to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

I am not engaged I am deeply distracted

For øyeblikket prøve æ å lese Written on the Body, æ har kommet mæ til side 93. Det går ikke spesielt bra, sjøl om æ har lest halve boka i løpet av to daga med en halvtimes lesing – æ les den, men æ tenke ikke på det æ les, æ tenke på alt anna. Æ lar mæ distrahere, æ får det ikke til. Æ skjønne, tror æ, ka ho prøve å skrive, ka fortelleren vil at æ skal lese, men æ bryr mæ ikke spesielt om ho, æ får ikke til å bry mæ om kordan det går med ho, med de her filosofiske tankespinnan om kropp og kjærleik – æ vet ikke om æ e blitt ute av stand til å lese fiksjon om kjærlighet? (Det tvile æ vel på, men det føles litt sånn – mer Barthes, mer Cixous, mer av den boka æ kjøpte i San Francisco i 2007 men som æ ikke huske kæm har skrevet, men vil lese, nu)

Æ har hatt en forkjærlighet for Jeanette Winterson helt uten egentlig å ha lest ho før – bortsett fra Oranges are not the Only Fruit, den gang æ va veldig i målgruppa (det e æ vel fortsatt?), æ tror det e fordi ho har så fine titla på bøkern sine. Written on the Body e et fantastisk bilde, syns æ, å skrive ting på kroppen, å lese kroppen som en bok; å skulle lese historien om mennesket ut fra kroppen, det e ikke så langt unna den nydelige kartboka æ bladde mæ gjennom for en stund siden, men så langt like æ tittelen bedre enn verket.

Æ skal lese mæ gjennom de siste nitti siden før æ gir opp, det e en for kort bok til å legge den halvlest fra sæ, og det e ikke så dårlig at æ ikke vil lese den ferdig, men æ får litt dårlig samvittighet. Det føles som om boka fortjene en bedre leser enn det æ klare å være akkurat nu, den fortjene noen som kan lese den og føle den på kroppen, og det e ikke mæ. Den treng noen som ikke lar sæ distrahere, og det e definitivt ikke mæ akkurat nu, æ evne knapt å skrive hundre sammenhenganes ord uten å ville ta en pause for å stirre tomt ut i lufta og tenke på nokka eller ingenting. (Eller om korvidt æ burde gå på teater i dag. For om æ ikke går på teater i dag, så må æ vente til etter påske, og det e lenge til etter påske, men det e jo teit å skulle gå på teater en gang i uka, eller, teit e det jo ikke, men dyrt blir det, uansett kor rabattert de rabatterte uavhenta billettan til HT skulle være.)

Det skulle egentlig være mer sammenhenganes…

Ting og tang plage mæ. Sånn som at æ ikke lenger klare å trykke på de rette tastan på tastaturet, og æ hate å måtte skrive ting om igjen, men det eneste æ hate mer e skrivefeil, så… Ond ond sirkel.

Også e æ litt… irritert, kanskje, fordi Frankenstein-analysen vårres i metodekurset innehold uttrykket «direkte pen» om Frankensteins monster. Æ vet at alle de andre (ihvertfall Stian, Øystein og Gerhard, og da e det bare Johanna igjen, så det e minst 60% av klassen, i tillegg til læreran…) syns æ overreagerte fordi æ ikke ville ha det med. «For det føre jo tross alt bare til at oppgaven blir mer muntlig, og det e egentlig greit, e det ikke?» Og det e jo det, æ skal ikke klage på sånt, æ like ting som ikke e så stiv og formell som dem ofte har for vane å bli, men allikavel.

Grunnen til at «direkte pen», eller mer korrekt; «Frankensteins monster er satt sammen av kroppsdeler fra døde dyr og mennesker, og er følgelig ikke direkte pen» plage mæ e egentlig ganske enkel, men samtidig kompleks. (æ har en følelse av at akkurat den linja e veldig mæ:D) Det hele ligg nemlig i nokka sånt som at æ føle at æ kjenne altfor mange folk (les: jente) som vil sette sæsjøl i den båsen med «æ e ikke direkte pen», kor dem også inkludere et «men, om æ sminke mæ/kler mæ rett/smile søtt nok så kan æ kalles søt/pen/nusselig/vakker». Og æ satt mæ sjøl i den båsen alt for lenge, så det plage mæ.

Æ e søt når æ smile, æ har en pen latter, æ e faretruanes nusselig når æ e teit med vilje etc etc. Dessuten skinn øyan mine så pent når æ ler. Men æ e ikke direkte pen, e æ vel? Æ mene, æ e for lite ditt og for mye datt. For feit, for rar, for lite sminke, for mye jente for mye gutt for mye forvirranes for de stakkars heterosentrerte norman til folk flest. For jævlig kordan æ aldri blir fornøyd, fordi æ tror at ingen andre e fornøyd.

Fordi æ ser at folk ser på mæ, og æ skjønne ikke koffor;
1. ser dem på mæ fordi æ e for feit til å oppføre mæ som æ gjør? (og etter å ha hørt reaksjona til andre feite folk en gang i blant fra folk æ kanskje hadde kalt vennan mine så e det godt mulig)
2. ser dem på mæ fordi æ e mye penere/søtere/vakrere enn æ egentlig sjøl tror?
2.5 e æ sjølopptatt og egoistisk om æ tror at folk ser på mæ fordi æ e søt?
3. e det galt av mæ å være såpass sjølsikker/høy på pæra at æ tror folk ser på mæ fordi æ e søt?
3.5 e det galt av samfunnet at æ tror æ ikke kan tro at æ e søt fordi æ ikke passe inn i forutbestemte norma og regla for kordan jente skal se ut?
4. har æ egentlig noen som helst grunn til å tro at folk flest ser utover de norman samfunnet har lagt sæ opp til, e æ for optimistisk?

Æ vet ikke, vet ikke en gang om æ like at folk ser på mæ. Kanskje gjør æ det.
Kanskje syns æ det e interessant at voksne menn på kaffe&lars ser på mæ på en måte æ helst ikke vil at dem skal se på mæ på, for sjøl om æ ikke vil at dem skal se på mæ, så betyr ikke det at æ ignorere det faktum at dem gjør det.
Og tenåringsjente ser på mæ, men på en helt anna måte, og æ tror æ vet ka den måten betyr fordi æ tenkte sånn sjøl når æ va på den aldern. Og det e egentlig jævlig synd at tenåringsjente skal læres opp til å hate andre jente fordi dem ikke passe inn i standardan for samfunnet.

2 på natta e et godt tidspunkt for retoriske spørsmål.