dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

Plassering av poesien i min interne litteraturhistorie

Hovedgrunnen til at æ kom tilbake til Tromsø i går kveld, og ikke blei i Oslo så lenge som overhodet mulig, e to. (Hovedgrunnen til at den forrige setninga ikke heng sammen, syntaksmessig, e for å more Ida, ingen grunn til bekymring.) Den ene e premieren på Hamlet på HT imorra. (Æ advare dokker, æ har store plana om å skrive et blogginnlegg med tittelen «Heite Hamlet på HT» (evt «HT HT Hamlet» – så lenge Hamlet e heit e ordspillmulighetan endeløs!))

Den andre, og viktigere grunnen akkurat nu, e poesifestivalen Spark, som e sparka i gang for første gang. Så i kveld va æ på biblioteket for å høre på poeta. Det starta med en liten åpningstale av Liv Lundberg, før Monica Aasprong, Morten Wintervold og Eirik A. Skrede, i samarbeid med cellisten Bernt Simen Lund, hadde en opplesning. Eller, det va tre separate opplesninge, dem bytta på det. Aasprong starta, med et langt dikt om trær; det va fascineranes, og musikken – som Lund loopa og skapte intrikate melodia med – gjorde sitt for å underbygge det ubehaget teksten skapte. Mannen som satt bak mæ (som ikke bestandig va så flink til det der med å være stille) sa at det va litt sånn «The Shining-stemning» over det, og det tror æ han har rett i (uten at æ har sett filmen).

Morten leste en avart av segmentet om geirfuglen i Oldemor, du er med barn – det hele starta med et opptak kor han ramsa opp alle de ørten fuglan som e på rødlista – det va tilfredsstillanes å høre på. Det føles som en i overkant enkel konklusjon, men det e liksom det æ ende opp med: å høre på Morten lese e tilfredsstillanes. Kanskje e det fordi æ har fulgt utviklinga? Og fordi han e blitt flinkere?, måten han bruke stemmen på e så bra, og så e det nokka med at æ like å se på han, å se det mennesket i spenn som framføre nokka – det føles bra.

Eirik A. Skrede, derimot. Den største ulempen for mæ når det gjeld han e min instinktive misliking av folk som rope. Den andre ulempen – som ville vært en større ulempe om han roa ned ropinga, men som nu drukne i bråket – e den stadige tilbakevendinga til et slags analfiksert språk æ ikke gidd å forholde mæ til. Begge dela e mine særdeles subjektive tanka om ka æ «vil ha ut av» et verk – sjøl om æ vet at æ ideelt sett burde møte ethvert verk på dets premissa – og derfor føles det feil å si at æ ikke like det han gjør, fordi æ frykte at folk les det som at æ mene at det han gjør e dårlig, når det æ vil si e at det han gjør ikke fungere for mæ.

Dessuten blir det åpenbart – særlig når man sammenligne han med Morten Wintervold, og Erlend O. Nødtvedt som også leste – at det [æ antar] han prøve på ikke fungere som han vil, fordi Nødtvedt og Wintervold gjør nokka lignanes, og dem gjør det så mye bedre. Æ e forøvrig også av den fordomsfulle typen som har litt tro på det der med at jo høyere du snakke, jo dårligere e poenget ditt. Og når du rope, gidd æ ikke følge med. Så æ konkluderte med at det godt kan hende at Skrede på et tidspunkt blir en poet æ kommer til å like, men det skjer ikke enda.

Forøvrig hadde æ helt glemt at Erlend O. Nødtvedt skulle komme, så æ blei kjempefornøyd da æ så det i programmet, fordi æ leste mæ gjennom begge diktsamlingen hannes mens æ va i Oslo. Leste mæ gjennom, ikke leste, fordi det va det æ gjorde: æ starta på side én og pløyde gjennom til det tok slutt. Ikke en ideell måte å konsumere poesi, men noen ganga fungere det som en start. Og det å skulle lese Nødtvedt etter å ha hørt han lese høyt e helt fantastisk – bortsett fra at æ kommer til å prøve å få til de fantastiske skarre-r:an, og det går ikke. (Dem ligg som et bakteppe gjennom hele boka, når æ les dem, den rullanes r-en som går som en rød tråd og trekk sammen og trykke ut; æ skulle ønske æ va bedre på å imitere dialekte.)

Men kveldens definitive høydepunkt va Steinar Opstad. For han hadde æ ikke nokka som helst forhold til fra før av. Først starta det med at Steinar Opstad og Henning Howlid Wærp prata sammen. Det vil si, det starta med at Henning Howlid Wærp prata, i det som føltes som en blanding av en forelesning, et framlegg og en muntlig eksamen – æ e litt usikker på kæm som spilte kordan rolle, og Opstad fikk bryte inn med et og anna svar, som stort sett begrensa sæ til «Ja, sånn kan man vel si det …» og lignanes.

Det tok sæ betydelig opp etterhvert, og Opstad kom med noen fantastiske utsagn som traff hjertet mitt midt i det mykeste. På et tidspunkt sa han «Er man veldig glad i stillstand [om at han leve et rolig liv], er man også veldig glad i det plutselige … opprøret» og da hadde æ litt lyst til å reise mæ opp og rope «Sånn e det!» for det har æ aldri tenkt over. Men sånn e det – æ like livet mitt ukomplisert, stille, men impulsive handlinge, plutselige omveltninge e nokka av det beste som finnes (med forbehold, selvfølgelig, æ vil jo ikke at huset skal brenne ned og anna negativt), å kunne leve et liv med eksplosive glimt av muligheta gjør det helt greit å for det meste forholde sæ rolig, gjør at det foretrekkes. (og æ bare, den setninga va fin, nu handle den om mæ mæ mæ.)

Ellers sa han ting som «Jeg er ikke så glad i ordet kjærlighetsdikt – er ikke alle dikt kjærlighetsdikt? – men jeg har et her, har jeg ikke?» og på et tidspunkt, mens han snakka om redaktøra og tekstarbeid sa han «jeg liker å bli kjørt litt hardt» og så kunne man se på ansiktet hannes at også han har en indre fjortenåring som stoppa opp og tenkte «… ka va det æ sa? HAHA!» (da blei æ glad, for æ har en indre fjortenåring som ikke bestandig e så flink på å forbli intern).

Og egentlig e det nu æ burde komme med fornuftige, intelligente utsagn om diktan hannes, æ burde ha fulgt med og dermed kunne plassere dem litteraturhistorisk, trekke sammenligninge – det va det æ tenkte mens æ gikk hjem fra bussen: ideelt sett burde æ nu være gammel nok til å – om æ ikke har en stipendiatstilling – i det minste kunne snakke som om det e det æ ønske mæ, snart. Men nei, æ vil ikke. Æ vil si at æ hørte på Steinar Opstad, og han sa noen fantastiske ting om livet og om verden. Han sa nokka om at han skriv stille dikt (æ tror det va det?) fordi han som regel e redd; det va nokka i måten han konstanterte det på, sånn e det, han e et menneske som e redd, derfor skriv han som han skriv (sjøl om det virka som den siste samlinga, Avhymninger ikke nødvendigvis passe inn i den redde ramma).

Æ vil ikke forholde mæ til det på akademisk vis, æ vil heller kunne si det her: æ hørte på Steinar Opstad, og det va skikkelig fint, men mest av alt brukte æ samtalen mellom dem to på å tenke at han har skikkelig fint hår, og å la mæ fascinere av de små rynkan i ansiktet hannes, linjan i det. Og da æ ikke gjorde det noterte æ ned de delan av samtalen som føltes som om dem kunne ha handla om mæ, som føltes som om Steinar Opstad hadde sett ka æ gjorde mens æ va i Oslo – spoiler: ikke veldig mye, sett ut vinduet, nytt peisen – og beskreiv et liv som e et liv æ kunne tenke mæ.

Dessuten leste han to nye dikt, og da han avslutta det siste – det handla om Jon som døde, og et barn som trodde diktets jeg va faren sin – virka det som om han ikke va så langt unna å være på gråten. Og æ fikk litt lyst til å fortelle han om den gangen æ va på Adjágaskonsert (en av de ganske mange Adjágaskonsertan det etterhvert har blitt), og bandet hadde eksistert i minst to år, og Sara Marielle Gaup joika «Guorus fatnasat» («Tomme båter») – som handle om et vennskap som gikk over, et menneske man mista kontakten med, en person som gikk andre veia enn sangeren (æ har hørt forklaringa/bakgrunnen til sangen under cirka alle konsertan æ har vært på) – og da ho va ferdig tørka ho tåra, bandet hadde truffet rette feelingen, publikum va med, ho ga alt, og sjøl om det sikkert va hundrede gang – minst! – at ho joika den låta, så va det fortsatt der, det som i utgangspunktet gjorde det verdt å skrive.

Og det nevnte Steinar Opstad også, at det å lese diktan i de tidlige samlingan, det e så mye rundt dem, det e så mye han huske rundt hvert dikt, at det å skulle møte dem igjen kan være ubekvemt.

Og æ tenke at å være den som har skrevet teksten gjør at du må forholde dæ til den på et helt anna plan enn den som bare les den, som bare kan tolke.

Og det e ikke et akademisk briljant poeng, det blir ingen litterære mesterverk av den typen tanka, det blir ikke en stipendiatstilling på mæ med det første, men det æ tenkte, mens æ gikk hjem fra busstoppet, e at det e helt greit. Æ vil tillate mæsjøl å være entusiastisk, å være full av malapropos, å trekke linje der dem ikke nødvendigvis e, å tenke mer på følelsen æ satt igjen med enn ka æ tror poeten ville si – det e der æ e i livet mitt, det leve æ godt med, som oftest, æ kan forsvare det for mæsjøl.

Æ vil heller skrive blogginnlegg – på dialekt, som skremme folk unna; på dialekt som skremme folk unna – enn akademiske artikla, vil kunne konkludere det her med at æ hadde mest lyst til, etter at kvelden va over, å spørre Steinar Opstad om æ kunne få en klem, enn å skulle komme med et briljant poeng om kor han kan plasseres litteraturhistorisk.

Og enn så lenge skal æ tillate mæ det – e æ heldig finn æ en dag muligheten til å kombinere. I verste fall blir æ plutselig voksen og akademisk uten å vite kordan det skjedde. Æ kan leve med begge mulighetan, æ kan slite fingran på tastaturet og leve med at dette altså e ting som dem e.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

e det her en dårlig skjult jobbsøknad?

Om æ hadde bedre peiling på samisk media (les: om æ leste samiske avise – det hadde vel vært en start), hadde æ sikkert hatt nokka fornuftig å bidra med i forhold til enkelte aktuelle saka. Link 1 & 2 omfatte Pål Hivand og Sagat – link 2 e den mest absurde «nyhets’saken æ kan huske å ha lest – det vil si, det e vel en nyhet så lenge man stadig lar sæ overraske over at FrP-politikera i Finnmark for det første ikke like at sama har rettigheta og for det andre ikke e redd for absurde sammenligninge. Link 1 e Pål Hivand sitt blogginnlegg, som også innehold linka til andre relevante ting. Uansett. Æ har ingenting å si der, fordi æ aldri har lest Hivand og strengt tatt ikke huske sist æ leste Sagat. Æ har forsåvidt heller ingenting å si om link 3 – som omhandle oppslagstall og statsstøtten til Ávvir – bortsett fra at gode gud, om dem har lyst å betale mæ 3-4000 krone for hver utgave, så kan æ godt være en ung samisk stemme. Det kan til og med hende æ kunne skrevet relevante ting! Eller så kan æ anmelde bøker for dem (for en symbolsk sum på 2000 krone, det e jo bare 1/4 av hver avis, småpenga!), eller… Æ kan omså anmelde teater, billedkunst og musikk, på tross av at minst to av de feltan e områda kor æ virkelig ikke har peiling på ka æ snakke om. Om æ får 2000 krone – la oss si for en tekst på rundt 2500-3000 tegn – så kan æ mene ganske mye om ganske mye. Æ e både til salgs og kjøpbar æ! (men æ forbehold mæ retten til å skrive ting som ville fått mæ oppsagt i Sagat, bare sånn at vi har det på det klare)

Muligens e æ også en smule ironisk. Æ vet ikke helt, det får dokker bestemme.

Det æ jo egentlig mente å si va at æ va på biblioteket halv tolv, for å høre på Morten lese dikt – og snakke om forfatterskapet sitt, men det høres jo forferdelig kjedelig ut, ikke forfatterskapet til Morten, men det e nokka i linja «snakke om forfatterskapet sitt» som gir mæ gjespelyst – og det va gøy. Æ har såvidt bladd mæ gjennom bøkern til Morten, men æ får dem ikke helt til – det e sånne ting æ føle æ må forsvare ved å forklare hele mitt forhold til lesing av poesi – men æ syns det e morsomt å høre på når Morten les. Det e nokka med måten han står på, litt unna mikrofonen, men framoverbøyd, som om han bare vente på en mulighet til å starte en sprint, som om han vente på å angripe, mikrofonen e plassert akkurat så langt nede at han må bøye sæ, akkurat sånn at det ser litt ubehagelig ut – får du ikke ondt i ryggen? e det ikke litt som med rockestjerne som har gitaren sin nede på knærn fordi det ser tøft ut? – men det e nokka der, en umiddelbarhet, som gjør at det funke. (æ like egentlig ikke å bruke ordet funke, æ foretrekke fungere, akkurat som æ blir litt sint på mæsjøl hver gang æ sir ska’kke, det hete skal ikke, Siri, skal mellomrom ikke – æ vet ikke om æ e arkaisk eller normativ eller bare for forfina for mitt eget beste)

Men æ tror hovedgrunnen til at æ hadde – har – hadde – har problema med diktan hannes e på grunn av publikummet – første gangen æ hørte han lese opp nokka va når forfatterstudentan leste sammen med Geir Gulliksen, og æ vet ikke om det e fordi det e blitt sånn i minnet mitt, men æ syns det va en usedvanlig sexfiksert gjeng med folk (va det da kvinnen med forhudsnakket va med? La oss ikke dvele ved dét minnet). Og det hadde jo i og for sæ ikke vært så farlig, men æ satt igjen med en oppfattelse av at publikummet aldri helt kom over (det tolvårsalderlignanes) stadiet kor det eneste dem egentlig tenkte va «hihi, dem snakke om sex» (æ vet ikke helt kor gammel æ va da, yngre enn æ e nu, men æ huske at æ tenkte «e ikke voksne menneska bedre enn det her?» Greit nok at folk fniste sæ gjennom ka som helst som nevnte sex når vi går/gikk på skolen, men voksne menneska burde jo ikke gjøre sånt? Æ har kanskje bestandig vært et i overkant optimistisk menneske?) Æ tror det smitta over på min oppfattelse av tekstan. Og kanskje e det fordi æ vil være bedre enn det, eller fordi æ vil at det skal være mer i kunsten enn «hihi, nu snakke æ om sex» – æ vil at det skal bety nokka, ikke nødvendigvis at sexen må bety nokka, men at bruken av den betyr nokka. (den setninga der føles som det mest pretensiøse æ har skrevet, huff da)

Det e for mange parantesa her, det e for mange halvferdige tanka, for mange idea æ ikke helt har ord på, og det e ihvertfall ikke det æ egentlig ville si om ting, men. Man tar det man får, og de fornuftige observasjonan om samisk kulturliv kommer kanskje dem også, etterhvert. (det e en tanke æ vil skrive om, eller to, den ene e en idé om å slå sæ til ro med folk fordi det e bra for etnisiteten din, den andre e en tanke omkring bruk av kofta – nokka der. Det e tanka.)

æ dånedimpe litt, inni mæ

På et tidspunkt, sånn cirka rundt tolv på kvelden, kanskje litt etter, sendte æ en melding til Gunhild og Thoralf: «Æ sitt i samme sofa som Terje Dragseth, Das Beckwerk og Øyvind Rimbereid. Livet mitt har nådd sitt litterære høydepunkt så langt:>» – det æ ikke visste da, men som skjedde kanskje tre kvarter seinere va at sistnevnte herre klarte å erklære «men det betyr at jeg eier deg», korpå han stoppa opp og innså kor upassanes det va og æ svarte «det va kanskje litt tidlig å begynne med sånt.» Hvilket igjen fikk mæ til å innse at når noen sir nokka upassanes, så e æ tydeligvis nødt til å svare med nokka minst like upassanes, stort sett uansett kæm som sir det. Dog må det sies, om enn ikke av andre grunna enn at Rimbereid virke som en sympatisk mann og æ ikke har lyst til å fjerne all konteksten fra den upassanes setninga hannes, at æ sa «æ e vel førerhunden din for kvelden» etter at æ lovte å følge han bort på Perez (etter at den fjerde personen, kanskje, hadde sagt at «ja, vi skal bort dit, det e veldig enkelt å finne fram, klare du det?»). Det fine va jo at når vi kom på Perez, så sa æ til Morten «nu kan æ fortelle alle vennan mine at æ har gått en tur med Øyvind Rimbereid.» (for så å følge opp med «alle vennan mine kommer til å si «kæm e det?'») Uansett. Beckwerket tok mæ i hånda når han gikk, sa «mademoiselle» og om æ hadde vært av dånedimptypen, så hadde æ dånedimpa. Beckwerket hadde vært på Rødtind (tror æ) i dag, så æ måtte jo si at han, på sine få daga i Tromsø, hadde vært på flere fjelltura enn æ har tatt i hele livet mitt. Det e litt imponeranes.

Ellers kan æ krysse av «ende opp på hotellromnachspiel (om enn klokka to) med [folk] og [upassanes substansa]» på den store lista over ting æ må gjøre før æ dør, hvilket jo e litt gøy. Og mens æ venta på siste nattugla, havna æ i prat med ei jente som etterhvert sa «æ like luhkkaen din», hvilket fikk mæ til å konkludere at ho va et vettig menneske. Kåfjordsame og alt, ho ga mæ til og med en klem da ho skulle av bussen, det va litt søtt. Og æ så Knut Nærum, men antasta han ikke; hørte på Kjell Askildsen, blei kjempesjarmert; heia på vinneren av poesislammen; innså at æ virkelig ikke vet kæm Anniken Annexstad e, men at æ ikke syns nokka særlig om ho (navnet e sånn at æ først tenke «ho ja» for så å innse at æ ikke helt vet koffor æ tenke det. Sånt plage mæ); snakka drit om [universitetsansatt], hvilket va uendelig tilfredsstillanes; fortalte Lars O. Haugen 1. at æ likte Waterboys-anmeldelsen hannes i Finnmarken i sommer (det va verdt det bare for å se ansiktsuttrykket hannes), 2. at æ e ordkalottfrivillig og litteraturgroupie1. Det førte til en absurd samtale som endte opp med dronta og geirfugla (eller? Ka dem het? Dem som døde ut fordi dem va for dum til å leve). Vakkert va det.

Og når æ gikk av nattugla og vandra hjemover, mens æ så opp mot stjernan og tenkte på det foreleseren min sa om Iser og stjernehimmelen (stjernan e bestandig de samme, det e kulturan som variere ka du ser i mellomromman mellom stjernan, sånn e det også med teksten, de blanks som finnes der vil fylles ut av leseren, og sjøl om teksten e den samme, vil blanks være forskjellig fra person til person) og reint generelt reflekterte litt over verden og kor fornøyelig den e («om dokker noensinne spille konsert i Tromsø love æ å komme»), så stoppa æ opp, snudde mæ rundt og stirra rett opp på Orions belte. Æ e så dårlig på stjernehimmelen, æ huske aldri ka som e kor (eller ka som e ka), men Orions belte e bestandig en sikker vinner, og det føltes som den perfekte avslutninga på kvelden. (sånn bortsett fra at æ kommer til å avslutte kvelden med å ligge i senga og lure på om æ e trøtt og utsulta, eller om æ har fått i mæ nok passiv røyk til å være litt høy. Sove skal æ uansett)

1Det høres forsåvidt også både upassanes og noget suspekt ut, men æ sa det ikke bare til han (og det kunne vel ikke falle mæ inn å legge an på Morten), og det va nesten logisk. Nesten. Æ e kanskje bare litt upassanes av mæ.

(ps. det va ei dame på VT som sa «vent, e du Siri med bloggen? Æ havna faktisk innom der i dag […] samisk og lesbisk […]» og æ innså plutselig at æ føle mæ ukomfortabel med å være erklært lesbisk. Elisa prøvde å få mæ til å erklære mæ biseksuell, men det føles heller ikke rett. Æ tror æ e erklært forvirra, kan ikke det også være en kategori? (eller, som æ innså at æ e ifølge fjasboka mi: kjønnsløs og uinteressert. (bortsett fra at det jo også e feil, for æ e jo tross alt ikke uinteressert, æ e bare. lat? nu skal æ slutte å snakke))) (Nu blir vel Thoralf glad?) sannsynligheta for at æ e en smule høy føles mye større etter det avsnittet der, sukk