menneska altså

by

noen ganga skriv æ fordi æ skulle ønske du så mæ

«I kveld kan det komme te å bli seint» syng Vidar Vang på sangen «Tidlig mårra» på det nye albumet 8530 Bjerkvik, nokka som for øvrig har fått mæ til å tenke på da æ studerte litteratur og da æ gikk forfatterstudiet og vi snakka om heimstaddiktning og det allmenne i det superspesifikke, jo nærmere du skriv desto tettere innpå kommer alle andre, men æ huske ikke om vi lærte koffor? Det bare e sånn?

«Tidlig mårra» blir avslutta med et knapt minutts fuglekvitter, og første gangen skjønte æ ikke helt ka som skjedde (å høre fugla så tydelig med hodetelefona på?), men æ e da vant til kunsten, så nu like æ det. Æ va i Bergen, på Bergsem/årsmøte i Norsk filmklubbforbund (eller Norges filmklubbforbund, huske aldri) (hei, æ e blitt med i styret til filmklubben, har æ nevnt det?), i midten av mars, og da så vi blant anna Ryuichi Sakamoto: Coda – den gikk på TIFF tidligere i år, men æ rakk ikke å se den da, så æ va fornøyd med å få se den nu. Det handle om Sakamoto, som æ aldri hadde hørt om før, men som har laga filmmusikk og kunstmusikk og all anna musikk også, og det va en perfekt film. Fram til et visst punkt, det va helt rart, det va et øyeblikk kor han vandre ut av en dør, lukke den igjen, og æ nesten satte i å stortute over kor bra filmen va, men så fortsatte den i minst en halvtime til, og det virka litt unødvendig.

Æ vet for så vidt ikke om det va en perfekt film, æ har mine tvil, men æ blei så inhabil, æ satt nesten bare og tenkte «det her kunne like gjerne handla om Nils-Aslak [Valkeapää, red.anm.]», og måtte tørke litt tåra. Det va liksom det æ ville sagt til Sakamoto om han va der, «æ kjente dæ igjen, vi kjente en som dæ», som den gamle dama på ambassaden i Japan – den vi seinere va på besøk i og fikk plukke med oss paraplya fra alle de gjenglemte og æ tok en gjennomsiktig en, den e fortsatt i Tromsø, men æ tror aldri æ har brukt den etter det, Tromsø e så dårlig på paraplyvær – som hørte på en hel opplesing med dikt på samisk og engelsk, og joik, og ikke skjønte noen av delan (vel, kanskje joiken, kæm vet), men etter at det va over kom ho og en ung kvinne som va der med ho bort til Nils-Aslak og den unge kvinnen oversatte det ho sa til det æ i ettertid bare huske på norsk fordi minna og hukommelse «ho ville si at ho kjente det her» og den gamle dama la begge hendern til hjertet og æ har enda ikke glemt det – Hans Herbjørnsrud som vi en gang brukte et helt semester på har et sted snakka/skrevet om de der nøkkeløyeblikkan, dem du kanskje ikke skriv, men som e kjernen i det/alt du skriv, og det der e et av mine, det hende at æ tar mæ i å kopiere ho, «æ kjente det her» når æ ser nokka, når æ vil gi en kompliment til noen som har laga nokka, eller æ tar mæ i å lure på om æ kanskje traff noen der, noen ganga når du kommunisere nokka og ser det i blikket på den andre, æ traff, du blei truffet, de øyeblikkan du bær på så lenge at du tror dokker e nærmere enn dokker faktisk e eller enn det e logisk at dokker skal være.

Æ va i Bodø, på et åpent møte i regi av Sametinget om Sannhets- og forsoningskomiteen, og det va egentlig det æ ville skrive om, æ burde skrive det ned, det e så mye æ burde skrive ned, men æ har et mobiltastatur og for store tanka til at det heng med, men det æ også va mens æ va i Bodø den dagen va så heldig å få med mæ en akustisk Vidar Vang-konsert på Melkebaren (90% av tida e konserta æ vil på bestandig på feil sted til feil tid, så noen hadde forbarma sæ over mæ), og æ hørte på Vidar Vang i 2000-og-tidlig, de to første albuman tror æ, før æ ramla litt av (det skal den ha, streaminga, det gjør det lettere å oppdage greier, bare så synd alle artistan man oppdage går personlig konk fordi dem ikke tjene penga på greian sine ¯\_(ツ)_/¯), men æ hadde hørt på «Hvis du ser ho» noen ganga før, og tenkte at det va verdt et forsøk (faktiske konserta e bestandig verdt et forsøk, det e som oftest nokka å oppleve til og med der det ikke e sånt du like), og han spilte fire-fem sanga, og fortalte historia, som at han hadde skrevet den ene sangen på et blunk, «og det betyr ikke at dem nødvendigvis e bra, som oftest ikke», og den kom fordi han stadig blei spurt om å spille i begravelsa, og det e så vanskelig å vite ka man skal spille i begravelsa, og det slo mæ kor tungt og lett det må være, samtidig, å vite at det e nokka du kan bidra med, men at det du kan bidra med e å synge, ikke gråte, så mye man kan gjøre her i verden, det e så mye av det som e tungt og vanskelig, uansett kor lett det virke når man ikke tenke over det –

og æ fikk ikke med mæ linja om at det kan komme til å bli seint de første gangan æ hørte albumet, men så va æ på tur hjem, gikk fra busstoppet og va akkurat starta på brattbakken opp til huset og tenkte at æ egentlig bare ville dra tilbake, ville vandre gatelangs i sentrum og tenke på livet mens æ sukka dypt og melankolsk og så sang han den linja, og det e ingen av linjen før som passe helt, ikke i mitt liv, ikke i min situasjon, men den ene der – «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» skreiv æ en gang om noen eller kanskje va det bare et ønske, og noen ganga har noen skrevet nokka om sæsjøl som passe med kordan du ser dæsjøl, og det blir bare lysere og lysere ute nu til dags, det blir bare seinere og seinere, det e fortsatt mørkt inne, og en anna gang skal æ stå opp tidlig, men først blir det for seint, igjen.

by

to ting som ikke handle om det samme men kanskje heng sammen

Æ hadde en samtale med en venninne for noen uke siden, ho sa «du e same, du e feminist, du e dame, du e bibliotekar, du e …» og så så ho på mæ, «æ vet ikke ka du definere dæsjøl som?» og æ svarte «æ vet ikke helt sjøl heller.» Æ snakka med en fyr som også jobbe på NB om Kickstarter og sånt, hevda at æ kommer til å gå personlig konkurs på grunn av alle tegneserian æ støtte, og han lurte på ka slags tegneseria, «nei, du vet, urfolksgreier, feministgreier og … homorelevant stoff» svarte æ etter å ha stoppa og tenkt mæ om.

Æ tror mitt største problem (eh, vi kan i det minste late som) e at ordet queer ikke ligg godt i munnen min på norsk i det hele tatt. En gang i tidenes morgen, da æ fortsatt fikk holde semi-jevnlige morrakåseri på NRK Sápmi, snakka æ om det, at det ordet passe så bra på samisk, dessuten vitsen/rimet «Piera, leat go queera?», men på norsk?, æ får det ikke til å passe, det sitt ikke, det føles som om halve ordet forsvinn i munnhula, og kordan skal man egentlig uttale den r:en til slutt? Si det.

Æ tror æ like det, ordet, queer, fordi det for mæ føles som å i bunn og grunn definere mæ som ikke-heterofil, og det e omtrent så spesifikk æ like å være: æ like folk (eller så hate æ alle, det vakle litt mellom de to ytterpunktan eller begge to på en gang), æ like folk som får hjernen min til å jobbe på nye uventa måta eller mer av det gamle eller små justeringe; æ like folk og det virke bortkasta å definere mæ inn i eller ut av en legning sjøl om æ stadig tenke at æ burde komme ut av skapet (men æ gjorde det og så omdefinerte æ mæsjøl og så måtte æ gjøre det igjen og herregud så slitsomt livet e, så tungvint heteronormativitet e) men æ gidd ikke.

Æ gjør det når det passe sånn, «æ va så forelska i [ho] den gang da» og «æ synes [han] e så kjekk» og «bortsett fra at æ savne kroppskontakt mangle æ ingen» (og «æ vil bare ha noen som like mæ som æ også like»), men det e jo ikke så ofte det passe sånn og enn om alle antar æ e heterofil? Eller, enn om folk antar æ ikke e heterofil, e det motsatte, om æ vil at dem skal vite at æ … hold alle muligheta åpen? (eller det motsatte: å vurdere å være kjempehetero for å unnslippe og kjempelesbisk for å unnslippe, legninga mi e kanskje udefinert men i mæ syng den «ikke dæ ikke dæ ikke dæ ikke dæ» og æ kjenne mæsjøl godt nok til å høre etter – no i said no i won’t no)

Uansett e det jo knapt interessant for mæ, æ vet akkurat ka æ like sjøl om æ ikke får definert det og æ vet ikke om det bryr noen andre – æ foretrekk å tenke på det i frasa, som oftest, «æ blir automatisk litt forelska i kvinner som e et hode eller mer høyere enn mæ», e det en legning? Høye menn e litt av og på, det e så mange forbehold man må ta med menn, men æ like damer som e så høy som æ sjøl føle mæ.

Æ tenkte på det i går, fordi æ snakka om det i januar, så vidt, med en dame som va et hode høyere enn mæ og som blei imponert fordi æ ikke va redd en voksen mann som va et hode høyere enn mæ og sur, ho sa «æ hadde aldri turt det der» sjøl om æ ikke egentlig gjorde nokka stort, æ sa bare nei, og da han nekta å forstå det – som om æ burde unnvike fordi han va større enn mæ og det ga han mer makt – sa æ nei en gang til og ho sa at ho bestandig blir unnvikanes, gjør sæ liten, og æ sa «det e fordi inni hodet mitt så e æ minst like høy som dæ» sjøl om æ på ingen måte va i nærheten av å være så høy som ho.

Men det æ tenkte i går e at fordelen med å være vokst opp sammen med samer, i et samisk samfunn, e at sjøl om æ i og for sæ ikke e hverken spesielt lav eller spesielt høy (noen centimeter kortere enn 1.70 som æ e), så har æ ganske ofte, etter at æ va ferdigvokst, vært den høyeste kvinnen i rommet. Og gjerne også høyere enn ganske mange av mannfolkan som va tilstede. Og det e ikke som om man e et bedre menneske enn andre fordi man e høyere enn dem, det får være måte på, men det e jo nokka der, i reptilhjernen eller de ubevisste delan av oss, æ e høyere enn dæ, æ e ikke redd dæ,

og noen ganga sitt den i, når æ vet æ har rett, når æ vet æ har nokka mer enn bare mæsjøl i fall alt går galt, du e kanskje høyere enn mæ men æ e ikke redd dæ av den grunn, æ har jammen mæ bedre ting å holde på med enn å være unnvikanes over menn som e så vant til å være viktig fordi dem e voksen, og æ kommer til å si nei når det må sies og det å ha vært den høyeste dama i rommet gjør det lettere.

by

æ va aldri en estetisk retning

I like to take up space just because I can (and I use my dress to wipe up my drink, I care less and less what people think).

Æ tenkte plutselig på det i går, tenk så heldig æ e som slapp å bli, slipp å være en av de her vakre unge kvinnene som menn går rundt og vil redde. Æ tenkte på Cat Power, på de første albuman, eller kanskje heller The Covers Record, det spinkle i det – det e et fantastisk album æ ikke har hørt på på ganske lang tid, men det e litt sårt, et sånt album som kan sende signala om man lytte til det i offentlighet, om man syng det sjøl. Æ vet ikke koffor æ kom borti den tanken, men det slo mæ, æ slipp og slapp å være en sånn vever ung kvinne. Noen ganga har æ drømt om å være ho, sjøl om æ nok stort sett har innsett at æ ikke helt har anlegg for det, men æ unnslapp, og det e ganske heldig.

Og så tenkte æ, nesten like fort som æ hadde tenkt tanke A også tanke B. Det e ikke de vevre unge kvinnene som e problemet, åpenbart. Æ synes alle kvinner, unge som gamle vevre som inngrodde tander eller bryggesjauer, skal få være. Men menn. Det e dem som ødelegg. Fordi dem ser den vakre unge kvinnen og tenke at ho treng å reddes, eller ho burde bli hannes, ho burde være, pidestall og dagdrøm og noen man skriv sonetter til (for dem e sannsynligvis poeta alle sammen, poeta eller forfattera), alle de her jentan som han ser og tenke at ho burde være noen han kan få inspirasjon av.

Og ho høre på Cat Power, ho høre på spinkle svenske syngende kvinner, ho høre på menn med skjegg og gitar og en tilgjort dybde ho lett kunne svømt forbi, men lar sæ forføre av fordi den e potensiell og fiktiv, og ho sende alle de her signalan, om ho e litt nerd på den måten kunne man sitert Firefly om ho «I am a leaf on the wind – watch how I soar» men ho har sikkert studert litteratur eller i det minste forelska sæ i Wordsworth og de der, så ho sitere en av dem, nokka forgjengelig, nokka som flyt, flytte på sæ; ho e så tander at ho kunne fått plass i en koffert, ho har sikkert reist på interrailtur med bare en liten ryggsekk, dratt til fremmede bya uten bagasje, ho ser i hvert fall sånn ut, og det e derfor dem like ho. Men det kan jo ikke ho nokka for.

Og alle de der tingan han antar ho e, at det e alt ho e, men ho e jo alt ho også, mer enn mannen som vil redde ho eller bruke ho eller være den som knekk nokka i ho – for det e så romantisk – noensinne kommer til å se, og det e kanskje det vi har til felles, for han ser ikke mæ heller. Eller oss, dem av oss som e for skitten, for høylytt, for plasskrevanes, vi som kanskje kunne hatt en viss je ne sais quoi om det ikke va for at vi sier for mye, det finnes ingen som vil si «ho e ubegripelig» fordi vi stikk ut på alle bauga og kanta, vi kan gripes, vi e ikke blad på vinden vi e den skitne jorda dem etterlate sæ når dem har råtna. Vi e grådig og sulten og det e aldri det som tiltrekk mannen som vil skrive poesi om kvinnen som estetikk.

Og æ skulle kanskje ønske det av og til, at æ kunne være Maldon-salt, et lite dryss, men i bunn og grunn foretrekk æ å være den blodige biffen saltet havne på (for å trekke metaforen for langt og bli til et kjøttstykke som ikke e det stykket han vil se ho som, den unge tandre kvinnen e hvitt kjøtt, soyafora kylling, ikke biff, tror æ, ho e for anemisk for sånt), og i mæ finnes et anlegg til å bli ho, et tilløp, men æ unnslapp, og noen ganga e det litt trist, fordi æ kanskje også ville ha poeten som va for opptatt med å se etter de vakre vevre; æ har sett og ser kor blikkan demmes havne i en forsamling og det e aldri på mæ (med mindre æ e eneste kvinne i rommet, e man attråverdig om man bare e det når man e det eneste alternativet?), så æ kan nynne på Cat Power uten frykt for å bli redda, æ kan føle mæ sart uten å reduseres til kun det sarte, æ kan være eneste kvinne i et rom fullt av menn og fortsatt vite at dem ikke ser mæ fordi dem e opplært til å la øyan sine gli forbi, og av og til føle æ mæ heldig.

Æ håpe noen ser dæ som du ønske å bli sett, ikke som han antar at du burde observeres.

by

Å bli ignorert. [subversiv vekt]

Noen ganga må æ minne mæsjøl på at folk kan ta mæ på alvor sjøl om æ e tjukk. Æ vet ikke ka det sier om mæ. Eller, jo, æ vet at det høres ut som om æ har dårlig sjøltillit, æ vet jo det, men ja. Noen ganga må æ minne mæsjøl på at sjøl om æ e tjukk kan folk likevel ville høre på mæ. Kan folk likevel synes at det e givanes å snakke med mæ.

Det e ikke min feil, det e det som e det verste. Det føles både enkelt og feil å si det: det e ikke min feil. For om æ bare hadde hatt bedre sjøltillit, ka?, så burde det jo ikke vært et problem – ka slags menneske e det som tror man blir ignorert bare fordi man e tjukk?

Problemet e jo at svaret på det spørsmålet oftest e «et menneske som vet at man blir ignorert fordi man e tjukk.» Ikke bestandig, ikke konsekvent, av og til ikke med vilje, engang, men av og til ignorere folk mæ og det e åpenbart at det ikke finnes andre grunna. Av og til insistere et menneske med fotoapparat på å ta bilda av dem som e til stede, men så glir kameraet unna når man kommer til den tjukke personen. Æ tror at det ikke e med vilje, ikke bestandig, men folk vil fotografere sånt som e pent, sånt som øyet vil se på, og de færreste har øya som e trent opp til å synes at det e fint å se på folk som e tjukk.

Æ tror på vennan mine når dem sier dem synes æ e pen, men æ tror også dem sier det fordi dem vet kordan æ høres ut når æ ler, fordi dem gjenkjenne glimtet i øyet når æ sier nokka æ vet æ ikke burde si, fordi dem har sett mæ gestikulere, har hørt mæ forklare, fordi dem ser klærne æ har på mæ i sammenheng med det æ kler på mæ ellers, fordi «så fin du va i dag» betyr «så fine klær du hadde» og dem ser det, fordi dem ser mæ. Det gjør ikke de menneskan som unngår å se på mæ, som ser fordi dem ikke klare å la være. Dem synes ikke æ e fin, dem huske ikke å se mæ som et menneske man kan ta på alvor.

Og det e derfor æ av og til må minne mæsjøl på at ikke alle tenke sånn. Det går tidvis dårlig.

by

æ håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers

Tana, altså. Æ vet ikke helt, æ. Det e liksom ikke så mye å si, samtidig som æ vil fortelle alt, æ vil være detaljorientert og monoman til det sykelige, æ vil fortelle dokker om hver eneste gang æ stoppe opp og ser på skyan, på himmelen, på alle bjørketrærne. Æ vil nevne alle de små tingan fra jobb, de rare kundan, det dukka opp en buss med tyskera, «kan du si 75.45 på tysk», æ satse på den lille tysken æ kan, sir «Danke» og håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers.

Eller mannen som kom vandranes inn og lukta bål og skog, han hadde en rallarhatt og lurte på om æ kunne fikse nokka på et smykke han hadde kjøpt for et halvt år siden, æ ordna det, og satte et lengre kjede på smykket han kjøpte nu, «så treng du ikke komme tilbake om et halvt år,» han letta på hatten sin da han gikk og æ tror kanskje æ rødma litt, det skal ikke så mye til.

Æ fortalte twitter at æ tror æ e halvforelska i halvparten av kundan mine, men bare i ti-femten minutt av gangen – det gjør jobben hyggeligere, og noen ganga smile dem så bredt at det e vanskelig å la være.

Av og til e dem ikke så hyggelig, men det gjør ikke så mye fra eller til, av og til e dem vanskelig og klage over at dela av bronsesmykkan e svart, at bronsen e lakkert, at sølvet oksidere, det ene med det andre. Æ prøve stort sett å smile pent, likevel, si ja og ha og late som om det bryr mæ at dem e bæsate; høflig høflig, dessuten dukke det bestandig opp hyggeligere folk rett etterpå, det går sæ til.

Æ kan fortelle dokker om noen av de fineste ungan i verden, om at en av de beste treåringan i verden har bestemt sæ for at æ e «Han Siri», og æ syns det e litt fint. Dem hadde kjørt på ferie til Skellefteå og han hadde lurt på om æ kom til å være der når dem kom fram.

Og æ e flinkere – har æ konkludert med, både på jobb og ellers – til å flørte med treåringa enn tredveåringa, æ vet ikke helt ka det sir om nokka som helst – det e neppe et spesielt bra tegn, men det forklare jo ett og anna.

Kordan kan man egentlig finne ord for de tingan her? Det finnes ikke en enkel måte, en setning æ kan bruke for å forklare at æ elske drømman æ har her, at æ drømme det samme om og om igjen, både her og ellers, men i Tana føles det naturlig på en helt anna måte. Æ e ikke et Tana-menneske på den rette måten, æ e ikke så oppsatt på matauk og turglede og alt det der, men Tana. Æ mene, æ syns det e fint å være her sjøl om æ knapt spis frukt fordi mesteparten av frukten dem selg e dårlig allerede når den kommer fram.

Æ tror æ hadde blitt gal av å skulle bo her i lengden, men det e nokka ubeskrivelig deilig i å jobbe et sted kor folk av og til automatisk antar at du snakke samisk. (æ skal finne det blogginnlegget, æ skreiv et blogginnlegg fredag den 22. juli, satt på Riddu og skreiv om språk og språkredsel og ka som e galt med mæ og koffor æ burde bli modigere, men det havna litt i bakkant av alt anna, merkelig nok.) Det e fint å kunne se på folk og vite at du har sett dem før, sjøl om vi ikke egentlig kjenne hverandre.

Det e fint å være så langt unna alt, men samtidig å være så nært. Alt føles nærmere her, æ føle mæ åpnere, og æ skulle ønske æ kunne dele, men æ vet ikke kordan æ skulle gått fram med det. Du finn mæ på sølvsmia om du leite, skreiv æ i juni, og du finn mæ fortsatt her, en stund til, du treng ikke leite engang. Men æ vet ikke om æ vil bli funnet, æ vet ikke om æ hadde turt å møte noen når æ e sånn her, når æ blir halvveis forelska i folk æ selg smykka til og smile så bredt til små barn at æ nesten føle æ må unnskylde mæ ovenfor foreldran demmes.

Æ tror det e best å være aleina, av og til, akkurat nu e det best å være aleina. Sjøl om æ savne.