Æ satt på bussen i dag tidlig – vel, halv ti, relativt tidlig? – og tenkte på å skulle prate samisk med folk. Og så kjente æ litt på kordan det føles å ha panikkangst, eller i det minste nokka som ligne på språklig klaustrofobi. Det e den teiteste klisjeen, men det va nesten så æ kunne kjenne veggan bygge sæ opp rundt hjertet mitt og presse sæ sammen.
Å snakke samisk innebær å kutte ordforrådet mitt med ganske mange prosent – sikkert minst førti, kanskje nærmere seksti? Og æ vet at dem – det her magiske, mystiske, mytiske dem:et man kan skylde på når man ikke finn andre – sir at det e bra å bruke et enkelt språk. George Orwell sa det! Og det har vel han og dem helt rett i, men det e neppe sant, ikke når du bruke det enkle språket fordi du ikke evne å forklare dæ i så avanserte terma som du føle et behov for. Særlig ikke når du har tilgang til den terminologien i et språk du vet begge parta i samtalen – som oftest – beherske, men ikke vil bruke, fordi det e et nederlag å bruke et språk som på mange måta ville føles som et fremmedelement i samtalen.
Å snakke samisk innebær å forenkle mæsjøl, tidvis nærmest til det ugjenkjennelige. Å snakke samisk innebær å forenkle argumentasjonen min i så stor grad at æ miste alle nyansan. Å snakke samisk betyr at æ ende opp med å si at ting e gøy, heller enn at dem e underholdanes eller latterlig – og det e ganske stor forskjell på meningsinnholdet i de to ordan.
Å snakke samisk betyr at æ miste nyansan, betyr at æ miste fingerspissfølelsen for språket – en fingerspissfølelse æ har i fullt monn i både norsk og engelsk. Å snakke samisk e den mest effektive måten å få mæsjøl til å virke dummere enn æ egentlig e.
Og du må gjerne si at det ikke e sant, om du vil, om du syns det, men æ vet at det e sant. Det her e ikke kokettering, det e fakta – vel, i den grad nokka æ noensinne skriv om mæsjøl kan være fakta, men det blir jo en helt anna sak – æ blir et dummere menneske på samisk.
Og æ syns ikke det e helt greit, æ har lyst til å imponere folk når æ snakke samisk, æ vil at dem skal syns at æ har intelligente meninge; æ vil ikke måtte bruke store dela av samtalen på å plukke riktig ord, å måtte tenke gjennom alle ordan æ velge, å ta til takke med nokka som ikke egentlig sir det æ vil si.
Men om alternativet e å la språket ligge, om alternativet e å bidra til å forskynde det samiske språkets snarlige død, og det e det jo, så fortsett æ. Det driv mæ til vanvidd, men pokker heller, litt e bedre enn ingenting e bedre enn å miste alt.
Og det e fint for dæ at du har det ordforrådet, at du har de mulighetan til å uttrykke dæ, at du får sagt akkurat det du vil si absolutt hver gang du åpne munnen og snakke samisk, men om du noensinne kommer med den formananes pekefingeren kommer æ til å knekke den.
Du må gjerne rette på mæ, supplere, foreslå det ordet du kanskje tror æ mangle, men du får ikke lov til å beskylde mæ for å gjøre for lite – det vet du ingenting om.