burning letters in the snow, reading each one in the light from the last…

Æ blei nettopp så satt ut av nokka – æ sitt på De 4 roser1 og skal egentlig skrive en tekst til (eller en tekst til til) festivalavisa til No Siesta, Fiesta!, æ starte om et øyeblikk – at æ måtte stirre litt på datamaskina, for så å skru av iPoden og hente mæ litt mer vann. Litt som når man ser skumle filma og treng en pustepause i midten – bortsett fra at det her ikke va skummelt sånnsett.

Therese fortalte mæ for ikke så lenge siden at ho hadde bestemt sæ for å slutte å overtolke alt, og æ lo av ho, fordi det høres like sannsynlig ut som at ho skal slutte å like gamle ting – men æ like ideen. Eller at man i det minste e oppmerksom på sånt, at man kan tillate sæ å overtolke ting, men at man også vet at det e det man gjør, at man kan tenke «kanskje e det sånn og sånn og [himmelvid teori], men det e nok mer realistisk at det va sånn, [Occam’s razor].»

Og reaksjonen på den lille greia va i overkant, det va ikke nokka stort, det va bare veldig uventa, og min overtolkende hjerne gikk fra a – å lese – til b – å tolke – og tolkninga e ikke så ille, egentlig; eller: det e ikke så ille å tolke ting, men noen ganga e hodet mitt litt mer litterært enn resten av mæ føle et behov for å være, så æ så automatisk for mæ nokka som va milelangt fra det æ antar va den intenderte meninga. Og så blei æ litt satt ut, og æ tror æ rødma, helt for mæsjøl, også måtte æ hente mæ litt mer vann, mens æ tenkte på nokka helt anna.

Verden e vanskelig, men litt fin også e poenget. Det og at æ virkelig må gjøre ferdig festivalavisteksten:)

1 i et kort øyeblikk holdt æ på å skrive Kaffe&Lars – det føles veldig galt, men litt rett også.

det tredje siste avsnittet passe ikke inn

Det e to linje fra to forskjellige Patty Griffin-sanga som oppsummere verden for mæ:
«it’s a wondrous world of ridiculous things» & «[she] came from a long line of drinkers and dreamers»

Den første e vel selvforklaranes: verden e fantastisk og rar og grusom og deilig, og sånn e det. Den andre, derimot, e jo ikke fullt så logisk, all den tid. hei, æ hete Siri, æ drikk knapt. Men det æ innså va at æ – i teorien – like folk som drikk, eller i det minste skjønne det. Æ drikk ikke fordi æ ikke vil bli full (så kan man jo finne årsaka til det: æ vil ikke miste kontroll, æ vil ikke noensinne kunne reduseres til en full same, æ har ikke lyst, etc etc), men æ kan godt forstå det behovet for å være utafor dæsjøl en stund, å gi uttrykk for ting du ikke hadde sagt om du va edru, å gjøre nokka du kan angre på dagen etterpå, men samtidig få forståelse for at du gjorde det, for du va jo full. Dessuten e det nokka vakkert med folk som ikke e redd for å være full, fordi fulle folk e absurd idiotisk av sæ. (drømmer-delen må jo være åpenbar, sukk)

(den første Utropia-teksten æ skreiv, tror æ?, va om Patty Griffin (og Nils-Øivind Haagensen og Cat Power og en studie i kor mange av favorittingan mine æ klarte å presse inn på 2500 tegn), æ har ikke lest den på lenge, men i nostalgiens lys va det en vakker tekst, søt og smilanes og sjarmert)

Æ va i Hamningberg i dag, og delte baksete, på den 11 tima lange turen (da inkludert spisepausa, steinplukkepausa og generelle «hei, her kan vi stoppe!»-pausa), med verdens mest forelska småsøsken. Øh, korav den ene e min lillebror, mens den andre har en storebror og dermed også e småsøsken. Det e veldig få menneska æ like i 11 tima i strekk. Forelska kjærestepar e enda lavere på lista. Fordi æ e bitter og vanskelig. Og grunnen til at æ e bitter og vanskelig?

Æ fikk ikke sove i går, fordi æ lå og forberedte mæ til bryllupet på lørdag. Du kan jo lure på kordan forberedelsa det va. Generelt sett va det sånt blodtrykket mitt ikke har godt av. Fordi æ vente på at noen skal spørre mæ ka æ studere, og æ vente på at noen skal si koffor det? eller ka du blir av det? Æ har innsett at svaret på sistnevnte e «lykkelig», men gud, æ e så lei av folk som mene at studian mine e totalt bortkasta. Det drit vel æ i, æ skal ikke tvinge på noen litteraturanalysa eller dikttolkninge dem ikke vil ha! Og som om ikke det va nok, forberedte æ mæ på å, e du same?, kan ikke du snakke samisk? (biru daža, alo dahttu dán ja dien, ja go de dahkká mo hálida, lea aibbas sihkkar ahte su birra dat lea háleštuvvomin), bla bla bla kofte bla bla bla samisk bla bla bla kultur bla bla bla eksotisk bla bla bla så faaaascineranes og, den æ håpe noen kommer med, fordi æ endelig har et svar: snakk norsk («dra til helvete» og om dem murre på det, så fortsett æ med «å, beklager, æ trodde vi skulle bedrive en sånn ordassosiasjons-lek, kor du sir nokka og æ skal svare det første æ tenke på»)

Æ tror et naturlig spørsmål ville være koffor æ torturere mæsjøl på den måten (seriøst, blodtrykket mitt), men det e fordi æ tror det e helt riktig som dem sir, at det beste forsvaret e et godt angrep, eller i det minste at forewarned is forearmed eller kordan det der va. Æ vil heller forberede mæ på et bryllup fullt av idiotiske søringa og bli gledelig overraska enn å forberede mæ på en fantastisk hyggelig kveld og ende opp med å knuse nesa på noen (kanskje ikke så sannsynlig, men. verden kan overraske).

Uansett, på bilturen kom æ opp med min nye menneske-filosofi: alle folkan æ kjenne e puslespill. Noen av dem e sånne enkle, med ferdige ramme og fire brikka, fordi æ ikke e så godt kjent med dem. Noen e bilda æ ikke like, men fortsatt pirke på. Noen e sånne kor æ har hovedbildet og ser at det e fint, og så dukke det av og til opp nye detalja, et par brikka i hjørnan og litt sånt, noen av dem e kanskje ikke mine favoritting, men dem e en del av en helhet, og derfor grei. Noen folk e bare ramma, men kanskje ramma e såpass interessant at æ vil prøve å putte på plass resten. Noen e bare en brikke i ny og ne, når æ minst forvente det, men små puslespill æ kan legge bita til etterhvert, fordi det ikke e hastverk, mens atter andre på ett eller anna tidspunkt plutselig dumpe ned med store dela av bildet på en gang. Og det som e, med hele analogien, metaforen, whachamacallit-en, e at æ e en tålmodig puslespill-legger, stort sett. Av og til ønske æ kanskje å vite ka motivet e av og æ vil vite det nu, men generelt sett har æ ikke hastverk. Æ treng ikke å dele for mye med en gang, æ kan bare vente på de magiske små brikkan som kommer når man minst vente dem, og det hold. Æ syns det e en fin filosofi, om enn ikke særlig nyskapanes.

Hamningberg va vakkert, som vanlig, kaldt, som vanlig, men med litt mindre vind enn vanlig, det va litt kjedelig, æ ville ha bilda av bølga. Æ skreiv en hilsen i gjesteboka på kafeen (sist æ va her kjøpte/fikk æ en lue (av Ragnhild), den her gangen skulle æ ønske æ hadde den med) og tok to rulla med film med fiskeøyekameraet mitt. Det betyr at æ har tatt fem rulla med film i løpet av sommeren, mmmm. Æ tror forsåvidt det sir nokka om koffor æ aldri blir en god fotograf at æ stort sett har kamera-a(a-a-aa-a-a) uten… viewfinder. Ka nu enn det e på norsk. Det vil si, det ene (pop9) har jo, men om du ser i den når du tar bilde, blir det ikke likt i det hele tatt. Derfor e det bedre å bare sikte (da e det i det minste forståelig om du bomme helt). De to andre har ikke, eller, fiskeøyet har, men det e en sånn du feste på toppen, og det har jo heller ikke nokka særlig funksjon. Så i bunn og grunn har dem ikke. Men vi va innom kapellet i Hamningberg, det va en fotoutstilling der, og noen av de bildan va fantastisk. Æ må begynne å bruke speilreflekskamerat mitt igjen. Æ vil ha en digital speilrefleks, men. Æ like å ha bildan mine i fast form. (til å ha brukt datamaskine siden æ va cirka fem e æ utrolig skeptisk til teknologi. Eller så e æ skeptisk fordi æ har brukt datamaskine siden æ va cirka fem)

Patty Griffin har forøvrig også en av mine favorittlivsbejaendelinje: you can cry or die or just make pies all day, I’m baking pies. (det e kanskje ikke så livsbejande, egentlig, for folk som ikke e mæ, men det e nokka endeløst vakkert i ideen om at du kan gråte eller dø eller lage kake. Og æ lage kake. (la mæ spise kake)

Dobbeltforøvrig kan nevnes at vi va på Vardøhus festning (søteste festningen ever? tror det), og dem hadde oppdatert utstillingen sine. Så æ lærte nokka nytt! (og så noen pene presumptivt militærgutta. akk) Og det va litt rart at æ ikke visste det fra før av, men æ kan ikke huske å ha lært det på skolen og æ har definitivt aldri lest krigshistorie på egenhånd, så. Derav en viss overraskelse når æ leste en proklamasjon fra rett etter at vi blei okkupert kor det stod at «for å bevare Norges nøitralitet» har tyskeran flytta inn for å beskytte oss fra engelske angrep. Og det va jo litt rart, for æ trodde dem bare gjorde det fordi dem ville ha hele Europa. Eller, altså, det va jo derfor dem gjorde det (duh), men at det va den offisielle forklaringa også. «Verdensherredømme, jippi!» e jo enkelt nok, forståelig. Men «vi skal ta over beskyttelsen av landet dokkers fordi dokker ikke kan gjøre det sjøl». Fikk mæ nesten til å lure på ka som hadde vært verst av britisk eller tysk imperialisme. (det e jo lett å si at den tyske e verst, for den har vi prøvd, men det e ikke som om britan va så veldig snill dem heller?)

Vakre retoriske spørsmål når æ allerhelst burde sove. I stedet for skal æ høre litt mer på Patty Griffin mens æ gjør ingenting og nyt det.

(most everything means nothing except somethings that mean everything)

en inderlig glede.

Det æ tenkte. Da æ satt der og smilte litt fordi æ e så teit og glemme helt å se bort i tide og det e ganske uhøflig å stirre. Men det æ da tenkte va at ting, ting generelt sett, ikke e på langt nær så ille som dem kunne ha vært. Og æ på langt nær så ulykkelig som æ kunne ha vært, og at egentlig, egentlig, når æ kjente etter, på tross av at æ va litt småflau og pinlig berørt – ikke mye, ikke nok til at æ gikk, men litt – så e æ glad. Lykkelig. Æ har en Narcissus-dag, klare ikke å slutte å se på mæsjøl i speilet, æ satt med en penn i hånda i nærmere ett kvarter, fordi æ følte så inderlig at æ ville skrive nokka, æ visste bare ikke ka. Og egentlig, når æ tenke på det, så syns æ det e litt teit, litt banalt med folk som føle ting inderlig, men samtidig så gjør æ det sjøl. Selvfølgelig. Man kan jo ikke la være å føle ting inderlig, men man kan kanskje forundre sæ litt over den negative holdninga til det.

Det e ingenting galt i inderlighet, sjøl ikke etter at man har nådd en viss alder, eller før man når en anna alder. Æ tror det finnes en øvre grense for når man slutte å rulle på øyan av inderlige menneska, æ håpe bare den senke sæ litt for min del. Æ e lei av å rulle på øyan av mæsjøl.

(man kan kanskje ikke si rulle på øyan, på godt norsk. men det gjør ingenting.)
(og ordet inderlig miste virkelig all betydning etter en ganske kort stund)

—-

Det æ dog skulle si, va at æ leste dagbladet i dag. I dagbladet va det en godt voksen dame som klagde over unge sjefa i IT-bransjen. I kronikken hennes va ordet gammelost delt opp over to linje:
gamme-
lost.

Og æ tenkte at folkan æ va på fest med forrige fredag nok ville synes det va en skam. (Ka ville Sylfest Lomheim sagt?) Det vil si, de to rettskrivingsnerdan ville synes det va en skam. (med mange utropstegn og store bokstava. fordi dem va den typen menneske) Men den layoutansvarlige ville kanskje syns det så greit ut, fordi det betyr at høyremargen også va jevn, og det e jo ikke så enkelt å få til i en avisspalte. Og når det går, så har man all grunn til å være fornøyd, i hvertfall layoutmessig. Personlig e æ fortsatt ubestemt, men rettskrivingsnerden i mæ e større enn layoutnerden, så æ lene mæ nok mest i den retninga. Men æ syns det e litt fint at det e folk som les avisa og ser mer på høyremargen og bildeplasseringa enn innholdet. (særlig i dagbladet, som jo strengt tatt får mindre og mindre innhold, da kan man i det minste håpe at layouten e bra)

Og æ tror æ treng et icon med teksten «hva ville Sylfest Lomheim gjort?» Tror nok det.