kordan tagge man sånt?

by

«I knew there would be magic, but I turned at the last chance…»

det hadde vært fint å kjenne den typen menneske, en sånn person som kunne gått forbi 4 roser, sett mæ sitte i vinduet og stoppa opp, kommet inn, sagt hei sagt kan æ sitte, tenk å kjenne et menneske kor svaret bestandig hadde vært et uforbeholdent ja, kom, sitt, æ leste nettopp et dikt kan æ lese det til dæ, la oss kjøpe mer kaffe og snakke om ingenting – tenk så fint det hadde vært å ha noen, å kjenne noen sånn, så enkelt

men det hadde vært så komplisert å få til, for komplisert å komme fram til og finnes det egentlig noen du kunne ha likt så godt, at du bestandig ville sagt ja?

bestandig e i grunnen veldig ofte.

by

sånn ser det av og til ut inni hodet mitt? [blunkesmiley]

Det va den pokkers blunkesmileyen. Det va det! Det va det! (æ leste innom det her blogginnlegget fra totusenoglengesiden, med Hans Sande, og kom på det diktet han leste opp som æ har parafrasert i det blogginnlegget, sjøl om det diktet som egentlig satt sæ fast va nokka om at man vet man e blitt gammel når man trekk ut grå hår fra pungen, det e jo helt pinlig at det e det æ går rundt og huske syv år seinere; det va en opplesning, med samiske forfattera og andre forfattera, Ole Korneliussen va der (og nu skulle æ si at han kalte mæ mademoiselle, men det gjorde han ikke (det va noen andre, flere år seinere), men han gjorde nokka tilsvaranes uten at æ huske akkurat ka det va, æ blei litt pinlig berørt og litt fnisate, æ va toogtyve, sukk) og det va da æ blei så irritert på Morten fordi han va konferansier og sa at «man skulle tro gud og hvermann nomineres til Nordisk råds litteraturpris» og æ bare «… dust.» fordi det hadde vært riktigere å gi biblioteket masse kred for å hanke inn fire (tror æ) Nordisk råds litteraturprisnominerte forfattera heller enn å si nokka banalt om at alle kan nomineres, og det plage mæ fortsatt litt, ja, det e ganske teit, men det finnes sånne detalja æ e opphengt i, æ blir fortsatt pinlig berørt av nokka dumt æ sa en gang på videregående, én dum ting æ sa én gang og noen ganga ligg æ og skal sove og så får æ ikke sove fordi æ e travelt opptatt med å være full av skamrødme fordi æ ikke skjønne ka æ tenkte på da æ sa det, herregud menneske, kordan kunne du si nokka sånt, du burde ha gjort det klarere ka du mente, argh!) Og det va ikke egentlig den pokkers blunkesmileyen i en spesifikk setting, altså, det va mer blunkesmileyen som fenomen – æ bruke den sjelden, aldri, æ tror æ kan telle på en hånd kor ofte æ har brukt den uten at det e ment ironisk i en samtale med noen som vet at æ ikke bruke den – noen ganga ser æ på blunkesmileyen når noen har brukt den og lure på ka dem egentlig tenkte at den skulle signalisere, men æ konkluderte etterhvert med at æ må slutte å anta at noen bruke blunkesmileyen som dem ville blunka i virkeligheta, særlig fordi om enkelte menneska blunke like mye i virkeligheta som dem gjør i kommunikasjonsbasert tekst hadde dem endt opp med overdimensjonerte øyemuskla, dét hadde vært et syn!, æ ser for mæ nokka fiskeaktig mest av alt; blunkesmileyen e ment som en du vet at æ kødde, sant? tror æ, den e ikke nødvendigvis ment som æ blunke til dæ fordi … vel, koffor blunke man til menneska, eh? *wink wink nudge nudge*, men av og til e det fristanes å lese den sånn, sjøl når man vet at det ikke e ment sånn. Det e vel nærmest resepsjonsteori det også, du kan mene ka pokker du vil med den blunkesmileyen, men æ tolke den som æ sjøl har lyst til (og æ velge å tolke den dithen at du elske mæ fordi en liten del av mæ fortsatt går på barneskolen, og i går tok æ mæsjøl i å tenke at den eneste grunnen til å la håret vokse måtte være om æ fant noen som ville trekke i det, ka du mene med at man det året man fylle niogtyve burde være kommet forbi stadiet med å ville trekke noen i musefletten, eller kanskje riktigere at man sjøl vil bli trukket i musefletten; inntil videre vil æ klippe av mæ alt håret, men frisøren min – mennesket æ stole mest på om æ hadde sagt nokka sånt som «ka som helst, bare det e kort og for øyeblikket helle æ litt i retning av at alt som ikke kan maskinklippes e litt for langt, argh» – hold til i Varangerbotn og det e altfor langt å reise til Varangerbotn for å få klipt håret, ett sted går faktisk grensa og æ tror det e sånn cirka ved flyturen når det gjeld en eventuell hårklipp), og resepsjonsteori skal man ikke kimse av, sjøl om æ ikke huske nokka som helst av den, egentlig, bortsett fra at stjernan e de samme overalt, men stjernebildan e forskjellig – alle i verden ser det dem vil se, Orions belte e de tre sønnan til månen e en gul ost e en såra kriger e nokka helt anna enn det du tror – men det e jo nokka befrianes hyggelig i at leseren har definisjonsmakta, sjøl om æ tror at æ om æ skreiv nokka ikke hadde syntes det va like gøy, æ blir av og til litt bekymra for kordan folk kan [feil]tolke alt æ har skrevet her, for æ tror ikke nødvendigvis det e like lettolka bestandig, men som leser virke det fint, æ vet at verket ditt egentlig handle om atombombe og krig, men æ tenkte mest på alle blomstermetaforan du brukte og det synes æ va hyggelig, så hah, ta den din litteraturjypling – sånn kan det også være, ikke sant, æ tror æ skal gå inn for i større grad å lese ting i trass, eller å gjøre en trassig lesing av nokka, Lord of the Flies handle om sikkerhet til havs og nødvendigheta av å passe godt på konkylien sin (den boka har æ ikke lest siden andreåret på videregående, æ huske knapt ka den handle om, for et dårlig eksempel), man kan tolke rosa elefanta inn i alt så lenge man kan argumentere for koffor dem e der, og det e det æ av og til vil gjøre, enhver bok handle om rosa elefanta til det motsatte e bevist, synd for dæ om du e uenig (noen ganga tenke at det hadde vært fint med fag kor man kan sette streka under svaran sine, tesen kan ikke motbevises, du vinn, hurra) – men ofte e det fint med usikkerhetsmomentan også likevel.

by

Æ e for gammel for sånt. Eller: Æ vet ikke.

Æ har … vel, æ har lyst til å si at æ har et problem. Eller at æ har skrivesperre. Æ har definitivt problema med å få sagt det æ vil si. Æ.

I’m stuck like glue when it comes to you.

Æ sitt fast. Stort sett bare metaforisk, men metaforisk sitt æ dønn fast. Æ vil at.

Og sånn fortsett det, underholdanes nok. Æ prøve å skrive nokka. Blir distrahert av tilfeldige sangteksta i tilfeldige sanga – Buddy Miller i det her tilfellet. Prøve igjen å skrive nokka. Stoppe midt i en setning – men avslutte den med punktum likevel, fordi fragmenta e bedre enn nokka ufullført (det e ufullført uten punktum, det e et fragment med) – fordi æ ikke vet ka æ vil. Æ vet ikke engang ka æ vil avslutte setninga med.

Æ har lyst til å blogge om kjærlighet, æ vil innrømme sånt som at æ egentlig vil at 2012 skal være året æ finn noen. Men samtidig føles ikke det som nokka æ vil si, ikke her, ikke nu. Dessuten e det så fullt av forbehold. Æ ville tvitre det for noen uke siden: «æ e så full av forbehold at æ knapt får plass til mæsjøl i det æ skriv.» Men det e ikke så enkelt, og nu e æ så full av forbehold at æ knapt tør å skrive nokka i tilfelle æ ende opp med å si nokka æ ikke mene.

(dessuten lagra æ det i utkast-mappa i twitter-appen på telefonen – utkast-mappa kunne like gjerne vært oppkast-mappa, eller oppgulp-mappa, den inneholdt alt det til og mæ æ innser e ufornuftig å si høyt på offentlig tilgjengelige plassa – og i dag gikk twitter-appen hen og sletta alle utkastan mine. Æ vet ikke koffor. Æ e litt bitter, men samtidig virke det merkelig passanes.)

Æ vet ikke kæm æ e om æ ikke kan formulere setningen mine sånn som æ vil ha dem? Æ vet knapt ka æ skal gjøre med mæsjøl om æ ikke klare å si det æ vil ha sagt, når æ ikke engang vet ka æ vil si.

Og nu e æ så full av forbehold at æ ikke vil poste det her, fordi det ikke e det bloggen min e, ikke nu lenger, og det e jo greit – det eneste som forblir sikkert og absolutt e endringan, jada – men når æ ikke vet ka æ mene skriv æ til det går over, og kanskje konklusjonen ikke matche førstelinja, kanskje argumentasjonen ramle sammen halvveis og æ innser at den gordiske knuten min egentlig bare e en samling tråda æ ikke lenger behøve, men æ har skrevet til alt heng sammen, om enn bare inni hodet mitt, og da e det greit.

Men nu e det ikke greit, nu e alle trådan strømføranes og æ hold mæ unna dem og det blir det jo bare mer vas av, og æ tar mæ i å slette ting, æ skriv en halvforma tanke, men avbryt før æ får sagt det, før den havne ute i verden. Og æ har litt lyst til å si at æ vil ha en kjæreste, men æ ser på det æ sier og kan ikke skjønne koffor noen skulle like det. Men så tenke æ at æ jo ikke kan prøve å sjarmere noen ved å ikke være mæsjøl, for det e jo en eksepsjonelt dårlig idé, og om noen ikke like mæ fordi æ e i overkant pratsom og i overkant entusiastisk og i overkant gudan-vet-ka, så e det ikke nødvendigvis mitt tap. Men det hjelpe jo ikke på å vite at man fortjene at noen like dæ for den du e når det virke som om ingen like dæ.

Og det e vel knapt det som e problemet heller, fordi æ like mitt eget selskap, og alle de her andre linjan man kan bruke som forklaringe og unnskyldninge på koffor man fortsatt e aleina. (Eller så e æ bare aleina fordi æ ikke skjønne mæ på den her greia med kordan man skal møte folk og ka pokker man gjør når man først har møtt dem – æ har godt utvikla asosiale antenne, det hjelpe ikke i sånne situasjona.)

Æ e ganske sikker på at æ avslutta året mitt med å tenke «Æ vet ikke» og æ e ganske sikker på at det e det æ har tenkt oftest hele det nye året, så langt. Æ vet ikke. Og kanskje e greia den at æ e skikkelig flink på å tenke «Æ vet ikke,» det har æ bestandig vært, men som oftest, så langt i mitt kontemplative liv har det blitt fulgt opp av et men. Æ vet ikke, men … om æ skulle gjette, om æ skulle basere mæ på det æ allerede vet, om æ tar utgangspunkt i [det her] som på noen områda kan være sammenfallanes ville æ kanskje antatt at … og sånn fortsett det. Eller, sånn fortsatte det, for nu kommer æ ikke lenger enn æ vet ikke.

Og det e greit nok at en av de gamle filosofan – det va vel Aristoteles? – mente at den viseste e han som vet at han ikke vet nokka, men æ tror ikke egentlig han mente at man skal gå fra å være villig til å tenke høyt til å bare konkludere med «æ vet ikke.»

Men ka vet vel æ? Ikke spesielt mye, for øyeblikket. Det går forhåpentligvis over i løpet av året. Eller så får æ krysse fingran for at noen gjør nokka frustreranes same-relatert ganske snart, sånn at æ i det minste får nokka nytt å blogge om, det her e – om ikke anna – definitivt et blogginnlegg som fortjene å begraves dypt inni arkivan jo før jo heller.

Eller så kan det være et bevis på at man blir skikkelig glad i småord når man ikke vet ka man skal si, men æ orke ikke gå gjennom og slette dem. Kanskje en anna gang, æ vet ikke.

by

kor teit kan man egentlig være?

Æ fikk kjeft av Ida – bare ikke egentlig kjeft, men en påpekning om at det e nokka æ gjør veldig ofte – fordi æ til stadighet sir at æ e teit, også fikk æ beskjed om at det e veldig teit å si at æ e teit, så da e æ vel veldig teit som sir æ e veldig teit og så tenkte æ litt til på den tautologien og så eksploderte hodet mitt, men sånn innimellom der et sted tenkte æ på det, på ordentlig.

Og nu skulle æ si at æ tror ikke egentlig at æ e teit, men. Det æ tror e at æ ganske ofte e barnsligere enn alderen skulle tilsi, æ e mindre alvorlig enn æ burde være, æ e i det hele tatt ikke gammel nok til å være nesten tretti (fordi æ har vokst opp med at tretti e voksent og æ e mye, men voksen e æ ikke), fordi æ oppføre mæ tidvis/ganske ofte/stort sett hele tida som om æ e kanskje tyve.

Og på mange måta virke det sikrere å si at æ e teit, å påpeke det, heller enn at folk skulle finne på å tro at æ oppføre mæ på en måte som passe til alderen min (fordi det finnes folk på min alder som e gift og skilt og har barn, og det kan æ ikke tenke på for lenge av gangen for da får æ hodepine) og bli skuffa første gangen æ bryt ut i latter fordi noen sa nokka som kan tolkes på den skitne måten og det va det første æ tenkte på.

Æ tror ikke æ e teit, hele tida, æ tror æ e smart, æ tror æ kan si smarte ting, æ tror æ har havna i en situasjon kor æ tidvis evne å se ting på måta det ikke finnes så mange andre som kan se dem på (minoritetsprivilegie, det der), men av og til oppføre æ mæ fortsatt som en fnisate fjortis som ikke e interessert i anna enn ka som får mæ til å le høyest. I valget mellom å være deltakanes og upassanes havne æ foruruliganes ofte på den mindre høflige linja, sjøl om æ for all del tror (vet) at æ også kan være et empatisk og sympatisk menneske.

Dessuten e det ganske vanskelig å prøve å tro at man ikke e et skikkelig teit menneske når man klarte å nå et nytt lavmål for teit tankegang. Sukk. Men sånn generelt sett vet æ at æ også kan være ikke-teit, men æ foretrekke at alle andre oppdage det gradvis og blir positivt overraska heller enn å forvente at æ e det hele tida.

Det her e forsåvidt det teiteste blogginnlegget æ noensinne har skrevet, så det virke som både sjøloppfyllanes profeti og sjølmotsiganes utsigelse.