Koffor finnes ordet rekapitulere? (Kor mye mandag e det i verden akkurat nu?) (Problemet mitt ligg i at æ ikke får betydninga av kapitulere og rekapitulere til å henge sammen.)

Marius: Ja, for du vil jo ikke ende opp som en trofékone.
mæ: Ka i all verden skulle æ være et trofé på?

(æ sovna tidlig i går, men våkna litt før ett og lå våken ganske lenge og en av tankan æ hadde va at æ egentlig har litt lyst til å lage en fjasbokprofil og kalle den «My Right Hand», bare for å kunne erklære at æ e i et forhold til den. Om æ skulle ha en hvit uke tror æ det hadde betydd at æ for det første ikke kunne si alt som falt mæ inn, og at æ for det andre definitivt ikke kunne si alt det upassanes som falt mæ inn.)

Det føles som en parantes-dag. Nedre del av semikolonet mitt har heva sæ, æ vet ikke helt om det e bra, dårlig eller ubetydelig, men det e usedvanlig gøy å ta på. (Det høres beint fram upassanes ut det også, sett i sammenheng. Ikke se ting i sammenheng.)

Æ leste Bøygen i går (subtilt hint: kjøp Bøygen), og – in a move that should surprise no one – æ likte nesten min egen tekst best. (æ har et uovertruffent stort ego.) Det va rare skrivefeil i en del av engelsken (The Pursiut of Signes fikk mæ til å lure litt på om det va gjort med vilje, for å bevise at signs e signs sjøl med skrivefeil), og æ hadde tydeligvis ikke trengt å frykte mine små innfall av subjektiv historiefortelling. Men æ likte virkelig, virkelig teksten til Marie Alming, og stort mer skal det ikke til for at æ kommer til å call it a win. (Det e mandag, æ får bruke så mye engelsk æ vil.)

Forøvrig, uten sammenheng hverken fra eller til, like æ ikke ordet kysse. Æ e så dårlig på kj/ky-lyda. Men klining høres som oftest upassanes ut. Ikke det at æ veldig ofte snakke om hverken det ene eller det andre, men æ kom til å tenke på det i går kveld, eller i går ettermiddag, i går en gang. (det e ingenting som har en sammenheng akkurat nu)

Gunhild starta på en setning på fredag, og avslutta den før noen skjønte nokka (det e sånt æ sett pris på i menneska), om æ va et mer reflektert menneske hadde æ skrevet nokka om kjærlighet og det å elske; æ sett uansett pris på Morten sin tendens til å si «men æ akseptere det ikke» (sir Morten ikkje?). (det høres rart ut å sette pris på nokka, når æ tenke mæ om, dessuten kan det nesten tolkes i retning at æ kalle Morten tendensiøs) Og æ har veldig lyst å bruke «ka hadde du gjort om noen vifta med en penis oppi ansiktet på dæ?» som min framtidige icebreaker, men æ burde nok holde mæ for god for sånt. (dessuten e det et helt anna poeng, som skal dukke opp (som en viftanes penis) i en helt anna sammenheng, bare vent til æ får koherensen min tilbake)

(e det kanskje den tingen færrest folk tror om mæ? At æ egentlig e grenseløst upassanes, og at det faktum at æ har havna i en situasjon kor min upasselighet får svar på tiltale (alt e Gaute sin feil e konklusjonen her) gjør at æ ikke lenger klare å begrense mæ, og dermed e upassanes også i samtale med folk æ virkelig ikke burde være upassanes med (se: Ordkalotten, fredag)? Æ skal slutte, og bli voksen og ansvarlig, og veldig passanes)