I’ll have more to say when I’m happy. Of course then I’ll have less to sing. syng Ani DiFranco et sted, og ho har kanskje et poeng, ikke det at æ e ulykkelig, ikke det at æ har vært ulykkelig. Æ va teit. Og æ klare ikke helt å kommunisere med folk. Æ skriv knapt nok, æ brukte for mye tid på å lese. Æ kommer mæ ikke inn på desken for å hente forsida mi og det plage mæ, æ vet ikke koffor nøkkelen ikke ligg i skapet (æ vet ikke om noen har gjort nokka med posten, men sitt på hendern og bit mæ i tunga fordi det ikke e mitt problem lenger). Det e jul og æ eie ikke døgnrytme og i dag/går (i går, sir vi nok), satt æ på VT og skreiv notata til innlegget æ skal holde på det fine seminaret om samisk samtidskunst. Det e utenkelig at æ skal forberede mæ så langt i forveien, men. Om æ gjør alt ferdig tidlig kan æ få tilbakemeldinge fra relevante folk, og øve mæ på å snakke foran folk. Alt det der. (æ hate å snakke foran folk, stort sett)

Æ tenkte på nyttårsforsett, mens æ lagde middag (kylling og ris og avokado, litt smakløst, men totalt uten julefett – veldig nødvendig), litt sånn abstrakt, og innså at æ tror æ vil ha «kline med en fyr» på lista over ting æ burde gjøre i 2009 (eller før æ fylle tredve, vet ikke helt). Æ tror ikke den søte søte gutten æ kyssa da vi bodde i Santa Barbara gjelds, siden æ va 5 og et halvt på det daværanes tidspunktet. Ellers finnes det forsett, men.. Æ skal skrive en mastergrad, æ vil reise mer (lenger enn til Trondheim, arg), æ skal gjøre mitt beste for å finne en måte å kombinere det akademiske med min måte å skrive på (det personlige og det akademiske) (om æ får det til mens æ e 26, så kan æ få til alt), og æ antar æ kommer til å legge til punktet om å lese Bibelen, sjøl om det går like dårlig hvert år. Æ skal tilegne mæ bedre døgnrytme (det burde ikke være så vanskelig, forbedringspotensialet e uendelig), og æ skal skrive en mastergrad på knappe fem måneda (det og en søknad om en stipendiatstilling – æ vet ikke helt kordan det her gikk sæ til?). Æ trør langsomt på den tynne linja mellom å være sikker på at det går bra og å være sikker på at æ kommer til å ta livet av enhver tendens til akademisk lyst æ e i besittelse av. (æ tror ikke det e mulig, 90 % av lystan mine e akademisk – de siste 10 % rette sæ mot menn med tatoveringe, eller samiske kvinne) (nynorskbrukanes samiske akademikera med tatoveringe, kjønn irrelevant) alvorlig talt, svære menn med tatoveringe, æ vet ikke helt ka slags stereotypi æ prøve å oppfylle, men… Sukk

Æ har ikke så mye fornuftig å si (klokka e halv ni, på morran, æ sto opp halv to, på ettermiddagen – juleferie altså), men æ skreiv nokka (ikke blogginnlegget æ nevnte sist, æ tror det gikk ut på dato, oi sann), og det dukke vel kanskje opp etterhvert, æ har litt lyst å dele. Det e makabert, på en måte. (ikke egentlig, syns æ. Æ gjelds ikke. Æ huske ikke ka han lille søte gutten fra Santa Barbara het, det plage mæ. Nokka typisk, Matthew eller Michael eller nokka sånt. Bob? Han hadde en dinosaur t-skjorte. (Matthew e ste-barnebarnet til den hyggeligste norske dama i Seattle, Bob va navnet på en venn av familien som også bodde i Santa Barbara, Bob og kona, som æ ikke huske navnet på. Vi dro fra dem en gang når broren min sa sine første ord på engelsk, bye-bye.)

Æ blei ønska god jul av en person æ en gang drømte va mitt livs store kjærlighet; æ tror ikke egentlig ho e det, men tanken more mæ. (det virke mer sannsynlig enn en rekke andre muligheta, dessuten e æ helt for alt som får mæ til å sitte og smile for mæsjøl, og den drømmen va helt fantastisk, og æ kan fortsatt huske den, sjøl om det e minst fire år siden, kanskje mer. Æ vet ikke helt ka det sir, bortsett fra at æ kaste bort hjernen min på tøv (og ting som får mæ til å smile)) Tromsø føles tomt på en merkelig måte, fordi alle folkan e borte. Sola har snudd og æ har nedtelling til filmfestivalen. (men ikke helt, for innen filmfestivalen e over kommer æ til å ha masteroppgavenervenoia. Men æ tillate mæ filmfestivalfri, fordi æ fortjene det, og æ e frivillig og skal se ørten filma dagen og bare spise middag på burger king fordi det e alt æ rekk, hurra!)

Æ glemte å ta bilda av julegaven til Therese, det irritere mæ litt, men samtidig øve æ mæ på forgjengelig tekst, så det går bra. I 2008 har æ for første gang publisert en faglig artikkel i et tidsskrift faren min ikke e redaktør for. Æ har vært elendig på å holde kontakt med folk æ like, æ har vært forferdelig dårlig på kommunikasjon i det hele tatt (æ har enda ikke sendt en mail til Sofia Jannok eller plateselskapet hennes med enkle detalja som kontonummer og sånt for å få betaling for oversettelsan æ gjorde i vår. Det e absurd) – æ tror aldri æ har sett Gøril så sjelden som æ har gjort i år, og æ kan kanskje telle antall ganga æ har truffet Aud på en hånd – og det samme gjeld de fleste på universitetet, bortsett fra dem som mase. Æ hadde håpa på at 2008 skulle bli et viktigere år, men. Æ har en historie æ nesten skriv på, den more mæ, det hold. (æ kunne aldri gjort nokka med den, det e en nøkkelroman til Siris psyke, kæm som vil ha sånt. (kæm som vil la folk lese sånt? (æ vil, æ vil!)))

Mitt mål for 2009 kan egentlig oppsummeres i et dikt av Mary Oliver (det e ganske mye i livet som kan oppsummeres i et dikt, og ofte et av Mary Oliver):

The Journey
Mary Oliver

One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice—
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
«Mend my life!»
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundation,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voices behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do—
determined to save
the only life you could save.

Mary Oliver sir også: [I] did not give to anyone the responsibility for my life. It is mine. I made it. And I can do what I want with it. Live it. Give it back, someday, without bitterness, to the wild and weedy dunes. Og det e en del av en større helhet, og for virkelig å skjønne kor åndeløst vakkert det e burde æ nok ha helheten, men det e fem-seks side med tekst og klokka e 8.53, det får holde med I can do what I want with it. En vakker dag skal æ fortelle dokker koffor æ ikke frykte døden, men inntil videre får det klare sæ med give it back, someday, without bitterness. Det e et mål å strekke sæ mot.