Mo

by

kjærleik og kultur, berre kjærleik og kultur

I fjor høst en gang, en dag i oktober, lørdag den 24., for å være helt spesifikk fire måneda seinere, va æ på min nyoppstarta lokale filmfestival, Slagg (og æ har slaggbiten som bevise det). Det burde æ jo egentlig ha sagt nokka om i fjor en gang, kanskje november?, men tida og veien og dokker vet nu kordan livet går fra mæ, fordi det hadde fortjent å bli sagt nokka om, bra lokal entusiasme og bra folk som gjør bra ting og fire filma som ga innblikk i arbeiderfilmen både historisk og samtidig, det ene med det andre, alle de her blogginnleggan æ aldri kommer til å skrive (kom tilbake i mai, kanskje æ skriv nokka om årets TIFF da),

og uansett va ikke poenget som sådan Slagg, bortsett fra at poenget va en av filman æ så, den norske 70-tallsklassikeren Det andre skiftet. Du har sannsynligvis kanskje aldri hørt om den, og det finnes det helt klart gode grunna til. Den e ganske banal, og handle om en purung Nils Gaup som dukke opp på Mo og får sæ jobb på Jernverket, kor han får noen venna og har sæ med kona til en av dem. Det vise sæ at karakteren til Gaup forlot det trygge vante livet i Finnmark – her billedgjort med en reinflokk som spring avgårde, selvfølgelig – for å se ka som finnes i den store verden. Æ lo ikke kjempehøyt mens æ satt i salen, men det holdt ganske hardt. Om du har en ambisjon om å se ka verden har å by på burde du sikte høyere enn Mo i Rana.

Han e en ganske ubehjelpelig skuespiller i en ganske ubehjelpelig film, kor han bruke kjedsommelig mye tid på å stirre, enten tomt ut i lufta, eller på ho han har sæ med eller mannen til ho han har sæ med. Det va ufrivillig morsomt, og mest interessant for å se kordan Mo så ut for såpass lenge siden (og kordan Gaup så ut for så lenge siden, sånn en kjekk ung mann, sånn en håpløs frisyre).

Men som Ani DiFranco syng i en av sangan sine, sometimes there’s poetry written right on the bathroom wall, og på et tidspunkt mot slutten av filmen, når Nils Gaup innser at Mo i Rana kanskje ikke har så mye å by på som en ung mann som vil se verden kunne håpe på, har han en samtale med ho han har sæ med, som jobbe på en kafé i byen og va det første mennesket han snakka med når han kom av bussen første gangen, og han sier nokka sånt som «det va nokka med øyan dine, blikket ditt, æ trodde det fantes flere som dæ her» (bortsett fra at han vel sa det på Finnmarks-dialekt, ikke min omskrevne øvre samisk middelklasse-sosiolekt).

Æ har lest så mange bøker om kjærleik den her høsten og vinteren og kanskje året gjennom, æ vet ikke, men æ leste Chris Kraus» I Love Dick og æ leste Geir Gulliksens Historier om et ekteskap og begge de bøkern dokker vet av Lena Andersson, og Ellisiv Lindkvists Selvopptatt og nu les æ Prostitute Laundry av Charlotte Shane og æ har lest Det er mitt hav av Caroline Kaspara Palonen og Elfriede Jelineks Pianolærerinnen og Green Girl av Kate Zambreno, Dept. of Speculation av Jenny Offill og så mange kjærleiksromana at dokker ane ikke (og så måtte æ snakke med Ida om mangelen på en passanes term for det som på engelsk hete romance novels, for det nærmeste vi kommer e husmorporno eller serieromana på fint, og det e jo ikke det samme, og ikke e det chick lit heller, det eneste fellestrekket romance har e at det skal slutte lykkelig, det e derfor æ les det), i tillegg til alle de her diktsamlingen æ blar mæ gjennom og gråter litt av med jevne mellomrom, samt Love itself in the letterbox av Hélène Cixous og så klart A Lover’s Discourse av Roland Barthes, men æ klare ikke å lese dem fra ende til anna lenger, mitt gamle sarte hjerte som har lest og gjenlest Barthes hver gang det va så mye håp og så mye fortvilelse, ka skal det bli av oss?

Æ vet ikke, men han sa «det va nokka med blikket ditt» og det finnes som oftest øyeblikk i alt, uansett kor dårlig du synes det e, det bittelille fragmentet du kan bære med dæ, æ så «Reaktor» med Giron Sámi Teáhter for ikke så lenge siden (en uke, ikke fire måneda!), og det va ikke så verst men ikke så fullt av varige inntrykk, bortsett fra et øyeblikk, kor to av de tre karakteran plutselig gir etter for hverandre og sitt vendt mot hverandre og han trekk ho nærmere og dem har bein og arma rundt hverandre og æ kunne ikke forstå ka det va i det øyeblikket før æ kom på at æ for minst femten år siden leste et blogginnlegg av noen æ fulgte den gang da kor ho hadde skrevet om at ho satt sånn og kyssa en jente ho va forelska i (eller en mann? et menneske) og æ gjorde den der greia kor du les nokka og så må konsentrere dæ for å få alle delan av menneskan til å passe sammen, kordan gjør man sånt, og så satt det fast helt til det dukka opp nesten tyve år seinere (æ va ikke tretten da æ leste det, æ huske såpass, men æ va kanskje seksten? femten pluss),

og det va ikke så mye å ta med sæ fra den filmen, sjøl om æ va glad for at den fine lille filmfestivalen satte den opp (og at dem skal ha mer festival i år, ett år av gangen, det e bra), men den ene linja (eller de to, men den andre «æ ville se verden» fungerte liksom ikke på samme måten) satt igjen, har fulgt etter mæ siden da, det va nokka med blikket ditt, æ tenkte det va flere som dæ i den her byen, men det e kanskje ikke det? Æ prøve fortsatt å treffe blikket til folk, se om det e noen som ser tilbake; film og bøker og kjærleik e ikke virkeligheta, men kanskje, om æ ser litt nøyere etter, neste gang blikkan vårres møtes, kanskje?

by

Å bo et sted og å drømme et sted

En av favorittanekdotan mine det siste året har vært at æ aldri hadde vært på Mo før jobbintervjuet mitt, og at æ da brukte en dag på å vandre rundt i byen (strengt tatt bare sentrale dela av sentrum) og tenke «e det her et sted æ kan bo?» Æ har bare bodd her i knappe halvanna år, så æ har fortsatt ikke konkludert (sjøl om dela av mæ tenke æ blir her lenge), men æ slo i det minste fast at det va et sted æ kunne flytte til, sjøl om æ også har sagt at det e en viss mulighet for at æ en dag våkne og tenke «nu hold det» og flytte herfra. Sånt vet man aldri.

For noen uke siden snakka æ med en fyr fra Oslo som også jobbe her, om kor vanskelig det e å reise til og fra Mo, om kordan man må revurdere flyprisa og reisetid. Han synes totusenfemhundre e en akseptabel pris for å komme sæ til Oslo, æ har slått mæ til ro med at tre tima med tog til Bodø e verdt å betale halvparten av det Mo-Tromsø med fly koste, alle de her tingan (æ holdt på å si små tingan, men dem e ikke så små) man må lære sæ å tåle om man skal bo et sted kor man e avhengig av Widerøe (og tog. Æ har ingen tro på jernbane lenger nord i Norge, men det e ikke til å komme unna at det gjør ting lettere på noen måta).

Og i det her så har du Mo, som æ fortsatt ikke e kjent i, ikke på ordentlig. I går gikk æ en helt ny rute til jobb (dela av den, om æ skulle gå en helt ny rute hele veien måtte æ ha klatra i fjell eller fulgt jernbanelinja og klatra over gjerda), og så hus æ ikke har sett før, fant et bakeri, slo fast kor Mo gjestegård ligg, så på kirkegården, ikke bare framsida av kirka. Æ gikk helt til Askeladden, via en god del omveia, fordi været va fint og æ hadde lyst, og æ så på forskjellige hus, forskjellige leilighetsbygg og tenkte «e det her et sted æ kunne bodd?» fordi æ har plana om å kjøpe mæ nokka etterhvert. Æ lene veldig i retning en leilighet, fordi æ unnslipp snømåking og plenklipp, reparasjona og desslike, men hus har jo privatliv (ingen delte vegga/tak/gulv!), og muligheta for bærbuske og rabarbara, pluss veranda. E det her et sted æ kunne bodd?

Æ vet ikke, men det gjør nokka med stedet du prøve å forholde dæ til når du forhold dæ til det som et sted du stadig reise fra, ikke til. Noen ganga glede æ mæ til å komme hjem, til leiligheta mi, men som oftest drømme æ om ting æ ikke finn her (kaffebara, kunstmuseum, teater), som oftest e enhver offentlig fridag en potensiell mulighet til å reise vekk, til Tromsø eller kor som helst. Og det gjør nokka med stedet du bor på når du enda ikke har tilbragt hverdaga i det, hverdaga kor du ikke må på arbeid. De eneste gangan æ har vært på Mo uten å jobbe e helg, helligdaga og når æ e syk. Æ vet ikke kordan det e om du e hjemme en helt vanlig tirsdag og kan sove så lenge du vil, før du står opp og kanskje drar til byen, kæm vet ka man gjør på Mo på en hverdag man ikke jobbe. Det e nokka der æ ikke helt får tak på, det e et aspekt av byen æ ikke har grep på, og det føles rart, å ikke ha hatt lange tomme daga kor æ kjede mæ (sjøl om æ kjede mæ, av og til, men ikke på den måten).

Og på den ene sida vil æ ta en uke ferie og bare være på Mo, snu døgnet og vase rundt som man gjør når man har sommerferie, men på den andre sida virke det å skulle være på Mo en hel uke som å kaste bort tid, tid æ heller kunne brukt i Tromsø eller Tana eller kor som helst i verden, ka skal æ med en uke på Mo når æ kan reise til Portugal!

Og på den andre sida har du bya som Portland, kor æ har vært på ferie, bare på ferie (selvfølgelig), en uke her og fem daga der, brukt på å besøke alle plassan æ like å besøke, samt å leite fram noen nye, en stadig voksende skare av steda kor æ føle mæ hjemme. Men hjemme e selvfølgelig ikke Portland, kan ikke være det, kordan skal man være hjemme et sted man ikke engang har vært i en hel måned tilsammen, men det e den følelsen æ har, identiteten til Portland e en æ føle mæ komfortabel i – æ klare ikke å forklare folk koffor æ like mæ så godt der, æ bare gjør det, det e husan, stedet, alle de her små butikkan (flere og flere av favorittbutikkan mine i verden ligg i Portland, og det e delvis tilfeldigheta, at æ først har kjøpt ting, for så å oppdage at alt e fra samme sted), en ikke-gripbar følelse som gjør at æ har lyst til å dra dit en dag og ha hverdaga der. Æ vet ikke om det hadde funka, kordan det hadde funka, men æ skulle ønske æ kunne prøve en dag, å være der lenge nok til at æ rakk å kjede mæ.

Noen ganga les æ gode råd på nettet, forslag til ka du kan gjøre når du kjede dæ, når det føles som om livet e rutineprega og alt sånt (bare vas, men det e jo lov å vase litt av og til), og et av forslagan som stadig dukke opp e «undersøk et nytt nabolag i byen du bor i!» og det e sånne forslag som gjør det åpenbart at de listen ikke e laga for bya (nord) i Norge. Æ kan selvfølgelig bruke en dag (om æ hadde en dag en gang) på å vandre rundt på Selfors, i Åga, eller Ytteren for den del, men det e ikke som om æ hadde funnet nokka der anna enn variasjona over det samme, en matbutikk (antakeligvis med post i butikk), kanskje en frisør, en kirke, leilighetsbygg og boliga. Det finnes ikke skjulte skatta her (ikke med mindre man går på tur i naturen, men sånt gjør æ ikke), eller, rettere sagt, det finnes ikke sånne skjulte skatta som æ vil gå på jakt etter, og da blir skattejaktan redusert til noen uke i året, når æ tar fri, når æ reise andre steda i verden, når æ drar til Portland og blir nyforelska igjen (og kommer tilbake uten å kunne forklare koffor). Æ bor på Mo fordi jobben min e her, fordi æ gjør en jobb æ ikke kan gjøre andre plassa enn akkurat her, og æ blir her fordi æ like den jobben, fordi det her e en jobb æ kan se for mæ at æ blir i.

Men æ vet ikke katti æ finn en balanse mellom en jobb æ vil bli i og et sted æ stadig vil reise fra, og det tror æ ikke æ finn svaret på med det første uansett. Og det e en underlig ting å prøve å få tak på.

by

Det æ gjør på jobb, av Siri, 30 1/2 (om ti daga).

Fordi æ vet at knapt noen av dokker egentlig forstår ka æ jobbe med, skal æ herved være semihjelpsom og offentliggjøre et foredrag æ holdt i forrige uke. Med forbehold om at æ ikke (føle æ) har jobba her lenge nok til å vite ka æ snakke om.

Sámi bibliografiija/Samisk bibliografi

Samisk bibliografi er en fortegnelse over litteratur på samisk, og på norsk og andre språk når emnet er samiskrelevant. Vi driver innenfor rammen av Nasjonalbiblioteket, hvilket betyr at vi fanger opp samiskspråklig og samiskrelevant materiale publisert i Norge som kommer inn under pliktavleveringsloven, ikke ellers.

Samiskrelevant betyr ikke «relevant for en samisk bruker», siden en samisk bruker kan være interessert i hva som helst, men emner som er i en samisk kontekst: vi inkluderer ikke flerspråklighet hos barn generelt, men flerspråklighet hos samiske barn tar vi gjerne med. Noe er skjønn, jeg har lært at «er dette noe du ville synes var relevant om du søkte i SB?» er en god rettesnor, men stort sett er det ganske lett å slå fast hvorvidt det er samiskrelevant eller ikke.

For øyeblikket er det i nesten 21.000 poster i bibliografien, med en årlig tilvekst på i overkant av 1000 poster. Samisk bibliografi finnes i tre trykte utgaver, to fra UBT og en fra NBR, men den oppdaterte versjonen er nå kun å finne på nett. Her.1

Sammenlignet med norsk kommer det veldig få utgivelser på samisk, men på mange måter er det viktigere å fange opp det på andre språk som er om samisk; er det på samisk sier det seg selv at det er samiskrelevant, men er det på norsk eller andre språk er det greit å få vite at det har innhold som berører samiske forhold, siden de fleste bøker utgitt på norsk ikke har det.

Samisk bibliografi i Norge ble offisielt startet opp ved Universitetsbiblioteket i Trondheim i 1980, de la vekt på å samle bibliografisk informasjon fra 1965-1980 samt det som ble publisert etter oppstart, fram til 1987. Arbeidet i Trondheim ble avsluttet ved årsskiftet 1991/1992, fordi UBT ikke hadde ressurser til å jobbe videre med det. Anders Løøv, som også har utarbeidet Løøvs klassifikasjon, utredet hvordan videreføringen burde skje, og konkluderte med at Nasjonalbibliotekets avdeling i Rana burde overta.

Dette fordi vi har store samlinger, løpende mottak av det meste som blir utgitt i Norge, faglig kompetanse, økonomiske-, administrative-, og IT-ressurser, og er samepolitisk akseptabelt. Sistnevnte betyr at selv om NB er langt unna det man definerer som samiske kjerneområder – med mindre man er sør- eller lulesame – så vil materialtilgangen og personalressursene veie opp for det. Og Mo er i det minste lenger nord enn Trondheim.

Av trykt materiale registreres bøker, kapitler og avsnitt av bøker, småtrykk, årbøker, og monografiserier der en kan vente å finne relevant stoff. I tillegg gjennomgås cirka 270 tidsskrifter på jakt etter relevante artikler. Fra 2011 har vi også tatt med innspilt musikk.

Det ble gjort et forsøksprosjekt i 1997 på å registrere samiske aviser, men man sluttet fordi vi ikke har ressurser til det. Anmeldelser, store biografiske artikler og minneord er interessante, men enn så lenge utilgjengelige. Det finnes også andre materialtyper vi ikke registrerer, blant de mer problematiske utelatelsene er nettdokumenter, men det er en prosess. Ellers tar vi ikke film, kart, plakater, og audiovisuelle materialer.

Det er liten til ingen kvalitetsvurdering i det vi tar med, så lenge det er pliktavlevert og har samisk innhold blir det inkludert. Man kunne gjort SB til en spesialbibliografi med større grad av innholdsmessig vurdering, men SB faller ikke inn under ett spesialområde emnemessig (bortsett fra det samiske, åpenbart), den dekker flere vitenskapelige områder, og åpner for alt fra tidsskriftartikler om flørting, hentet fra et samiskspråklig ungdomsmagasin, til forskningsrapporter om sjøsamiske fiskerettigheter og samiskrelevante kapitler i bøker om barns språkutvikling. Bibliografien har også mye lokalhistorie fra forskjellige områder som har eller har hatt samisk beboelse. Så om du er interessert i samisk historie fra ditt lokalområde er SB rette sted å starte, særlig siden dokumentene har emneord og geografiske emnestrenger etter modellen fylke-kommune-sted.

Dokumentene er ellers klassifisert etter Dewey og et eget klassifikasjonssystem Anders Løøv utarbeidet spesielt for Samisk bibliografi da den var ved UBT. Løøvs består av 21 avdelinger, med underinndelinger, til sammen ca 150. Dette gjør den betydelig mindre enn Dewey, men det er også lettere å klassifisere f.eks. joik, litteratur, reindrift, minoritetspolitikk, ressursutnyttelse i både positiv og negativ betydning, samiske institusjoner, kulturhistorie.

Fordi vi bygger på pliktavleveringsloven er vi avhengige av at folk som publiserer ting vet at de skal pliktavleveres, og siden det er noe ikke alle vet, følger vi også med på aviser og andre nyheter, forskningspublisering etc, for å være sikre på at vi får med oss det som burde inkluderes i bibliografien. Dette garanterer likevel ikke at vi får med absolutt alt, siden vi enn så lenge dessverre bare er mennesker og dermed kan gjøre feil.

Det har også lenge vært snakk om å opprette en samisk nasjonalbibliografi. På grunn av manglende ressurser, språklige vansker ved gjennomføring – ikke bare forskjellige samiske språk, men også norsk, svensk, finsk og russisk. Men Sápmi som en nasjon i fire stater gjør at det fortsatt er et naturlig mål å jobbe opp mot og det er på ingen måte et glemt arbeid, men enn så lenge avventer vi til vi har et nytt bibliotekssystem.

Ellers jobber vi også med å knytte sterkere kontakt med andre samiske biblioteksmiljø, som for eksempel Sametingsbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Tromsø, Troms fylkesbibliotek og Samisk bibliotekstjeneste. Dette for å kunne samarbeide der det er mulig, og å utveksle erfaringer om samiskspesifikke løsninger på problemer, som for eksempel det at samiske tegn fortsatt kan skape vansker i katalogiseringsarbeid.

1 Merk, du ramle ut av SB om du klikke dæ videre fra resultatan til f.eks. spesifikke forfattera, sånn at du e klar over det.

Mitt favorittord etter at æ begynte på jobb e pliktavlevering, så det så.

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

æ har det bra, det va bare det

Æ bor på Mo nu. Æ flytta til Mo i Rana for en drøy måned siden (en måned og tre daga for å være nøyaktig), og om to daga har æ hatt fast jobb i nøyaktig én måned. Ikke bare fast jobb, men fast jobb på Nasjonalbiblioteket, kor æ jobbe med samisk bibliografi. Æ va på introduksjonskurs i Oslo i forrige uke – sammen med folk som har jobba omså kor lenge på NB, fordi mange av dem har gått fra vikariata til fast jobb – og på et tidspunkt spurte noen «ka e jobben din?» og æ sa «æ vet ikke helt enda.» Æ satse på å finne ut av det sånn etterhvert,

men i dag fikk æ lære mæ litt mer om katalogisering, om bibsys og koda og $a $b $c og $æ – og æ har enda ikke sagt et ord om kjønnskodinga, for æ skjønne det statistiske behovet, men at det ikke finnes en $æ o, i stedet for bare m og f. Sånne ting lure æ på, her om dagen beit æ i mæ en heteronormativitetsvits fordi æ ikke vet om de andre på seksjonen e moden for sånt enda, men i dag sa æ «det e ofte lettere å drukne enn å svømme», så æ e ikke helt forstumma.

Æ prøve å la være å si ke og kelessen og bættele, men det hold hardt, særlig når æ snakke med mæsjøl, og mens æ va i Oslo hørte æ at det dukka opp en e et sted kor æ ellers ikke ville hatt den, og æ tok mæ i å tenke at det e helt greit. Det e ikke som om dialekta mi e nokka fornuftig fra før av, koffor ikke legge til noen e:a, for virkelig å få blanda sammen alt.

Æ prøve å venne mæ til å ta bussen til jobb ti over syv, og sjøl om ti over syv e gruelig tidlig e det også ganske fint å være på jobb før klokka blir åtte, å kunne dra hjem før klokka blir fire – æ bor på Båsmoen, for dem som kjenne Mo, og det tar en stund å komme mæ til og fra jobb, siden æ fortsatt ikke har hverken bil eller sertifikat, æ har sagt «det kan jo hende det endre sæ etterhvert», og det kan jo hende det endre sæ etterhvert, men æ vet ikke,

og i dag slo det mæ at æ får like mye i lønn hver måned. Det skjer ikke bare én gang, det skjer hver gang, det har æ aldri opplevd før, æ lure på kordan det blir? Æ har en stabel uleste avise på spisebordet, æ e nærmere to måneda på etterskudd med lørdagsavise og alt sånt, æ satse på at det går sæ til, æ satse på at æ kommer mæ ajour etterhvert, når æ slutte å være så nyinnflytta, når det slutte å være vinter hele tida,

det går snøskred fra taket på ene sida av huset, i dag da æ kom hjem hadde det nesten nådd døra, æ bor i en kjellerleilighet, æ fant spaden og gravde bort det verste, før eller seinere må det jo smelte, æ satse på at det skjer snart, skjer etter påske,

det e blitt lysere enn det va da æ flytta inn, nu blir det ikke så fort mørkt, nu e det lyst når æ kommer hjem nesten uansett kor treg æ e, og æ har fått lånenummer på depotbiblioteket, det e så mange bøker at æ ikke vet kor æ skal gjøre av mæ, og æ e blitt lovt å få se fjellet en dag, å få se inni fjellet, på bevaringssamlinga og det ane mæ at æ kommer til å ville gråte når det skjer, det e hele kulturarven, det e omtrent så nært gud æ tror det e mulig å komme inni et fjell.

Og æ vet fortsatt ikke helt ka jobben min handle om, bortsett fra det æ har skjønt så langt, bortsett fra 651 og 687 og å finne ut ka folk hete på folkeregistersk, ikke samisk, å finne ut av kæm noen e når dem hete det samme som mange andre, men æ satt på introduksjonskurset i Oslo og tenkte på en femårsplan, satt der og hørte på fag og formidling, massedigitalisering, film og musikk, pliktinnleveringa (ikke tvangsinnkrevd som æ tok mæ i å tenke før æ starta), fagforeninge og folk,

æ vet ikke om man kan bli forelska i en arbeidsplass, kan man ha en bryllupsreisefase med en arbeidsplass, det kan man sikkert, og det e der æ e, og noen ganga, av og til, overraskanes ofte, slår det mæ at sånn e det, sånn passe æ inn her, sånn tror æ man kunne tilpassa det, sånn tror æ man kan gjøre, æ kan gjøre, og det finnes muligheta, for mæ, på Mo, æ finn fortsatt ut av dem,

greit nok at æ har flytta til et sted kor det ikke går bussa på søndag, men æ tjene penga nok til å kunne ta taxi ved behov og folk e så hyggelig her, overveldanes mange sjåføra stoppe for at æ kan gå over fotgjengerfeltet, det går en gang- og sykkelsti hjemmefra helt til jobb, og æ kan sykle i sommer, sjøl om æ ikke vet om æ gidd det, men æ kan kjøpe mæ en sykkel og sykle plassa, æ har en leilighet med plass nok til mæsjøl og noen som vil komme på besøk, æ har en kjøkkenbenk som ikke blir ryddig uansett ka æ prøve, æ står opp klokka seks på morran og det føles litt som om æ prøve et liv som egentlig tilhøre noen andre, noen som kan sånt, det føles som om æ gikk fra å være en søttenårig slask til å bli en femtiårig loner på to måneda, men æ bor på Mo nu, æ har fått mæ jobb, æ har det fint. Det va bare det æ ville dokker skulle vite.