min uke med Ordkalotten, av Siri (femogtyve år, fire måneda og seksten daga gammel)

Sukk. Grunnen til at det ikke dukka opp et frenetisk, forelska, nært søvnløst dog sovanes blogginnlegg på lørdag (natt til søndag) va at æ tok sistebussen hjem (03.30, that is) og innså at æ skulle stå opp ganske snart (for å sitte i skranken og smile til folk), så æ la mæ og sovna semi-momentant, etter å ha sukka henført en liten stund. (Verden!) Æ hørte på Knut Nærum, forelska mæ i ideen om pointilistisk historieskriving, hørte på forfattera lese opp ting, og så Hangen til… Samt at æ møtte en sjarmeranes kanadisk arkitekturstudent og en minst like sjarmeranes australsk skuespiller, samt at æ hadde lyst å si til Bjørn Torske at han så ut som en sjarmeranes, gal vitenskapsmann. (Æ e lett å sjarmere e vel i bunn og grunn hovedtrekket med hele uka.) Æ satt på VT og leste Klassekampen og Dagens Næringsliv, tidlig (vel, rundt halv fire på ettermiddagen) på lørdag, så satt vi der etter forestillinga, nesten til halv fire (den synkroniteten innså æ ikke før nu, så gøy!), så satt æ på bussen hjem og holdt på å gråte av emosjonell utmattelse og hadde festivalens inderligste øyeblikk mens en svær, full mann nesten sovna på mæ.

På søndag skjedde det ting. Og greier. Æ satt i skranken og smilte helt til Sigbjørn og Ragnhild skulle prate sammen, da hørte æ på dem. Det va fint, men æ skulle ønske det blei mer tid til en samtale med folk i salen. Æ endte opp med å si nokka da en fyr lurte på om «vi» gjorde samiske handlinga for å føle oss mer samisk («det er kanskje et frekt spørsmål» og det va det jo, men stilt på en høflig måte), og æ følte et intenst behov for å skyte inn med min oppfatning om det samiske (siden alle andre ville komme med sin), det på tross av at æ hate å snakke i offentlige sammenhenga (blææ), og prøvde å si at for min del, så e det samiske bundet sammen med det akademiske, fordi da æ va liten va alle saman æ kjente akademikera, så for mæ, så e det å handle samisk uløselig knytta til ting de færreste kanskje regne som samisk som sådan: å skrive artikla, å debattere, å være akademisk og delta i en diskurs. (problemet, eller problemstillinga, tror æ, ligg i at æ vet at min oppfatning av det samiske e ganske unik. Derfor gir det mye rom for også å akseptere alle andre sine oppfatninge av kordan dem e samisk. Men for ganske mange sama, særlig av de litt eldre, så tror æ mye av det samiske ligg i en idé som føles ganske unaturlig for mange yngre. Og problemet med det e at de eldre kanskje ikke ser at den yngre måten å være på e like legitim som demmes egen. Og det e en kime til misforståelsa og uheldige situasjona.) Etter det endte æ opp med å spise middag med det æ dagen etterpå, i teksten æ skreiv for Utropia, referte til som den «framtidige samiske kultureliten» – også kjent som folk som har stor sympati for greia med å få spørsmålet «å, e du ungen til […]?» Æ gikk glipp av forfatterstudentan (min årlige masochistiske handling e å høre på dem, det finnes ofte et og anna gullkorn, men mye, mesteparten av det e litt teit. Æ kom vandranes inn på VT i det noen begynte på en novelle, den starta med nokka sånt som «han delte et rundstykke. Han ga henne bunnen, han visste at hun foretrakk den. Han smurte smør på sin halvdel av rundstykket —» og siden det va veldig fullt der tok æ det som et hint i retning av at æ burde vandre litt til.) Da æ kom tilbake hilste æ på Karen Anne Buljo, som passa mæ når æ gikk i barnehagen (også kjent som kvinnen som førte til at æ en gang hadde fortalt foreldran mine at alle menn skal røyke og ha langt hår), og så hang æ mæ på alle de kule litterære folkan, fortalte Johan at han e favorittforeleseren min (sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ut fra oppførseln min på det siste kurset æ tok med han. Sukk.) og endte til slutt opp med å dra på desken en tur.

I går brukte æ to tima på å skrive en tekst om Ordkalotten til Utropia, æ e fornøyd, men hadde likt den bedre om æ virkelig kunne slå mæ laus og bruke 8000 tegn på den (det va andreutkastet, det første va på 10000, det endelige resultatet va på 5500). Æ vurdere å lage en bloggvennlig utgave, bare for å få utløp for alle notatan æ skreiv i løpet av uka. (æ hadde 18000 tegn med notata, men da e alle tre blogginnleggan tatt med, det og twitter- facebook- og enkelte tekstmeldings-oppdateringe, samt håndskrevne greier og ting skrevet på mobiltelefonen.) Vi kommer tilbake til det, inntil videre skal æ legge mæ (æ e så trøtt), men siden noen følte det va en god idé å peke folk i retning her, følte æ at æ i det minste kunne avslutte uka like usammenhenganes som æ starta den. Greia e, som æ sa til Gaute i dag, at æ ikke har noen problema med at folk finn bloggen min om dem google noen eller sæsjøl eller ka som helst, men når den plutselig blir linka til, så blir æ litt flau – fordi det betyr at noen mene at andre kan/burde/(nokka anna, et bedre ord) lese den, og æ foretrekke å være usammenhenganes for mæsjøl. Samtidig like æ jo å bli lest, men. Det e da enda godt terskelen min for å bli flau e ganske høy (sjøl om æ rødme for et godt (om enn upassanes) ord). (det e forresten nokka med det, æ tenke på det hver gang æ les en av de der «katti har du sist […]?» intervjuan, når spørsmålet e «katti va du sist flau?», det e veldig sjelden æ kommer på katti det skulle være. (i dag va det når æ sjekka mailen min og endte opp med å le høyt, men det va mindre flaut og mest lykkelig overgitthet og tanka om «å, livet mitt!») Æ ende ganske ofte opp med å tenke «å, livet mitt!» – æ like det, æ like at livet mitt av og til skjer litt uavhengig av mæsjøl, at det overraske mæ.)

æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk

forelska i verden, mest av alt. (og litt i Beckwerket, på en sånn abstrakt måte)

Eeeeee! Kjære dagbok!
Æ e sjarmert, sjarmert og sjarmert! Og skeptisk til menn med bart! Men veldig veldig veldig for både arkitekta1 og Das Beckwerk, eller Beckwerket. Sukk, æ likte Beckwerket. Sjøl om han så ut som en cellegiftbehandla Holocaustfange. (muligens den mest upassanes metaforen noensinne. Muligens også en han sjøl hadde satt pris på, tatt i betraktning at dela av fyren virka å basere sæ på å være en drittsekk. Gud at æ like sånt. Gud som æ like sånt.) Og, øh, æ brukte kanskje litt tid på å sukke henført etter Susanne Christensen. Bare fordi ho eksistere. Og Amir Or dansa, sjøl om det kanskje ikke va rette ordet for den rytmiske gynginga. Og håret til Øyvind Berg gjør mæ i godt humør! Og æ smilte pent til gud og hvermann (inkludert en fyr som, æ kødde ikke (for man kødde ikke med sånt), så ut som en blanding av Inge og Emmanuel. Du verden! Om han i tillegg hadde hatt sjarmen til. Øh, tanken min stoppa plutselig). Æ prøvde å selge Knut Nærum til folk, og va plutselig semibekymra hønemor, hvilket, vel. Sånt skjer. Og æ lure fortsatt litt på kor gammel du egentlig tror æ va, men det e ikke viktig. Æ skal sove og æ skal elske og eksplodere i bittesmå bita av litterær lykke. Og æ skal nerde. For det e det æ e flinkest til.

«Æ drikk ikke – bare sprit.» (og dessuten skal æ satse på en uriaspost, men det e faktisk en semi-viktig tanke som fortjene et litt bedre medium enn mine frenetiske halv to-tanka som e veldig på halv tolv, så. Consider this a warning.)

1Grunnen til at det første æ sa når æ hørte at han va arkitekt va «vil du tegne huset vårres i Tana?» va fordi det egentlig va ironisk. Det gikk dog litt dårlig når han svarte «det hadde vært kjempegøy, men æ tvile på at æ har tid». Pyttsann!