mange av dem, så e det andre æ vet æ skal lese, bare ikke akkurat nu – det kommer en dag da det blir åpenbart at nu skal dem leses – og æ glede mæ sånn til dem.

Det e omtrent som en anna idé æ også nevnte for Ida (æ tror det va samtidig), at æ av og til stoppe litt opp og tenke på kor mye æ kommer til å vite, kor mye kunnskap æ kommer til å være i besittelse av når æ blir førti, og femti og seksti og alt. Det e frustreranes nu, av og til, å få overblikk over alt æ ikke kan, å oppdage det gang på gang at det æ vet ikke strekk til, men æ lære bestandig litt, og æ kreve ikke å være i besittelse av all kunnskapen på en gang, men en dag skal æ tenke på syvogtyveårige Siri og vite at ho hadde rett når ho gleda sæ til all sin framtidige kunnskap.

(Det slår mæ at det kanskje e en elitistisk tankegang, eller at det, i det minste, e et veldig tydelig uttrykk for at æ e et akademikerbarn. Og det e ikke som om æ tror at æ e dum eller kunnskapsløs nu, men av og til ser æ på nokka og vet at æ bare oppfatte konturan av det, men at æ før eller seinere kommer til å se mer, og at æ etterhvert kan trekke linje som ikke e tydelig i det hele tatt akkurat nu – dessuten kommer æ til å besitte så utrolige mengda med unyttig kunnskap at æ aldri mer kommer til å tape i Trivial Pursuit eller lignanes spill!)

For øvrig har æ bestemt mæ for at æ fra nu av skal kalle mæ rosablogger – siden æ tross alt e jente, og blogge, og det her jo ikke e en ordentlig blogg (en på normert skriftmål, gjerne med enkelte fastsatte tematikka, med en skriver som kan være personlig men som aldri blir privat), så æ e nok en rosablogger. Æ e ikke så glad i rosa, men æ like ideen – æ kan gå en ubekymra bloggtid i møte, og om æ ikke har nokka å si kan æ bare legge ut et bilde av neglan mine eller dagens antrekk, eller bare et sjølportrett kor æ lage en rar grimase – det høres fint ut! (æ e nesten ikke ironisk engang.)

1Æ tror at forskjellen på han og Kristian Fr. Figenschow e at om dem begge e typecasta (ka nu enn det blir på norsk, båssatt?), så e Høegh i motsetning til Figenschow (som har et etternavn æ må google hver gang æ skal skrive det, en vakker dag skal æ huske den w-en på slutten!) typecasta inn i sånne rolla æ ikke syns e slitsom. Figenschow skal gjerne være morsom, den humoristiske avløserkarakteren i et mer eller mindre høyverdig drama (tenk Gimli i LotR-filman). Finn Arve Sørbøe e en tredje karakter, men for hannes del e ulempen – som æ ser det – at hver gang han dukke opp på en scene sitt sytti prosent av publikum og tenke «snart kommer det nokka hysterisk morsomt vi kan gapskratte av!»

by

it’s a good life if you don’t weaken

Sjekk, det ligg igjen resta fra november en gang her, dem e ikke logisk, fordi dem skulle være byggesteinan i et episk innlegg om krig og fred og religion og politikk og sama. Eller nokka.

It’s a pleasant time as far as people go, how far do they go?

Æ e litt usikker på om vi har nokka som helst til felles, men æ likte det. Æ vil lage en metafor, nokka sånt som at vi e hvert vårres stødige byggverk, og derfor passa det, sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ville fungere, men de kraftige grunnmuran gjør at det går bra likevel, at det e interessant – kordan e du bygd opp (sjøl om det straks gjør metaforen hakket mer skitten enn den va ment å være).

Han: Æ tenkte æ skulle begynne litt forsiktig, siden vi ikke kjenne hverandre så godt.
Æ: Ja, æ så det på dæ: «ka kan æ si, for ille, for ille, hmmm. Bondage!» Vi får begynne med bondage og avansere etterhvert.

Og æ lure på om forskjellen ligg i at arbeidet hannes består av ordentlige ting? Du bruke et verktøy for å endre nokka fysisk, alt det der. Men for mæ så e ordan kjempeviktig fordi det e dem æ skal jobbe med resten av livet mitt (antakeligvis – men æ blir nok neppe bygningsarbeider uansett ka som skjer), og dermed blir dem uunngåelig tillagt mer mening? (Problemet mitt med den analogien e at det, uansett kordan æ formulere mæ, høres ut som om æ i bunn og grunn sir at han ikke vet ka han snakke om. Og det e ikke det æ vil si. Pokker.)

Så det sir jo ingen nokka som helst, sjøl om det fylle mitt hjerte med smil, eller øyan mine med hjerta, eller nokka anna sånt tull. Folk e søt og fin og morsom og rar, og det e konklusjonen for ka æ skal gjøre i 2010, eller ka æ skal tenke på: søte, fine, morsomme, rare folk og kordan æ forhold mæ til dem. I 2010 eksistere det ikke drittsekka i mitt univers. (og om dem gjør det skal æ kjenne på behovet for å gi dem en på trynet, for så å legge det fra mæ; æ skal tenke på å skrive et langt blogginnlegg om kor teit æ syns enkelte menneska e – ulempen med web 2.0 e at alle synseran e tilgjengelig hele tida, og du slipp liksom ikke unna med mindre du kutte ut alle, og det e jo trist fordi noen e vettig, om enn bare tidvis.) (egentlig e æ bittelitt betatt blabla – la oss ikke snakke om akkurat det – blabla, men uansett e æ kjempeforelska i Dagens Næringsliv, og det e mye morsommere å tenke på enn alt det andre – æ blei fjortisfnisate av å lese en kommentar om… partimålinge, tror æ det va, det burde ikke gå ann, men det va det æ gjorde, æ like hjernen min sin stadige evne til å overraske mæ)

Og æ like verdens evne til å overraske mæ: æ skreiv en artikkel i oktober, den uka æ va så samisk du vet, som kom ut i Kuiper i november, som blei anmeldt i Klassekampen tidlig i desember (kor Karin Haugen trakk fram min artikkel, i et sitat æ vurdere å tatovere speilvendt i panna til bruk for daga æ føle mæ ubrukelig: «Den mest interessante teksten er kanskje Siri K. Gaskis flotte artikkel om hva hun ønsker seg av samisk litteratur. Teksten er full av personlig driv, den tenker fram en kombinasjon av egne analyser, litteraturteori og urfolkserfaringer.» Det fikk mæ også til å konkludere med at æ e tøffere enn Arild Linneberg, Laila Stien og Øyvind Rimbereid (det e muligens et tilfelle av reducto ad absurdum, men dog), og så veiva æ med arman og fniste i en pute (æ har et håp om at æ slutte med det til fylte førti)) og som blei grunnlag for et intervju med Sameradioen i slutten av desember, som i begynnelsen av januar (dvs, for ca en halvtime siden) la grunnlag for et intervju til de samiske nyhetan til Radio Norge (tror æ, æ har tydeligvis hørselsproblema, men æ tror det va det han sa, mannen som ringte). Det e, med andre ord, en frydefull, bisarr verden vi – eller æ – leve i. Fascineranes!

Og om elleve daga starte filmfestivalen. Fiiilmfestivalen ♥