Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

Av og til ser æ på folk og tenke «du e same»

Mitt fine tinntrådarmbånd

Tinntrådarmbåndet æ kjøpte på MM. Pluss litt diskré neglelakkblogging i bakgrunnen. \o/

I går tvitra æ «Av og til føle æ mæ naken når æ oppdage at æ går i byen uten samiske identitetsmarkøra. Som en superhelt uten uniformen.», fordi æ hadde vært på kafé med Anette (som ikke har blogga siden januar, men dog), og vi hadde snakka av og på i nesten fem tima (det va et hyggelig kafébesøk!) om samisk, språk og kultur og smykka og litt av hvert anna (og litt om ikke-samisk, vi e ikke helt hjernevaska heller). Og på tur til bussen oppdaga æ at æ ikke hadde på mæ nokka som helst samisk, bortsett fra et tinntrådarmbånd (veldig fint et, æ kjøpte det på Márkomeannu og e kjempefornøyd).

fr.martinsen spurte «Hvilke pleier du ha på? Er det kofte-typ eller noen mer hemmelig, fins det en gaydar for samer, en samdar?», og æ svarte «Sjelden kofte, men ofte luhkka, evt ullsjal, en gang iblant sko. Veldig mye smykka, men det e ofte for smått til å telle.» og «Det e nok riktigere å si at æ av og til vil at den samiske innsida også skal være reflektert på utsida.». Æ tror egentlig ikke æ svarte på det ho lurte på, men æ satt mæ litt fast i mine egne tanka (som æ ofte gjør), og blei distrahert av dem. Men æ funderte litt på det der med å kle sæ samisk, for det e jo ikke som om det e nokka æ gjør veldig mye, bortsett fra at æ går med luhkka (om du ikke vet ka det e: googlebilda) nesten året rundt, og at 70% av smykkan mine e samisk (gjerne fra sølvsmia), men det e jo stort sett såpass smått at det ikke helt gjelds.

Men av og til ser æ jo på folk og tenke «du e same.» Det e ikke nødvendigvis klærne som gjør det, og som oftest sier æ det jo ikke til noen (fordi dem neppe hadde satt pris på det om dem nu mot all formodning ikke e samisk), men æ tenke det, enten fordi dem har et sånt ansikt (og æ hadde forklart, om æ kunne, ka æ tenke på som et samisk ansikt, men det e mest sånn at du gjenkjenne det når du ser det, og det kommer man jo ikke veldig langt med), eller fordi dem har på sæ nokka så spesifikt samisk at det virke uunngåelig (det va en stund der kor bieksu-aktige sko va veldig på moten at æ tidvis va mer forvirra enn æ nok har godt av).

Og mens æ tenkte litt på det – på bussen i dag tidlig, fordi æ tydeligvis bare e i stand til å bruke hjernen min på eller på tur til eller fra bussen – kom æ på at æ tidvis fortsatt får den typen blikk fra det æ antar e lesbiske dame. Det avmålte, vurderanes «du e en av oss»-blikket dukke opp av og til, og æ kjenne det igjen fordi æ gjør/gjorde det sjøl.

Det fascinere mæ litt, mer nu enn før, fordi æ ikke lenger e den bittelille butche babydyke’n æ va for (å gud) minst ti år siden. Og det e ikke som om æ har et mål om å se heterofil ut – det hadde jo vært totalt unødvendig – men æ passe definitivt ikke inn i det mønsteret æ passa inn i for ti år siden. Men nokka i det må henge igjen, uten at æ vet ka det e, fordi æ fortsatt får de blikkan. Og det e beroliganes, på en måte æ heller ikke kan forklare; æ har ikke lenger et et ønske om å vandre rundt i dongeribukse og hettejakke, men æ vil heller ikke, på noen som helst måte, unnslippe den versjonen av Siri æ va den gang da. Ho e min favorittversjon av mæsjøl (æ bare klarte ikke å konsolidere ho med lysten til å bruke skjørt og et mulig ønske om å kline med menn), æ sett fortsatt pris på den perioden av livet mitt kor folk – inkludert mæsjøl – av og til tok mæ for å være gutt, og noen ganga lure æ på om æ kunne funnet tilbake til ho, om æ brukte dongeribukse og hettejakke, om æ va skarpere på håret, om æ va mindre rund i kantan (på alle måta).

Siri 17 år e det fineste mennesket æ vet om, og det gjør mæ glad å vite at ho kanskje fortsatt e der, sjøl om æ ikke ser ho anna enn i øyan til dem som ser på mæ på den måten. Og det e kanskje det som e tanken med Siri-som-same også, æ vet at ho e der, æ treng ikke en ytre bekreftelse på at æ e same, men æ vil si det mer eller mindre tydelig. På samme måte som æ va tilhenger av regnbuefarga alt/ka-som-helst da æ va 17 e det behagelig av å til å kunne ta på sæ en slags samisk uniform, å bare være det.

Også fordi æ ikke e redd. Æ e ikke redd for å gå rundt og se ut som en same i Tromsø, sjøl om æ som alle andre har hørt alle de her skrekkhistorian som finnes, sjøl om æ vet. Det stoppe mæ ikke, og enn så lenge har æ vært heldig, enn så lenge har æ ingen grunn personlig til å frykte nokka som helst (men så e jo æ en sedat person som unngår mange av de situasjonan som man kanskje ikke vil havne i, som same – og kor stor e forskjellen på den her tankegangen og ideen om at dame i korte skjørt har sæ sjøl å skylde på om dem blir voldtatt?), og derfor vil æ fortsette. Nu vet æ ikke kordan det hadde gått om æ nu, gud forby, skulle bli slått ned på åpen gate fordi æ e same, kanskje æ aldri mer går ut, men æ kan ikke bruke det som utgangspunkt. Æ vil heller tenke at det kan være min lille måte å bidra på i Veivisergjerninga – sjøl om veiviseran preke en tålmodighet æ aldri har gidda å ha, det e ikke min oppgave å svare ordentlig på spørsmål æ ikke vil svare på – å eksistere som en synlig same på alle de måtan æ like gjerne kunne blitt lest som norsk.

Æ e ikke norsk, og sjøl om æ nu ikke e en superhelt heller, så har æ av og til en uniform, og den gjør at æ føle mæ usårbar, for æ vet kor æ står.