postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.¹ Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»². Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille³ men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist⁴), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.⁵

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).⁶

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
¹Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

²Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

³Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

⁴Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

⁵Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

⁶Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.