om æ skulle beskrive mæsjøl med ett ord tror æ det hadde vært convoluted.

Det her e mitt trehundrede blogginnlegg. Det skulle man ikke tro (at æ har sagt så mye om så lite, eller så lite om så mye), men det e nu en gang det. 300 innlegg på seks og et halvt år – æ e ikke akkurat overarbeida. (oppdaga æ tilfeldigvis i det æ sjekka profilinfoen)

Det va uansett ikke poenget, og det fantes vel strengt tatt ikke et poeng – men sånn cirka åtte tima etter det forrige blogginnlegget dukka det faktisk opp ett nytt punkt i lista over ting som e til å fnise i hodeputa av, sjøl om æ tror æ va bombastisk og flirte i dyna, for anledninga. (nei, æ vil ikke fortelle, ikke riktig enda – det kommer, det kommer.)

Æ e detaljorientert for øyeblikket (det e æ vel bestandig), og æ tror faktisk æ e blitt flinkere til å huske ting, uten at æ helt vet koffor – æ har vel lært mæ å lukke parantesan mine, æ starta et nytt og bedre liv, eller tenkte på det så lenge at det faktisk skjedde nokka. Tjueti skal bli et godt år (det e pent nødt, skjønne du), det e litt sink or swim det hele, så æ kom fram til at mitt mantra for året skal være Kris Delmhorsts «Little Wings» – det føles passanes og riktig og løsningsorientert (æ får aldri endra verden eller alt som e galt med mæsjøl eller med andre, men æ gjør så mye som vingan mine tåle og resten leve æ godt med). (løsningsorientert e mitt nye favorittord, men æ bruke det bare feil, så det e kanskje ikke helt rett – men det føles riktig.)

Æ har sovet litt lite i natt (sa æ, som om det forklare skriftspråket), æ føle mæ litt svevanes, litt ujevn i kantan, men æ lukte godt (tror æ), æ har funnet min nye favorittparfyme – med mindre «min nye» implisere at æ hadde en gammel, i hvilket tilfelle æ har funnet en favorittparfyme, kanskje. Æ har ganske liten erfaring med sånt (æ e laga av sukker, æ satse på at æ lukte godt uansett?), og æ kunne ikke fortalt noen nokka om kordan det faktisk lukte av den (godt, ikke så sterkt, litt som huden min, men ikke egentlig – som hud, men bedre); ifølge anmeldelsa og teksta æ har lest lukte det som sirkus (sukkerspinn, hestemøkk og sagmugg, visstnok), eller pappeske, konvolutta man kanskje har hatt blomster i, en gang, og en vakker dag kan kanskje æ også si sånt om parfyme, men inntil videre syns æ det lukte godt. Det lukte som noen æ har potensiale til å bli, om æ prøve – det hold i massevis. Æ e sjalu på andre menneska som lukte som nokka, som sæsjøl, uansett (kanskje æ lukte som mæsjøl – nok? HAHA!), æ vet, logisk nok, ikke kordan æ lukte, men æ tror ikke det e så mye (ikke sånt som heng igjen, ikke sånt du merke i etterkant; æ kom, æ så, æ svant hen), æ tror æ har tendensa mot det selvutslettanes på alle plan, ihvertfall på noen områda (ikke alle, såpass vet æ, æ tror det e forskjellen på å være sæsjøl nok utover og å være sæsjøl nok på innsida – men innsida mi får du aldri), og kanskje tjueti skal bli året æ prøve å gjøre et inntrykk som vare. (det va da en svevanes sammenkobling av ka æ lukte og ka æ tenke tjueti skal bli. Æ har forøvrig litt problema med tjueti, æ foretrekke tyve. Kan man si år tiogtyve?)

Det e et sånt år, tror æ, et sånt kor æ snakke og snakke uten å ha nokka å si – det passe vel fint med det grenseløst optimistiske håpet om å fullføre masteroppgaven min.

egentlig mente æ å skrive nokka om coverversjona av sanga

«… men jeg kom jo hele veien fra Østfold for å ta bilder?»
«Da skulle du nok ha ringt først»
(«Det var en spøk»)

(noen ganga så skulle livet ha kommet med en sånn ba-dum-ching-lyd. bare av og til.)

Det e bursdagen til bestemora mi i dag, ho e ikke død enda, vi vet ikke helt, men. Man tar det man får. (dog, æ tok mæsjøl i å tenke «om ho dør nu, så kunne kanskje Tore ha holdt (?) begravelsen, det hadde vært fint.» Av og til får man favorittpresta, sånt som skjer1.) Det e forsåvidt virkelig ikke en måte å avslutte det her avsnittet på. Hei verden, æ har det fint, bestemora mi e fortsatt i live.

I dag, da æ sykla til og fra jobb i duskregn, hørte æ på Ashlee Simpson. Og tok mæ i å fortsatt lure på koffor Danny J. Pellicer ga ho en to-er for den nyeste plata hennes. Æ mene, greit nok, det e ikke orkestralt og vakkert og evigvaranes og dypt, men det e gøy! Shiny happy music! Og innafor sin kategori syns æ det e bedre enn en toer. Greit nok, det e ikke et popkulturelt mesterverk (som Justified), men det hadde i det minste fortjent en treer eller firer. (æ føle at æ burde legge til at æ akkurat nu, as I write this, høre på Bolero. Du vet, det klassiske mesterverket av kjedsommelige repetisjona som e utrolig vakkert. Æ tror det funke dårlig som muzak; sukk, æ vil ha den på jobb.) Og forøvrig e æ av den mening at Karthago burde ødelegges folk som sir «æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ va tre forskjellige persona» e teit. Æ har så variert musikksmak at man nesten skulle tro æ hadde evnen til å høre på en hel masse forskjellig uten å anta at det ikke går an. (æ tror det e fordi æ ikke klare å se skillelinjan, sånn bortsett fra musikk æ like/musikk æ ikke like. (Goddamn Lonely Love til Rule Breaker til Bolero til All Hands On The Bad One til Traveling Again til Forever and Ever, Amen til OK, greit nok, æ mangle seriøst mye rock i samlinga mi, men det høre jo alle andre på. I’ll leave that to the expertise.) (les: Drive-By Truckers til Ashlee Simpson til Ravel til Sleater-Kinney til Dar Williams til Randy Travis. Så det så.) Æ vet ikke, æ e poengløs. (hmm, Sleater-Kinney til Dar Williams ende opp med å dekke over ganske mye feministisk musikk, antar æ, men æ vet ikke helt kor for eksempel Jason Mraz ende opp i det hele (i Ashlee Simpson-området? Det virke slemt)

Eller, æ hadde et poeng, tidlig i sommer, sånn rundt bursdagen min (ahaha, æ måtte nettopp skru ned lyden på Bolero, den nådde det høylytte punktet), da æ lagde mæ en bursdagsmix som endte opp med den provisoriske tittelen «(Fordi det e )sommer[lig], sol og Siri( fylle femogtyve)» Det starta veldig enkelt, men så prøvde æ å trekke historiske linje (hmm, overgangen fra Bolero til Bitch & Animal – Croquet funka faktisk overraskanes bra. Det tredje (og siste) albumet demmes e dog ikke nokka særlig. Det første hadde potensiale, det andre e fantastisk, men det tredje gjør at æ egentlig e glad til for at dem dumpa hverandre), så det blei en slags merkelig blanding. Men det blei en merkelig blanding av ting som gjør mæ lykkelig. Så her:

det får være måte på kor mye tekst æ skal tvinge på dokker