Det starta i og for sæ ganske uskyldig. Eller, nei, det blir helt feil, da høres det ut som om det har utarta. Det har ikke utarta.

Det starta ganske forsiktig, det kan man si? Sjøl om det ikke va som vanlig, siden det va en skikkelig fancy middag på 4 roser, men det va liksom ikke min skikkelige fancy middag, fordi den va Ida sin, og det va fint. Men det som skjedde under middagen va at æ på et tidspunkt i løpet av kvelden greip muligheten til å tvitre «Det e litt sjarmeranes med menn som veldig tydelig har kjemma håret når dem kommer tilbake fra toalettet.» Og så sa Therese «Æ lure nu litt på korr du e… (æ vet, 4roser e det åpenbare svaret, men dette hørtes spanande ut)», og det faktum at alt fortsatte blir egentlig hennes feil, for det va da æ svarte «Å, nu skulle æ ønske æ hadde vært aleina på restaurant med en mann som bestandig hadde en kam i baklomma. Det hadde vært fint.» Og så brukte æ litt tid på å tenke på kor fint det hadde vært, æ tror det e nokka æ har plukka opp i ganske ung alder – menn med kam e respektable folk (mvh Siri, alder lettpåvirkelig).

Dagen etterpå va æ fortsatt litt opphengt i ideen, fordi det e sånne ting æ blir opphengt i (enn om æ ble opphengt i nokka fornuftig en gang!), så da fortsatte æ med følgende monolog: «Æ e nesten litt forelska i ideen om å dra på date med en mann med kam i baklomma. Men det hadde vel endt opp med å måtte være en på 40+ …» «Eller det som verre e. En Høyre-mann? Og et sted går grensa. (Grensa går et sted mellom Venstre og Høyre, tror æ. Kanskje?)» «Spørsmålet e vel: finnes det fortsatt menn på rundt tredve som går med kam i lomma? Og stemme dem eventuelt Høyre?» (sidenote: æ ombestemte mæ – æ tror det va fordi æ fikk Ola Borten Moe, for ikke å snakke om de lokale Sp-politikeran, langt opp i halsen et sted – så æ konkluderte med at grensa går til høyre for halve Sp.)

Og så, den tredje november, blogga æ så vidt om det og han som mente at æ ikke burde ønske mæ ting som ikke finnes. (Æ innser jo nu at det rette svaret ville være «koffor skulle æ slutte med det nu, når æ har gjort det så lenge?» L’esprit de l’escalier, altså. (det tok litt googling, det uttrykket der – det anbefales å leite etter det på engelsk, ikke norsk. Eller så kan du jo bare huske det. Det e fransk og betyr at du kommer på alle de skikkelig smarte tingan du kunne svart akkurat for seint til å kunne si dem. Eller, som i det her tilfellet, en måned etterpå. Det va en lang trappenedgang.))

Men det va etter det at det blei litt morsomt. Kor morsomt e ganske relativt og betyr at det underholdt mæ. Men den fjerde november kunne æ rapportere følgende: «Det lå en kam på fortauet i Fr. Langes gate! Æ vurderte å ta det som et tegn, men æ vet ikke helt ka det skulle vært et tegn på.» Og åtte daga seinere kom følgende: «Storgata. @gaski. En henslengt/velplassert kam. «Alt e tegn», sa Barthes. Æ leve i en roman av Robbe-Grillet.» Legg merke til at det va nu æ introduserte et fransk tema i det hele – æ e litt usikker på kordan det skjedde, men æ tenkte litt på Robbe-Grillet («koffor kan ikke vi ha grillfest når Robbe-Grillet?» for eksempel. Høyverdig tenkning!), og så tenkte æ på Barthes, men det gjør æ ganske ofte.

Og så, den 18. november, fordi æ hadde gjenfunnet Love Itself in the Letterbox av Hélène Cixous, og bladd mæ gjennom den – æ har fortsatt ikke blogga mæ ferdig om den boka, men her e det æ skreiv i mars, etter å ha lest to kapittel – og da va æ såpass betatt av verden og Cixous og alt sammen at æ tvitra: «Revidert ønskeliste: Æ vil ha en mann med kam i baklomma som lar mæ bedrive høytlesing av Hélène Cixous. (for en bok; for en tanke).» Dagen etterpå, den 19., va æ fortsatt såpass forelska i Cixous at æ tok det hele på samisk: «Jurddaš jorgalit Cixous sámegilli! «lea go du sánit mu njálmmis go logan daid du gielas.» (gal dat varra birge bures dan ovta cealkagin.)» («Tenk å oversette Cixous til samisk! [are your words in my mouth when I read them in your language] (det hold antakeligvis med den ene setninga.)»)

I det æ hadde slått mæ til ro med at alt rant ut i sanda, som ting jo har en tendens til å gjøre, dukka følgende opp, 1. desember: «En kam! Type svart. Ved inngangen til parkeringstunnelen ovafor Lehnesmåttet. (det e for mørkt til å sikre fotobevis) <3" og æ blei litt lykkelig, fordi det va den tredje, og alle gode ting e tre.

Sjette desember hadde æ slått mæ til ro med at livet mitt mangle menn med kam, men til gjengjeld bestemte æ mæ for at det æ vil ha e "Et sted i verden finnes det noen æ kan sjarmere i senk/til sengs med høytlesing fra Hélène Cixous; en dag skal æ møte det mennesket. Jepp.» Det va mest fordi linja «til sengs med Cixous» høres skrekkelig fin ut, det hadde vært så bra å kunne skrive nokka med det som tittel, derfor ønsket. Men så måtte æ klargjøre litt, for ordens skyld: «Det høres ut som om æ har et veldig forhold til Cixous, æ har ikke egentlig det. Æ kan like gjerne sjarmere noen med Terry Pratchett, altså.»

Den åttende desember endte æ opp med følgende hjertesukk: «Hei Freud, æ skulle nettopp skrive «kæm» og så blei det «kam», kan du fortelle mæ kordan æ skal tolke det?» og det e egentlig der det slutte – inntil videre, i hvert fall – bortsett fra at i går, den 10. desember, da æ va på tur fra 4 roser til busstoppet via Ica for å kjøpe fløte og Solo, så gikk æ forbi en kam. Den lå på andre sida av gata fra den forrige æ oppdaga i samme område, men æ har en mistanke om at det va samme kammen.

Man skal ikke tolke for mye inn i ting (i motsetning til alt æ har skrevet så langt tyde på), men æ smilte litt oppgitt av det – kanskje han e der ute, et sted, likevel? Æ mene, om det e det om å gjøre, så kan æ vel alltids kjøpe kammen sjøl, det e tanken som tell.