Det e sånn en blogg skal være? «Det her gjorde æ i dag.»

Æ la mæ i går kveld og skrudde av lyset. Lå der i mørket og tenkte «æ ser virkelig ingenting.» Det va helt svart, æ kunne ikke se hånda mi i mørket. Det e sånt som skjer når du e på et sted uten store mengda lysforurensing, antar æ, når det nærme sæ høst og alt e mørkt på nattestid.

Æ våkna klokka seks i dag tidlig, æ vet ikke koffor, æ hadde en drøm om at æ va i London, æ va på en slags berg-og-dalbane som skulle ta mæ til Guggenheim-museet, men etter en stund blei det en båt, og da æ va framme der æ skulle være, bråstoppa båten og tippa mæ ut i vannet, rett ved en brygge, så æ lå der og holdt fast, henvendte mæ til en mann og sa «excuse me, could you give me a hand?» Og han smilte fordi han skulle være morsom, sa «A hammer?» Æ fortsatte, «no, a hand, please» og han dro mæ opp, da bråvåkna æ. Det va mørkt i London, Guggenheim-museet va en stor bokslignanes bygning som tydeligvis hadde en utstilling med bilda tatt av Edward Curtis, «The REAL Truth about the Indian Photographies», nokka sånt.

Æ vasa rundt en god stund, og litt før elleve va æ klar for å sykle til Tanabru. Det e tre kilometer og tar rundt et kvarter, avhengig av vinden. Det va mot/sidevind i dag, så æ stoppa etter den andre, slake, bakken for å sjekke telefonen og trekke pusten. Æ har løfta setet på sykkelen min sånn at æ sykle mer bekvemt, så æ måtte stå på tå, akkurat sånn man skal, tærne såvidt i bakken når man sitt på setet.

Uten at æ helt vet kordan det skjedde mista æ fotfestet, kjente sykkelen gli sidelengs, mens æ hadde telefonen i den ene hånda og den andre plassert på styret. Æ tenkte «å faen, nu skrape æ opp mobilen, da må æ kjøpe nytt skjermdeksel» og så merka æ at foten min va vrikka eller i det minste vridd i en ganske ukomfortabel situasjon. Æ hadde ondt i kneet og va litt glad for at det ikke kom noen kjøranes forbi akkurat da – det e ikke alt man treng publikum til. Æ retta opp sykkelen, holdt mæ fast i den, tenkte «au au au, pokker» og kjente at æ blei svimmel.

Det va noen steina der, det e en vei som føre til nokka som æ tror va et lite steinbrudd tidligere, dem har tidvis sperra veien, nu lå dem på hver sin side, og den ene va ganske flat, så æ satt mæ på den mens æ kjente litt på panikken, fordi det gjorde ondt og æ e aleina i verden, men æ satt mæ ned, lukka øyan såvidt.

Tenkte «æ kan ringe Ragnhild, men om ho bare har lillebilen har ho ikke plass til sykkelen; æ kan ringe Kristin, æ lure på om hennes bil e stor nok, ho har kanskje undervisning?; æ kan ringe Fredrik, om han e hjemme kan han komme med pickupen», roa mæ litt ned siden æ kunne slå fast at æ ikke e aleina i verden, og telefonen va i orden, så æ kunne ringe.

Da æ åpna øyan igjen så æ absolutt ingenting, alt va hvitt. Tankan mine delte sæ i to spor og det ene tenkte «herregud æ kommer til å svime av herregud æ kommer til å svime av», den andre delen «det her e rart, æ ser ingenting, men det e enkelte felt som virke mørkere enn andre, e det flekka på synet, æ tror ikke det e nokka som faktisk e der, siden flekkan bevege sæ med hodet mitt, e det sånn her det e når man blir snøblind, æ burde kanskje prøve å puste»

Så æ pusta, lukka øyan, pusta inn, telte én, pusta ut, telte to mens æ pusta inn, pusta sakte ut, fortsatte sånn til æ nådde femtitre, tenkte «nu e æ nesten i orden», slo fast at det va like greit å fortsette til seksti, ingen grunn til å leke tøff, «om æ ramle av den her steinen risikere æ å slå hodet mot nokka og nu har æ nu tatt av mæ sykkelhjelmen for å puste lettere.»

Åpna øyan igjen og bortsett fra at det va ganske lyst, så æ alt som vanlig. Satt der og va litt skjelven, fordi det e så nært, det e bestandig så nært å være en katastrofe, også blir det ikke det bare fordi man e heldig, fordi man tar sæ for og e blitt flinkere til å ramle, til å vri sæ i riktig retning, bare et blåmerke på det ene kneet, en mulig opphovna ankel på andre beinet (det e viktig å fordele smerten på begge halvdela?), ingen skramma på håndflatan (heldigvis, det gjør så ondt så lenge), en pust som gikk jevnt.

Kjente at æ hadde kaldsvetta, va klam, tok av mæ jakken, satt i sola, fant frem eplet æ hadde pakka med mæ i veska, i tilfelle æ blei småsulten mens æ va på biblioteket, spiste det, så på bilan som kjørte forbi; tenkte at det kanskje ikke ser så unaturlig ut likevel, det e vel lov å sitte i sola og spise et eple, sjøl om rasteplassen virke litt arbitrær?

Da æ begynte å komponere et blogginnlegg om det slo æ fast at æ nok ikke kom til å lide av varige men, så æ bevegde litt fram og tilbake på ankelen, slo fast at det ikke gjør kjempeondt, æ bare kjenne det hver gang æ bevege på den, og den siste kilometeren til biblioteket mens æ overbeviste mæsjøl om at det går bra.

Og det går bra, æ kom mæ hjem, uten uhell, sykla i medvind og hadde nesten lyst å sykle hele veien til Rustefielbma, lot bare være fordi æ hadde angra på tilbaketuren, det skjelvne slapp taket mens æ leste diktsamlinge på biblioteket, nu vil æ bare prøve å beskrive det hvite, men det kan æ ikke.

En brodd i sida til alle anledninger

I desember 2002, den 19. tror æ, ramla æ overende, eller, egentlig ramla æ over kneet mitt. To ganga. Og så lå æ i en snøskavle og gråt av smerte, og ringte foreldran mine (takk gud for mobiltelefona) og vi kjørte på legevekta, og verdens slemmeste lege bøyde på kneet mitt og sa «gjør det ondt når jeg gjør sånn?» og æ sa «ja» mens æ gråt litt til og ho svarte «det skal det ikke gjøre» og æ tenkte bare stygge ting om lega, for det gjorde nu en gang ganske ondt. En god stund etter det va beinet mitt, høyre kne, mer eller mindre ubrukelig (æ måtte på do og tenkte «æ klare nu vel såpass» og så lå æ på gulvet og gråt fordi det ikke gikk men heller gjorde ondt – det va ikke den lyseste uka i livet mitt), og sjøl når det slutta å gjøre ondt å stå og gå va det fortsatt fare for at æ kunne trø litt feil og ende opp med absurde smerta i kneet. Og at æ kunne sitte på en fortauskant i tyve minutt og tenke «æ trodde ikke kneet mitt kunne bøye sæ den veien.»

Det førte i det hele tatt med sæ en viss panikkangst når vinteren og snøen og isen kom. Æ kunne gå hjemmefra og til busstoppet (det tar seks minutta på sommeren og maks femten på vinterstid) og ha ondt i leggan i to daga etterpå fordi æ spente alle musklan i nederste del av beinan mine, som om det skulle sørge for at æ ikke kom til å ramle. Det gikk greit på flat mark, stort sett, men e det en ting Tromsø mangle så e det flat mark, så det har i det hele tatt vært ganske slitsomt.

Sjøl om kneet mitt funke på ordentlig igjen, og det ikke har vridd sæ på noen år (æ har svake ankla, men kneet mitt hold stort sett), og den verste panikkangsten har gitt sæ, sir det sæ vel sjøl at det å bevege sæ ute i Tromsø på vinterstid ikke e en spesielt morsom affære.

Poenget va, at for ikke så lenge siden, i fjor vinter, tok æ endelig mot til mæ og tenkte «vet du ka, det her kommer aldri til å gå over, og en vakker dag kommer æ til å brekke nokka på ordentlig og ende opp med å hate mæsjøl.» Så æ gikk hen og kjøpte brodda. Æ tror dem kosta litt under tre hundre krone, men dem har gitt mæ så mye livskvalitet at æ kunne betalt det tidobbelte (æ kunne, men æ hadde ikke gjort det, for det hadde vært sykt overprisa brodda – da måtte dem eventuelt hatt motor, sånn at æ ikke trengte å anstrenge mæ for å gå noen plassa). Det tok mæ litt tid å få broddebruk til å fungere for mæ, fordi det e ikke til å komme unna at dem bråke nokka intenst når man trampe avgårde på bar asfalt, og dela av Tromsø e jo isfri uansett (♥ oppvarma fortau ♥), men nu har æ vent mæ til det. Æ trekk dem på mæ før æ går ut og æ trekk dem av mæ når æ kommer inn (stort sett, litt avhengig av kor æ e og kor lenge æ skal bli), og innimellom der vandre æ avgårde mer eller mindre ubekymra.

Speilblanke nedoverbakka e fortsatt ikke nokka gøy, stort sett, men nu tør æ begi mæ ut på dem, og æ kan vandre gatelangs uten å tenke på nokka anna enn det æ vil tenke på. Og æ blir smilt til av gamle dame, som også kommer trippanes med de bråkate broddan sine. Det e det som e det beste: æ e blitt en del av et fellesskap: Vi som vet vi e bedre enn alle andre fordi vi ikke e redd for å bruke de metodan vi treng for å holde oss på beinan. Det e stort sett mæ og de gamle damen, samt en og anna person som ikke e fullt så gammel, æ vil bestandig smile til de folkan – sjekk ka vi har til felles, liksom.

Men det morsomste e egentlig de damen som ikke e så gammel, dem som e rundt 50 +/-, dem som ser på mæ som om det e nokka galt med mæ, «koffor bruke du, ungjenta, brodda, når æ, som voksent menneske, klare å holde mæ på beinan?» Æ vet ikke om det finnes et godt svar, men man må jo tenke på lårhålsen, jo før jo heller.