Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

Jeg vil dø, jeg vil danse! (sto det en gang i en overskrift i Morgenbladet)

Det æ delvis mente å si sist gang, men som forsvant et sted mellom tanken og verbaliseringa av «æ har litt lyst på noen som kan rive mæ i håret og sparke mæ veggimellom» va at mens æ tenkte på det (fordi det e sånt æ sitt på bussen og kontemplere) innså æ at det egentlig e en del av en tanke æ har vandra rundt med siden… tidlig på ungdomsskolen kanskje? Det e nemlig nokka med ideen om at æ til enhver tid har vært sikker på at noen, før eller seinere, skulle avsløre mæ. At noen sir «OK, du e virkelig ikke så [nokka som helst], du må [gjøre alt på nytt igjen]» og sende mæ tilbake til barnehagen eller nokka tilsvaranes. (OK, greit nok, etterhvert va det et ønske om at noen kunne gjøre det, tenk å få ta ungdomsskolefag nu, æ hadde vært så flink!) For det e jo ikke til å komme unna at æ har en følelse av å ha flytt (fløte? kordan bøye man flyt på dialekt?) mæ gjennom X antall år med skolegang, en lang rekke tilfeldigheta har ført til at mitt akademiske liv som regel har fulgt minste motstands vei.

Men den avsløringa, æ kretse stadig rundt den, vende stadig tilbake til tanken på noen som hadde vært villig til å dytte mæ i veggen eller sette mæ til veggs og si at dem har gjennomskua mæ. Særlig nu, særlig når det begynne å nærme sæ et punkt kor æ sitt igjen med en mastergrad, kor æ har nokka håndfast (om enn litterært og ubrukelig) som dem ikke lenger kan ta fra mæ, det e da det noen ganga e fristanes med tanken på noen som kan komme og skrelle av mæ alt æ late som om æ kan (alt æ kanskje kan men ikke føle mæ sikker på). Det føles som om æ hadde fortjent det, æ hadde (I would), som det blir sagt i Measure for Measure1: Take the shame with joy. «Æ har kanskje nokka å skamme mæ over, men det e ikke min feil at folk har trodd at æ faktisk kan ting – derfor e ikke den skammen hard å bære.»

(videre der ligg det nokka om underkastelse, nokka omkring det teoretiske i masochisme (ikke fysisk masochisme med pisk og slag, men den mentale delen), men æ har altfor lite kunnskap om bdsm-teori til å begi mæ ut på det skråplanet)

Det e det æ tenke på de dagan æ føle mæ for dum til å leve (åh! tenk å sammenfatte den tanken med ideen om kunst, om at æ [med min kulturelle kapital] vet nok om kunst til å kunne forlate det æ ikke begrip, mens andre vil forkaste alt etter ett uheldig møte, det faktum at æ føle mæ for dum til å leve gjør mæ til [et bedre menneske] enn de menneskan som aldri innser det – for en forbudt tanke! For en idé, for et desperat forsøk på å gjøre mæ bedre enn andre: min smertelige eksistens gjør mæ mer betydningsfull enn dæ!), at det hadde vært fantastisk om det dukka opp noen – min helt egen katolske prest, om enn bare metaforisk – som hadde tvunget mæ til å skrifte mine synda, som hadde kledd av mæ all min akademiske kunnskap, hadde frarøva mæ – og gjennomskua – alle mine språklige finurligheta; noen som hadde etterlatt mæ naken og avslørt, med en skam det hadde vært en sann glede å bære på – fordi det ser ut som om den e min, mens den egentlig e en absolutt ansvarsfraskrivelse: æ eksistere bare, mer har du ikke rett til å kreve etter den lange løgnen. Æ blir reint oppspilt av tanken, av muligheten, ihvertfall så lenge æ fokusere på resultatet, ikke den [skittent] skamfulle avsløringa.

Æ håpe du får en fantastisk fin fredag!

1 Plutselige Shakespeare-referansa til folket! Æ leste Greenblatt i går (æ har forelesning om Greenblatt i dag, Greenblatt elske Shakespeare, æ like Greenblatt, men har problema med å trekke den akademiske historiefortellinga hannes (som æ like å lese) videre til et litteraturteoretisk perspektiv), derfor den plutselige Shakespeare-siteringa.