menn med kam

by

Æ har fantomsmerta i klemmegenet

På fredag, tror æ det va, havna æ ved inngangen på jobb samtidig som en av ikke så mange av de tohundre menneskan æ jobbe sammen med som æ faktisk vet kæm e. (på sist samling på studiet sa Eirik Ingebrigtsen at æ har kontroll på å skrive lange setninge, æ e god på dem, og æ tror æ blei så satt ut og glad at æ slutta å få dem til) Fordi æ øve mæ på å være et a-menneske (æ e tilpasningsdyktig som bare pokker. Dessuten klare æ mæ med ganske lite søvn) va klokka ikke engang blitt åtte. Så vi hadde en ikke veldig lang samtale av typen man tydeligvis har før klokka åtte på morran («du er tidlig ute i dag?» «ja, æ prøve nu», vær og vind og vinter, bestandig vinter), og det va hyggelig, og på et tidspunkt inni der stoppa æ mæsjøl, sånn cirka med den mentale frasen «Siri, nei», fra å bare lene mæ inntil han æ snakka med og stå sånn en liten stund.

Æ vet ikke ka han hadde sagt om æ hadde gjort det, ka sier folk til uprovosert kroppskontakt før klokka e blitt åtte på morran og man har starta arbeidsdagen sin? Æ vet ikke. Han hadde neppe lagt en arm rundt mæ, lagt en hånd på hodet mitt, flirt litt av mæ, alle de her tingan som skjer når æ gjør akkurat det samme med folk æ e komfortabel med (eller, for all del, ka vet æ, kanskje han hadde gjort alt sammen, kanskje han e verdens beste klemmer, kanskje æ kommer til å ha kasta bort måneda og år med lite klemming bare fordi æ ikke lente mæ inntil han før klokka va blitt åtte på morran), og det va vel egentlig det æ ville ha akkurat da: æ ville være sammen med noen som e komfortabel med mæ.

Æ like å jobbe sammen med folkan æ jobbe sammen med, det e helt fantastisk å jobbe sammen med andre menneska på et kontor – ikke bare får æ lære en hel masse interessante ting (og huske overraskanes mye av det fra gang til gang), æ får finne ut av kordan femten forskjellige menneska e satt sammen, og dem e folk æ aldri hadde blitt kjent med om det ikke va for at æ endte opp her, æ lære mæ å kjenne dem igjen på ganglaget, gjette på kæm som går forbi på gangen ut fra stegan, rytmen i dem, kæm som subbe med føttern, kæm som har sko som klakke, kæm som har sko som knirke, alle de her små tingan man egentlig bare legg merke til når man jobbe sammen med folk på den måten (antar æ, siden æ aldri har hatt en ordentlig jobb før),

men sjøl om dem blir kjent med mæ dem også, e det ingen som kjenne mæ, ikke på den måten vennan mine gjør, ikke på den måten. Æ sier små halvsetninge som ramle ut i intet fordi dem innehold referansa folk som ikke har kjent mæ lenge ikke kan skjønne, æ vil klappe i hendern av glede over ting som hadde vært for komplisert å forklare, fordi dem knapt va logisk første gangen det skjedde, vi bare gjorde det til et poeng likevel, men det finnes folk som har tatt referansan mine i årevis, og på fredag, etter jobb, gikk æ forbi en parkeringsplass og på den parkeringsplassen lå det en kam og æ flirte litt for mæsjøl, det va da som pokker, ka det skal bety, liksom. Og det finnes folk som vet ka det skal bety (også e det jo egentlig lesbart her, for all del), og det finnes folk som hadde flirt av mæ av helt andre grunna enn dem som gjør at folk på jobb ler, og det e helt naturlig, det e logisk.

Og æ har sagt «æ visste da æ flytta hit at æ ikke kjenne noen, og æ e jo av typen som bruke tid på å bli kjent med folk» og æ vet det, og æ trives i mitt eget selskap («Most of the time my head is on straight»), men å vite at æ bor et sted kor æ ikke kjenne noen æ kan lene mæ inntil på sånne daga, æ kjenne ingen her æ hadde følt mæ komfortabel med å fortelle at «æ treng en klem», det e der problemet ligg, fordi æ vet det mangle, enn så lenge, kjenne æ ekstra mye på at det ikke e der.

by

Det e ingen kam å snu

Æ vet ikke koffor æ begynte å tenke på det, men i forrige uke en gang strøyk tanken forbi mens æ va på tur fra punkt A til punkt B, og siden den gangen i forrige uke har den vært i skjul inni mæ, som nokka æ burde skrive, men glemte å holde tak på (vi arrangerte en konferanse, æ hadde litt anna å tenke på). En gnaganes følelse av at det va nokka æ ville formulere, men at det nokka glapp, før i går, da æ va på tur fra punkt A til punkt B – kor punkt A e busstoppet ved Wito og punkt B e 4 roser, og turen går langs Grønnegata – og kom til tunnelinngangen.

Det ligg tjukt av snø der, for øyeblikket – vel, kanskje ti cm, tjukt til å være bygate, ingen oppvarma asfalt der – og æ stoppa opp i tankan mine, og lurte på om det kanskje ligg en kam under snøen der et sted.

Æ skreiv et blogginnlegg, for en stund siden, i fjor, om en periode med kam – her, «menn med kam og anna som ikke finnes» – og det æ aldri kom så langt som til å legge til der va at ni daga seinere dukka det opp en kam til, dokumentert her på twitter.

Æ har hørt den her teorien før, æ tror nok den stemme: når man oppdage nokka vil man finne det overalt. Høre du om et sted for første gang, på en måte som gjør inntrykk, vil du oppleve at du plutselig ser referansa til det i en hel masse forskjellige situasjona. Har du tenkt at du vil reise til Santorini e det ikke måte på kor mange medie som anbefale å reise til Santorini. Har du nettopp lært eller oppdaga et ord – nokka litt sært, som sporenstreks eller kakofoni – vil du se det ordet i konteksta kor du ikke forvente det.

Og om du vandre rundt i Tromsø by og forvente å finne en kam, så finn du dem. Tenke æ. Men samtidig tok æ mæ i å lure på koffor æ eventuelt slutta å leite etter dem? Gjorde æ det? Tok æ den røde kammen som dukka opp rett før jul som det ultimate kamfunnet? Det va kulmineringa av nokka som ikke kunne fortsette, hjernen min kortslutta og slutta dermed også å leite? Va det sånn?

Det e mulig, det e mulig at hjernen min kortslutta, tok juleferie, og bestemte sæ for heller å henge sæ opp i nokka morsommere, kanskje æ slutta å se ned i bakken og heller så på skyan?

Eller kanskje æ tolka alt feil, den gang i november? Kanskje det ikke va et slags tegn fra oven om at det finnes en mann med kam der ute et sted, du må bare nærme dæ han, sakte. Kanskje det heller va et tegn fra oven om at «Siri, du må bare greie dæ sjøl.» (Kanskje oven vet at æ tar hint bedre når dem e pakka inn som dårlige ordspill?)

Kanskje kammen forsvant etter at æ motvillig, ubevisst tok hintet? Ka gjør man med en rød, transparent kam, liksom? Kordan kan man forholde sæ til nokka sånt? Bedre da å la alt fære, la det ligge.

Kanskje tegnet fra oven ikke handla om å prøve å finne en mann med kam, noen til venstre for halve Sp, alle de her små detaljan æ kunne konstruert av et menneske som har en kam i baklomma – kanskje æ leste en bokstav for lite i det? Kanskje æ skulle snuble over den ene kammen etter den andre i et forsøk på å minne mæ på at æ burde la skammen ligge der, æ burde legge igjen skammen sammen med en og en svart kam, kanskje æ blir et lykkeligere menneske om æ e et mer skamløst menneske?

Kanskje tegn fra oven av og til kommer i form av en rebusoppgave, kanskje æ ikke fikk med mæ at æ burde legge til en s i sammenheng med hvert funn? Det e en mulighet, det som alt anna. Æ kom bare til å tenke på det her en dag. Æ leite uansett ikke etter en kam lenger – æ leita forsåvidt aldri, æ bare fant dem.

by

Menn med kam og anna som ikke finnes

Det starta i og for sæ ganske uskyldig. Eller, nei, det blir helt feil, da høres det ut som om det har utarta. Det har ikke utarta.

Det starta ganske forsiktig, det kan man si? Sjøl om det ikke va som vanlig, siden det va en skikkelig fancy middag på 4 roser, men det va liksom ikke min skikkelige fancy middag, fordi den va Ida sin, og det va fint. Men det som skjedde under middagen va at æ på et tidspunkt i løpet av kvelden greip muligheten til å tvitre «Det e litt sjarmeranes med menn som veldig tydelig har kjemma håret når dem kommer tilbake fra toalettet.» Og så sa Therese «Æ lure nu litt på korr du e… (æ vet, 4roser e det åpenbare svaret, men dette hørtes spanande ut)», og det faktum at alt fortsatte blir egentlig hennes feil, for det va da æ svarte «Å, nu skulle æ ønske æ hadde vært aleina på restaurant med en mann som bestandig hadde en kam i baklomma. Det hadde vært fint.» Og så brukte æ litt tid på å tenke på kor fint det hadde vært, æ tror det e nokka æ har plukka opp i ganske ung alder – menn med kam e respektable folk (mvh Siri, alder lettpåvirkelig).

Dagen etterpå va æ fortsatt litt opphengt i ideen, fordi det e sånne ting æ blir opphengt i (enn om æ ble opphengt i nokka fornuftig en gang!), så da fortsatte æ med følgende monolog: «Æ e nesten litt forelska i ideen om å dra på date med en mann med kam i baklomma. Men det hadde vel endt opp med å måtte være en på 40+ …» «Eller det som verre e. En Høyre-mann? Og et sted går grensa. (Grensa går et sted mellom Venstre og Høyre, tror æ. Kanskje?)» «Spørsmålet e vel: finnes det fortsatt menn på rundt tredve som går med kam i lomma? Og stemme dem eventuelt Høyre?» (sidenote: æ ombestemte mæ – æ tror det va fordi æ fikk Ola Borten Moe, for ikke å snakke om de lokale Sp-politikeran, langt opp i halsen et sted – så æ konkluderte med at grensa går til høyre for halve Sp.)

Og så, den tredje november, blogga æ så vidt om det og han som mente at æ ikke burde ønske mæ ting som ikke finnes. (Æ innser jo nu at det rette svaret ville være «koffor skulle æ slutte med det nu, når æ har gjort det så lenge?» L’esprit de l’escalier, altså. (det tok litt googling, det uttrykket der – det anbefales å leite etter det på engelsk, ikke norsk. Eller så kan du jo bare huske det. Det e fransk og betyr at du kommer på alle de skikkelig smarte tingan du kunne svart akkurat for seint til å kunne si dem. Eller, som i det her tilfellet, en måned etterpå. Det va en lang trappenedgang.))

Men det va etter det at det blei litt morsomt. Kor morsomt e ganske relativt og betyr at det underholdt mæ. Men den fjerde november kunne æ rapportere følgende: «Det lå en kam på fortauet i Fr. Langes gate! Æ vurderte å ta det som et tegn, men æ vet ikke helt ka det skulle vært et tegn på.» Og åtte daga seinere kom følgende: «Storgata. @gaski. En henslengt/velplassert kam. «Alt e tegn», sa Barthes. Æ leve i en roman av Robbe-Grillet.» Legg merke til at det va nu æ introduserte et fransk tema i det hele – æ e litt usikker på kordan det skjedde, men æ tenkte litt på Robbe-Grillet («koffor kan ikke vi ha grillfest når Robbe-Grillet?» for eksempel. Høyverdig tenkning!), og så tenkte æ på Barthes, men det gjør æ ganske ofte.

Og så, den 18. november, fordi æ hadde gjenfunnet Love Itself in the Letterbox av Hélène Cixous, og bladd mæ gjennom den – æ har fortsatt ikke blogga mæ ferdig om den boka, men her e det æ skreiv i mars, etter å ha lest to kapittel – og da va æ såpass betatt av verden og Cixous og alt sammen at æ tvitra: «Revidert ønskeliste: Æ vil ha en mann med kam i baklomma som lar mæ bedrive høytlesing av Hélène Cixous. (for en bok; for en tanke).» Dagen etterpå, den 19., va æ fortsatt såpass forelska i Cixous at æ tok det hele på samisk: «Jurddaš jorgalit Cixous sámegilli! «lea go du sánit mu njálmmis go logan daid du gielas.» (gal dat varra birge bures dan ovta cealkagin.)» («Tenk å oversette Cixous til samisk! [are your words in my mouth when I read them in your language] (det hold antakeligvis med den ene setninga.)»)

I det æ hadde slått mæ til ro med at alt rant ut i sanda, som ting jo har en tendens til å gjøre, dukka følgende opp, 1. desember: «En kam! Type svart. Ved inngangen til parkeringstunnelen ovafor Lehnesmåttet. (det e for mørkt til å sikre fotobevis) <3" og æ blei litt lykkelig, fordi det va den tredje, og alle gode ting e tre.

Sjette desember hadde æ slått mæ til ro med at livet mitt mangle menn med kam, men til gjengjeld bestemte æ mæ for at det æ vil ha e "Et sted i verden finnes det noen æ kan sjarmere i senk/til sengs med høytlesing fra Hélène Cixous; en dag skal æ møte det mennesket. Jepp.» Det va mest fordi linja «til sengs med Cixous» høres skrekkelig fin ut, det hadde vært så bra å kunne skrive nokka med det som tittel, derfor ønsket. Men så måtte æ klargjøre litt, for ordens skyld: «Det høres ut som om æ har et veldig forhold til Cixous, æ har ikke egentlig det. Æ kan like gjerne sjarmere noen med Terry Pratchett, altså.»

Den åttende desember endte æ opp med følgende hjertesukk: «Hei Freud, æ skulle nettopp skrive «kæm» og så blei det «kam», kan du fortelle mæ kordan æ skal tolke det?» og det e egentlig der det slutte – inntil videre, i hvert fall – bortsett fra at i går, den 10. desember, da æ va på tur fra 4 roser til busstoppet via Ica for å kjøpe fløte og Solo, så gikk æ forbi en kam. Den lå på andre sida av gata fra den forrige æ oppdaga i samme område, men æ har en mistanke om at det va samme kammen.

Man skal ikke tolke for mye inn i ting (i motsetning til alt æ har skrevet så langt tyde på), men æ smilte litt oppgitt av det – kanskje han e der ute, et sted, likevel? Æ mene, om det e det om å gjøre, så kan æ vel alltids kjøpe kammen sjøl, det e tanken som tell.

by

for the love of it [alle tingan æ burde bruke mer tid på å si]

For øyeblikket heng hjernen min igjen et sted mellom menn med kam i baklomma, sushi, teater og samisk. I går stilte Ida mæ noen veldig relevante, fornuftige spørsmål om et spesifikt menneske, men æ klarte å snakke mæ bort fra det og inn på teatersporet minst to ganga – ho endte opp med å si «Det e nesten så æ tror du prøve å unngå temaet» og æ innså at det va sant (om det va film hadde det vært med vilje), men æ prøvde ikke, æ bare klare ikke å slutte å snakke om og tenke på teater.

Æ spiste sushi i går og æ spiste sushi i dag – for øyeblikket sitt æ barnevakt for favorittfireåringen, men æ spiste sushi sammen med mora hannes før ho dro avgårde – og det e nesten så æ vurdere å spise sushi i morra også, men æ vet ikke om æ tør å troppe opp på Rå tre daga på rad, sjøl om dem sikkert bare blir glad for å få pengan mine (ja). Uansett skal æ spise kake klokka seks (på Aunegården), så da e det neppe plass til sushi også. Men det hadde vært godt (æ e ganske billig, det e bare sushien som e dyr).

Æ tror det va ønsket om en mann med kam som fikk en mann æ tilfeldigvis sprang i – nesten bokstavelig, men ikke helt – til å bryte ut med at han syns det va litt trist at æ ønske mæ menn som ikke finnes (nu høres det nesten ut som om det va en fremmed mann, det va ikke egentlig det). Æ blei så paff – æ va sikker på at han skulle si at han hadde syns det va litt trist å lese om nokka semi-fornuftig æ hadde sagt om forvaltningsområdet eller nokka sånt – så æ tror svaret mitt blei nokka sånt som at det e viktig å … ha noen mål, og å stille høye krav, og … vente på nokka godt, og … sånt. Omtrent så velartikulert også.

Men apropos teater, æ va i Domkirka i går og så på «Blott en dag», med Maria Solheim og Kristine Henriksen, om Lina Sandell. Det va fint. Æ har aldri hørt Maria Solheim live før – æ gikk glipp av en av de første konsertan hennes i Tromsø, æ tror den også va i Domkirka, fordi æ va for feig til å gå (det e ganske lenge siden, da, æ syns det va legitimt av Siri, 18 – æ e ganske feig fortsatt) – men det va en hyggelig introduksjon. Og æ va veldig fan av måten dem hadde vevd salman og fortellinga sammen, kordan dem av og til sang sammen – inkludert han på instrumentan, Ole [nokka? Morten?] Indigo Lekang? – og av og til sang bare Solheim, mens Henriksen fortalte.

Og så tenkte æ at en eller anna gang burde Kristine Henriksen og Marius Lien spille søsken i ett eller anna. Og så innså æ at det eneste stykket æ umiddelbart kan komme på med søsken – kor det e et poeng at dem ligne – e Twelfth Night. Og så blei æ kjempedistrahert og døde litt på mæ av ideen, fordi det e mitt favorittstykke av Shakespeare (ærlig talt, det innehold unge jente kledd ut som gutta og menn som halvveis frykte at dem e forelska i menn – ka mer kan æ be om?).

Æ vet ikke helt kor mange ganga i løpet av en ganske kort samtale i dag æ endte opp med å si «men æ skjønne ikke koffor». Overraskanes nok syns æ det e litt frustreranes å ikke skjønne koffor, men samtidig – man kan alltids lage en teori. Og/eller satse på Occam’s razor. Å ikke vite betyr at man ikke treng å være redd for å komme med hypotesa?

Kanskje poenget e at æ snakka med Ida om forvaltningsområdet i går, om søknaden som trekkes og alt det der, og på et tidspunkt i samtalen sa ho «æ e litt imponert over at du klare å unnskylde de her idiotan» – men det e egentlig å se litt for lyst på det æ faktisk sa. Unnskyldninga æ gir dem e at Nord-Norge e i en identitetskrise (som den har vært i lenge). På et tidspunkt nevnte æ vel også trassalder.

Men jo, det e min teori på de ulogisk sterke reaksjonan (ja, sånn bortsett fra at media må ta 90% av skylda på grunn av dommedagsjournalistikken sin, men æ har gitt opp å stole på journalista, så dem får bare seile sin egen sjø): Nord-Norge har brukt tiår på å kjempe fram en identitet som nordnorsk (og stolt av det), og når noen kommer trekkanes på sama e dem redd for at Nord-Norge må vende tilbake til en tid kor søringa ikke vil leie ut hybla til dem. Nord-Norge – og med Nord-Norge mene æ kanskje Tromsø siden det e det æ kjenne best, det e sant – vil ikke tilbake til den tida kor alle trodde at alle som bor her e sama, og når noen sir at Tromsø kommune skal bli samisk, så frykte dem det verste.

Landsbyidioten (som stort sett hold sæ til arkitektur) – det va kanskje en freudian slip som nesten førte til at æ skreiv landsbyidiotien – skriv at hin vil ha de ikke-ekstreme saman på banen, men æ tror problemet med det e at dem ikke finnes, ikke på den måten hin ønske. Av og til virke det som om det e sånn at når man e same, så må man enten bry sæ, eller så gir man faen. Du kan ikke være same uten også å være aktivist, og så lenge du sir du e same har du også sagt at du e aktivist. Og æ vet ikke helt om det bor sama i Tromsø som ikke jobbe med elitistiske ting, det e derfor dem flytte hit, vet du. (e æ miljøskada? ja.)

Men det va ikke det som va poenget mitt, ikke i dag, æ tenke mest på sushi, og teater. Og finkultur, og å bo et sted som ikke e her (men som ikke e Tana heller).

Og i dag da æ våkna nynna æ på Josh Ritters «Snow is Gone», den mest upassanes sangen å synge på helt i begynnelsen av november, men dog. Vakkert e det. I’m singing for the love of it, have mercy on the man who sings to be adored // I’d rather be the one who loves than to be loved and never even know.