Æ har tenkt.
[Å nei]
Problemet til dagens samiske ungdom …
[Å nei]
E at for få av oss tar utgangspunkt i at alle kan snakke samisk.
[Å … Hæ?]

Seriøst. Med mindre vi
[Snakk for dæsjøl]
Med mindre Æ e i det man kan kalle særsamiske sammenhenga
[Ja, man kalle det vel for særsamiske sammenhenga om man e en pretensiøs akademikerdust]
Antar æ aldri/sjelden at folkan æ snakke med kan samisk, og sjøl i de særsamiske sammenhengan
[Men ka betyr det egentlig, seriøst?]
Som for eksempel på Riddu, eller på vintermarkedet i Jokkmokk, eller på Markomeannu, eller under nokka som handle om det samiske
[Å, koffor sa du ikke det med engang!]
tør æ ikke, eller velge æ å ikke anta at folk æ snakke med snakke samisk, med mindre æ høre dem snakke samisk, har møtt dem før
[Det skjer vel ikke så ofte, din asosiale samiske særing]
Eller av andre grunna vet at dem snakke samisk.
[At du har stalka dæ til det, mene du]
Og det gjør ikke generasjonan før oss, eller i det minste ikke dem som e ordentlig gammel, dem sir «Bures» og begynne på samisk, og så legg dem eventuelt om om
[Når]
Det vise sæ at personen dem snakke med ikke kan samisk.

Mens vi
[Du]
Mens Æ ikke gjør det fordi æ e redd for å fornærme noen ved å anta at dem snakke samisk, morsmålet mitt. Og det e jo, i mangel av et bedre ord
[Se der ja …]
Sinnssvakt.

Folk som blir fornærma av at æ snakke morsmålet mitt til dem e ikke folk det e verdt å bry sæ om. Og æ bryr mæ vel ikke om dem, som sådan, men æ gjør mitt beste til enhver tid for å være et anstendig menneske man kan like (æ feile, ofte, æ øve mæ stadig på å være vennligere), men det virke som en dårlig måte å bli kjent med nye menneska på – eller i det hele tatt å forholde sæ til folk på: å starte en eventuell samtale med å snakke til dem på et språk dem ikke kan.

Æ blir glad om folk starte med å snakke morsmålet sitt til mæ, enten æ kan det eller ikke – det plage mæ bare om dem fortsett sjøl om æ gjør det tydelig at æ ikke skjønne nokka, og sjøl da går det greit: æ har gjennomført handla på tysk, finsk, russisk og italiensk (og en gang i Japan endte æ opp med å snakke samisk bare fordi æ ville si nokka til den hyggelige japansktalanes dama bak disken). Det virke tidvis optimistisk, men bestandig fornuftig å starte samtalen med å prate det språket du føle dæ mest komfortabel i.

Men da hadde æ jo aldri snakka samisk, tenke du kanskje – eller «Da hadde du jo aldri snakka samisk, Siri.» tenke du kanskje. Og det har du rett i. Av alle språkan æ prate, de tre æ kan sånn at æ kan gjennomføre en samtale uten å måtte ty til tegnspråk og håndgesta (med mindre det e noen æ kjenne veldig godt, sånn at dem skjønne ka det betyr når æ vifte med arman på den ene eller andre måten), e samisk det æ minst like å prate.

Og derfor sir det sæ jo sjøl at æ må snakke det oftere. At æ må anta at alle æ handle med og kommunisere med snakke samisk, i hvert fall inntil det motsatte e bevist. At æ må innføre «Bures» som min standardhilsen i et håp om at det får noen samisktalende menneska til å krype ut av det norskspråklige treverket vi gror fast i. At æ må slutte å frykte gollegiella til æ blir så komfortabel med det at æ glemme at det e det æ snakke når æ bruke det.

Men det e skummelt. Det e skrekkelig skummelt og æ vet ikke om æ tør. Men min samiske smerte – den ordentlige, faktiske smerten, ikke den ironiske samiske smerten – e, som for så mange andre, språket. Og av og til tenke æ at æ ikke får lov til å klage, for æ har samisk som hjemmespråk og alt – æ har ikke den smertelige erfaringa andre har i å måtte gjenerobre nokka dem aldri har kjent, eller å bare la det ligge for å slippe å tenke på smerten i det – men det e jo ikke legitimt, og æ vet det. Min smerte e ikke så stor som andre sin, så grunnlegganes, men det e en smerte forvoldt av et samfunn som i bunn og grunn ikke ga mæ muligheten til å lære morsmålet mitt på den måten æ vil. Og det e ugreit, for å si det pent, uansett grad av språkmangel man ende opp med.

Men likevel, æ vil ikke være redd for språket mitt, æ vil bruke det uten frykt og æ vil hoppe uti det ofte nok til at æ ikke lenger lar mæ affisere av eventuelle språkpolitiblåmerka, sjøl om det nok tar sin tid og kanskje aldri går over, men av og til må man slutte å frykte. Æ skal prøve nu. Æ skal i hvert fall tenke på det.