Morten Svartveit

by

Alexander den store og de overveldanes breakdanceran

Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.

by

Gummibaronene, på teater og ved siden av scenen

For en stund siden, drøye to uke, va æ på HT – as is my wont, kan man kanskje si – og så på teater. Etter det har æ vært på HT en hel masse, men det va fordi det va filmfestival, så da gjelds det jo ikke egentlig som å gå på HT, bortsett fra på lørdagen da æ va på Gummibaronene fra scene til lerret, men alt det e sidespor.

Æ så Gummibaronene! Det va … Vel, æ e fortsatt ikke helt sikker på ka det va! Æ gikk ut etter stykket, og sa til Ida, «på den ene sida e æ skikkelig tilfredsstilt – fordi æ har brukt to tima på å se på tre skuespillera æ like å se gjøre jobben sin [æ sa det dog muligens med en litt mer naturlig setningskonstruksjon], på den andre sida e æ … ja.» Og æ e fortsatt litt der, sjøl om æ har store plana om å se det en gang til – på tirsdag, æ hadde store plana om den her uka, men så dreiv æ på og va syk og blei syk (i den rekkefølgen, ja) og blablabla – men det va. På den ene sida va det gøy, og det va et stykke som tidvis hadde noen nydelige, uventa, innsikta, men på den andre sida va det litt i overkant (både i mengde og lengde), men samtidig langt fra så på kanten som æ hadde forventa.

Det e der størsteparten av mitt problem kommer fra: all forhåndsomtalen av stykket har handla om at det e sjokkeranes! upassanes! uanstendig! kynisk! rått! usømmelig! rett på sak! og så satt vi i salen, og så va det egentlig ingen av delan. Æ brøyt muligens ut med – i etterkant, ikke underveis! – «Det handla om ti tusen kondoma, men det va ingen som brukte ordet penis!» (eller kuk eller pikk eller alle de andre ordan som kommer til å føre til uanstendige søkeresultata på bloggen min, hurra.) Det vil si, det va kynisk, så til de grader, og det blottla muligens sjela til karakteran, men ikke på en sånn måte at det gjorde nokka. Æ tror æ vil at om noen skal blottlegge sjela si, så bør det være et visst innslag av katarsis i det. Det va det ikke her. Det sneia såvidt innom, kanskje to ganga, men ikke nok til at det traff. Stykket gjorde mæ heller ikke flau.

Det æ likte – og det likte æ veldig godt, fordi æ e en nerd på den måten – va måten religion va bakt inn i hele stykket. Det føles som om det e lenge siden – om det har skjedd i det hele tatt – æ har sett et teaterstykke som faktisk innehold religion på den måten Gummibaronene gjorde, det va liksom bare der. Det va ikke et stort poeng, men med jevne mellomrom ba Sprawl (på et tidspunkt messa Morten Svartveit bibeltekst på den skamløst deilige dialekta si, æ vet ikke helt ka det sier om mæ at det va den delen som gjorde mæ mest fnisate).

Å, ja, Gummibaronene som stykke handle om tre karaktera: Zingerboy (Marius Lien), Bella Barlow (Ulla Marie Broch) og Sprawl (Morten Svartveit). Zingerboy e en hundsa tøffelhelt uten noen å være hundsa av; Bella Barlow eie et apotek, vil ha en mann med penga; Sprawl dukke opp – på sykkel! – med ti tusen kondoma han har arva fra sin far, og som han gjerne vil kvitte sæ med (på den ene eller andre måten, wink wink nudge nudge). Det e todelt, kor første akt foregår i nokka som virke som sekstitallet, antakeligvis i Israel – siden det e der Hanoch Levin e fra – mens andre akt skjer samme sted, men tyve år seinere. Det hele e lettere hysterisk, det e overspilt og alle snakke forbi hverandre, fordi alle har forskjellige mål – men det e meninga at det skal være sånn (greit nok at æ e teaternoob, men såpass skjønte æ).

Æ likte første akt veldig mye bedre enn andre akt, og om stykket hadde slutta etter første akt, med en nydelig deprimeranes monolog fra Bella Barlow, hadde æ vært fornøyd. Anmelderen hos Nordlys mente at andre akt va betydelig bedre enn første, så æ vet ikke helt kordan æ skal tolke det – enten e det alderen som gjør det (alltids en mulighet), eller så e det bare det at æ aldri e enig med anmeldelsan hos Nordlys og iTromsø (bestandig sant). Dagbladet hadde også en anmeldelse – den finnes selvfølgelig ikke på nett, men sjøl om anmelderen va mer positiv enn mæ synes æ ho hadde skrevet godt om det, æ forsto ka ho mente (bestandig en fordel, skjer ikke så ofte med lokalavisan).

Og skuespilleran. Alle som har lest nokka som helst æ har skrevet om HT de siste åran har vel strengt tatt fått med sæ at æ like dem, og det va sant her også. Sjøl om æ stussa og stusse over at dem alle snakke sine egne dialekta – korav ingen e nordnorsk (bortsett fra Inge Kolsvik, men han sier jo knapt nokka, det gjelds ikke). Æ og Ida diskuterte om det kunne være fordi regissøren ikke snakke norsk (tror æ? Han e russisk, tror æ?), at det blei like greit å ikke knote med dialekt da, «men dem e jo skuespillera, dem burde kunne sånt?» Æ synes det e greit, i de større stykkan med flere skuespillera, at noen få av dem snakke en dialekt som ikke e nordnorsk, men det va nesten litt påfallanes her (sjøl om når æ tenke etter, e æ kanskje glad for at Morten Svartveit ikke måtte prate nordnorsk gjennom et helt stykke, æ syns å huske fra Fredlaus at det ikke va helt vellykka), særlig fordi det ikke virka å være en god grunn for det. Med mindre argumentasjonen va «vi e liksom i Israel, ingen som snakke norsk i Israel uansett.»

Nordlys – tror æ det va? Eller iTromsø – mente at Marius Lien gjør sin beste rolleprestasjon noensinne. Æ va litt overraska, men så har æ, av en eller anna grunn, gått glipp av ganske mange av de stykkan kor han har spilt større rolla, så æ har ikke egentlig uttalegrunnlag. Men æ har et håp om at han på ett eller anna tidspunkt spille førsteelsker i nokka (Ida fniste, men æ mente førsteelsker som i nokka stort og dramatisk, ikke den upassanes fjortisversjonen (det e forsåvidt ikke så rart om ho konkluderte med sistnevnte, det e vel mer min modus)). Dessuten brukte æ litt tid på å tenke på kordan det hadde vært om Marius Lien og Morten Svartveit skifta rolla. Æ konkluderte ikke med nokka som helst, men æ like tanken. Det hadde egentlig vært det beste: om alle tre skuespilleran spilte alle tre rollan! (Og med det beste mene æ nok det som hadde underholdt mæ mest. Æ hadde i det minste betalt for å se stykket med alle mulige konstellasjona. Det e nok like greit at æ aldri blir teatersjef. «Gjør det her, det more mæ.»)

Ni daga etter å ha sett premieren – det vil si for åtte daga siden – va æ på HT for å gå på Gummibaronene fra scene til lerret (og Avé en stund seinere, men det e irrelevant), et seminar/master class kor Pål Jackman skulle instruere skuespilleran til å gjøre en scene i stykket om til nokka som hadde fungert på film. Det va skikkelig fascineranes! Og det morsomme va at Oda, som ikke hadde sett stykket på forhånd, også synes det. For det første begynte Jackman med å strippe ned hele greia – og å forklare oss at suspension of disbelief fungere på teater, «du kan si at dette er en kinosal, men på film går det ikkje» (… som om æ huske kordan dialekta hannes va en uke seinere), men ikke i film, da må man sette karakteran i en kinosal.

Så teatersalen blei en kinosal, med publikum som va tilstede som kinogjengera – åååå, meta <3 – og så instruerte han alle tre, hver for sæ, mens de to andre ikke fikk høre på ka slags beskjeda tredjemann fikk. Ikke fordi dem hadde motstridanes mål i scenen – "selv om det kan skje" – men fordi alle skulle bry sæ mest med ka demmes egen karakter gjorde, ikke kordan de andre kom til å reagere.

Æ har gått og tenkt på det, sånn av og på, i en uke (mens æ ikke har vært opptatt av å ha bomullshode/ville spy), og æ konkluderte med at det å se den nedstrippa versjonen – Pål Jackman sin idé, sammen med skuespilleran, om kordan det her hadde blitt mer realistisk – gjør at æ e ekstra interessert i å se den spente teatralske versjonen igjen, fordi æ e mer klar for å prøve å se … æ vil si forbi det, men det virke ikke riktig, æ vil ikke se stykket og tenke på kordan det hadde vært som spillefilm, men kanskje å se dypden i nokka som virke å være grunt? Æ har god erfaring, eller mye erfaring, eller en del erfaring med nokka lignanes: å lese dybde der den ikke e intendert (så lenge det kan tolkes og begrunnes e det legitimt), så det burde jo ikke være så vanskelig å prøve igjen, her? (Sjøl om æ nu blei usikker, enn om æ prøve å lese dybde inn der den ikke e intendert nu også, enn om det bare skal være nokka overfladisk, kor poenget e at alle e aleina og verden e kjip?)

Det e forsåvidt kanskje det ordet æ ville brukt for å beskrive stykket: det e anspent. Men det får ikke til, for min del, å enten stramme den anspentheten til det ekstreme, eller å gi slipp på den, det forblir bare anspent, og det kan man vel ikke egentlig forholde sæ til, i lengden? Something’s gotta give, som dem sier.

by

Fredlaus, igjen (fortsatt rastlaus, fortsatt heit).

Æ va på teater i dag! Og æ skal på teater imorra! Og æ skal på teater neste torsdag! Fordi æ e dritfull av høykultur! … jaaa.

OK da, kanskje ikke, men æ va på teater i dag, og så Fredlaus. En gang til. Fordi Nordlys hadde et abonnenttilbud om billetta til åtti krone. Og æ e blitt litt interessert i ideen om å se teaterstykka flere ganga. Det fascinere mæ, ideen om det, fordi teater liksom e sånt du skal oppleve en gang, og så e du ferdig med selve den fysiske opplevelsen, så det som eventuelt blir igjen e minnan av den – etterlatenskapa, resta – og dem kan man jo aldri stole på. Æ kan i hvert fall ikke det.

Så æ har sett teaterstykka på nytt, noen ganga. Også fordi, som æ sa på twitter, det føles som om det e nokka subversivt i det. Sjøl om æ kanskje ikke tror subversivt e rette ordet, egentlig. Men det e nokka med det å dra på samme stykke for andre gang som gjør at det virke rart, tror æ.

Æ va litt uheldig da, dessverre. Æ tenkte at æ hadde litt lyst til å se publikum også, så æ satt mæ på fjerde eller femte rad, sånn cirka på midten. Men dama rett foran mæ hosta litt, kremta, cirka annahvert minutt. Og noen til venstre for mæ hosta med jevne mellomrom. Og noen rett bak mæ satt og fikla på en brusflaske. Og enten så va det nokka som va litt feil med lyden, eller så satt æ i en slags dødsone, for det va ganske dårlig lyd – særlig va musikken og dialogen av og til jevnhøy, sånn at æ ikke hørte så mye, og diksjonen, særlig i enkelte av dialogan, va heller ikke all verden. Og så satt æ sånn at æ ikke egentlig kunne se enkelte av scenan som foregikk langt fremme på scenen – særlig dem mellom Anders og lillesøstra, og det va synd, for det va noen av favorittan mine. Anders og lillesøstra og Anders og Hilmar.

Hilmar va forresten fortsatt like heit, heldigvis. Og nu oppdaga æ at dialekta til Morten Svartveit, da han spilte profeten Lazarus, hadde noen anslag av det æ tenke på som Karasjok-norsk – en viss Finnmarkssleng, med en anelse samisk som morsmål. Æ frykte egentlig at det mest av alt betyr at han nok burde holde sæ til – den fantastisk vakre – dialekten sin, men æ e jo et menneske som e ganske enkel å glede, så det gjorde mæ glad (språklige finurligheta, altså, der har du tingen sin).

Marius Næss har kanskje vokst litt mer inn i rollen som Anders; æ brukte i hvert fall betydelig mindre tid på å lure på kordan Espen Østman hadde gjort sæ i den. Og det e, når æ tenke mæ om, imponeranes at han klare å spille så overbevisanes når samme skuespiller skal være både lillesøstra og kjæresten hannes (heldigvis ikke samtidig – sjøl om det jo hadde vært litt av en prestasjon for et teaterstykke for unge/ungdom!), at han også får til de endringan, helt uten å kunne skifte kostyme eller nokka – ærlig talt, nesten uten å være av scenen i det hele tatt.

Æ va mer glad i rolletolkninga til Cecilie Lundsholt den her gangen, uten at æ vet om det va nokka særlig forskjell på kordan ho gjorde det sist1, kanskje det e fordi æ har observert ho i virkeligheta siden premieren (les: stalka ho hver gang ho har vært innom 4 roser? …ikke egentlig, bare observert! Fordi æ har øya! Og bruke dem! (æ love, det e bare det)), og at æ knapt kjenne ho igjen. Æ vet ikke ka det e, men kanskje den forskjellen mellom ho på scenen og ho av scenen gjør at æ va mer bevisst på karakteran ho spille? Alle karakteran blei litt mer krystallklar fordi det e åpenbart kor forskjellig dem e fra personen. (Nu høres det definitivt ut som om æ har stalka ho, men æ har bare trukket veldig mange slutninga! Eller så prøve æ desperat å forklare nokka æ ikke får grep på – en av de to.)

Æ e dog ikke kommet mæ så veldig mye lenger enn Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. For en fyr! Æ elske måten han klare å spille både sympatisk unggutt og drittsekk og nyfrelst mann og alt det andre, æ tror like mye på han uansett ka han sir og hver gang han smile på scenen har æ mest lyst til å smile tilbake (det gjaldt dog alle fire skuespilleran. Se også: Siri e enkel å glede). Æ mene, æ har lyst til å si at han virke så sympatisk, men så tenke æ litt videre og har mest lyst til å si at han virke som en drittsekk, men kanskje ikke bare det, likevel. I am large, I contain multitudes og alt det der (han altså, ikke æ, æ e enkel og billig). Æ har fortsatt lyst til å smile til han hver gang æ ser han, men så får æ mæ ikke til å gjøre det likevel. Men æ håpe han får fortsette på HT lenge, det hadde i det minste gjort mæ glad! (og det e jo tross alt det viktigste!)

Og så en hel masse greier om Anders og Hilmar. Men æ klare ikke sette ord på nokka av det, det e bare.. det va så fint! Anders får, i enkelte scena, være ung på en måte han ikke lenger vil være med foreldran sine, og sjøl om det e åpenbart at Hilmar ikke vet ka han skal gjøre med det, så e han sånn en fin fyr likevel. Øyeblikkan av stillhet mellom de to e virkelig fin, det blir små pausa i et tidvis heseblesende teatertempo. Og Anders og lillesøstra e så søskenaktig, det e nesten som æ kan kjenne igjen mæ og broren min i det, sjøl om ingen av oss har bodd i skogen. Og scenen med lillesøstra og minstesøstra, kor ho e en dukke som Morten Svartveit styre – det vekke mye latter (i hvert fall de to gangan æ har sett stykket), men æ syns ikke det va så morsomt, kanskje æ bare e for villig til å kjøpe ting som dem blir presentert? Om noen sir «det her e minstesøstra til Anders, men vi har bare en kvinnelig skuespiller, så ho e en dukke som blir styrt av den eneste skuespilleren som ikke allerede e i den her scenen» så tenke æ «OK.» Æ tenke ikke «Haha, voksen mann skal være seks år gammel jente.» Æ e sikkert bare for metaforisk og bokstavelig av mæ. (dessuten skulle dokker ha sett smilet hannes, akk.)

Så, ja. Utilfredsstillanes publikum, men det plaga mæ kanskje ikke så mye som æ trodde det gjorde?

Og de to andre teaterstykkan? I morra skal æ se Min duoddarat III og neste torsdag skal æ, selvfølgelig, se En folkefiende. Æ gledegrue mæ til begge dela (som vanlig).

1Æ har litt lyst til å sette inn et billig poeng her om at det sikkert va fordi æ va forberedt på heitheta til Hilmar og at ho dermed ikke blei overstråla av den. Men det virke upassanes, så den får holde sæ i en fotnote – dem e det jo ingen som les uansett!

by

Fredlaus (og rastlaus og endelaust heit)

Æ va og så Hålogaland teater sin premiere på Fredlaus (basert på boka av Ragnar Hovland) på torsdag, sammen med Ida. Det va gøy. Vi va litt usikker på korvidt det kommer til å treffe publikum i den alderen det ville treffe (over ti, under tyve, nokka sånt tror æ?), men vi likte det i hvert fall (over tyve, under tredve-segmentet e jo også nokka å satse på?).

For første gang på ganske lenge va æ generelt mer imponert over skuespillet enn æ va over scenografien. Det e et ganske dårlig kompliment, æ vet det. Det æ mene e at æ syns scenografien va litt kjedelig, nesten; eller: den va ikke en like vakker åpenbaring som scenografien på de fire-fem(-seks-åtte?) siste stykkan æ har sett på HT. Men til gjengjeld så har omgangskvedet på mange av de stykkan vært «scenografien trakk i hvert fall opp» – her va det skuespilleran som trakk opp, og det må jo nesten være bedre enn at scenografien skal trekke opp, egentlig?

Det vil si, de fleste skuespilleran trakk opp. Marius Næss fungerte utmerket som femtenåring – sjøl om æ slit litt med å forstå at folk som e to år yngre enn mæ kan ha jobb på et teater, men det e bare fordi æ ikke huske på at æ fylle ått-og-tyve i år, ikke nitten – men Ida sa i etterkant at det hadde vært interessant å se Espen Østman i hovedrolla, ikke alle birollan, og æ e enig. Æ tror han kunne gjort sæ i den rollen, sjøl om han kanskje ikke hadde vært en like overbevisanes femtenåring. Til gjengjeld va han det mest fantastiske æ har sett i alle de andre rollan han spilte.

Æ vet ikke kor mange det va, men alle skuespilleran hadde mange forskjellige rolla – bortsett fra Marius Næss – og det fungerte utmerket. Cecilie Lundsholt va overbevisanes både som jevngammel liksomkjæreste, ensom lillesøster, mor og tilfeldig gammel dame, mens Morten Svartveit spilte Hilmar frå Skogane (eller heite Hilmar som vi døpte han i etterkant, evt #heitehilmar om du e på twitter og digge hashtags) og en masse andre rolla, og va omtrent like kjekk i alle sammen (fnis). Han va dog best når han ikke trengte å snakke nordnorsk, så det va kanskje fornuftig å la ham holde på – det æ antar va – sin egen dialekt i noen av rollan.

Og Espen Østman, herregud. Herregud, Espen Østman. Det va litt fornøyelig, for salen va ganske full av HT-skuespillera, og du kunne høre dem le hver gang han dukka opp i nye, rare bekledninge (særlig va det skummel MC-dude som vakte lattermilde reaksjona), men så spilte han alle rollan så bra. Æ visste jo, etter å ha sett Velkommen, at han beherske det der godt, men i det her tilfellet va det ekstra imponeranes. Særlig at han rakk å skifte så fort som han gjorde! (Æ så han i en glippe i scenografien kor han reiv av sæ et antrekk og tydeligvis hadde det andre under, eller i nærheta, det må ha vært slitsomt å skulle holde styr på kordan klær som trengs kor for å komme inn når, og sånt.)

Stykket sånn reint generelt likte æ også, det hadde et dryss av Hovland over sæ – uten at æ har lest boka, så æ vet ikke kor tekst(u)tro dem eventuelt har vært – og det at Anders snakka direkte til salen en gang i blant, gjorde sikkert at dem kunne beholde ting som det ellers ikke ville vært naturlig å inkludert. Oversettelsen va gjort av Morten Kjerstad (… æ antar at til og med Ragnar Olsen treng ferie en gang i blant), og der va det rom for forbedring. Æ vet ikke, dem sa ting som «søstrene mine gråt(er?)» og det hørtes bare rart ut; han har kanskje brukt for mye tid på å ville få det til å høres naturlig ut på sin egen dialekt? Eller så har han vært for tekstknytta og litt lite muntlig. Men Kjerstad e jo ikke så gammel, så om han har lyst å fortsette å nordnorskifisere teaterstykka så kan han sikkert bli flinkere etterhvert. (Haha, nu hørtes æ gammel og fordomsfull ut, og han e vel egentlig eldre enn mæ. Dessuten har æ vært på fest med han, men det har han kanskje ikke et behov for å huske, enkelte spørsmål tatt i betraktning (ooo, kryptisk).)

Men slutten va teit. :( OK, det va ikke så ille, det va bare… :(