En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

Tromsø re:visited (æ reise dit om og om igjen)

Sist uke va en sånn uke kor æ så tre teaterstykka og en kunstutstilling, det e ikke så mange sånne uke i livet mitt, men det betyr bare at æ sett pris på dem når dem skjer. Først så æ Blodig alvor på Nordland teater – som liksom e mitt lokale teater nu? – og det va nu … det det va. Æ innser at HT har skjemt mæ bort når æ brukte nesten hele stykket på å tenke «Men koffor snakke dem BOKMÅL?» Æ kunne forstått at dem ikke flytta handlinga i stykket fra Frankrike til mer hjemlige omgivelsa, men koffor kunne dem ikke snakke ordentlig? Landsdelsteater kan jo gjerne snakke dialekta til landsdelen det hold til i. Æ e nok bare skjemt bort av HT. Det va også der æ så de to andre teaterstykkan, fordi sist uke va en sånn uke kor æ dro til Tromsø i to daga for å gå på teater. Og for å henge med folk æ kjenne, og drikke kaffe på Risø, og gå på utstilling på Romssa dáiddasiida, men mest teater.

Det første stykket æ så va Kong Lear, og det va nu som det va. Hilda Hellwig som hadde regien, har også regissert Et drømspill på HT i 2000-og-en-stund-siden, og etter Kong Lear har æ konkludert med at vi nok ikke passe sammen.

Men det siste stykket æ så sist uke, det som fikk mæ til å konkludere med at det e så fint når teaterhøydepunktet i uka e det siste stykket du ser, va Tromsø re:visited. En av grunnan til at æ blei så positivt overraska over stykket va nok at det fikk to ganske dårlige anmeldelsa av NRK og iTromsø (Nordlys va mer moderat), så æ gikk inn og forventa det verste, fordi teateranmelderan i Tromsø så ofte virke å være begeistra for alt, uansett kor dårlig æ like det, så kæm vet kordan ting e når dem synes det e dårlig. Æ burde vel forsåvidt ikke bli overraska over at æ synes det va bra når dem synes det va dårlig, kontrær som æ e. (mvh frøken synes-ikke-Les-miserables-va-nokka-særlig)

Det må sies, da, at æ likte det med forbehold, eller kanskje at æ likte det på tross av enkelte ting. Æ kan skjønne at noen som forvente et teaterstykke som skal ha et humoristisk skråblikk på Tromsø, henvendt mot voksne, ikke helt får det dem ville ha, men æ e jo en barnslig sjel, så æ e med på teater henvendt til kæm som helst – sjøl om æ nok va heldig i at æ visste på forhånd at det va retta delvis mot folk som kanskje e halvparten så ung som mæ. Æ likte Tromsø re:visited fordi det va litt skakt teater, det va plassa kor ideen va bedre enn gjennomføringa, men etter å ha tenkt på det noen tima konkluderte æ med at det for mæ va en kombinasjon av Velkommen og Alexander den store, som begge e HT-stykka æ likte veldig godt. Velkommen va vel kanskje det stykket som bikka mæ over i at det e en god idé å se teaterstykka flere ganga, og Alexander den store gjorde mæ forelska i breakdance på måta æ aldri før har vært.

Tromsø re:visited va også de to stykkan fordi det lata som om det hadde en historie, mens det ikke va sant (Velkommen skal slippe unna den sammenligninga, siden det presenterte sæ som episodisk i utgangspunktet). Konseptet: Fire forskera ved Universitetet i Tromsø skal holde en forelesning om en firehundre sider lang rapport dem har skrevet om Tromsø («den ligg ute i foajeen når stykket e over, eller så kan vi sende den til dokker på epost. Alle som har kjøpt billett på nett kommer til å få den i innboksen»). Det tar ikke så lang tid før forelesninga blir ødelagt av litt forskjellig, og til slutt oppløses det hele i et salig kaos, før det henvende sæ til ungdommen med varieranes grada av livsvisdom («og om du begynne å miste håret, bare barber hodet!»).

Det e egentlig den forsker-delen æ kanskje likte minst av alt, av et par forskjellige årsaka. Først og fremst på grunn av linja «vi e forskera på fire forskjellige fakultet …» uten å nevne fakultetan? Særlig at det skjer. Æ hadde vært mer med på det om skuespilleran heller hadde brutt ned den fjerde veggen totalt, presentert sæ med sine egne navn og sagt at dem skulle legge fram resultatan til et – falskt, åpenbart – forskningsprosjekt ved UiT. Æ kan forstå valget, men da vil æ at det skal sannsynliggjøres (fordi det e det du lære etter ett år på forfatterstudiet med Anne Oterholm: sannsynliggjøring, og kor enkelt det egentlig e), ikke bare være en billig måte å få unnslippe sine egne navn. Sjøl om æ absolutt elska Gunnar Eiriksson (æ huske ikke navnet på noen av karakteran, bortsett fra Egil, ironisk nok) som fiklate foreleser som begynne å snakke om papirkvalitet og kordan forelesninga skal foregå og det ene med det andre, mens han har hendern bak på ryggen og fikle febrilsk med ledninga til prosjektoren dem har med sæ. Æ har vært på de forelesningan før. Men æ kunne like gjerne kjøpt Gunnar Eiriksson sjøl som en nervøs type, æ hadde ikke trengt å få han pakka inn i en fiktiv forsker. (Piera Heaika sa etterpå «e han skuespiller? Han så ut som en realfagsstudent.» hjerte)

En av de tingan æ va enig med de negative kritikkan i, va at det e en veldig brå overgang fra nokka – tidvis skikkelig – morsomt til et veldig alvor, og at det ikke fungerte helt. Likevel kan æ til en viss grad være med på det, og æ kan definitivt skjønne behovet for en sånn overgang, så æ e villig til å se den platonske versjonen av den overgangen (som i idealtilstanden, ikke et ikke-seksuelt forhold), ikke den versjonen æ faktisk blei presentert for. Det æ derimot fortsatt ikke skjønne greia med, sjøl etter å ha diskutert det med Piera Heaika (som nærmest inviterte sæsjøl med på teater, æ har så bra venna), va greia med det vi endte opp med å referere til som mordrommet. Det e et klimaks (ikke den typen) et stykke ut i stykket, korpå karakteren til Trine Lise Olsen plutselig bryt ut med plana om å torturere menn. Ikke det at æ e fremmed for en god dose misandri i ny og ne, men æ skjønne på ingen måte ka den hadde i stykket å gjøre, særlig ikke der, særlig ikke så drastisk, så utprega voldelig.

Fordelen med den rare misandri-pausen va dog at det fikk sjølmordsovergangen til å virke skikkelig subtil, så det va jo fint? Men æ vet ikke om det va meninga (og om det va meninga va det kanskje ikke veldig bra tenkt). Den store dramatikken i stykket starte når – øhm, spoiler? – en karakter liksom skyt en isbjørnunge. Det føre til en dansescene kor alle gråter og hulke og danse. Og det va sånn cirka her æ slutta å være en rasjonell teatergjenger, fordi vi satt sånn at Marius Lien sto ganske nært oss og dansa og hulka, og den ene delen av mæ satt og tenkte «det her e det mest fjollate æ noensinne har sett i et teaterstykke» (men fjollate på den bra måten, fjollate morsomt, ikke fjollate ikke verdt å respektere), mens den andre delen av mæ ville reise mæ og gi han en klem, fordi æ tror på Marius Lien når han e på scenen, uansett ka han prøve å selge mæ.

Det finnes skuespillera æ ikke stole på, sånne som gir mæ inntrykk av at dem tenke «og nu skal æ spille trist og da e æ trist og så skal æ spille nokka anna fordi nu spille æ skuespill og jobben min e å spille følelsa og sånt trallala trist», og så finnes det skuespillera æ tror på men likevel ser på med et kritisk blikk om stykket ikke hold (min definisjon av) mål. Og så finnes de skuespilleran som kan gjøre ka som helst, og æ e helt med. «Marius Lien har nettopp liksom skutt en isbjørnunge så noen kasta en teddyisbjørn med falskt blod ned på scenen, og nu e han krympa i en liten klump på scenen og gråter som om han faktisk har drept noen det ikke va meninga å drepe. Det her stykket eie ikke en fjerde vegg og æ vet at alt dem sier e løgn. Men han gråter og derfor vil æ gråte.» Æ e en enkel sjel av og til (kanskje særlig ka gjeld Marius Lien, sukk).

Og sånn apropos det siste punktet der. Æ har sett to stykka på HT med mannlige skuespillera i høye hæla. Det første va i Cabaret, det andre va i Hamlet, og nu e det tre, fordi alle skuespilleran hadde høye hæla på sæ. Æ e uinteressert som oftest i kvinnelige skuespillera med høyhælte sko, fordi det i de fleste tilfella ikke vil være en bevisst handling (som den gangen æ så et HT-stykke og blei distrahert av de formålsløst korte skjørtan de kvinnelige skuespilleran hadde på sæ, fordi æ brukte hele stykket på å prøve å forklare mæsjøl koffor skjørtan demmes va så kort. Æ mene, man kan da ikke akseptere «fordi dem e ung og pen og har fine bein som burde vises fram» som et akseptabelt kostymegrep?), men mannlige skuespillera i høye hæla e en intensjonell subversivitet, om du kler på en mannlig skuespiller høye hæla gjør du det med vilje. Dessuten får folk fine bein av sånt (og det e liksom mindre problematisk å tenke om menn fordi kjønnsrolla og jævelskap), i tillegg til at æ blir så imponert fordi æ får en følelse av ødelagte ankla bare æ ser på sko med hæla. Og æ hadde kanskje ikke formulert det at «Marius Lien i høyhælte sko» va på lista over ting æ vil oppleve før æ dør (fordi det ikke e sånt æ tenke på til hverdags, faktisk), men nu kan æ i det minste krysse det av lista!

Og når æ nu først e inne på pinlige potensielle teaterreaksjona: på et tidspunkt sier karakteren til Marius Lien «e har aldri vært med ei samedame» (fordi han prøve å flørte med karakteren til Trine Lise Olsen og ho sier «men lille venn, æ e samisk») (også snakka han sin egen dialekt, og æ blir så glad når det skjer, æ e så glad i måten HT bruke språket og alle gangan dem virke å ha hatt et bevisst forhold til det, det e så viktig å ikke late som om alt teater må være bokmålsteater), og fristelsen til å kaste arman i været og rope «det kan vi gjøre nokka med, æ melde mæ frivillig!» va enorm. Men æ lot være, fordi æ tross alt har litt skam i livet, og dessuten like æ å late som om den fjerde veggen finnes sjøl når skuespilleran insistere på å late som om den ikke gjør det.

Siden æ så stykket på lørdag har æ tenkt på det, fram og tilbake, vurdert kordan dem heller kunne ha gjort noen dela, tenkt på ka æ ville tatt bort (mordrommet; kortere dansescena i enkelte dela) og ka æ ville hatt mer av (universitetsnerding, men det e kanskje bare mæ), sammenligna det med anna æ har sett og tenkt en del på de her stykkan som på ingen måte e perfekt, men som likevel e dem som sitt i i lengden. Om æ hadde teatervitenskaplig erfaring tror æ kanskje æ ville sagt nokka om forskjellen i det polerte og det pasjonerte (men æ vet ikke om det e sånt teatervitenskapsfolk snakke om), om kor langt æ e villig til å strekke mæ når det ligg en idé i bunnen som æ tror på – kordan det heng sammen med musikken æ av og til like, at det ikke nødvendigvis handle om å synge reinest og klarest og å holde tonan lengst (soprana e det verste æ vet), men om det som ligg i bunnen, og tekstan. På scenen i et skuespill e det ikke nødvendigvis teksten, heller, men om æ e villig til å tro på det som skjer der. Æ kan tro på ganske mye så lenge æ blir plassert i den rette stemninga, og det va det Tromsø re:visited klarte. Æ anerkjenne at det ikke va perfekt eller polert eller alle de der ordan, men det traff mæ, til og med når en del av mæ satt og tenkte «det her e kanskje det mest fjollate æ har sett», så va det på den bra måten. Det va kanskje ikke et stykke som tok teateret som institusjon på alvor, men æ satt igjen med en følelse av at det tok publikum alvorlig, æ va villig til å være med på det dem ville ha mæ med på.

Så da det ved forestillingsslutt blei ståanes applaus blant de tredve(? sånn cirka) som va i salen, reiste æ mæ, æ også, sjøl om æ i 90% av alle tilfella e motstander av ståanes applaus, fordi æ synes tromsøpublikummet av og til reise sæ for ka som helst, fordi det føltes som den eneste fornuftige måten å vise skuespilleran at æ va på demmes side, ikke de sure kritikeran sin (det og å skrive to tusen ord om det …). Og det gjør mæ trist at æ ikke får sett det en gang til, det va et sånt stykke æ gjerne ville sett flere ganga, for å kunne sammenligne, for å se, for å huske bedre. Og det va kanskje ikke et perfekt stykke, men æ synes det va bedre.

Alexander den store og de overveldanes breakdanceran

Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.

Ti tusen kondomer: ypperste australske kvalitet [Gummibaronene]

Æ kom mæ endelig tilbake på HT for å se Gummibaronene. Og æ e – som vanlig, kan man vel nærmest si – skikkelig fornøyd med avgjørelsen om å se et teaterstykke en gang til.

De ytre omstendighetan va helt annerledes fra sist gang, ikke bare fordi æ va aleina på teater (en situasjon æ i større og større grad synes e helt grei), men fordi æ va en av ti publikummera i salen. Scene øst e ikke en veldig stor sal (det e vel, om æ huske fjorårets TIFF-tellinge rett, plass til 100-og-noen (140?) menneska der? Nokka deromkring. Scene vest har, til sammenligning, plass til 330.), men ti publikummera under en forestilling med fire persona på scenen – og en vekter-ansatt på bakerste rad, tror æ – gjør at teaterrommet føles veldig luftig. Ikke nødvendigvis på en positiv måte.

Nu e det såpass lenge siden æ så stykket for første gang at en del av nyanseforskjellan mellom de to forestillingan e blitt borte for mæ, men æ brukte store dela av stykket på å være imponert over evnen til å spille for så få menneska – det føltes bedre (på en sånn udefinerbar måte) enn premiereforestillinga, hvilket jo selvfølgelig kan ha sammenheng med at dem har spilt i noen uke og har kommet sæ inn i det (æ bare antar, fordi det føles som en riktig antakelse, at forskjellen på å spille gjennom stykket mens man øve og å spille gjennom stykket mens man har publikum hver kveld, e ganske stor), men likevel, det må være lettere å gi jernet når man har en full sal å bedrive samspill med, enn når man har ti persona som sitt på tredje, fjerde og femte rad og som ikke egentlig ler så høyt.

Det va den største forskjellen, mengden latter i salen. Sjøl fniste æ litt, en gang i blant, men det va jo like mye fordi æ visste ka som kom, gleden i å bli gjenfortalt en vits man sett pris på, og etter dansescenen va æ den eneste som klappa – hvilket nesten va litt pinlig, men æ tenkte «ka faen spare» og gjorde nu det. Dessuten e dansescenen et fantastisk høydepunkt i forestillinga, den e full av en livsglede og enkel nytelse som nærmest strid mot alt resten av stykket står for. Eller, sier, ikke står for, æ tror det e bedre. Den e uansett vel verdt en applaus.

Det e forøvrig rolleprestasjonen til Marius Lien også. Æ vet æ uttrykte en viss skepsis i mitt forrige Gummibaronene-innlegg (eller, en viss skepsis mot at det skulle være den beste rollen han har gjort), men når æ først va forberedt på kor patetisk Johanan [med forbehold om stavefeil] Zingerboy e som karakter, va det også lettere å sette pris på kor fantastisk flink Marius Lien e til å spille han.

Det e muligens mitt største problem med å skulle skrive om ikke bare teater, men alle forma for kunst kor du blir presentert for karaktera (så, strengt tatt alle forma for kunst?): æ slit med å forholde mæ til uskjønne karaktera. Æ tror ikke det e et veldig sympatisk karaktertrekk hos mæ, men ja, kanskje tror æ litt på at litteraturen/kunsten/teateret skal være oppbyggelig, æ vil presenteres for noen som e nokka æ kan håpe på å være, et mål å strekke mæ mot – eller det motsatte, en karakter æ kan prøve å unngå å bli – og når æ ikke finn det eller ikke blir presentert for det, har æ også større vanska med å se rolleprestasjonen som en prestasjon. Høh, det har æ ikke tenkt over før, men det virke umiddelbart som en ganske korrekt teori. (Æ e muligens en etterlevning fra tidligere tidsepoka? Sånne kor man til enhver tid skulle etterstrebe det skjønne. Hurra.)

Men ja, poenget med det avsnittet der va mest av alt: ♥ Marius Lien ♥ Fra det håpefulle til det bitreste, mest ensomme – han e et funn! Zingerboy e en patetisk skikkelse, han forblir det, sjøl på sitt mest optimistiske e han ubrukelig, men å, som man håpe! (det e kanskje også fordi han treff så mange av mine æ kommer til å være aleina for alltid-knappa, men det får æ ikke lov til å si. Zingerboys frykt e også min, sjøl om æ godt vet at æ ikke skal frykte sånt, ikke nu [ikke ennå]. sukk.)

Og kinomonologen til Bella Barlow, siste bit i første akt, den e så flott. Hele kinoscenen e god – sjøl om omelett-delen blei betydelig morsommere etter å ha vært på Jackman-seminaret – men slutten der. Den traff mæ i hjertet før TIFF, men den traff om mulig enda mer etter TIFF. Og å sitte i salen, å være publikum, og høre noen si det, man får litt lyst til å vise at man e et fritt menneske, at man kan gjøre nokka sjøl, man kan gå og være i verden, ikke bare sitte i en mørk sal og se på andre (sjøl om det e et poeng der om at man ikke treng å føle sæ truffet av nokka, og det e så feil. Da har Hanoch Levin sendt karakteren sin for å se feil filma). Æ vil gjengi den, men æ huske den selvfølgelig ikke (og æ kan ikke sende epost og si «æ vil ha den tekstbolken sånn at æ kan huske den for alltid, værsåsnill?» – ett sted går grensa).

Æ tror æ skjønne koffor det e et teaterstykke som bare har ti publikummera, men æ synes det e trist, selvfølgelig. Særlig etter å ha sett det for andre gang. Men det e vel en del av problemet, æ va heller ikke spesielt entusiastisk etter første runden. Og et teater kan ikke forvente at folk flest ser stykka to ganga, særlig ikke når dem e uimponert første gangen (det e det bare æ som gjør). Men Gummibaronene har en skjønn side, og æ skulle ønske flere hadde fått muligheten til å få med sæ det, ikke bare [teater]raringa som mæ.

Gummibaronene, på teater og ved siden av scenen

For en stund siden, drøye to uke, va æ på HT – as is my wont, kan man kanskje si – og så på teater. Etter det har æ vært på HT en hel masse, men det va fordi det va filmfestival, så da gjelds det jo ikke egentlig som å gå på HT, bortsett fra på lørdagen da æ va på Gummibaronene fra scene til lerret, men alt det e sidespor.

Æ så Gummibaronene! Det va … Vel, æ e fortsatt ikke helt sikker på ka det va! Æ gikk ut etter stykket, og sa til Ida, «på den ene sida e æ skikkelig tilfredsstilt – fordi æ har brukt to tima på å se på tre skuespillera æ like å se gjøre jobben sin [æ sa det dog muligens med en litt mer naturlig setningskonstruksjon], på den andre sida e æ … ja.» Og æ e fortsatt litt der, sjøl om æ har store plana om å se det en gang til – på tirsdag, æ hadde store plana om den her uka, men så dreiv æ på og va syk og blei syk (i den rekkefølgen, ja) og blablabla – men det va. På den ene sida va det gøy, og det va et stykke som tidvis hadde noen nydelige, uventa, innsikta, men på den andre sida va det litt i overkant (både i mengde og lengde), men samtidig langt fra så på kanten som æ hadde forventa.

Det e der størsteparten av mitt problem kommer fra: all forhåndsomtalen av stykket har handla om at det e sjokkeranes! upassanes! uanstendig! kynisk! rått! usømmelig! rett på sak! og så satt vi i salen, og så va det egentlig ingen av delan. Æ brøyt muligens ut med – i etterkant, ikke underveis! – «Det handla om ti tusen kondoma, men det va ingen som brukte ordet penis!» (eller kuk eller pikk eller alle de andre ordan som kommer til å føre til uanstendige søkeresultata på bloggen min, hurra.) Det vil si, det va kynisk, så til de grader, og det blottla muligens sjela til karakteran, men ikke på en sånn måte at det gjorde nokka. Æ tror æ vil at om noen skal blottlegge sjela si, så bør det være et visst innslag av katarsis i det. Det va det ikke her. Det sneia såvidt innom, kanskje to ganga, men ikke nok til at det traff. Stykket gjorde mæ heller ikke flau.

Det æ likte – og det likte æ veldig godt, fordi æ e en nerd på den måten – va måten religion va bakt inn i hele stykket. Det føles som om det e lenge siden – om det har skjedd i det hele tatt – æ har sett et teaterstykke som faktisk innehold religion på den måten Gummibaronene gjorde, det va liksom bare der. Det va ikke et stort poeng, men med jevne mellomrom ba Sprawl (på et tidspunkt messa Morten Svartveit bibeltekst på den skamløst deilige dialekta si, æ vet ikke helt ka det sier om mæ at det va den delen som gjorde mæ mest fnisate).

Å, ja, Gummibaronene som stykke handle om tre karaktera: Zingerboy (Marius Lien), Bella Barlow (Ulla Marie Broch) og Sprawl (Morten Svartveit). Zingerboy e en hundsa tøffelhelt uten noen å være hundsa av; Bella Barlow eie et apotek, vil ha en mann med penga; Sprawl dukke opp – på sykkel! – med ti tusen kondoma han har arva fra sin far, og som han gjerne vil kvitte sæ med (på den ene eller andre måten, wink wink nudge nudge). Det e todelt, kor første akt foregår i nokka som virke som sekstitallet, antakeligvis i Israel – siden det e der Hanoch Levin e fra – mens andre akt skjer samme sted, men tyve år seinere. Det hele e lettere hysterisk, det e overspilt og alle snakke forbi hverandre, fordi alle har forskjellige mål – men det e meninga at det skal være sånn (greit nok at æ e teaternoob, men såpass skjønte æ).

Æ likte første akt veldig mye bedre enn andre akt, og om stykket hadde slutta etter første akt, med en nydelig deprimeranes monolog fra Bella Barlow, hadde æ vært fornøyd. Anmelderen hos Nordlys mente at andre akt va betydelig bedre enn første, så æ vet ikke helt kordan æ skal tolke det – enten e det alderen som gjør det (alltids en mulighet), eller så e det bare det at æ aldri e enig med anmeldelsan hos Nordlys og iTromsø (bestandig sant). Dagbladet hadde også en anmeldelse – den finnes selvfølgelig ikke på nett, men sjøl om anmelderen va mer positiv enn mæ synes æ ho hadde skrevet godt om det, æ forsto ka ho mente (bestandig en fordel, skjer ikke så ofte med lokalavisan).

Og skuespilleran. Alle som har lest nokka som helst æ har skrevet om HT de siste åran har vel strengt tatt fått med sæ at æ like dem, og det va sant her også. Sjøl om æ stussa og stusse over at dem alle snakke sine egne dialekta – korav ingen e nordnorsk (bortsett fra Inge Kolsvik, men han sier jo knapt nokka, det gjelds ikke). Æ og Ida diskuterte om det kunne være fordi regissøren ikke snakke norsk (tror æ? Han e russisk, tror æ?), at det blei like greit å ikke knote med dialekt da, «men dem e jo skuespillera, dem burde kunne sånt?» Æ synes det e greit, i de større stykkan med flere skuespillera, at noen få av dem snakke en dialekt som ikke e nordnorsk, men det va nesten litt påfallanes her (sjøl om når æ tenke etter, e æ kanskje glad for at Morten Svartveit ikke måtte prate nordnorsk gjennom et helt stykke, æ syns å huske fra Fredlaus at det ikke va helt vellykka), særlig fordi det ikke virka å være en god grunn for det. Med mindre argumentasjonen va «vi e liksom i Israel, ingen som snakke norsk i Israel uansett.»

Nordlys – tror æ det va? Eller iTromsø – mente at Marius Lien gjør sin beste rolleprestasjon noensinne. Æ va litt overraska, men så har æ, av en eller anna grunn, gått glipp av ganske mange av de stykkan kor han har spilt større rolla, så æ har ikke egentlig uttalegrunnlag. Men æ har et håp om at han på ett eller anna tidspunkt spille førsteelsker i nokka (Ida fniste, men æ mente førsteelsker som i nokka stort og dramatisk, ikke den upassanes fjortisversjonen (det e forsåvidt ikke så rart om ho konkluderte med sistnevnte, det e vel mer min modus)). Dessuten brukte æ litt tid på å tenke på kordan det hadde vært om Marius Lien og Morten Svartveit skifta rolla. Æ konkluderte ikke med nokka som helst, men æ like tanken. Det hadde egentlig vært det beste: om alle tre skuespilleran spilte alle tre rollan! (Og med det beste mene æ nok det som hadde underholdt mæ mest. Æ hadde i det minste betalt for å se stykket med alle mulige konstellasjona. Det e nok like greit at æ aldri blir teatersjef. «Gjør det her, det more mæ.»)

Ni daga etter å ha sett premieren – det vil si for åtte daga siden – va æ på HT for å gå på Gummibaronene fra scene til lerret (og Avé en stund seinere, men det e irrelevant), et seminar/master class kor Pål Jackman skulle instruere skuespilleran til å gjøre en scene i stykket om til nokka som hadde fungert på film. Det va skikkelig fascineranes! Og det morsomme va at Oda, som ikke hadde sett stykket på forhånd, også synes det. For det første begynte Jackman med å strippe ned hele greia – og å forklare oss at suspension of disbelief fungere på teater, «du kan si at dette er en kinosal, men på film går det ikkje» (… som om æ huske kordan dialekta hannes va en uke seinere), men ikke i film, da må man sette karakteran i en kinosal.

Så teatersalen blei en kinosal, med publikum som va tilstede som kinogjengera – åååå, meta <3 – og så instruerte han alle tre, hver for sæ, mens de to andre ikke fikk høre på ka slags beskjeda tredjemann fikk. Ikke fordi dem hadde motstridanes mål i scenen – "selv om det kan skje" – men fordi alle skulle bry sæ mest med ka demmes egen karakter gjorde, ikke kordan de andre kom til å reagere.

Æ har gått og tenkt på det, sånn av og på, i en uke (mens æ ikke har vært opptatt av å ha bomullshode/ville spy), og æ konkluderte med at det å se den nedstrippa versjonen – Pål Jackman sin idé, sammen med skuespilleran, om kordan det her hadde blitt mer realistisk – gjør at æ e ekstra interessert i å se den spente teatralske versjonen igjen, fordi æ e mer klar for å prøve å se … æ vil si forbi det, men det virke ikke riktig, æ vil ikke se stykket og tenke på kordan det hadde vært som spillefilm, men kanskje å se dypden i nokka som virke å være grunt? Æ har god erfaring, eller mye erfaring, eller en del erfaring med nokka lignanes: å lese dybde der den ikke e intendert (så lenge det kan tolkes og begrunnes e det legitimt), så det burde jo ikke være så vanskelig å prøve igjen, her? (Sjøl om æ nu blei usikker, enn om æ prøve å lese dybde inn der den ikke e intendert nu også, enn om det bare skal være nokka overfladisk, kor poenget e at alle e aleina og verden e kjip?)

Det e forsåvidt kanskje det ordet æ ville brukt for å beskrive stykket: det e anspent. Men det får ikke til, for min del, å enten stramme den anspentheten til det ekstreme, eller å gi slipp på den, det forblir bare anspent, og det kan man vel ikke egentlig forholde sæ til, i lengden? Something’s gotta give, som dem sier.

1600 ord om teater, «The Black Rider» og kjærtegn.

Æ va på teater på lørdag. Æ så «The Black Rider» på HT – siden HT jo e det teateret æ oftest ende opp på. Æ va på teater på HT på tirsdag også, da så æ «The Black Rider». Æ va forsåvidt også på teater på forrige lørdag, da så æ «Gutten og gullfuglen», selvfølgelig også på HT.

Æ hadde egentlig tenkt å forsone mæ med å se «The Black Rider» bare en gang, men så våkna æ på lørdagsmorran og tenkte at æ føle mæ mer komfortabel med å angre på at æ brukte 280 krone på å se et teaterstykke for andre gang, enn at æ skulle vandre rundt resten av året – æ tenkte kanskje resten av livet, men det va tidlig på morran og æ va melodramatisk – og angre på at æ ikke fikk sett det.

Æ føle mæ litt teit når æ sir det, kæm som prate om å forsone sæ med å se et teaterstykke bare én gang, liksom? Det e vel heller omvendt, det høre til sjeldenhetan at folk har lyst til å se det to ganga – eller, lyst e sikkert feil ord, men et teaterstykke e som oftest såpass dyrt at folk kanskje ikke finn det verdt pengan – tenk, man kan gå på kino tre ganga for den prisen, fire om man ikke e student og dermed ikke kan spare hundre krone!

Æ kan knapt huske sist æ va på kino – bortsett fra filmfestivalen, men det gjelds jo ikke – æ tror æ har vært på kino i år … Ja, æ så «Få meg på, for faen» sammen med Ida rett før æ dro til USA. Grunnen e nok at teater har tatt over underholdningsbehovet – det gir mæ en helt anna form for tilfredsstillelse.

Det e nokka med at teateret føles som en ting vi gjør sammen, skuespilleran kunne ikke spilt stykket om det ikke va for mæ – kor æ betyr det generelle publikummet, ikke mæ spesifikt, det finnes nok ikke et eneste stykke som ikke kunne eksistert uten mæ, enda – og æ hadde aldri vært der om det ikke va for skuespilleran («det e lørdag, æ skal tilbringe kvelden i en mørk, tom sal på HT, ja!»). Vi eksistere i et samspill, og jo eldre æ blir, eller – det e kanskje riktigere å si at jo mer æ går på teater, nokka som jo ikke nødvendigvis heng sammen med alder, jo mer blir æ klar over at æ så gjerne vil at alt skal gå bra.

Æ vil, for min egen del, at stykket skal være nokka æ kan glede mæ over, nokka som gjør mæ entusiastisk, nokka som gir mæ lykke, eller katarsis (sjøl om æ syns det e pinlig å gråte i offentlighet, fordi æ blir sprutrød), som gir mæ ting å tenke på. Og æ vil, for skuespilleran – og bandet og teknikeran og scenografan og regissøran og alle de andre som e involvert, men skuespilleran e jo dem man helst ser – sin del at alt skal gå som det skal.

Det gjorde ikke det på HT på lørdag, det va opptil flere tilfella av småting som gikk galt – først la æ merke til at da en karakter skulle slepe en anna gjennom en døråpning, måtte den døde karakteren dytte litt med skuldra for å komme sæ gjennom; så gikk mikrofonen til Morten Abel litt skeis under siste sangen i første akt, det va ikke alvorlig, men det knitra litt og sånt; og under en lysbildefremvisning gikk hele greia i stå, sånn at halvparten av bildan ikke blei vist og stakkars [skuespillermannen æ på ståanes fot ikke huske navnet på] John Sigurd Kristensen måtte stå og knø på maskina, og vise fram siste rest av bilda med en stor svart strek over skjermen (analog teknologi altså …).

Men det va til gjengjeld sånn cirka det eneste æ hadde å klage på, og det e jo ikke klaga, det va bare småting som fikk mæ til å tenke «å nei!» og ville klappe litt ekstra.

Etter at æ så stykket på tirsdag – sammen med Ida, Inga og Gøril – va æ ubestemt. Æ ville ikke si at æ likte det, men æ ville heller ikke påstå at æ ikke likte det, og æ klarte ikke helt å finne ut av koffor det va sånn. Det blei tydeligere for mæ etter andre runde: historien i «The Black Rider» e syltynn, men den e heller ikke poenget i stykket, og det visste æ ikke første gangen. Det hjelpe nok heller ikke på at min forrige teateropplevelse – og da mene æ opplevelse som nokka det føles som om æ har levd mæ gjennom, ikke det siste æ så (e det en tydelig distinksjon?) – va «En folkefiende». Og man kan si mye om Ibsen, men man kan ikke akkurat beskylde han for å ha syltynne fortellinge (tror æ, ka vet vel æ om ka Ibsen-akademikera mene).

Det va ting æ likte i første omgang, men det va mest ting som æ bestandig like: scenografien, det tekniske, Marius Lien, [han skuespillermannen æ aldri huske navnet på – Sigurd? Kristiansen? Kristensen?], John Sigurd Kristensen! (æ ga opp og fant han på HT sine hjemmeside), måten dem hadde inkorporert bandet i forestillinga.

Andre gangen æ så det va æ ikke opptatt av å finne ut av kordan det skulle gå, da lot æ mæ begeistre av Morten Abel, måten han va lealaus og uovertruffen (det va æ forsåvidt ganske begeistra for første gangen også, men andre gangen va æ mer forberedt og blei litt ekstra imponert), æ prøvde å forstå ka som va vitsen med karakteren som tydeligvis bare va «han mannen som e tilstede», æ lot bandet seile sin egen sjø og fulgte med på kæm som kunne befinne sæ inni hjortehodan.

Æ va til og med forberedt på det fantastiske fortellertekniske grepet med brudesløret, men det va like effektivt andre gangen – muligens mer, fordi det gjennomsyra alt som kom før. (Det må man – æ – si om visuell scenekunst, det har enkelte sånne muligheta æ ikke tror man noensinne får i tekst – det kan ikke sammenlignes (og det e fint).)

Men æ snakka om det i pausen, med en mann som så det for første gang – det e ganske fint å gå aleina på teater og faktisk havne ved siden av noen du kjenne som også e aleina – både om stykket og HT reint generelt og vi konkluderte med at det e mye av det tekniske dem e veldig flink på, men det hjelpe ikke når man ikke føle nokka av/for stykket.

Og det e nok det æ savne i «The Black Rider», sjøl om æ likte det veldig godt i andre omgang: det ga mæ ting å tenke på reint teknisk, men æ sitt ikke igjen med noen følelsa om kjærlighet. Og det e vel det æ aller helst vil ha fra et stykke kor han og ho vil ha hverandre og djevelen dukke opp.

Dessuten, og det her e min helt egen greie, brukte æ store dela av stykket første gang til å tenke på kordan Fuller-Gee og Holten Worsøe hadde gjort sæ i hovedrollan (eller, som de to elskende – æ tror man kan argumentere ganske enkelt for at dem ikke e hovedrollan, om man vil), fordi æ kunne se det for mæ i hodet mitt, og det va fint. Finere enn med de to som spilte. E det litt slemt? Sikkert. Men æ hjerte Ida og Jørn-Bjørn i samspill, og det kan æ ikke nokka for.

Før æ dro til USA va æ på teater og så dem i «Grensen». Det va et stykke æ på mange måta likte veldig godt, men med noen forbehold (snakka Holten Worsøe russisk? For om det va tullerussisk e det så problematisk at æ ikke helt klare å sette ord på det – men æ håpe det ikke va det (æ kan tilgi gebrokken uttale på et språk, men om du bare prate tull og late som e det litt verre)), men samtidig va det nærmest litt ubehagelig. Æ syns det va litt ubehagelig, men æ så det med Ida og ho va ikke enig, så det e kanskje den konservative delen av mæ som reagerte.

Det va et ganske fysisk stykke, på mange måta – det va en form for danseteater; heldigvis e æ ikke flink nok danseteoretisk til å eventuelt syns at det e fælt at ikke-dansera skal gjøre koreograferte ting – og dem brukte mye tid på å ta på hverandre (og litt på å … ta hverandre), og det va en del av mæ som ikke klarte å slutte å se på og tenke «dem e kjæresta på ordentlig, det e sånt dem [kanskje] gjør til vanlig.» Og det va skikkelig distraheranes.

Det e litt rart da, æ har sett dem spille sammen i ganske mye, og æ har aldri tenkt på det før, men nu gjorde æ det. Æ tror det e fordi det va så mye berøring i det, fordi det va så mye som slo mæ som ting folk gjør når dem e komfortabel med hverandre, når dem e sammen. Og det e sånt æ syns e fint å se i korte glimt i virkeligheta, men æ vet ikke helt kordan æ skal forholde mæ til det når det skjer i en time (sånn cirka, æ huske ikke kor langt stykket va) på scenen. Æ hadde aldri tenkt over det om æ ikke viste at dem e kjæresta i virkeligheta (æ antar at dem fortsatt e det, æ håpe dem fortsatt e det – fine folk burde finne hverandre), æ hadde neppe tenkt over det om det va andre skuespillera, noen tilfeldige dansera – men æ grunna litt på det en stund. Men så dro æ til USA og fikk andre ting å tenke på.

Egentlig burde æ vel si nokka om «Gutten og Gullfuglen» også, men det får æ ikke til nu.

En folkefiende (i tl;dr-versjon)

postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.1 Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»2. Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille3 men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist4), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.5

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).6

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
1Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

2Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

3Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

4Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

5Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

6Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.