Teit i går, venneløs i dag – det her blir bare bedre og bedre!

Æ skal slutte å innlede alle blogginnleggan mine med «æ har tenkt på en ting i det siste,» for det høres ut som om æ bare tenke på blogginnlegg hele tida, men det æ egentlig gjør e jo at æ har en halvfundert tanke og så må æ skrive den ned for å se om det e nokka vettig i det, og om æ først har skrevet nokka ned så kan æ like gjerne kaste det ut på internett sånn at hele verden kan lese det. (Snakk om bloggmanifest…)

Men den tingen som æ har brukt litt – eller egentlig ganske mye – tid på å fundere på, før æ innså at æ ikke helt vet ka æ tenke om det, va vennskap. Æ antar æ ikke e den eneste personen i verden som en sjelden gang møte folk for første gang og ganske raskt tar mæ i å tenke «æ tror vi kunne vært [skikkelig bra] venna»? Æ mene, man treff jo folk man kommer godt overens med og sånt, venners venna som e hyggelige folk og alt, men når man treff et menneske man virkelig tenke at «du og æ» og det uten at man egentlig kan sette fingeren på koffor?

Det e forvirranes, for mæ (fordi det ikke finnes den ting i verden æ ikke klare å gjøre unødvendig komplisert, helt uten å prøve – setningskonstruksjona inkludert, ja), fordi æ ikke i det hele tatt skjønne kordan man kan treffe noen for første gang og i løpet av det første møtet bli så godt kjent med dem at det ikke virke rart å spørre om dem vil gjøre nokka anna sammen seinere (snart, med en gang – fordi æ e utålmodig. Æ e bare høflig nok til å vite at «du va et skikkelig gøyalt menneske å prate med, skal vi drikke kaffe sammen og snakke mer imorra? Og dagen etterpå? Og dagen etter det? Helt til æ får slått fast enten at du e en person æ vil ha som venn eller at du egentlig e en dust fordi æ fortsatt e grunnlegganes mistroisk?» ikke e en god måte å få folk til å ville bli bedre kjent med dæ – med mindre dem e av den typen, i hvilket tilfelle æ hadde blitt litt skeptisk). Æ vet generelt sett ikke kordan man kunne spørre venners venner om dem vil gjøre nokka sammen, uten den felles vennen, men.

Men andre ganga! Andre ganga så treff du folk helt tilfeldig, og så e dem hyggelig, og plutselig har du møtt dem bare tre ganga i løpet av en ganske lang periode, men likevel går samtalan skikkelig fint. Eller så blir du endelig, tilfeldigvis, kjent med noen du har visst om en stund, og så ende man opp med å være helt nyforelska, men uten at man e forelska, sånn. Det e bare så fint å prate med den her personen at det e trist når dem går, at man ikke vil gi slipp på hverandre, at samtalan virke som om dem kan ha endeløst potensiale – den ene digresjonen tar den andre, og man blir kjent med hverandre, men man glemme bestandig å si den tingen man hadde tenkt å si.

Æ vet ikke, det e fortsatt en halvfordøyd tanke, hovedsaklig, og æ skjønne ikke kor alle andre har lært de her tingan fra, for æ kan dem ikke. (Æ vet, alle andre kan dem heller ikke, dem e bare flinkere til å late som, eller så e dem mer omgjengelig enn mæ, hvilket jo også e legitimt, siden æ egentlig e en eremitt, men likevel.)

æ skreiv nokka om det en anna gang også, men nu finn æ det ikke igjen, pokker

Siri fundere på ting ho ikke kan: svenske samer

Med et ekstra tydelig forbehold om at æ ikke vet ka æ snakke om i akkurat det her tilfellet:

I løpet av la oss si det siste halve året eller deromkring har æ innsett en ting: Æ vet ingenting om svenske sama. Æ innså jo også at æ vet sørgelig lite om Sverige sånn i det store og det hele, men når det gjeld samiske forhold i Sverige e æ helt blank, bortsett fra at æ vet at dem e enda færre enn det vi e.

Det e et knapt år siden æ første gangen hørte at reindriftssama i Sverige blei tvangsflytta den gang da (som aldri e så lenge siden som vi gjerne skulle lata som – huske du den gangen det fortsatt va legitimt å fortelle samevitsa i all offentlighet haha, så rart dem snakke), og ja, det overraska mæ, fordi tvangsflytting – det va sånt dem gjorde med indianera tidlig på 1900-tallet.

Uansett, æ har prøvd å forholde mæ til min egen uvitenhet, æ har prøvd å plukke opp det æ kan av kunnskap fra der den dukke opp – æ e fortsatt på jakt etter en svensk samementor, om noen vil melde sæ frivillig – hvilket jo e litt rundt omkring, når man e på internett. Æ har prøvd å forstå samebyan og inndelinga, uten at æ e blitt klokere på akkurat det, men nu vet æ at det e 51 av dem (ifølge wikipedia, som man jo kanskje ikke skal stole på bestandig, men…).

Æ har prøvd å forstå skillet mellom samiske reindriftsutøvera og samiske ikke-reindriftsutøvera i Sverige, hvilket æ tror æ har plukka opp e hakket mer komplisert enn det e på norsk side (muligens heng det sammen med samebyan og sånt, der e æ fortsatt blank). Men så har æ jo måttet forholde mæ til å være ikke-reindriftssame på norsk side en god stund, og har opparbeida mæ et visst forhold til same med språk og same uten språk, og same i by og same med rein og alle de her tingan.

(Sidespor: æ har lært mæ – stort sett, håpe æ – å forholde mæ til at min måte å være samisk på ikke e fasiten, eller en spesielt vanlig måte å gjøre ting på, fordi det e blitt ganske tydelig, men den e legitim, og på mange områda også nokka som tidvis føles som en del andre sama ikke har tenkt på før/måttet forholde sæ til.)

Poenget e uansett at æ har prøvd å plukke opp lærdom der æ finn den, sjøl om det e vanskelig (fordi æ ikke vil stille for dumme spørsmål, fordi æ vet kor kjedelig dem e (og fordi æ e litt lat)), så da æ fant bloggen Dåtid Nutid Framtid tenkte æ «hurra» og abonnerte sporenstreks på den, sjøl om æ leste de innleggan som va kommet så langt og stort sett tenkte «…æ skjønne ikke?» (det handle om reindrift, i Härjedalen (som æ ikke vet kor ligg, fordi æ sug på geografi), det e snakk om en eller anna rettsprosess, det e snakk om en mulig påtvunget nedleggelse, kanskje?)

Men så tenkte æ jo også «å skjønne litt e bedre enn å skjønne ingenting» så æ fortsatte å lese. Og blogginnlegget Jag är positiv! likte æ (bokstavelig talt også, fordi wordpress e fint sånn), fordi Tanja Nordfjell skreiv

Jag skriver precis hur jag känner och det får ingen anklaga mig för, för ingen annan än jag vet vad jag känner! Jag skriver som det är, hur brutalt det än låter. Allt kan inte alltid låta så himla fint bara för att det ska låta bra. Man måste kunna ventilera det som är jobbigt och inte bara det som låter bra utåt. Jag hoppas att jag kan få fortsätta att skriva mina inlägg från mitt hjärta och dela dem med er läsare nu.

Og sånn bortsett fra at æ aldri kunne ha skrevet det på svensk, så e det jo nokka æ sjøl kunne sagt. Men i motsetning til Tanja og Sáminuorra og bloggen, så e æ så utrolig heldig at æ knapt har fått en eneste negativ kommentar i hele min bloggertilværelse. Det e nokka æ fundere på, av og til, for det e ikke spesielt logisk: så mye eder og galle som folk får sæ til å spy i diverse kommentarfelt, burde dem jo kunne klikke sæ inn på bloggen min og spre litt her også – men dem har enda ikke funnet mæ (bank i bordet!) og æ har sluppet unna. Og det e fantastisk! Men av og til føles det som om æ sitt gjemt bak dialekta mi (og andre unnslippelsesstrategia) og lar alle andre få det dem måtte få slengt etter sæ, og det e litt rart.

Men det va uansett ikke det som va poenget, poenget va de svenske saman og alt æ ikke vet. Men alt æ lære, litt etter litt. Og æ heie på Tanja og Sáminuorra og sikkert Härjedalen også, så det kommer sæ – kumulativ læring e saktegåanes, men viktig!

all the reaching trees go the same way [Paradise Hotel v.2]

Æ satt i kantina i dag og hørte på en samtale mellom to jente, kor ho ene hadde vært på fest med eksen sin – mens ho fortsatt va i lag med han – og hadde sett sæ nødt til å be ei anna jente om å holde kjønnsorganan sine litt lenger unna hannes kjønnsorgana. Skal ikke ha nokka av at folk driv på å sitt på fanget til hverandre mens dem har kjæresta, altså.

Etterpå tok æ bussen til byen, og ved Tromsø maritime kom det på en gjeng med videregåendegutta som satt og sto rett foran mæ. Han ene begynte med å nærmest stryke han andre over håret, eller lua da, i det som virka som et kjærtegn. Så bøyde han andre sæ framover, og dro fingran gjennom håret til en av de andre. Og så fortsatte dem, mens dem lo og prøvde å dukke unna hverandre og æ innså at dem dreiv på med sin versjon av å ta tilgang på hverandre1. Og æ så på dem og smilte, syns det va litt søtt med teite ungutta (tenkte «æ e blitt gammel når æ syns videregåendegutta e sjarmeranes»).

I fjor skreiv æ et blogginnlegg om Paradise Hotel, og lurte på kæm de her folkan e og kor dem kommer fra, fordi dem va nesten på min alder men æ kan aldri huske å ha truffet dem (i det metaforiske, større bildet kor dem e representanta for en form for ungdom æ aldri har hatt/møtt). I år e dem stort sett yngre (og æ e enda litt eldre, kanskje?), og man kan tydeligvis finne dem i kantina på Universitetet. Ikke vet æ ka de to jenten studerte, og æ tør ikke anta nokka som helst – og vi har jo ikke en linje for nokka-med-media, så vidt æ vet; med mindre man regne visuell antropologi, men æ tror ikke det e sånt Paradise Hotel-deltakera studere – men de her folkan eksistere.

Kanskje har dem turt å komme ut av skalkeskjulan sine etter at dem begynte å se folk som ligna på sæsjøl på TV? Man skal ikke kimse av å kunne se representasjona av sæ sjøl på TV, det kan ett år gamle Siri som blei fascinert hver gang TV-n snakka samisk skrive under på, kanskje det hjelpe?

På twitter har æ opptil flere ganga sett en «vits» (i ordets absolutt videste forstand, lytehumor e så gøy lzm) som går som følger: «Er man lam fra halsen og ned kan man bli med Lars Monsen på tur. Er man lam fra halsen og opp kan man bli med på Paradise Hotel.» Æ skjønne fortsatt ikke kordan de her folkan kan være så uvitanes, æ skjønne ikke kordan dem ikke kan plukke med sæ kunnskap bare ved å eksistere i verden, æ skjønne ikke kordan man unngår det? Men dem lage god TV-underholdning, i samarbeid med klipperan som burde få medalja så det står etter.

Og æ blir litt trist hver gang noen kaste ut av sæ enda et argument om at dem e det dummeste som finnes på TV og alt det der, at dem e ikke-nyheter (æ vet ikke, æ les tydeligvis helt feil avise til å få med mæ alle Paradise Hotel-nyhetern alle andre blir utsatt for; æ leve også i en boble, den e bare annerledes fra deltakeran sin – den e sikkert annerledes enn din også), at Maren e ei hurpe og at Kim har stygge tenner at det ene med det andre, at Drammen virke forferdelig, alt det der – som om noen skrur på TV-n hver dag, halv ti, og tvinge dem til å se på, som om dem ikke kan la være, men dem like det ikke!

Æ ser på, æ like det (til en viss grad), æ ler av klippinga og flire fordi æ tenke på en universitetsansatt hver gang Kim sir nokka e dUmt (ikke dumt med o, men dUmt, lære dem sånt i Mo i Rana?), æ skjønne ikke kor norsklæreran demmes har vært når så mange av deltakeran får sæ til å si «det er så teit at henne syns sånn og sånn», ka som e galt med ho/hun? Æ skjønne ikke. Æ skjønne ikke, men om det blir for mye skrur æ av, og det helt uten å erklære at alle som deltar e hjernedød og at alle som ser på e idiota. Det e tydeligvis det sikreste tegnet på at æ leve i en boble.

1Å Utropia anno 2008, så mange teite, fine ting du brakte inn i livet mitt. Vi klappa hverandre ikke på hodet, men det va ikke så langt unna. (Samme kroppsdel, andre enden:D)

Studentpolitikk til massan. HIPP HIPP FYFAEN!

Ab via til høsten:

Studentstyreleder Sladrehank Sleazyslu arbeider nå for å få fjernet redelighetserklæringen fra Universitetets eksamenspolitikk. – Den typen ting har vi intet behov for, om forelesere ikke selv klarer å finne ut at studentene eventuelt har jukset er det ærlig talt ikke vår feil. Sleazyslu nektet videre å kommentere opplysninger om at alle hans orienteringer til Studentstyret er plagiert fra fjorårets møtereferater.

Selvgod Sleazyslu, studentstyreleder ved UiT, har egenhendig bestemt seg for å gjennomføre opptakskrav av alle universitetets mulige nye studenter. – Om jeg ikke liker dem, finnes det vel ærlig talt ikke noe behov for dem ved UiT, sier den egenrådige studentstyrepolitikeren.

OSV OSV OSV

Hei, æ hete Siri, æ e ikke bitter i det hele tatt. Les: Vakre vakre universitetet mitt har konstituert et nytt studentstyre. Les: den nye studentstyrelederen gikk bort fra avtalt politikk og sørga for å få inn alle vennan sine (eller nokka sånt) i alle de riktige posisjonan, eller eventuelt bare i ALLE posisjonan – alt ettersom. (Et tilfelle av «det finnes bare riktige posisjona»? Meget mulig.) Les: UiT har – antakeligvis for første gang – et styranes studentdemokrati som e så unge Høyre-blått som du kan få det uten å [nokka upassanes om Torbjørn Røe Isaksen og eventuelt Ine Marie Eriksen].

Og leslesles: Æ har en vag følelse av at noen slo mæ i magen. Fordi æ har en enorm tiltro til verden (joda, skeptisk og kynisk også, men håpeful og optimistisk mest av alt), og en minst like enorm tiltro til at folk gjør som avtalt, at dem hold det dem har sagt og lovet. Og når dem ikke gjør det, så sitt æ stort sett og tenke «Men… Men. men men men MEN! MEEEEEN! MEN DU LOVTE!» og klare egentlig ikke å gjøre anna enn å vifte febrilsk med arman og lage oppbrakte lyda. Og æ som syns han1 virka som en sympatisk fyr og alt.

Og det e så jævlig deilig å vite at den her personen skal gjenomføre studentdemokratidelen av fusjonsprosessen, siden han jo tydeligvis e flink å samarbeide og være imøtekommanes. Og at han skal være Tromsøstudentans ansikt utad i ett helt år (med mindre han innføre nye regla om at studentstyreledera kan sitte på livstid, man vet jo aldri), for en fin tanke. Så godt å vite at æ skal representeres av noen æ virkelig kan respektere på alle måta og områda. Takke mæ til menn som hete Øyvind (♥).

og noen sa «heldigvis bryr æ mæ ikke om studentpolitikk» og jo, det e et poeng, heldigvis e det irrelevant i den store sammenhengen; dessuten e studentpolitikk ganske lik over hele den politiske linja, så det e ikke som om det e der problemet ligg. Og ja, det va fullt lovlig og sjøl om det e seriøse drittsekktendensa i det hele, så e det fortsatt ingenting du kan sette fingeren på, plettfri vandel på hele gjengen. Men fy faen allikavel. Det e et prinsipielt fy faen, liksom. Ordentlige menneska gjør ikke ting på den måten. Dessuten e æ litt bitter fordi æ skreiv i Ab Via at æ håpa det nye studentstyret skulle bli like fint som det nuværanes, og det blei det jo ikke. Sukk.

1æ tenkte æ skulle være snill og ikke nevne den nye studentstyrelederen ved navn, fordi æ ikke egentlig har et behov for å dukke opp om noen skulle komme til å google han eller nokka. Men det finnes en viss sjanse for at æ kommer til å innføre Sleazyslu som Ab Via-navn, med mindre æ kommer på nokka enda bedre og mer dekkanes. (dessuten må det jo finnes ample opportunity til stygge ting som ligne på navnet Andreas? Æ har tross alt en hel sommer til å fundere på det.)