kor æ høre hjemme

by

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

by

Det her e prologen til reisebrevet æ neppe kommer til å skrive.

Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.

Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)

Det va digresjonen sin det.

Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).

Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.

Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)

Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.

Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.

Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.

Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.