Kuiper

by

Om søskenkjærlighet, teater, og ja, svarte helvete.

Tenk at æ bare skal se Hamlet en gang til. Eller én gang til, for å legge trykk på det. (æ tror det blir riktig e: én ikke èn?) Æ så den for tredje gang her i forrige uke, og i går va æ på Litteraten og hørte på dela av Kuiper fortelle om «La blærekongen friste Dem til sengs og klype Dem kåt» som også handle om Hamlet, om enn på veldig forskjellige måta enn det Hamlet i sæ sjøl gjør. Ikke det at æ har lest den, sjøl om boka står i bokhylla – men det e ingen garanti, det står ganske mange bøker i både den og andre hylle – men alt æ har hørt om den tyde på at det ikke e Hamlet som man e vant til Hamlet.

Og nu begynne æ jo å bli vant til Hamlet. På både den ene og den andre måten, forsåvidt – å se Frank Kjosås spille Hamlet for tredje gang gjør at det ikke lenger e så overveldanes som det va i første runde, gjør at de andre, det andre, trer bedre fram, gjør at æ kunne bruke mer tid på å tenke på Laertes og Ofelia. Æ like å tenke på Laertes og Ofelia, på søskenkjærlighet, og nokka Espen Renø Svendsen sa om dem – etter forestillinga va det en samtale med fire av skuespilleran – gjorde at enkelte bita ramla på plass i måten æ tenke på dem på. Han sa at Laertes en en fyr som prøve ‎

«Å være streng med søstra si: du flørte, det e ikkje lov; du må holde dæ på matta, du e kvinne. Og så, når du da miste søstra di, så e du føkked, da e det ingenting igjen av dæ, uansett om du e verdens tøffeste soldat.»

Og æ har ikke tenkt på Laertes sånn, æ har vel strengt tatt ikke tenkt så mye på Laertes i det hele tatt (ihvertfall ikke sammenligna med kor mye æ har fundert over enkelte av de andre karakteran), men å se Laertes som bror heller enn Laertes som soldat gir et helt nytt bilde av karakteren for min del – og det minne mæ på at æ i løpet av den her uka, før fredag, skal lese mæ gjennom Hamlet, det har æ ikke gjort enda -og æ vet ikke kor mye av det som ligg hos Shakespeare i utgangspunktet, og kor mye som e lagt til av Nina Wester, Espen Renø Svendsen, og de andre, men æ like at det e der. Polonius e irrelevant som forelder, bortsett fra den ene talen til Laertes, men Ofelia e livsviktig som søster, Laertes vil være soldat, men e egentlig mest storebror.

Og det e for lite søskenkjærlighet i verden, tenke æ av og til, det e for mye av det ene og for lite av det andre, æ tenke på min egen bror, kor glad æ blir av å være sammen med han, måten tankesprangan vårres passe sammen på, kor enkelt det e fordi vi har kjent hverandre så lenge. Og så tenke æ på andre søsken æ har observert, kor forskjellig folk e i oppførsel og væremåte, sammen og aleina, kordan noen søsken kunne vært siamesiske tvillinga mens andre nesten ikke virke å være i slekt – og alt e like legitimt. Æ tror ikke at noen som ikke blir så utadvendt glad for å se sine søsken som det æ blir når æ ser broren min ikke e glad i søsknan sine, æ prøve å ikke dømme andre ut fra de kriterian æ sjøl leve med, eller så prøve æ i det minste å huske på de brillan æ har på mæ når æ ser på verden.

Og de brillan – metaforisk som dem e, siden æ bare bruke kontaktlinse – har sett Hamlet tre ganga og skal bare se det en gang til, Hamlet for fjerde gang, sisteforestillinga på fredag, det kommer til å bli litt trist – det e kanskje fordela og ulempa med å være kulturinteressert i Tromsø, å være kulturinteressert på HT, en av fordelan e at terskelen for å få i sæ kultur e så lav – synes æ! synes æ, æ vet at det finnes uendelig mange menneska her i byen som aldri går på teater, æ prøve å ikke synes at dem e rar – en av ulempan e at visningsperioden blir så begrensa, at teateret stort sett bare e det ene teateret (og Rådstua, men æ glemme til stadighet Rådstua, det e ganske dumt av mæ), det e litt sånn som at dem til høsten skal sette opp Les Miserables og halve verden glede sæ som barn mens æ ikke gjør det. Æ kommer sikkert til å se forestillinga (om det fortsatt e mulig å få tak i billetta til den), men æ e ikke spent på den som æ e på mye av det andre – som æ e på Alexander den store, som kommer snart, snart! – fordi det e veldig lite der som fenge mæ og ganske mye æ har antipatia mot. Og den skal være høstens store satsing og æ tenke «… hurra» – bare ikke helt – fordi det betyr at æ har litt mindre å glede mæ til, og at det kommer til å være en tidsperiode der kor æ må finne nokka anna å gjøre. Herrefred, kanskje æ må gå på kino! Nei, gud forby, æ får håpe på bra gjestespill.

(… egentlig hadde æ plana om å skrive et blogginnlegg som ikke handla om nokka særlig, bare fordi æ hadde så lyst til å fortelle noen at æ på et tidspunkt i dag så på Piera Heaika og ikke fant anna å si enn «… svarte helvete.» Og æ som trodde at æ ikke banna så mye!)

by

den beste måten å feire de døde e ved å holde sæ i live?

Æ har litt lyst til å skrive side opp og side ned1 om en mann. Eller, om to forskjellige menn, men æ skal la være, fordi den ene e upassanes og den andre e, om mulig, enda mer upassanes, og dessuten e det måte på kor mye man kan observere her i verden, men. Delvis urelatert havna æ plutselig i en situasjon kor alt æ sir (i den situasjonen) antas å være ironisk, og æ ikke gjør nokka for å motkjempe ideen, men alt æ sir e sant. Og det e pinlig. Æ vet ikke, verden e teit og æ e dum og poenget va egentlig at det e en fyr som tilbringe nesten like mye tid på 4 roser som det æ gjør og æ e nysgjerrig. Og æ vet ikke om det e lov? (æ tror det spørsmålet ikke egentlig heng sammen med linja før, for det e ikke det det spør om, men det e like greit om noen skulle tro det e det det spør om, for alternativet e verre.) (Herregud, ærlighet e en dyd, men dog)

Æ skulle ønske æ drakk øl. Æ skulle ønske æ kunne gå ut på byen og drikke en øl av og til, på sånne daga kor det virke som den eneste logiske tingen å gjøre (det e kanskje ikke et godt tegn at æ i det siste har hatt mange nok sånne daga til at æ nesten vurdere å drikke. Bare nesten!), at æ kunne sitte et sted og prøve å se ut som om æ kanskje vil ha selskap, om rett person spør, eller se ut som om æ e lykkeligst uten selskap, om feil person spør. (det e vel helst det siste som skjer, fordi det e sånn verden e.)

Æ va på fest på lørdag, etter at æ hadde prøvd å le av nokka som ikke va morsomt så mye som typisk, og det va hyggelig – æ følte mæ gammel, og når det tok slutt følte æ mæ edru (det e tidvis verre). Men det va fint, æ kjenne fine folk, sjøl om æ fikk bekrefta det allerede på torsdag, da æ va på poesislam.

Torsdag morra fikk æ beskjed om at gudfaren min døde på onsdag, og sånt kan man si mye om, men hovedpoenget e at han va ung og det va rart. Æ syns det e vanskelig med dødsfall, æ vet aldri helt kor mye æ kan sørge, kor mye sorg e det legitimt at æ føle. Og det høres teit ut, men æ klare heller ikke å la være å tenke på sånt, og bare være i sorg. (det samme skjer når æ gråter, en del av mæ står på sidelinja og spekulere i kor lenge æ kan gråte og kor mye tristhet den eventuelle situasjonen innehold. Det e en del av mæ som forhold sæ kalkuleranes til absolutt alt æ gjør, enten æ vil eller ikke.) Så han va død, og æ hadde en ganske kjip formiddag – logisk nok – som toppa sæ mens æ sto innsåpa i dusjen og ikke klarte å vaske av mæ såpen fordi æ hulka for mye. («det her e som teite scena i b-filma») Æ vandra rundt i huset og følte mæ generelt sett som et levanes spøkelse, eller nokka, uten konsentrasjon, evne til fokus eller ork til nokka som helst. Så æ vurderte – også logisk nok – å ikke dra på poesislammen (som også va Kuiperslipp), fordi det kanskje ikke va den mest naturlige tingen å gjøre.

Men æ dro. Og æ traff kjentfolk. Mange kjentfolk, folk i helt forskjellige sirkla (fordi venna og venners venna deltok, og venna og venners venna hadde bidratt i Kuiper, etc etc), og æ sa ingenting, fordi æ ikke hadde lyst til å høre noen si «kondolerer» (om æ kunne utrydde ett ord fra språket, hadde det vært kondolerer. Ka gjør man med sånt? Ja, det e greit med en enkel frase, men den betyr jo ingenting, og æ vet aldri ka æ skal svare. Takk? Det virke ikke riktig å takke venna fordi dem har sympati med at du har det jævlig, det e da ærlig talt et minimumskrav?), men æ fikk tre klemma fra forskjellige persona som va glad for å se mæ, æ hadde tilfeldige samtala om ting, æ lo og applauderte og likte diktan og tenkte på litteraturen og verden og alt det vakre i den, og alt va fint. Og æ gråt litt mer da æ kom hjem, men æ følte mæ i det minste levanes.

Og på lørdag sa Stian «det er så rett at du er her» og da allsangskonklusjonen på kvelden kom2 sto æ der, i ring med masse folk æ egentlig ikke kjenne (og et par stykka æ kjenne) og tenkte at alt e vakkert, særlig når det e litt teit også.

1Og hver gang æ les det, som oftest i avisa, tenke æ at det e skjult namedropping av bloggen min. Haha:D Ka e vitsen med å være til om man ikke kan være litt sjølopptatt?

1Æ antar det e en Mosa-greie (Mosa e et kollektiv), siden det har skjedd begge gangan æ har vært på fest der, men den siste sangen før klokka e ett og alle må gå (kollektiv i et leilighetsbygg e kanskje ikke verdens beste idé), e Aerosmith sin «I Don’t Wanna Miss A Thing» og alle står i sirkel og hold rundt hverandre og syng av full hals (deltakelse e frivillig, takk gud). Det e absurd, og totalt umulig å faktisk forklare kordan opplevelsen e.

by

it’s a good life if you don’t weaken

Sjekk, det ligg igjen resta fra november en gang her, dem e ikke logisk, fordi dem skulle være byggesteinan i et episk innlegg om krig og fred og religion og politikk og sama. Eller nokka.

It’s a pleasant time as far as people go, how far do they go?

Æ e litt usikker på om vi har nokka som helst til felles, men æ likte det. Æ vil lage en metafor, nokka sånt som at vi e hvert vårres stødige byggverk, og derfor passa det, sjøl om man kanskje ikke skulle tro det ville fungere, men de kraftige grunnmuran gjør at det går bra likevel, at det e interessant – kordan e du bygd opp (sjøl om det straks gjør metaforen hakket mer skitten enn den va ment å være).

Han: Æ tenkte æ skulle begynne litt forsiktig, siden vi ikke kjenne hverandre så godt.
Æ: Ja, æ så det på dæ: «ka kan æ si, for ille, for ille, hmmm. Bondage!» Vi får begynne med bondage og avansere etterhvert.

Og æ lure på om forskjellen ligg i at arbeidet hannes består av ordentlige ting? Du bruke et verktøy for å endre nokka fysisk, alt det der. Men for mæ så e ordan kjempeviktig fordi det e dem æ skal jobbe med resten av livet mitt (antakeligvis – men æ blir nok neppe bygningsarbeider uansett ka som skjer), og dermed blir dem uunngåelig tillagt mer mening? (Problemet mitt med den analogien e at det, uansett kordan æ formulere mæ, høres ut som om æ i bunn og grunn sir at han ikke vet ka han snakke om. Og det e ikke det æ vil si. Pokker.)

Så det sir jo ingen nokka som helst, sjøl om det fylle mitt hjerte med smil, eller øyan mine med hjerta, eller nokka anna sånt tull. Folk e søt og fin og morsom og rar, og det e konklusjonen for ka æ skal gjøre i 2010, eller ka æ skal tenke på: søte, fine, morsomme, rare folk og kordan æ forhold mæ til dem. I 2010 eksistere det ikke drittsekka i mitt univers. (og om dem gjør det skal æ kjenne på behovet for å gi dem en på trynet, for så å legge det fra mæ; æ skal tenke på å skrive et langt blogginnlegg om kor teit æ syns enkelte menneska e – ulempen med web 2.0 e at alle synseran e tilgjengelig hele tida, og du slipp liksom ikke unna med mindre du kutte ut alle, og det e jo trist fordi noen e vettig, om enn bare tidvis.) (egentlig e æ bittelitt betatt blabla – la oss ikke snakke om akkurat det – blabla, men uansett e æ kjempeforelska i Dagens Næringsliv, og det e mye morsommere å tenke på enn alt det andre – æ blei fjortisfnisate av å lese en kommentar om… partimålinge, tror æ det va, det burde ikke gå ann, men det va det æ gjorde, æ like hjernen min sin stadige evne til å overraske mæ)

Og æ like verdens evne til å overraske mæ: æ skreiv en artikkel i oktober, den uka æ va så samisk du vet, som kom ut i Kuiper i november, som blei anmeldt i Klassekampen tidlig i desember (kor Karin Haugen trakk fram min artikkel, i et sitat æ vurdere å tatovere speilvendt i panna til bruk for daga æ føle mæ ubrukelig: «Den mest interessante teksten er kanskje Siri K. Gaskis flotte artikkel om hva hun ønsker seg av samisk litteratur. Teksten er full av personlig driv, den tenker fram en kombinasjon av egne analyser, litteraturteori og urfolkserfaringer.» Det fikk mæ også til å konkludere med at æ e tøffere enn Arild Linneberg, Laila Stien og Øyvind Rimbereid (det e muligens et tilfelle av reducto ad absurdum, men dog), og så veiva æ med arman og fniste i en pute (æ har et håp om at æ slutte med det til fylte førti)) og som blei grunnlag for et intervju med Sameradioen i slutten av desember, som i begynnelsen av januar (dvs, for ca en halvtime siden) la grunnlag for et intervju til de samiske nyhetan til Radio Norge (tror æ, æ har tydeligvis hørselsproblema, men æ tror det va det han sa, mannen som ringte). Det e, med andre ord, en frydefull, bisarr verden vi – eller æ – leve i. Fascineranes!

Og om elleve daga starte filmfestivalen. Fiiilmfestivalen ♥

by

Siri e forelska. Liksom.

Aaaa! Æ va på konsert i kveld (det va ikke du! Eller?), og det va himmelsk! Fantastisk! Utrolig! Vakkert og vent og vart og vidunderlig. Æ tror det e mitt lodd her i livet å være Adjágas-forelska. Ikke det at æ tror det e en skjebne æ kommer til å bruke veldig mye tid på å forbanne, men dog.

Æ har veldig lyst å si fornuftige ting om konserten, men æ tror æ treng litt tid på mæ for å få det til, Adjágas treff mæ som regel så hardt midt i det mykeste at det tar en stund før æ evne å formulere fornuftige tanka. Men æ burde skrive et seriøst kjærlighetsbrev – bare i bloggen min, det får da være måte på – om enn bare fordi det eneste æ har sagt offentlig (bortsett fra alle de tidligere blogginnleggan som e litt forelska dem også) e å klage over at Neoncalmmit e by-negativ i den artikkelen som kommer på trykk i Kuiper om en stund. Det e ikke riktig. (At æ bare har en offentlig klage, ikke at sangen e by-negativ, for det e den.)

Uansett. Æ e usammenhenganes og akk og ve og ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ over det hele, så. (Forresten ønske æ mæ trommisen demmes i julegave. Trommisen, håret hannes og tekanna han slo laus på. Hiii!)

Oooo! Poenget! Eller, det æ hadde lyst å si va at æ tror æ e skap-sørsame. Eller sørsame-fetisjist. Eller bare sørsame-fan. Hvilket nok treng en forklaring, men den får dokker ikke. Men ja. Æ tror æ vil bli sørsame når æ blir stor. (inntil videre skal æ bare legge mæ og slutte å snakke tull.)

by

mat, mat, mat (over hele linja) (middag hele året?) (dét e ingenting å le av)

Kjøttstykker II

Du kunne partert mæ om du ville, uten at æ tror det hadde vært så mye vits i det: kjøttet e for fett, musklan ubetydelig, og menneska har neppe kinnplomme, så ikke engang bollekinnan mine hadde det vært bruk for. Det hadde kanskje, forhåpentligvis, vært litt å hente i hjernen, om du spis sånt – det gjør man vel sjelden – og kanskje en del brukelige sena – ifølge damen på blodbanken ligg dem langt inne, men dem e god når du finn dem (det kunne nesten vært en metafor) – ikke vet æ ka man egentlig kunne ha brukt i et menneske, og kanskje særlig et menneske som mæ. Med mindre du like feit mat. Det kan jo hende, man kan jo håpe, at det e som med laks – ekte laks, villaks, så klart – at fettet ligg i kjøttet, ikke utapå, ikke vet æ, kanskje e det ikke spiselig, kanskje smake det kylling.

Men du kunne i det minste partert mæ, med omhu, selvfølgelig (det e vel den eneste måten man burde partere ting på), skjært opp magen, så innvollan velta ut, kutta bort alt det unødvendige, tarma og sånt; levra mi e kanskje god, æ drikk veldig lite, og lungan mine e kanskje grei, om du like sånt, æ har røkt én cigarillo i løpet av livet mitt, den burde ikke ha forurensa så mye. Du kan jo ta en titt på eggstokkan og sånt, ikke for å spise – tror æ, sjøl om dem spis testikla hos dyr, kæm vet? – men for å se om dem ser funksjonell ut: æ har et håp om at dem ikke e det, det hadde vært gledelig om mitt ønske om aldri å få barn delvis va ubevisst pyskologisk begrunna, tenk om æ va frivillig barnløs med defekte dela, i motsetning til de ufrivillige – det hadde føltes ligg godt, i all sin egoisme.

Forresten hadde sikkert blodet mitt vært funksjonelt, det renn godt og æ har aldri fått klaga på det, blodprosenten e bra. Muligens e blodsukkeret litt høyt, men det hjelpe sikker å ha litt salt i det. Om ikke anna burde knokla og bein være av god kvalitet, så mye melk som æ drikk, så en god del av dem kan sikkert brukes til å klage knokkeldukke og sånt, du får se om det e nokka som stikk sæ fram. Ellers får du bare koke kraft på dem. Og ja, øyan mine – æ har kanskje like lange sena som laksen, vet ikke, du får se, men dem burde i det minste være god. Dem og tunga mi, æ kan da umulig være det ene dyret i verden som har en uspiselig tunge, så den smake sikkert godt. Med mindre det æ har sagt med den har påvirka smaken, da smake den antakeligvis ganske syrlig, og det høres ikke så bra ut når det e snakk om kjøtt. Du får se ka du finn, det e sikkert mat på skrotten min – sjøl om det neppe e så mye som størrelsen ville tilsi.

(det hele e forhåpentligvis litt mindre groteskt om du har lest s. 115-7 i Kuiper 3-4/2008: særdeles fritt inspirert av teksten til Rawdna Carita Eira. Og nei, æ vet absolutt ingenting om nokka som helst slakt og sånt. Eller om menneskekjøtt faktisk smake kylling.)