Mikhail Mikhailovich Bakhtin

by

Det her e skrevet til dæ uten andre enn mæsjøl i tankan

Æ blei overraska i dag da æ oppdaga at æ aldri noensinne, sjøl fire år etter å ha lest boka, har skrevet eller sagt nokka (anna enn muntlig, kanskje, for det kan æ ikke gjenfinne, heldigvis/dessverre) om følelsen æ endte opp med den gangen æ leste brevvekslinga mellom Bodil Cappelen og Olav H. Hauge og innså at æ aldri kommer til å vokse av mæ det her. Nu e det fire år siden æ leste boka og æ kan ikke lenger huske akkurat ka det va i det Bodil Cappelen skreiv, ka det va som gjorde at æ blei lykkelig og bekymra om en annen, fordi ho va et voksent menneske og ho va fortsatt sånn som æ va for fire år siden, sånn som æ e nu. Det va så mye håp i ho, så mye fjollate optimistisk håp, en vilje til å hoppe uti, tro på at kanskje, kanskje nu. (Tror æ det va, æ huske som sagt ikke, men håpet, håpet va der.) En entusiasme du sjøl tror e bare positiv men som skremme unna folk du vil knytte nærmere.

Æ prøvde å finne ut av kordan æ kunne beskrive det, den optimistiske entusiasmen, men det nærmeste æ kom va «det e som å være ikke-klinisk manisk-depressiv» og det høres jo ikke bra ut i det hele tatt, æ tror ikke det e rett (æ har aldri vært klinisk manisk-depressiv, æ vet ikke engang om det fortsatt hete det?), æ tror ikke man burde snakke om sæsjøl i diagnostiseranes terma, vi treng en normalisering av mental helse, men ikke på den måten, ikke på diagnose-appropriasjon. Og det va uansett ikke poenget, æ blei bare så overraska, fire år og æ har ikke sagt et ord om kordan æ har brukt de åran på å forsone mæ med at æ sannsynligvis kommer til å være sånn her når æ e femogførti, seksogfemti, åttogsøtti, for alltid, æ kommer til å være den mest flirfulle fnisate dama på gamlehjemmet, dement fra ende til anna men med fullstendig oversikt over ethvert menneske æ noensinne har vært betatt av (så god hukommelse har æ ikke nu engang, og æ har fortsatt femti år på mæ til å bli betatt av folk, så det kommer ikke til å skje).

Og æ like å være mæsjøl, like entusiasmen, akkurat i dag e æ entusiastisk over gyllenlær og gyllenlærlauget i Norge (tenk at det finnes!); gyllenlærlauget har et medlemsblad og det medlemsbladet hadde en oversikt over kordan kommuner i landet som har kirker kor det finnes gyllenlær, og det e jo aldeles fantastisk! (Æ burde gjenlese brevan til Bodil Cappelen, se om ho også va begeistra og superlativeranes om det meste.) Det e sånne ting æ tilfeldigvis kommer borti på jobb, og tidligere i høst (og fortsatt, egentlig) va æ kjempebegeistra over Elisabeth Meyer, og den siste drøye måneden har æ vært kjempebegeistra over Erik Løchen (fordi æ så «Jakten» på Slagg, og det va uventa gøy, det vise sæ at æ like norsk modernistisk film? Og nu vil æ se Motforestilling.), og så videre og så videre, æ plukke opp de her morsomme tingan æ kan være kjempeentusiastisk om, og så e æ kjempeentusiastisk så lenge æ vil (nu har æ vært kjempeentusiastisk, om enn litt mer subtilt, om Warren Ellis i snart fire år, æ har enda tilgode å lese Camilla Collett (men koffor ikke? Æ vet ikke), men æ e ganske entusiastisk hver gang æ finn ut nokka nytt om ho. Poenget e bare at æ like kunnskap, æ like nerdegreier på så mange måta, Erik Løchen laga kortdokumentaren «Søring nordover» omtrent samtidig som Knut Erik Jensen laga «Nordkappekspressen» (og Nicole Macé og Knut Andersen laga «Det var en gang et fiskevær», men den e litt på sida av det hele fordi den handle om fraflytting, ikke turiststrømmen til Nordkapp), og nu kan æ helt fint uttale mæ om samiske forhold i turistindustrien i 70-tallets Finnmark (fordi æ vet det e sånn akademikera fungere, æ har observert dem lenge nok til å kunne lyge minst like godt som dem gjør).

Og Hanna spurte «ka skal du med all den her kunnskapen?», ikke dømmanes, men nysgjerrig, koffor den plutselige entusiasmen for små, rare dokumentara fra 70-tallet?, og æ svarte nokka sånt som «vet ikke, sjarmere en filmviter i 60-åran? Eller en dag kunne score et aldeles usannsynlig quizpoeng fordi æ huske nokka rart og obskurt æ har sett/lest!» Fordi det e så mye man kan lære, og æ vil vite alt, æ vil forstå så mye som mulig, morsomme detalja og uventa sammenhenga, vil kunne si «å ja, den ja, joda den har æ lest/hørt/sett/vært borti tidligere» uansett ka det handle om, kunne smile litt til en eller anna mann som ikke tok mæ alvorlig og vite at han måtte revurdere ett og anna, joda, du skal bare mansplaine som du sjøl vil, men æ har lest mæ til det her fra før av, det e søtt at du tror du kan lære mæ nokka bare fordi du e eldre enn mæ.

Og det va ikke poenget, men samtidig e det kanskje kjernen? Fordi æ like å høre på folk som entusiastisk fortell mæ om nokka dem kan, nokka dem har lært; folk som fortell med entusiasme om nokka dem e interessert i, opptatt av, e det beste æ vet – æ kan bry mæ om alt fra lingvistikk til fiskekvoter til modernistisk norsk film til sære filosofiske retninge til realfag (for pokker) om noen e entusiastisk og vil fortelle mæ om det, men det e ikke kult å være voksen og kjempeentusiastisk om skikkelig rare ting (med mindre du e akademiker), og æ e ikke så god på å snakke sånn som voksne menneska skal gjøre, æ like å være fjollate og æ like å være entusiastisk og æ like å være alvorlig men bare om æ også får si nokka dumt innimellom, og helst skal man jo være fornuftig.

Og de dagan æ ikke kan være fornuftig ende æ opp med å skremme folk unna, og en del av mæ vet at æ burde roe ned, ikke si så mye, kanskje ikke si nokka, always leave them wanting more, men det ingen tok høyde for da dem sa det va at det e så mye av mæ, æ kan si alt og fortsatt ha halvparten usagt. Og det e de dagan æ sitere Charles Baudelaire til mæsjøl, med bombastisk gestikulering om æ e aleina, «hvorsomhelst ut av denne verden!» og så lure æ på om æ kan kjøpe en togbillett til et sted som e akkurat så langt unna at æ rekk å ta toget tilbake igjen før æ må være på jobb. (Minimumskravet e at æ fungere i ti tima dagen, frokost før jobb og på jobb og så går resten sæ til, som oftest går det som det skal og helt som vanlig men noen ganga legg æ mæ klokka seks fordi æ e et voksent menneske som kan sove når æ vil, noen ganga e æ et voksent menneske som drikk kaffe til middag, noen daga e æ et voksent menneske som ser på mengden penga i bankkontoen min og fundere på kor mange tur-retur-billetta æ kan kjøpe til toget.)

Og det slo mæ plutselig, sammen med den overraskanes oppdagelsen av at æ aldri har sagt nokka om Bodil Cappelen og den kjipe/vidunderlige sjølinnsikta av at det forblir sånn her for alltid (OK, forhåpentligvis slutte æ å drikke kaffe til middag, det e en ganske dårlig idé), at æ hver gang æ føle mæ ukomfortabel i min egen sfære, hver gang ting ikke e akkurat som æ skulle ønske, så vil æ rømme, ta tog og buss og offentlig transport fordi det e liminalfasen som appellere til mæ. Æ tvitra det, en oppsummering av en tanke som godt kan være mye mer utbrodert, som æ ikke vet om e logisk i en hundreogførtitegns oppsummering: «Liminalfasen e interessant pga potensialet i at verden plutselig e nokka helt anna; i mangel på tilgjengelige ritualer bruke man transport.» (for dem som ikke har studert humaniora lenge nok til å tenke på begrepa som «liminalfase» for gøy, e det en overgangsfase, gjerne i form av ritualer, kanskje særlig religiøse, type konfirmasjon, ekteskap; liminalfasen e, i følge Arnold van Gennep, transitten mellom separasjon og inkorporasjon, å bevege sæ fra å være utfor til å komme inn igjen, den korte fasen kor du e hverken-eller; Bakhtin snakke om det som karneval, kor alle e på like fot uansett utgangspunkt, alle muligheta e åpen.)

Og det æ tenkte på va togturan, når du ikke vet kæm du havne ved siden av, når du ikke vet kæm andre som reise, når det danne sæ et flyktig, imaginært fellesskap i togvogna, hver gang du tar toget e det en viss mulighet for at verden e blitt radikalt annerledes når du går av toget (sjøl om det per nu sannsynligvis e fordi noen mista å starte en atomkrig, sånn som verden går av hengslan), hver gang du sett dæ i et sete e det en mulighet for at ditt livs store kjærleik sett sæ i setet ved siden av dæ, og sjøl om det ikke skjer, så sett du alt på pause. Eller, æ gjør i hvert fall det, æ fraskriv mæ alt ansvar hver gang æ e på reise, æ e på tur fra A til B, æ kan ikke forholde mæ til nokka anna. Æ kan ikke svare på telefonen (særlig ikke på toget, fordi dekninga fra Bodø til Trondheim e en dårlig vits), æ kan knapt sjekke epost og nesten ikke oppdatere nokka, æ kan skru av alt og bare sitte der, lese en bok, se ut av vinduet, stirre i en vegg, æ treng ikke forholde mæ aktivt til nokka som helst fordi æ blir aktivt forflytta fra punkt A til punkt B, og det e bevegelse nok. Og innen æ kommer fram kan nokka vidunderlig ha skjedd, enten inni bevegelsen æ e i, eller utfor den, nokka æ oppdage når æ kommer fram og ut av bobla.

Ka som helst kan ha skjedd, og så lenge æ e i bevegelse kan æ ikke se optimistisk på verden mens æ vente på at det skal skje; æ fjerne mæsjøl fra regnestykket for en liten stund i håp om at du (i enkelte tilfella et spesifikt du, i andre et generelt du, av og til kanskje mest mæsjøl) skal oppdage at nokka mangle så fort du ikke ser mæ; at æ kan komme tilbake og du kan kjenne entusiasmen i dæ sjøl, at du vil dele den med noen, at noen e mæ; æ vil bare være borte akkurat lenge nok til at du oppdage at du helst vil ha mæ der så ofte som mulig.

by

«to boldly go where no man has gone before.» «I am not a man!» :D

Han: «.. så i bunn og grunn e moralen i Star Trek at du kan være både ond og pen?»
Æ: «Hmm. Ja. Æ like den!»

Og før det sa han – som jo selvfølgelig e Tor Håvard – «men han hadde fortjent juling» og da lo æ og svarte «du kan da ikke ærlig talt mene at Kirk fortjente mer juling!» Stakkars mann. Og så snakka vi om helterollen og Tor Håvard sa at det e rart at de der folkan som aldri følg reglan bestandig e heltan og æ tenkte på liminal-fasen og det bakhtinske karnevalet og delvis også trickster-myten og visste plutselig ikke ka æ skulle starte med. Men poenget e vel like mye at ingen av dem fungere, det kom æ på først i etterkant. Fordi trickster bryt reglan for å vise oss koffor dem skal være der – trickster kan bryte dem, skal bryte dem, men vi e ikke trickster og kommer ikke til å tjene på å bryte dem, skal ikke basere oss på å bryte regla – mens helten bryt regla, får dama og halve kongeriket og absolutt alt det andre – bortsett fra James Tiberius Kirk, som stort sett får juling.

Star Trek e, om du lurte, like bra andre gangen. Chekov e minst like sjarmeranes, Sulu e – om mulig – enda mer badass, Scotty e god, og Bones e muligens fra vettet, men han kunne godt vært fastlegen min. Uhura har en talentfull tunge, og snakke tre dialekta romulansk – og æ vet akkurat ka det sir om mæ at det e min favorittreplikk i filmen: akademikernerd! – og det eneste som plage mæ e foreldran til Spock. Winona Ryder, seriøst? Det e så teit at æ får litt hodepine bare av tanken – det må da finnes skuespillera som faktisk e gammel nok til å være mora til Zachary Quinto? Star Trek e’kke nokka særlig til film om du vil se tøffe dame, men til gjengjeld e den såpass bra kvalitetsmessig at det nesten ikke gjør nokka. Men bare nesten.

Æ har lilla negla, og verden e ikke så dum – og æ vet ikke om det e mer å si – æ skal bare fundere litt på om koffor æ har en innbitt ide om at kvinne ikke kan være croonera. Æ tror Kelly Willis e min favorittcrooner, men det e nokka med crooner-begrepet som gjør at æ tenke menn. Mann i dress, kanskje med fedora, og en sånn 50-talls mikrofon. vi får skylde på Frank Sinatra.

(So I wasn’t thinking clearly,
so you didn’t think at all.
Aimee Mann)

by

my father doesn’t hate you because you’re Jewish, my father hates you for hurting me

En historie æ like å fortelle folk e det faktum at faren min ikke ville ha barn, fordi han mente det virkelig ikke va ønskelig, ikke som verden va, ikke som den utvikla sæ. Som regel reagere folk med vantro, eller dem tror at æ fortsatt føle mæ som et uønska barn. Mora mi like å fortelle historien om kordan faren min, før æ blei født, snakka om at det til å begynne med antakeligvis ville være sånn at det hovedsakelig va ho som va knytta til mæ, det naturlige mor-barn-båndet, det tar litt tid før faren helt kan komme inn i bildet, og at første gangen han så mæ, første gangen vi så hverandre blei han så forelska. Faren min ville kanskje ikke bringe barn til verden på et teoretisk plan – nokka æ egentlig e helt enig i – men når det kom til stykket e det ikke som om han ikke vil at æ og broren min skal eksistere. (sjøl om æ tenke at det også må være naturlig, av og til, å tenke på kordan livet ditt hadde vært uten barn, det må da være et sunnhetstegn å fundere på det, akkurat som æ av og til lure på kordan det hadde gått om æ tok statsvitenskap, om æ gjorde nokka helt anna; det e ingenting galt i å tenke på muligheta.)

Æ vet ikke i kor stor grad foreldran mine e tydelig i det æ skriv, men æ vet i kor stor grad dem e tydelig i kæm æ e. Æ kom til å tenke på det fordi æ leste Charlotte Isabel Hansen i dag, på VT, in one go, uten at det egentlig va planen: æ skulle bare lese litt, så skulle æ bare lese den første delen, så bare den andre delen og til slutt va det femti side igjen og da va det jo ærlig talt like greit å fortsette. Dessuten handla den jo delvis/hovedsakelig om pretensiøse litteraturstudenta, og sånt like æ. I tillegg har æ lest en samisk roman som handla om. Vel, mæ. OK, ikke egentlig, men det va ikke så langt unna. Bytte du ut The Smiths med Ani DiFranco, 2007 med 2002, og depresjon og selvmordstanka med et enormt behov for å leve, så har du mæ. Det eneste som overbeviste mæ om at det ikke va skrevet basert på mæ1 va at ho på et tidspunkt sir nokka sånt som «man kan jo ikke gå på kafé hver dag, folk hadde jo trodd æ e rar». Æ satt på VT, der bak, helt aleina (heldigvis) og måtte bite mæ i hånda mens æ lo så æ rista.

Det va en sånn dag i går, egentlig, æ vet ikke helt kor ofte Gaute endte opp med å prøve å finne reboot-knappen min (det høres skittent ut, og resulterte jo også i setninge som «du treng bare å finne en mann som trykke på de rette knappan») mens æ lo og lo og lo av alt og ingenting og de teiteste ting. Men til gjengjeld sa andre folk sånt som «og det slår hull i kølla på…» «…» «Hull i teorien om..» Du måtte nok være der, men va du der, så hørte du oss, så høyt som vi lo. I dag sov æ for lenge, og har stort sett bare brukt penga (mye penga) på mat. I morra skal vi spille TP på Driv, klokka seks (i tilfelle noen som les der her vil dukke opp, så langt e dæ vel æ og Fride, kanskje Joke, muligens Tonje, og det e omtrent det hele), så e det redaksjonsmøte og det blir fint.

Ting, ting og greier. Et halvt smil og æ vet ikke, æ e uendelig [dum] for øyeblikket. I går, æ burde egentlig visst kordan dagen kom til å bli, det siste æ gjorde før æ gikk ut og låste døra va å hoppe opp og ned et par ganga, bare fordi det måtte ut. Æ e latterlig enkel og ganske teit; æ fikk nye smykka i posten og har mest lyst til å bruke alle på en gang. Æ skriv og skriv (og les og les), bare bruddstykka «æ vil æ vil, men det hjelpe jo ikke nokka særlig» – «la mæ bedrive en hermeneutisk lesning av din eksistens». Og i Tore Renberg-boka sir mora til Jarle Klepp nokka sånt som (omskrevet) «vanlige folk hadde tenkt på [det] helt av seg selv, de hadde ikke trengt en russisk litteraturteoretiker for å komme på [det]» og æ lo nesten når æ leste det, for det e jo et poeng, men. Tenk å kunne komme på nokka fordi en russisk teoretiker har skrevet om det, tenk å kunne tenke at æ vil bedrive hermeneutisk lesning av din eksistens, æ like det også. Æ like å oppdage begrepa som kan forklare ting æ ikke visste at æ ville ha en forklaring på, æ like å oppdage det åpne i Bakhtin og bli litt overvelda (nesten med tåra) av det faktum at Bakhtin starte hele essayet sitt med å si «noen andre kommer kanskje til å bygge videre på det her, æ håpe det, for det hadde vært fint». Det e nokka med å være så trygg på sitt tankegrunnlag at man e villig til å dele.

Litt sånn som når æ leste lederen i Tromsø i dag og så at Sparebank1 Nord-Norge har skrevet en kontrakt med Nordnorsk Kunstmuseum om at om banken, mot all formodning, skulle legges ned, så går hele kunstsamlinga til NNKM. Og det e litt fantastisk, syns æ, når nokka så høykapitalistisk som en bank e villig til å bruke penga på kunst, e villig til å gi bort kunstsamlinga si om ting skulle gå til helvete. (og at dem e villig til å etablere minibank på universitetet, sjøl om den antakeligvis kommer til å gå med underskudd, bare fordi det virke rett og riktig.)

Andre ting også, men hovedsakelig tanken om at «sjølinnsikt e jævlig kjedelig» og at «æ har fantomsmerta i den delen av hjertet mitt som tilhøre dæ» og ideen om at det e verdt å ha hull i hjertet, så lenge det betyr at æ har møtt de folkan æ har møtt. Alt sammen, alt på en gang, og som om ikke det e nok, e det plutselig Songs: Ohia-sesong igjen. Små gleda i mørket.

1Det e en blogg, skrevet av en 19 år gammel samisk, lesbisk jente som flytta til Tromsø for å studere, som visstnok begikk selvmord, eller i det minste døde under uheldige omstendigheta, og dem sir dermed, logisk nok, at det e sant, hvert et ord, men. Bla bla bla, tekst som tekst, nykritikk og nyhistorisme, mistro og tiltro, skepsis; i bunn og grunn vil æ ikke tro at ho faktisk har eksistert fordi det gjør mæ bitter, æ vet ikke; æ må, for å beholde nokka (nattesøvn?), tro at det e fiksjon, æ bestemte mæ for å tro at det e fiksjon.

by

«yes, I think I like this view – without you…»

I got lost somewhere out in between
where I was and where you wanted me to be

gonna get on my pony and ride
gonna get on my high horse and fly
[The Waifs – Pony]

Æ skal fortelle dæ en hemmelighet, OK? Om du vil sjarmere mæ akkurat nu, så hold det om du finn mæ et eksemplar av The Waifs» Sun Dirt Water. Seriøst. My kingdom for a kiss upon her shoulder CD! Blæ. (æ antar æ kan bestille den fra amazon eller andre nettside, men æ vil ha den i hånda mi. Nu. Uten å vente. Utålmodig!)

Æ va på EU-debatt (om miljø) i går (onsdag), det va. kjedelig, egentlig. Folk blir tydeligvis dårlige retorikera av å være ja-menneska. Og æ like gode retorikera. Underdrivelse av dimensjona, æ elske gode retorikera. Æ mene, etter den debatten kunne Martin Henriksen overbevist mæ om det meste, og det e ikke bare fordi æ har en enorm svakhet for rødhåra menneska:D (det va et øyeblikk, når den teite Bellona-lobbyisten som ikke kunne snakke (alle mine idea om lobbyista gikk i grus, det va trist), sa ett eller anna og Martin Henriksen brøyt ut (men uten at det va uhøflig, egentlig, ikke så ille som den debatten kor KrFU-lederen plagde vettet av mæ) med to ord og æ hadde hjerta i øyan og Helene lo av mæ for «det e så ikkje lov!» Retorikera altså. E det rart æ vil bli på universitetet til evig tid? forøvrig vil æ for alltid beholde det mentale bildet av Øyvind når han skal ta 110 kg i benkpress (pluss det ekstra tillegget når hjernen min mente at det da måtte være helt naturlig at Øyvind skulle benkpresse Supermann.) Det e vakkert. Forøvrig tror æ min konklusjon blei at æ e for EUs eksistens, fordi EU kan gjøre positive ting – sjøl om oppbygginga demmes føre til at de positive tingan ikke blir så overveldanes positiv som dem kunne vært – men æ vil fortsatt ikke at Norge skal være med, fordi æ tror Norge kan gjøre mer positivt ved å stå utafor. (og ja, det e hele tankerekka mi, så æ har ingen plana om å bli aktiv deltaker i EU-debatta)

Et sted inni hodet mitt ligg det en tekst som begynne med linja «jeg forlot noe vakkert den dagen jeg møtte deg». Det e nokka med linjen «[…] sa det er et dårlig tegn at […]» – «et dårlig tegn for hvem?» – «Det visste [hin] ikke, tror jeg, bare et dårlig tegn» som gjør mæ til et lykkeligere menneske. Æ vet ikke helt ka som skal være inni klammeparantesan, men. Tanken e der. Og det finnes en anna tekst som hete noe unødvendig vakkert med linje som «hvert komma er et kjærtegn, hver tankestrek er varme fingre som stryker deg i nakken; når du kjenner at hjertet ditt slår i takt med det du leser, at pusten din tar pauser der teksten tar pauser» men akkurat den teksten avsluttes for øyeblikket med «æsj, æ mista tråden. Call back later» så det går vel som det går. (noe unødvendig vakkert e min definisjon på semikolonet: nokka unødvendig, men vakkert – forbedranes når det brukes rett. Æ like tanken.)

Ellers les æ Bakhtin, ellers har æ kjøpt mæ en ny moleskine, ellers har æ gleda mæsjøl med å merke av tekst, med stikkord som «author as a mask as an excuse», «the natural as savage», «autographed literature» og «suddenly. the unexpected as the only expected». Ellers har æ spist middag på Emmas Under og alle servitøran og eieren lurte på om æ klarte mæ uten Kaffe&Lars. Dem sir det tar maks enogtyve daga å legge til sæ nye vana – æ tror dem har rett. (det her e, for syns skyld, første gangen på nesten/minst (en av de to) to uke æ ikke va på VT i det hele tatt. Og jada, det føltes nesten litt rart. Hjernevasking på høyt plan.) Ellers hadde æ noen hyggelige tima med Joke på Aune. Ellers fortalte æ faren min om ønsket mitt om å skrive en doktorgrad eller nokka kor æ kombinere queer-teori (queer høres utrolig rart ut på samisk) med en samisk variant av urfolksteori. Æ glemte å nevne at æ e litt nysgjerrig på om æ kan blande nokka jødisk kulturteori inn i det hele, men det kommer vel etterhvert. Æ tror det e sånt som høres best ut inni hodet mitt. (men inni hodet mitt e det helt logisk)

Og ellers skal æ sove. Woo!