menn altså

by

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

by

æ håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers

Tana, altså. Æ vet ikke helt, æ. Det e liksom ikke så mye å si, samtidig som æ vil fortelle alt, æ vil være detaljorientert og monoman til det sykelige, æ vil fortelle dokker om hver eneste gang æ stoppe opp og ser på skyan, på himmelen, på alle bjørketrærne. Æ vil nevne alle de små tingan fra jobb, de rare kundan, det dukka opp en buss med tyskera, «kan du si 75.45 på tysk», æ satse på den lille tysken æ kan, sir «Danke» og håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers.

Eller mannen som kom vandranes inn og lukta bål og skog, han hadde en rallarhatt og lurte på om æ kunne fikse nokka på et smykke han hadde kjøpt for et halvt år siden, æ ordna det, og satte et lengre kjede på smykket han kjøpte nu, «så treng du ikke komme tilbake om et halvt år,» han letta på hatten sin da han gikk og æ tror kanskje æ rødma litt, det skal ikke så mye til.

Æ fortalte twitter at æ tror æ e halvforelska i halvparten av kundan mine, men bare i ti-femten minutt av gangen – det gjør jobben hyggeligere, og noen ganga smile dem så bredt at det e vanskelig å la være.

Av og til e dem ikke så hyggelig, men det gjør ikke så mye fra eller til, av og til e dem vanskelig og klage over at dela av bronsesmykkan e svart, at bronsen e lakkert, at sølvet oksidere, det ene med det andre. Æ prøve stort sett å smile pent, likevel, si ja og ha og late som om det bryr mæ at dem e bæsate; høflig høflig, dessuten dukke det bestandig opp hyggeligere folk rett etterpå, det går sæ til.

Æ kan fortelle dokker om noen av de fineste ungan i verden, om at en av de beste treåringan i verden har bestemt sæ for at æ e «Han Siri», og æ syns det e litt fint. Dem hadde kjørt på ferie til Skellefteå og han hadde lurt på om æ kom til å være der når dem kom fram.

Og æ e flinkere – har æ konkludert med, både på jobb og ellers – til å flørte med treåringa enn tredveåringa, æ vet ikke helt ka det sir om nokka som helst – det e neppe et spesielt bra tegn, men det forklare jo ett og anna.

Kordan kan man egentlig finne ord for de tingan her? Det finnes ikke en enkel måte, en setning æ kan bruke for å forklare at æ elske drømman æ har her, at æ drømme det samme om og om igjen, både her og ellers, men i Tana føles det naturlig på en helt anna måte. Æ e ikke et Tana-menneske på den rette måten, æ e ikke så oppsatt på matauk og turglede og alt det der, men Tana. Æ mene, æ syns det e fint å være her sjøl om æ knapt spis frukt fordi mesteparten av frukten dem selg e dårlig allerede når den kommer fram.

Æ tror æ hadde blitt gal av å skulle bo her i lengden, men det e nokka ubeskrivelig deilig i å jobbe et sted kor folk av og til automatisk antar at du snakke samisk. (æ skal finne det blogginnlegget, æ skreiv et blogginnlegg fredag den 22. juli, satt på Riddu og skreiv om språk og språkredsel og ka som e galt med mæ og koffor æ burde bli modigere, men det havna litt i bakkant av alt anna, merkelig nok.) Det e fint å kunne se på folk og vite at du har sett dem før, sjøl om vi ikke egentlig kjenne hverandre.

Det e fint å være så langt unna alt, men samtidig å være så nært. Alt føles nærmere her, æ føle mæ åpnere, og æ skulle ønske æ kunne dele, men æ vet ikke kordan æ skulle gått fram med det. Du finn mæ på sølvsmia om du leite, skreiv æ i juni, og du finn mæ fortsatt her, en stund til, du treng ikke leite engang. Men æ vet ikke om æ vil bli funnet, æ vet ikke om æ hadde turt å møte noen når æ e sånn her, når æ blir halvveis forelska i folk æ selg smykka til og smile så bredt til små barn at æ nesten føle æ må unnskylde mæ ovenfor foreldran demmes.

Æ tror det e best å være aleina, av og til, akkurat nu e det best å være aleina. Sjøl om æ savne.

by

fordela og ulempa ved menn. (stort sett fordela.)

Det e litt trist at den siste avisa e ute, fordi æ har verdens mest perfekte ab via:

hørt fra korrekturleseren
– Jeg kan jo ikke være hemmelig forelsket i noen som har dysleksi!

(kor langt kan æ egentlig trekke den?) Uansett, æ tenkte på det i kveld, på tur fra bussen, og semi-komponerte et blogginnlegg om greier. Dessverre avspora blogginnlegget da æ tok mæsjøl i å tenke «egentlig e den her diskursen tegnet på et vesentlig paradigmeskifte». Fordi det e om mulig den mest kompliserte måten æ noensinne har tenkt at æ ikke [lenger] e prinsipiell motstander av tanken på å.. øh? prøve menn? (litt sånn, testkjøring?) Æ vetta faen. (ikke det at det egentlig e en sammenheng mellom den hemmelige forelskelsen (som jo, som æ sa til Kjersti, egentlig, på det her tidspunktet, bare e hemmelig for personen det gjeld, hvilket jo e litt teit, men veldig passanes) og resten, sånn bortsett fra at alt i verden heng sammen og e relativt.) (Gøril sa «men koffor e du hemmelig forelska i [noen]» og æ bare «… fordi jo teitere han oppføre sæ, jo mer sjarmert blir æ.» så billig.)

Ellers fant æ linja «nytelse for nytelsens skyld? Vi er da ikke delfiner!» og om æ huske rett va den totalt kontekstløs når æ plutselig tenkte på den også.

Også va det «spørsmålet æ skal bli flinkere til å stille: Ka [i all verden] tenke du om mæ som gjør at du får dæ til å anta at æ ikke vet det?» (fordi æ tror det e et viktig, kanskje det viktigste, feministisk poeng. For det e ikke nødvendigvis bestandig min måte å tenke på som må endres, og noen ganga må man tillate sæ å stille kritiske spørsmål også til folk man like.

Og til slutt, fra onsdagskvelden, da æ va på tur hjem fra redaksjonsmøtet, «med hjertet i hånda, og hjertet på utsida, og hjertet i halsen, og hjertet på ermet, og hjertet mitt i så mange dela at æ ikke lenger vet ka æ e.» (da æ gikk, eller da æ skulle gå, endte æ opp med å holde i hendern til Gaute og Inge, og plutselig va det eneste æ egentlig kunne si «æ e verdens heldigste jente.» Fordi æ e det ♥ )